ARTIKKEL FRA FØR OG NÅ 2016

I tre hus øverst i Sogn hageby i Vestre Aker bodde det flere jødiske familier som nære naboer under krigen. Hvem var de, og hvordan gikk det med dem? Dette er historien om tre familier, om forfølgelse og flukt. Og litt om hunder.

Trond Smith-Meyer

I 1930-årene hadde utbyggingen av Sogn hageby nådd helt opp til Carl Kjelsens vei i Vestre Aker. Øverst, opp mot toppen av Damefallet, strakte Kongleveien seg med tomannsboliger reist i høyt tempo. De ble befolket med familier, ofte fra mer trangbodde forhold i Oslo.

Familiene Gittelsen og Selikowitz flyttet inn i nr. 44 og 53 omtrent samtidig, i 1936. Begge tilhørte det vi trygt kan kalle middelklassen og skilte seg slik sett ikke særlig fra naboene i disse øvre delene av Sogn hageby. Max Ivar Gittelsen og Julius Selikowitz hadde begge tittel av disponent og bestyrte familiens firma, henholdsvis innen urimport og manufaktur.

Det familiene imidlertid også hadde til felles, var deres jødiske bakgrunn.

Ivar Gittelsens far, som bodde i Thomas Heftyes gate, var i årene rundt 1920 et svært aktivt medlem av Det mosaiske trossamfunn, blant annet som forstander. Nå hadde han trukket seg mer tilbake.

Mary Gittelsen var født Goldfarb. Foreldrene var innvandret fra Øst-Preussen i begynnelsen av 1900-tallet, og faren drev en herreekviperingsforretning i Bergen. Mary og Ivar giftet seg i 1931 og flyttet inn i Jacob Aalls gate på Fagerborg. Der fikk de datteren Lillian før de flyttet til Kongleveien.

Julius Selikowitz og kona Ester kom begge fra barnerike familier, opprinnelig fra det jødiske kjerneområdet rundt Hausmanns gate og Calmeyers gate. De flyttet til Sogn hageby fra Calmeyers gate 6, der de hadde bodd rett over Selikowitz-familiens manufaktur- og skotøyforretning. Etter handelsutdannelse i USA hadde Julius overtatt ansvaret for forretningen.

Ester (født Levinson) hadde arbeidet som ekspeditrise før hun giftet seg. Hennes familie hadde innvandret fra Litauen i 1915, og selv var hun født i Sverige. Levinson-familien trengte etter hvert mer plass enn ettromsleiligheten i Hausmanns gate og flyttet til Sagene, rett ved Arkitekt Rivertz’ plass.

Ved siden av forretningen var Julius’ store interesse hunder. Han var aktiv i dobermann-klubben, og hunden Tom hadde til og med fått bildet sitt på trykk i Aftenposten da den vant et løp på Bjerkebanen i 1931. I Kongleveien fant han en forbundsfelle i naboen Ivar Gittelsen. Hans boxere hadde også markert seg på utstillinger.

Ved inngangen til 1940 var Julius og Ester Selikowitz 41 og 27 år gamle. Ivar og Mary Gittelsen var henholdsvis 33 og 30 år, mens datteren Lillian nærmet seg skolealder med sine seks år.

Krigsutbruddet

Nyhetssendingene kvelden før hadde vært illevarslende. Aftenavisen brakte nyheter om britisk minelegging og tyske krigsskip på vei nordover. Da Oslos befolkning ble vekket av flyalarm natt til 9. april 1940, skulle det snart bli klart for alle: Krigen var kommet, og Norge var angrepet.

Tidlig på formiddagen dro familien Gittelsen fra Kongleveien. Datteren Lillian har senere fortalt at de dro til hytta på Sjusjøen, det kan godt være at det skjedde allerede denne dagen. Kort tid etter dro imidlertid Ivar Gittelsen videre.

Hvilken rolle han så hadde i dagene som fulgte, er uklart. Det vi vet er at han dukket opp på Dombås turisthotell mandag 15. april, der soldatene oppfattet ham som en ordinær sivilist som var kommet i egen bil.

Tyske fallskjermsoldater var i området, og før veien sørover fra Dombås var skikkelig sikret, dro en fortropp fra turisthotellet bestående av blant annet statsråd Arvid Frihagen, Gittelsen og en mindre vaktstyrke. Etter kort tid ble de angrepet av tyske soldater, og fem personer — blant dem Ivar Gittelsen — ble drept. (Omstendighetene er nærmere beskrevet i Før og nå 2015.)

Veien til Oslo var ikke trygg, og i de kaotiske aprildagene måtte Gittelsen begraves ved Lesja kirke. I mai ble imidlertid kisten transportert til Oslo, og han ble stedt til hvile på den jødiske gravlunden på Helsfyr 31. mai 1940.

Noen dager etter ringte en bekjent:

– Det sitter en hund og hyler på deres manns grav.

Historien huskes fortsatt av naboer i strøket. Boxeren «Jumbo» hadde vært Ivar Gittelsens faste følgesvenn, enten de reiste rundt på utstillinger, gikk turer i nabolaget eller dro sammen til kontoret. Kort etter begravelsen var hunden forsvunnet. Ingen skjønte hvor det var blitt av den, før de fikk beskjed om at den hadde funnet fram til Gittelsens grav — på Helsfyr i Østre Aker. Hvordan var det gått til?

* * *

I 1941 kom den tredje jødiske familien til Kongleveien og flyttet inn i nr. 40, rett overfor Selikowitz.

Richard og Luise Seligmann var begge opprinnelig fra Hamburg. Med handelsutdannelse og bakgrunn fra bank kom Richard til Oslo i 1905. Han startet egen forretning i huder, garvestoffer og maskiner i Oslo, senere var han en periode disponent for et garveri på Jessheim. Fra 1927 var han redaktør for fagtidsskriftet Lær, Sko og Skinn. Richard og Luise giftet seg i 1913 og fikk sønnene Hans, Erik Otto og Rolf. Eldstesønnen Hans døde i en ulykke i 1932. De siste åtte årene hadde de bodd i Irisveien 20 lenger ned i Sogn hageby.

Etter folkeskole på Tåsen og deretter middelskole utdannet Erik som reklametegner. Rolf tok handelsskoleeksamen og ble deretter ansatt i farens redaksjon. Femten år gammel hadde Rolf for øvrig skrevet seg inn i strøkets idrettshistorie. Han ble første formann i idrettslaget Kolls forløper, «Ull». De hadde vært tolv gutter som hadde samlet seg til stiftelsesmøte i februar 1936. «Gutta var godt konsentrert i distriktet omkring Irisveien», som det heter i Kolls jubileumsberetning.

I 1938 var forholdene for tyske jøder blitt nærmest uutholdelig, og Luises foreldre, Julius og Rosalie Heilbut, måtte flykte. To av døtrene deres var gift i USA, den tredje i Norge. Norge var nærmest, og i august dette året slo de seg ned i Irisveien.Det var altså en familie på seks, i tre generasjoner, som flyttet inn i 1. etasje i Kongleveien 40 en gang i 1941. Richard Seligmann hadde vært i skinnbransjen i over 35 år og drev sitt fagtidsskrift fra kontorene på Fridtjof Nansens plass. Hans store prosjekt var nå opprettelsen av et norsk sko-museum på Teknisk Museum.

Deportasjon og drap

De første systematiske arrestasjonene av jøder hadde startet i Nord-Norge i 1941. Vinteren 1942 ble alle jøder i Norge pålagt å få legitimasjonskortene sine stemplet med en rød «J». De måtte også fylle ut et eget skjema med personopplysninger.

Registreringen viser at det i nabolaget øverst i Kongleveien var bosatt 10 jøder. I tillegg hadde Mary Gittelsens søster Gerd, som nå var 22 år, flyttet inn fra Bergen for å ta musikkundervisning hos pianisten Robert Riefling. I løpet av året kom også moren Sonja, 53 år, fra Bergen for å være nær resten av familien. Hennes sønn Salo hadde bodd hos søsteren i Kongleveien før krigen, da han gikk på Statens kunst- og håndverksskole. Nå var han imidlertid kommet seg til England.

Salo — i familien kalt Salle — skulle noen år senere skifte etternavn til Grenning, men ble bedre kjent under dekknavnet han brukte som engelsk soldat. «Pedro» huskes av svært mange som Verdens Gangs faste tegner gjennom flere tiår.

* * *

Torsdag 22. oktober 1942 ble en grensepolitimann skutt og drept på Haldentoget, etter at han hadde oppdaget en gruppe flyktninger. Jødene fikk skylden for drapet, og dette ga påskudd til å sette i gang arrestasjoner av alle jødiske menn i Norge. Forberedelsene gikk raskt, og den endelige ordren fra statspolitisjef Karl Marthinsen kom allerede søndagen etter.

Tidlig mandag morgen, 26. oktober 1942, møtte til sammen 126 mann opp utenfor gardekasernen i Kirkeveien 23, rett overfor inngangen til Vigelandsparken. Det var folk fra kriminalpolitiet og det nazifiserte statspolitiet, alle i sivil. Utstyrt med dagsordre og adresselister kjørte over 60 biler ut for å arrestere alle mannlige jøder.

Kongleveien 40 var en av adressene på listen. Richard Seligmann, sønnene Rolf og Erik ble raskt anholdt. Klokker, penger og bankbøker ble beslaglagt. Etter å ha pakket toalettsaker og nødvendig yttertøy ble de tatt med. Politifolkene lot den snart 80 år gamle Julius Heilbut bli igjen, han var sengeliggende med dårlig hjerte. Luise Seligmann fikk beskjed om meldeplikt på Ullevål politistasjon, deretter kunne hun ikke annet enn å se at mann og barn ble kjørt vekk.

Første stoppested var gardekasernen. Senere på dagen ble Richard, Rolf og Erik, sammen med til sammen 260 jødiske menn, kjørt til Bredtvet fengsel. To dager etter ble de alle lastet inn i godsvogner på Nyland stasjon. Transporten endte opp på et jorde utenfor Tønsberg. Statspolitiets nye interneringsleir på Berg var ennå ikke ferdig bygd, og de få brakkene som var satt opp, ble raskt overfylt.

På Berg ble fangene satt i hardt arbeid og utsatt for til dels umenneskelig behandling. Da de eldste fangene etter noen uker ble satt fri, tentes imidlertid et håp blant de øvrige jødene om å få komme tilbake til mer normale forhold. Men torsdag 26. november, klokken 4 om morgenen, ble de vekket og kommandert nedover mot jernbanelinjen, slik det fortelles i beretningen fra Berg interneringsleir:

«Som dyr ble fangene drevet ut i mørket. Da det gikk litt sent for de syke, skar Lindseths stemme gjennom til lagføreren: «Se å få dem ut! Det er jo bare jøder!» Enkelte var så syke at de måtte bæres på båre. De ble plassert på linjen med de andre. Så begynte navneoppropet. I lysskjæret av lyktene på Wallestads bil foregikk sorteringen. Alle som var gift med jødiske kvinner og de ugifte ble stilt sammen. De «arisk» gifte kom for seg.»

De sistnevnte kunne vende tilbake til Berg, mens Richard, Rolf og Erik Seligmann tilhørte den første — og største — gruppen. Toget tok dem til Oslo, ut på havnesporet og bort til Amerikalinjens kai. Der lå troppetransportskipet DS Donau.

Tidlig den samme morgenen hadde norsk politi igjen vært i Kongleveien 40. Denne gangen var det ingen bønn for Julius og Rosalie Heilbut og datteren Luise Seligmann. I likhet med flere hundre andre ble de fraktet i forhåndsbestilte drosjebiler ned til Utstikker 1.

Noen ble altså fraktet direkte med drosjer hjemmefra. Andre kom fra fangenskap på Bredtvet. Over 200 kom med transporten fra Berg. Til sammen 529 jøder ble stuet sammen i transportskipet denne formiddagen. Menn i det ene lasterommet, kvinner og barn i det andre.

Klokken 14.55 gikk Donau fra kai. Allerede i ytre Oslofjord møtte skipet storm, og ferden sørover ble preget av uvær og sjøgang. De måtte ligge ett døgn utenfor København for å vente på bedre vær, men mandag 30. november nådde de havnebyen Stettin, slik Moritz Nachstern forteller:

«Da skipet, fire døgn etter avreisen fra Oslo, kom fram til Stettin, var det helt overiset. Under landstigningen var det bare kvinnene og de gamle som fikk lov til å benytte landgangen, de andre fangene ble tvunget til å rutsje nedover noe som mest liknet en overiset hønsestige. Tyskerne som sto nede på kaia, lo og frydet seg når vi forgjeves forsøkte å holde balansen. Da alle mer og mindre forslått var kommet i land, ble vi jagd inn i kuvognene til et tog som sto ferdig til å kjøre oss videre.»

I løpet av overfarten hadde gifte kvinner ved én anledning fått besøke sine mannlige familiemedlemmer. For første gang på én måned hadde Luise Seligmann kunnet gjense sin mann og sine sønner, preget av en måneds hard behandling. Det skulle også bli siste gang. Da togvognene 1. desember ankom Auschwitz, ble kvinner og barn umiddelbart ført bort, til gasskammeret og drept.

Også menn som ble regnet som ikke arbeidsdyktige ble sortert ut ved ankomst. Slik ble Richard Seligmann og svigerfar Julius Heilbut også sendt rett i gasskammeret. Overlevende fra Auschwitz forklarte senere at også Rolf og Erik Seligmann, som var i arbeidsdyktig alder, bukket under etter kort tid på grunn av sykdom. Allerede ved arrestasjonen i Oslo var det blitt notert at Rolf var tuberkuløs.

I løpet av kort tid var seks mennesker fra Kongleveien 40, hele familien Seligmann med to besteforeldre på flukt fra nazistene, myrdet i utryddelsesleiren. Totalt ble 773 jøder deportert fra Norge. Bare 40 overlevde.

Flukt til friheten

Julius og Ester Selikowitz hadde mange kontakter i det jødiske miljøet, ikke minst gjennom familiens manufakturforretning i Calmeyers gate. Det kan se ut til at de to tidlig forberedte seg på at det kunne bli nødvendig å flykte. Vinteren 1942 solgte de hytta i Valdres tilbake til gårdbrukeren på stedet. Hytta ble ført tilbake igjen etter krigen, noe som tyder på at dette var et pro forma-arrangement.

I begynnelsen av oktober var all virksomhet i manufakturforretningen opphørt. I Kongleveien ble huset tømt for innbo og overlatt hjemmefronten. Møbler og innbo som ellers ville ha blitt beslaglagt av NS-myndighetene, kom nå til nytte i dekkleiligheter for motstandsfolk og andre på flukt.

Da politiet den 26. oktober kom for å hente Julius Selikowitz, fant de leiligheten i 1. etasje tom og avlåst. Fra naboene over fikk de høre at ekteparet var reist på hytta, men sannheten var at de allerede var gått i dekning og startet flukten mot Sverige.

Ikke mange dagene etter lå Julius og Ester i dekning på gården Kopperud i Høland, i luftlinje rundt to mil fra svenskegrensen. Hit kom etter hvert en gutt i begynnelsen av 20-årene som fulgte dem over grensen. Slik nådde de søndag 8. november friheten i Sverige. Grenselosen vendte ikke tilbake til Norge, og først senere skulle Julius Selikowitz tenke nærmere over gulluret gutten bar. Slik ble han et vitne i Feldmann-saken, der to grenseloser etter krigen ble tiltalt — og frikjent — for drapet på ekteparet Feldmann fra Kapellveien på Grefsen.

* * *

Det var ingen mannlige jøder i Kongleveien 44, så de fire i familien Gittelsen/Goldfarb hadde gått klar av aksjonene 26. oktober. De voksne kvinnene var imidlertid pålagt meldeplikt, og også på andre måter merket de at det brant under føttene på dem. En dag banket det på døren, og tyske soldater ga beskjed om at leiligheten skulle beslaglegges.

Stengt ute fra sitt eget hjem hadde familien fortsatt en base hos Marys svigerforeldre på Frogner. Men for at Lillian fortsatt skulle kunne gå på skolen på Tåsen, leide de en kjellerleilighet i området. Det tok imidlertid ikke lang tid før de forberedte seg til flukt.

Lillian husker fortsatt en rekke detaljer fra flukten. Nok til at det er på det rene at de ble reddet av operasjonen som gikk under navnet Carl Fredriksens transport. Hver kveld fra slutten av november ble to lastebiler gjort klar til avreise fra Rolf Syversens gartneri på Hasle. Daglig — utenom helgene — ble ca. 40 flyktninger transportert til grensen. Operasjonen var omfattende, og et stort nettverk av sjåfører, hjelpere og lokale kontakter var involvert fram til midten av januar 1943, da virksomheten måtte avsluttes på grunn av infiltrasjon. Da var ca. 1000 personer, blant dem et stort antall jøder, hjulpet ut av Norge.

Dagen Mary, Lillian, Sonja og Gerd ble fraktet over, hadde operasjonen bare vært i virksomhet noen få dager. Etter avreise ved nitiden på kvelden gikk ferden over Gjelleråsen og Fetsund til Marker, der de via en skogsbilvei kom inn mot grensen. Det siste stykket gikk de gjennom snøen på en skogssti. Det var blitt over midnatt, og alle var stivfrosne. Men da de utslitte flyktningene fikk øye på noen bebodde hus, skjønte de det: De var kommet til Sverige.

Tirsdag 1. desember 1942 var Mary og Lillian Gittelsen fra Kongleveien, sammen med bestemor Sonja og tante Gerd, kommet til friheten. Som et tilfelle var dette samme dag de norske jødene kom til Auschwitz. Samme dag Lillians farmor, farfar og tante fra Thomas Heftyes gate ble sendt i gasskammeret.

* * *

Fra de første flyktningmottakene reiste Mary, Lillian, Sonja og Gerd til Malmö. Her bodde de eneste de visste om i Sverige, slektninger av Ivar Gittelsens foreldre. De fikk et lite værelse på et hotell, men hadde lite penger, og kontakten med slekten var ikke den beste. Bedre gikk det da de sommeren 1943 flyttet videre til Göteborg. Gerd hadde funnet kjærligheten og giftet seg. Gjennom mannens familie fikk også Mary, Lillian og Sonja tak i en leilighet, der de bodde til krigens slutt.

Julius og Ester Selikowitz hadde på sin side slått seg ned i Stockholm og flyttet inn i en nybygd gård på Södermalm. Vi kan gå ut fra at de i større grad holdt kontakt med det norske eksilmiljøet. Blant annet vet vi at Julius fikk nytte av sine kunnskaper om og interesse for hunder. Han gikk inn i de norske polititroppene, og med tittel av sjefinstruktør bygde han fra 1944 opp troppenes hundeavdeling.

Dobermannen Troll hadde blitt etterlatt i Oslo. Julius hadde vel sine mistanker, men visste ikke ennå at Statspolitiet allerede i november 1942 hadde overlatt hunden til dyrehospitalet Cheval i Vika. «Til oppbevaring» står det på kvitteringen.

Hjem igjen

Litt over 1200 jøder hadde flyktet til Sverige for å unnslippe nazistenes forfølgelser. I mai og juni 1945 kom de tilbake, de fleste til Oslo-området. Men hva var det å komme hjem til?

I Kongleveien 44 var det flyttet inn en ny familie. De var blitt husløse etter bombingen av Victoria Terrasse i september 1942 og var — etter å ha bodd en stund i en villa på vestkanten — blitt tvangsflyttet hit av Gestapo. Gittelsens leilighet i 1. etasje var jo blitt beslaglagt av tyske myndigheter i 1942. Kanskje trengte en offiser vestkantvillaen, og leiligheten i Kongleveien var byttemiddel?

Etter at Marys svigerforeldre og svigerinne var blitt deportert og drept, hadde leiligheten i Thomas Heftyes gate vært bolig for sjefen for «Pressedirektoratet», Anders Beggerud. Han var nå blitt arrestert, og Mary og Lillian hadde dermed et sted å bo i den første tiden fram til huset i Kongleveien igjen ble ledig.

Deler av møblementet i Kongleveien var i behold, takket være familien som hadde bodd i leiligheten. Derimot var det aller meste av øvrig innbo og løsøre, som for andre flyktede og deporterte, forsvunnet. Alle som hadde kjøpt eller tilegnet seg slikt innbo, ble pålagt å levere det fra seg uten å forvente erstatning, selv om de hadde vært i god tro. Men å spore opp mer eller mindre verdifulle ting var en nesten uoverkommelig oppgave. Et og annet sølvbestikk lot seg imidlertid oppspore på oppsamlingslagre:

Kvittering

Mary Gittelsen, hvis bo har vært inndratt av Likvidasjonsstyret, har mottatt av Tilbakeføringskontorets sølvavdeling:

5 gafler, små, Chippendalemønster, merket «G» (meget rund)
4 skjeer, « «
3 teskjeer, « «
1 serviettring, merket «LG» som har vært hennes fars (Leopold Goldfarb), men som nå tilhører henne.

Oslo den 1. september 1945
Mary Gittelsen
(sign.)

Viktigere var det at livet kunne nærme seg det normale. Lillian var blitt 12 år og kunne igjen starte på Tåsen skole. Marys bror Salo hadde kommet tilbake i maidagene og bosatte seg i Kongleveien. Under krigen hadde han blant annet deltatt i slaget om Walcheren i november 1944, der han som løytnant og liaisonoffiser til britiske 52nd Infantry Division spilte en viktig rolle i frigjøringen av byen Middelburg. I London hadde han tegnet for Norsk Tidend. Nå fikk han jobb i Hjemmefrontens nye avis, Verdens Gang. «Pedro» skulle komme til å bo på Tåsen resten av sitt liv.

Det gjaldt imidlertid ikke resten av familien. Mary giftet seg i 1947 med Carsten Faurschou og flyttet til Danmark. Hun døde i 1954, bare 45 år gammel. Da var Lillian allerede gift, og hun har siden bodd i København.

* * *

Ester og Julius Selikowitz kom hjem til familier med høyst ulik skjebne. Esters familie var nærmest utradert. Hennes foreldre og fem yngre søsken hadde bodd sammen i Stockfleths gate på Sagene. Nå var alle borte, bortsett fra søsteren Jenny, som kort før deportasjonen hadde giftet seg. Ektemannens britiske statsborgerskap hadde reddet dem begge.

Med Julius’ familie hadde det gått bedre. Også familiebedriften kunne drives videre, og Julius Selikowitz fortsatte å lede det som nå ble et rent engrosforetak. Han ble også en kjent dommer og foredragsholder i hundemiljøet. Samtidig holdt ekteparet Selikowitz en nær tilknytning til den jødiske menigheten, og Julius var aktiv i flere av deres byggeprosjekter.

Julius og Ester Selikowitz ble boende i Kongleveien og døde henholdsvis i 1964 og 1989.

* * *

I Kongleveien 40 kom ingen hjem. Hele familien Seligmann var borte. Det fantes ingen slektninger i Norge, men fra Sverige og USA meldte det seg søsken av Richard og Luise. Gjennom bobestyreren fikk de beskjed om at det var nytteløst å reise til Norge. Her var det ingenting igjen.

Byråkratiets kvern hadde malt, både før og etter frigjøringen. NS-myndighetenes «likvidasjonsstyre» og det frie Norges «tilbakeføringskontor for inndratte formuer» hadde begge konkludert med at Seligmanns bo var insolvent. Også etter deportasjonen hadde skattegjeld og husleierestanser hopet seg opp. Alt ble sirlig oppført på debetsiden i regnskapet, sammen med kr 5,40 utestående til Bergens Privatbank for en ikke tilbakelevert sparebøsse.

Men ingen kunne gjøre rede for hva som hadde skjedd med innboet. Alt var blitt regnet opp, rom for rom, da tre utsendinger fra Likvidasjonsstyret foretok sin «registreringsforretning» fem dager før julaften i 1942. Dokumentasjonen går over syv sider. På side fire er de kommet til soverommet:

… 2 jernsenger m/spiralbunner, 4 bunnmadrasser, 2 skråputer, 2 sengeputer, 3 vattepper, 2 putevar, 4 lakener, 2 dynetrekk, 1 par benklær, 1 kåpe, 1 kiste, 2 nattbord, 2 pinnestoler, 13 bordduker, 23 smågardiner, 108 håndklær, 44 servietter, 21 brikker, 1 bordduk …

Og slik fortsetter det, alt oppført med verdier. Åtte timer hadde det tatt å gå gjennom familien Seligmanns samlede eiendeler. Det sluttet med fire sekker kålrabi (kr 20,-) som var funnet i kjelleren. Total verdi: kr 5798.

Innboet ble spredt for alle vinder. Seligmanns kom ikke tilbake.

Kilder

• Opplysninger fra Jødisk museum v/Dag Kopperud og Mats Tangestuen
• Intervju med Lillian Hylén (2006), Jødisk museum
• Riksarkivet:
  • RA/S-1329 Statspolitiet — Hovedkontoret / Osloavdelingen
  • RA/S-1564 Justisdepartementet, Tilbakeføringskontoret for inndratte formuer

  • RA/S-1725/1/ Utenriksstasjonene, Legasjonen/Ambassaden i StockholmRA/RAFA-3915 Forsvaret, Forsvarets overkommando II — Kjesäter-kartoteket

• Oslo byarkiv:

  • Kommunal folketelling Aker 1939

  • Kommunal folketelling Oslo 1948
• Aftenposten, diverse artikler
• Arne Schulerud: En bananbil solgte ut sin last i en fart — de siste bananer jeg så. Dagboknotater, gjengitt i Aftenpostens serie «Min 9. april»
• Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter: Deportasjonen av de norske jødene
• Carl Haave og Sverre J. Herstad: Quislings hønsegård. Berg interneringsleir (1948)
• Moritz Nachstern: Falskmyntner i blokk 19 (1949)
• Mats Tangestuen: Carl Fredriksens transport — krigens største redningsbragd (2012)
• Idrettslaget Koll gjennom 10 år (1950)
• Erik Wigert og Helge Elster (red.): Vi var i Rikspolitiet 1943–1945: om utdannelsen i Sverige og innsatsen i Norge (1995)
• Trond Smith-Meyer: Ivar Gittelsen 1906–40 (Før og nå 2015, Sogn kultur- og historielag)
• Bodil Sørensen: Salo Grenning, artikkel i Norsk biografisk leksikon (2001)