Hjemme skal være et trygt sted

6. juni 2016 ble det satt ned snublesteiner utenfor Irisveien 20, til minne om familien Seligmann.

ARTIKKEL FRA FØR OG NÅ 2016

Richard Sally, Luise og de voksne sønnene Erik Otto og Rolf Sally, bodde i Irisveien 20 fra 1933 til 1941. I 1938 kom også Luises foreldre, Julius og Rosalie Heilbuth, som flyktninger fra Tyskland. Alle seks ble deportert med «Donau» 26. november 1942. Ved ankomsten til Auschwitz 1. desember ble de fire eldste umiddelbart sendt i gasskammeret. De to sønnene ble plukket ut til slavearbeid og døde noe senere.

Kunstneren Gunter Demnig satte ned snublesteinene foran Irisveien 20. Foto: Trond Smith-Meyer


Ved seremonien holdt niendeklassingene Maria K. Mehl og Olaf Talmo fra Nordberg ungdomssskole denne talen:

Vi er elever ved Nordberg ungdomsskole som ligger like ved Sognsvann og ikke langt herfra. Vi er takknemlige for at vi får lov til å være tilstede her i dag ved denne høytideligheten og får lov til å si noen ord om hva denne markeringen betyr for oss. I det siste har vi alle hatt fokus på jødedeportasjonene og Holocaust, så derfor har vi lært litt om nettopp dette.

Via bøker og pensum får vi et godt overblikk over det som skjedde, men det er et overblikk bygget på fakta, datoer og tall. Denne snublesteinen skal minne oss på at hver person ikke bare står igjen som et tall i en historiebok eller en del av en masse. Den skal minne oss på alle enkeltskjebnene.

Men kanskje viktigst av alt minner den oss på at lidelsene ikke bare var fjerne skrekkhistorier, men foregikk her i Norge. Vi har fått høre om familien Seligmann, som bodde her og fra 1941 var bosatt i Kongleveien som ligger der oppe. Foreldrene og besteforeldrene var fra Tyskland, men sønnene var født og oppvokst i Norge. Vanligvis hadde de vært trygge, for det var jo forholdsvis trygt i Norge under krigen. Men hadde du jødiske foreldre eller besteforeldre økte sjansen for å dø drastisk. Familien Seligmann var jødiske.

For oss er det uvirkelig å tenke på hva familien ble utsatt for. Det er rart å tenke på at de før deportasjonen gikk i de samme veiene som vi går i hver dag, og fra Kongleveien kunne de også skimte Oslofjorden som vi så mange ganger har sett ned på. Men viktigst av alt tror jeg de kan ha vært glade i dette området, og kanskje følte de seg like hjemme og trygge som det vi gjør.

Maria K. Mehl og Olaf Talmo, elever ved Nordberg ungdomsskole. Foto: Trond Smith-Meyer

Hjemme skal være et trygt sted. Det er vanskelig å forestille seg hvordan det må ha vært å bli deportert fra sitt eget hjem og sitt eget land, av sine egne landsmenn. Mennene i familien Seligmann ble først fraktet til Berg fangeleir. Én måned senere ble hele familien, kvinner, menn og barn fraktet med DS Donau til Auschwitz. Ingen i familien Seligmann kom tilbake. Denne stenen vil minne oss på livene som ble tatt fra dem, og lidelsene hver og en av dem opplevde. Og det skal vi aldri glemme.

Selv om denne snublesteinen bringer oss veldig nær historien vi lærer på skolen, var sist uke også fylt av sterke inntrykk fra krigen. Vi kom i forgårs hjem fra klassetur til Tyskland og Berlin, og vi satt alle igjen med sterke følelser og inntrykk. Det som kanskje gjorde aller mest inntrykk var besøket til konsentrasjonsleiren Sachsenhausen. Der fikk vi høre om hvordan konsentrasjonsleiren fungerte.

Vi hørte skremmende detaljer om nazistenes utspekulerte plan om hvordan å drepe flest jøder. De svekket jødene psykisk og fysisk ved å gi dem dårlig mat og få dem til å utføre hardt arbeid. Levekårene i brakkene vi fikk se var forferdelige.

Dagen etter var vi på Holocaust-museet og fikk se minnesmerket tilegnet jødene under 2. verdenskrig. Minnesmerket besto av over 2000 steiner, alle i ulik form og høyde. I selve museet fikk vi muligheten til å lese og lære om Holocaust og jødediskrimineringen. Vi fikk lese selvskrevne brev fra jødene som virkelig gjorde inntrykk. Det var sterkt å lese hva disse menneskene tenkte og følte om situasjonen de befant seg i. Siden vi fikk lese om dette på egenhånd, gikk det mye mer inn på hver enkelt. Det var lettere å sette seg inn i situasjonene, selv om det er utenkelig for mange av oss.

Vår generasjon er fremtiden. Vi vil få stemmerett og mulighet til å påvirke samfunnet, og snart ser vi jevnaldrende som politikere, samfunnsvitere og statsledere. Denne stenen skal minne oss på det som skjedde under Holocaust, hedre de deporterte, men kanskje viktigst av alt kan denne steinen sørge for at noe slikt aldri skal skje igjen. Vår generasjon kan lære mye av fortiden, og når vi ser på denne steinen, vil vi tenke på krigens katastrofale konsekvenser, og forhåpentligvis strekke oss langt for at noe slikt ikke skal skje igjen.

Måtte historien aldri gjenta seg.