ARTIKKEL FRA FØR OG NÅ 2009

Av Sigmund Skeie

Min far Jon Christen Skeie er født 7. april 1903 som førstefødte i en søskenflokk med to brødre og en søster. Hans far, dr. juris Jon Skeie, var fra Rauland i Telemark, og hans mor, lærer Margit Skeie, var fra Drammen. Etter en del flytting endte familien opp i Asker, på gården Nordre Bondi. Gården ble det faste punkt i familiens liv, min farfar i fast rute med tog til Universitetet i Oslo og farmor som den myndige bestyrer av hjemmet og gården.

Med slike foreldre var det en selvfølge at alle barna skulle ha høyere utdannelse; av de fire ble to jurister og to diplomingeniører fra NTH.

Min far utdannet seg på elektrolinjen ved NTH fra 1921 til 1926. Han var aktiv i linjeforeningen, studentsanger og florettfekter i NTHI. Hans studiekamerater minnes hans hjertevarme vesen, rettlinjede karakter og som den gode kamerat på tegnesalen og i friluftslivet.

Etter avtjent verneplikt ble han ansatt på Elektrisk Bureau i Oslo i 1927, og arbei- det der med planlegging, anlegg og drift av automatiske telefonsentraler. Her traff han henne som skulle bli min mor, Elsa Ramm Schmidt, de giftet seg i 1932 og flyttet etter noen år til Bregneveien 44. Vi levet et normalt familieliv; far i fast arbeid, mor hjemmeværende med to barn i et nytt hus i det som den gang nærmest må kunne betegnes som et nybyggerstrøk.

Her opplevde vi tyskernes angrep på Norge, evakuering til Nordmarka, mørklegging, rasjonering og selvberging fra egen have.

Fars arbeide med automatiske telefonsentraler førte til at han ble ansatt som stasjonsingeniør ved Stavanger Telefonforretnings nye anlegg fra 1. juli 1940. Etter et halv års anleggsperiode i Stavanger var den nye sentralen i gang, og vi flyttet til 2. etg. i en eldre villa i Stavanger by som far hadde leid.

Det normale familielivet ble gjenopptatt, vi barna begynte på skole og i barnehage, det var nye venner, sommerferie på bondegård og en tiltagende knapphet på alt.

I de første krigsårene arbeidet de allierte med invasjonsplaner rettet mot Stavangerområdet. Far kom tidlig med i forberedelse av telefoniske forbindelseslinjer fra Stavanger til norske hjemmefrontstyrker. Vi barna viste naturligvis intet om dette, hva mor har vist vet jeg ikke. Far, som disponerte bil for inspeksjon av undersentraler i stavangerområdet, tok oss stadig med på disse turene, kanskje som avledende alibi for sin illegale virksomhet.

I forbindelse med raidet mot Tælavåg (som jeg antar er kjent) og de etterfølgende represaliene ble det funnet en lapp med fars og ti andre motstandsfolks navn hos en av de anholdte.

Gestapo dundret på døren

27. april 1942 i grålysningen dundret det på ytterdøren i 1. etg., og opp trappen til vår leilighet kom tre gestapofolk i side, svarte lærfrakker. Foran øynene på kone og to barn i natttøyet ble far arrestert, og ført bort med en hastig pakket koffert med det aller nødvendigste.

Noen dager senere ble også mor arrestert, og vi barna ble midlertidig plassert hos venner av mor og far.

Mor ble imidlertid løslatt etter 14 dager, og vi flyttet tilbake til leiligheten. Far ble sendt til Bergen kretsfengsel og senere overført til Grini. Vi besøkte ham i Bergen, det skulle bli siste gang vi barna så ham, mens mor besøkte ham senere flere ganger på Grini. Her kunne han skrive brev og motta pakker med mat og ekstra klær, men viste allikevel tegn på å være svekket, sannsynlig var han blitt blodfattig. Her satt han til september 1943 og ble da sammen med 4.500 norske fanger overført til Tyskland.

Ved ankomsten ble 80 mann, som i realiteten var dødsdømt som politisk aktive motsandsmenn, utskilt og sendt til Natzweiler, en liten konsentrasjonsleir i Vogeserne. Dette var en leir beregnet for fanger som nazistene 33 ikke ville henrette i hjemlandene av frykt for at de da ville kunne bli martyrer og således styrke motstandviljen. De skulle i stedet forgå i «natt og tåke» (Nacht undt Nebel – forkortet NN), gjennom mangelfullt kosthold og bekledning, hardt fysisk arbeid og kaldt, fuktig klima. Deres oppholdsted skulle være ukjent; brev og pakker var forbudt. Uvissheten om deres skjebne skulle virke avskrekkende og passiviserende i hjemlandet. Natzweiler, som ligger ca. 900 moh i en nordvendt skråning omgitt av tung, tett granskog, langt fra annen bebyggelse, var som skapt for formålet.

Leiren hadde fanger fra alle europeiske nasjoner. I alt var rundt 500 norske innom leiren, av disse døde omtrent halvparten, mange tilbrakte deler av sitt fangenskap i «utekommandoer»; mindre leire med spesielle formål. Fangebrakkene lå på planerte terrasser, to på hver, og nederst to egne brakker; arresten og krematoriet. Nedenfor disse var det anlagt en stor synkegrop for kloakkdepot og krematorieaske. Rundt leiren løper et dobbelt sett elektrisk piggtrådgjerde med vakttårn i alle hjørner og på langsidene.

Arbeidsstedet, et steinbrudd i ca 1000 moh, 20 minutters gange fra leiren, skulle bygges om til fabrikkhaller for demontering av flymotorer. Fangene ble i første omgang satt i gang med grunnarbeidene; pukking og transport av stein for hånd.

Far skadet seg tidlig i steinbruddet, ble innlagt på sykestuen, utskrevet til lettere innearbeide og deretter igjen utkommandert til steinbruddet. Svekket som han allerede var, pådro han seg lungebetennelse, ble igjen innlagt og døde 22. desember 1943. Hans kollega Carl Thorsen som fulgte ham igjennom hele fangenskapet og som var den eneste overlevende av de elleve som ble tatt etter Tælavågraidet, skrev til mor i juni 1945 om alt som skjedde siden Grini. Far fikk etter forholdene en lett død, lå mest i en døs, men snakket mye om sine der hjemme.

Organisering av leire med «utekommandoer» kan være årsaken til at NN-fangenes oppholdssted og tilstand ble kjent hjemme. Jeg kan huske mor, med tydelig lettelse fortalte at far nu hadde fått «innearbeide». Hun var allikevel uvitende om hans død inntil krigens slutt.

Da far kom til Grini, flyttet vi til mine besteforeldre i Asker. Der samlet bestemor alle sine barn og barnebarn i storfamilie. For oss barn var dette en god tilværelse, for de voksne må det ha vært en prøvelse å sørge for at alt fungerte normalt.

Etter krigen flyttet vi tilbake til Bregneveien 44. Våren 2008 foretok min kone og jeg en reise til Natzweiler. Leiren er omgjort til internationalt minnesmerke for alle konsentrasjonsleirene i 2. verdenskrig. To fangebrakker, fengsel og krematoriet står igjen, gjerdet og vakttårnene er intakt og synkegropen er omgjort til «fellesgrav» med minneplaketter for de respektive nasjoners omkomne.

65 år etter hans død, i en alder av 73 kunne jeg omsider ta et siste farvel med min far, forsone meg med savnet og glede meg over de få minnene jeg har og den tiden vi fikk sammen.