ARTIKKEL FRA FØR OG NÅ 2010

Fra 9. april og helt frem til frigjøringsdagen 8. mai 1945 tok de tyske okkupasjonsstyrkene i besittelse hus og eiendommer over alt hvor det var tropper som skulle innkvarteres. Tar vi for oss osloområdet – inklusive daværende Aker kommune – ser vi av de bevarte dokumenter at det dreide seg om mer enn 1500 adresser. I enkelte tilfelle kunne det være en mindre leilighet som skulle huse en offiser. Andre ganger var det parker, idrettsanlegg eller friarealer som kunne egne seg som tomteområde for brakkebyer.

Av Knut Olborg

I forrige nummer av Før og Nå tok vi for oss leiren på Sognsvann. Meningen med denne artikkelen er å kaste lys over den like store leiren på «Kujordet» ved Ullevål Stadion.

Allerede den 1/9 1940 tok det tyske Ordenspoliti i besittelse ca. 65 mål av Akersbanenes eiendom i Sogn Haveby. Tomten tilhørte opprinnelig Østre Sogn gård, og hadde gårdsnummer 50 bruksnummer 15. Sammen med de andre store områdene som Akersbanene i samarbeid med Oslo Kommune kjøpte inn i 1916, skulle også dette arealet parselleres ut til boligtomter. Slik skulle trafikkgrunnlaget for Sognsvannsbanen sikres. .

Leirområdet

Av forskjellige grunner forelå det ikke noen bebyggelsesplan for området, som inntil videre var bortforpaktet til akerbruk. På grunn av den overraskende beslagleggelsen fra Ordenspolititet på Victoria Terrasse, måtte forpakteren, Helge Wettre, slå ned ca 65 dekar umoden havre. Grunnen til at vi kan dokumentere forholdet skyldes at det etter bestemmelse av det norske Justis- og Politidepartement skulle holdes takst til fastsettelse av erstatningen. Uansett hvilke krav som kunne være aktuelle ble det av Innenriksdepartementet gjort kjent at det var de tyske myndigheter som skulle avgjøre saken på Ullevålsletta. I brev fra Akersbanene. av 24. sept. 1941 kan vi lese om beslagleggelsen. Brevet er utferdiget i to versjoner – det ene på norsk og det andre med samme innhold på tysk. Dokumentasjonen fant vi på Byarkivet i korrespondansekopiene til Akersbanene.

Ifølge Akersbanene, som formulerte kravet om erstatning, ville det vært mulig å utparsellere 47 dekar, mens de resterende 18 fremdeles var øremerket som dyrkingsland. Denne litt kryptiske opplysning skyldes nok at det rant en liten, men til tider ganske heftig bekk gjennom området. Ikke alt var like egnet som boligtomter. Påstanden om utnyttelsen av området la Akersbanene til grunn for sitt formelle erstatningskrav overfor de tyske myndighetene på Victoria Terrasse.

Av forskjellige kilder går det tydelig frem at etableringen av leiren på vestsiden av Ringveien skulle startes opp så snart som mulig. Ordensavdelingen på Victoria Terrasse hadde allerede på høsten 1940 reservert jordet som leirområde for et SS-regiment. Ved gjennomgang av kildematerialet ser vi at det også var to motorsykkelkompanier som fikk plass i leiren. Vaktprotokoller som er bevart viser hvilke tyske avdelinger som hadde tilhold i leiren, som fikk navnet Lager Ullevål. Dokumentasjonen befinner seg i Reichskommissariatets arkiv på Riksarkivet. Dette er den eneste originale tyske kilden som har noe å fortelle om leiren.

Lager Ullevål

Av kartskissen, utarbeidet av Forsvarets Distriktskommando Viken, og den samtidige beskrivelse av området, går det frem at det i leiren var oppført mer enn større og mindre brakker (ajourført kartskisse av grafiker Jan Mikalsen). Fra samme kilde i Riksarkivet finner vi at myndighetene etter krigen foretok en registrering som viser hvilke firmaer, sivile og militære enheter som fikk tildelt bruksrett til de forskjellige brakkene. Av kartet kan vi se at 1, 2, 3, 5, 6, og 11 til og med nr 25 samt nr. 29, var beregnet på mannskaper. Brakkene var standardiserte og hadde samme grunnflate. Ifølge målsatte tegninger samt brev av 17. mars 1949 til DK Viken ser vi at brakke nr. 21 var på 412 m2. Dette var en standardisert mannskapsbrakke. I alt finner vi 22 av denne type i leiren. Av informasjonene i arkivet etter DK Viken, eske 38, ser vi at det i tillegg til mannskapsbrakkene var syv garasje/verkstedbrakker, et depot samt en lagerbrakke. Av arkivmaterialet ser vi at det i tillegg var en vakt/kontorbrakke, en sykebrakke og to ammunisjonsbrakker på leirområdet. Skissen viser at leirområdet var organisert langs en midtakse med stikkveier til høyre og venstre. Hovedveien dannet, sammen med den største av stikkveiene, et kors som fra hovedporten gikk innover i brakkebyen. Hele leiren var inngjerdet, og dannet et sluttet område.

 Størrelsen på leiren

Av de to enhetene som flyttet inn i den nyetablerte leiren var det SS regimentet som skapte uro og spenning blant befolkningen i nærområdet. I den tyske oppsetningsplan heter det at et regiment kunne bestå av fra 2000 til 6000 mann. Et dristig regnestykke med 100 mann i hver brakke gir 2000 soldater totalt, samt muligheter for motorsykkelkompaniene til å etablere seg. Som vi husker fra Sognsvannsleiren var det der ca. 2000 mann fordelt på det samme antall brakker. I begge leirene var det noe mer enn 30 brakker.

Russiske krigsfanger

Arresten for soldater som hadde oppført seg ureglementert i tjenesten lå i kontorbrakka ved hovedporten (brakke nr. 11). Noen fangeleir fantes ikke i brakkebyen. I boka Hagebygutter fra 2001, skriver riktignok Sigurd B. Hennum om russiske krigsfanger i forbindelse med med SS-leiren på Ullevål Stadion. Det er ikke angitt når han gjorde sine observasjoner, og det er heller ikke mulig av de eksisterende skisser å registrere brakker som tjente som permanent oppholdssted for russiske krigsfanger. De totalt ca. 75 000 fanger fra den Røde Armé som befant seg i Norge, var inndelt i mindre arbeidsstyrker som av tyskerne fikk ulike arbeidsoppdrag på forskjellige steder i landet. Mye taler for at det i startfasen enten var en mindre arbeidsleir knyttet til «Lager Ullevål», eller at russerne hadde tidsbegrensede vaktmesteroppdrag etter at leiren var etablert. I vaktjournalen er det heller ikke gjort antegninger om de russiske fangene. Historikere som har meninger om forholdet stiller seg tvilende til at SS-soldater over lenger tid ville dele leirområde med russiske krigsfanger.

Vaktbøkene

Vaktbøkene fra kontrollen ved Hovedporten er de eneste originale tyske dokumenter fra «Lager Ullevål». De to bøkene som finnes i arkivet etter Der Reichskommisar für die besetzten norwegischen Gebiete 1940–1945 (Polizei Wachbücher) befinner seg på Riksarkivet og er med på å gi et bilde av livet i SS- leiren. Vaktbøkene tar for seg periodene 7/2 1942 til 13/2 1943 samt perioden 1/8 1943 til 20/1 1944. Fra dag til dag får vi vite hvilke offiserer som var ansvarlige for vakttjenesten og hvilke soldater som utgjorde vaktstyrken. Ved å gå gjennom de daglige notatene kan vi faktisk skaffe oss en oversikt som langt på vei navngir de personene som befant seg i leiren. Teksten på journalen for 8/10 1943 viser hvilket befal som hadde kommandoen, og hvilke soldater som var på vakt. Listen forteller også hvilke oppgaver den enkelte soldat var pålagt. Forkortelsene står for P: Posten, Schl. Schliesser, Str. Streifer, St. Stadion, N.A. Nahkampfgelände, og W. Stellvertreter. (stasjonær post, låsansvarlig, patruljerende post, stadionvakt, nærkampområde og avløser.) Med vanlig tysk grundighet gjennomførte offiserene ofte flere kontroller av vaktstyrken på dagtid og i regelen fem ganger om natten. Som det fremgår øverst på journalsiden var det SSPol. Rgt 27 og Krad 1 Komp. som hadde vakttjeneste fra den 8 til den 9. oktober 1943. (Rgt. står for betegnelsen regiment mens K.rad betyr motorsykkelavdeling.) Den vanlige vaktstyrken besto av syv mann, men fra 5/10– 1943 forsterket leirledelsen styrken med fire mann – i vaktjournalen kalt Nachtverstärkerung. Dette var en ordning som varte så langt kildene rekker. Det som i vaktjournalen kalles Kennwort eller Parole, var det anrop som soldatene måtte bruke overfor vaktstyrken dersom det var i tvil om soldatenes identitet. Hver dag hadde sitt eget nye paroleord. Under overskriften særlige hendelser ser vi at det tre ganger var flyalarm om kvelden den 8. oktober. Dette var godt i overkant av det som var vanlig, men sirenene ulte ofte på den tiden av kvelden.

Soldatene i leiren

Det er lite vi vet om tjenesten i leiren og hvilke oppdrag soldatene skulle utføre. Som SS-personell deltok de sikkert i en rekke aksjoner mot norske motstandsfolk og andre som hadde opponert mot de tyske okkupasjonsstyrkene. Sigurd B. Hennum beskriver en del av soldatenes hverdag som ikke var organisert av deres overordnede. Særlig forteller han om de helt spesielle kontaktene mellom SS-soldatene og villige norske jenter som fant sted på Rektorhaugens seksuelle friluftsarena. Sigurd var nok ikke den eneste unggutten som opplevde den første kontakt med denne livsviktige del av livet, i buskaset på den lille skogkledde åskammen. Arresten for soldater som hadde oppføret seg ureglementert i tjenesten lå i kontorbrakka ved hovedporten. Noen fangeleir, stor eller liten, fantes ikke i brakkebyen. Luseplagen var imidlertid alltid tilstede, og ble vanligvis bekjempet i Avlusningshuset. Wermacht tok sine forholdsregler mot alle typer fiender som kunne true Det tredje rikets sikkerhet. Den 2/8–1943 kan vi lese i vaktjournalen at

«um 2000 Uhr wurden die Arrestanten: Wagner, Schløgler und Høringhlie den Beauftragter ihrer Einheiten übergeben (vergasung der Arrestzellen). Vorstehend genannte 3 Arrestanten wurden am 3.8.43, 8 Uhr die Wache vieder übergeben.»

De tre soldatene fikk dermed én natt fri fra «kakebua», mens vaktarresten ble gasset.

Utstyr på vaktrommet

En forsvarsplan, en alarmanvisning, en radio, fire par gummistøvler, fem regnfrakker, åtte tepper, åtte hjelmtrekk, seks nøkler, en lås med kjetting, 64 pistol – og 300 geværskudd, 15 skarpe håndgranater og en sykkel med kjede. Utstyret måtte den påtroppende vaktstyrke kvittere ut samt innestå for at alt som knyttet seg til vakttjenesten var i overensstemmelse med instruksen.

Leiren etter krigen

I de nærmeste årene etter krigen gjorde leiren tjeneste som bolig for hussøkende enkeltpersoner eller som kontor for forskjellige militære og sivile enheter. Umiddelbart etter frigjøringen inntok imidlertid de norske politisoldatene fra Sverige leiren. Dette var kun for en kortere periode. Ansvaret for leiren var et militært anliggende og det var deres ansvar å administrere bruken av området og de mange brakkene. Jegerkorpset ved IR 2 fikk ansvaret for leiren inntil brakkene etter hvert fikk status som frigitt fra 15. mars 1947. Forhold som knytter seg til disposisjonsretten finner vi i eske 38 – DK Viken. Det var tilsynelatende ingen enkel oppgave å prioritere behovene. Husnøden var stor og både militære og sivile enheter trengte boliger og kontorer. En oversikt fra etterkrigstiden forteller hvilke militære avdelinger og sivile kontorer som hadde funnet seg til rette i leiren. I tillegg ser vi at en del kvinner som var ansatt på militære kontorer, og et antall sykesøstre fra Ullevål sykehus også hadde brakker som hjemmeadresse den første perioden etter frigjøringen.

Offentlige etater

En rekke militære og sivile etater delte ansvaret for leiren og fordelingen av brakkene til alle med boligbehov eller ønske om kontor eller lagerplass. Nedenstående liste over de kontorer som var involvert viser at det særlig var militære avdelinger som hadde regien. Kontorer som oftest er å finne når avtaler om kjøp eller leie skulle avgjøres var særlig: Militæretaten distriktingeniør Viken, Oslo Kontrollnemd, Akershus Fylkesforsyningsnemd Brakke- utvalget, Rekvisisjonsinspektøren, DK Viken, Hærens overkommando, Forsvarsdepartementet, A/S Akersbanenene, Jegerkorpset IR 2, NGO`s Militærkontor, HVK, DK. Lege Viken, Forsvarets velferdsdistrikt Østlandet.

I arkivet etter DK Viken, eske 38 finnes god dokumentasjon på den kniving som det i mange tilfeller var blant mulige leietakere. Ofte finner vi også sprikende interesser mellom de ansvarlige myndigheter. For å gi et bilde av hvordan situasjonen utviklet seg, viser vi til en oversikt over leietakere i mai 1950. Ullevålleiren var på dette tidspunkt ikke lenger et militært forlegningsområde.

Av brev i eske 38 fra DK Viken som særlig forteller historien om den enkelte brakke nevner vi : Brev av 23. mars 1946, 1. okt. 1946, 18. jan. 1947, 28. jan. 1947, 1. febr. 1947, 11. mars 1947, 19. mars 1947, 16. april 1947, 27. mai 1947, 31. mai 1947, 1. juli 1947, 5. sept. 1947, 1. okt. 1947, 3. okt. 1947, 21. okt. 1947, 9. sept. 1948, 11. sept. 1948 og 2. des. 1948. Brevene vil belyse hvilke saker som opptok de ulike kontorer og hvordan dette formet utviklingen i de fem årene som fulgte etter krigen.

Artikkelen dekker ca. 10 års historie om SS-leiren på Ullevål. Fotografiene viser norske tropper som rykker inn etter krigen, og kartet viser brakkene slik de var plassert på de ca. 46 målene. Noen få glemte rester etter «herrefolket» gjenskaper noe av krigstidens mange vonde minner.