Einar Korsvig Rasmussen

ARTIKKEL FRA FØR OG NÅ 2010

Av Tor Fredrik Rasmussen

Rasmussen_1Han var en av de første og en av de største. Men han døde på Møllergata 19 i februar 1942, så tidlig at hans innsats har vært lite kjent. Andre fortsatte der han hadde begynt.

Einar Korsvig Rasmussen var født i Flekkefjord i 1895. Han var min onkel.

Da Krigen kom til Norge arbeidet han i Telegrafstyret i Oslo. Han var en brennende idealist og humanist med tilknytning til det som den gang ble kalt Oslovenstre. En feriereise med bil i Tyskland i 1938 hadde gjort ham til bevisst antinazist. Jeg husker at han sommeren 1940 besøkte Flekkefjord. Vi var en gutteflokk som hadde stimlet sammen omkring en tysk bil som hadde fått motorstopp, da han kom forbi. Han sa: Kom dere vekk. Snu dem ryggen. Under dette besøk organiserte han en gruppe unge i byen. Senere ble det her etablert en av de første radiosendere til England, som bl. a. har fått æren av å telegrafere om slagkrysseren Bismarcks tokt ut i Atlanteren. Hans motstandskamp foregikk på flere områder. Han var en av grunnleggerne av både den sivile motstand og militær etterretning De første månedene, mens kongen ennå var i landet og kamper foregikk, var han sterkt engasjert mot det politiske spillet da tyskerne prøvde å få Stortinget til å avsette kongen, og noen stortingsrepresentanter vaklet. Han skrev bl.a. et brev til Stortingets presidentskap. Tore Gjelsvik har i sin bok Hjemmefronten (1977) gjengitt de første setningene:

Tyskerne har makten i dag. De kan gjøre hva de vil. Det er ingen skam for oss. Det farlige, det skjebnesvangre er at nordmenn i landets høyeste tillitsverv medvirker til det som skal skje. Det er æreløst handlet. Overgrep knekker ikke et folk, men svik kan forgifte det.

Professor Worm-Müller, en ledende venstrepolitiker som senere kom til USA og talte Norges sak i mange miljøer, benyttet innholdet i brevet på sine propagandareiser. I hans bok Til Norge. Taler og artikler er det henvist til brevet som slutter med å sitere den finske forfatter Runeberg. Han lar en dommer, som nektet å bryte loven, si til en russisk general som truet ham med dødsstraff: Ni segrat. makten tilhör Er i dag. Men lag skal överleva mig som jag, långt efter den ble til.

En av datidens redaktører og samtidshistorikere, Christian A. R. Christiansen, utgav etter krigen en bok, DÅD (1965). Der forteller han om Einars innsats det første krigsår:

Han var den mest intenst engasjerte motstandsmann jeg har møtt. Hans vilje til å påta seg arbeid og risiko var uten grenser, og han ble sittende i en enormt omfattende, mangesidig og tildels overordentlig farlig virksomhet – begrepet å arbeide ble synonymt med å arbeide illegalt. Han utga illegale aviser – en av dem hadde et opplag på20.000 – men det var bare en bibeskjeftigelse; han arbeidet egentlig i den militære etterretningstjeneste.

Hans innsats er også beskrevet i boken om Gerd Vold, etter krigen gift Hurum, dekknavn Truls. (Red. Cato Guhnfeldt 2006). De to samarbeidet om å bringe opplysninger om tysk militær virksomhet til England, dels over Stockholm, dels over senderen i Flekkefjord, Cheese, som i de første krigsår ifølge henne var den eneste med forbindelse til England. Hun skriver også at han var …krumtappen i en gruppe illegalister, 2A, som særlig opererte i de to første krigsårene. (…) en stor og effektiv motstandsorganisasjon med forankring i Oslo-området, Østfold, Vestfold, Agderfylkene og Trondheim. Dette var en forløper til XU. Denne gruppen hjalp henne med å gå i dekning da tyskerne hadde kommet på sporet rett før jul 1941.

Einar Korsvig Rasmussen med sin kone Lalla og søster Gudrun Rasmussen. Sistnevnte inngikk i hans nettverk og flyktet til Sverige i 1943 eller 1944.

Einar Korsvig Rasmussen med sin kone Lalla
og søster Gudrun Rasmussen. Sistnevnte
inngikk i hans nettverk og flyktet til Sverige
i 1943 eller 1944.

9. april 1940 bodde Einar Korsvig Rasmussen i en leilighet i 2 etasje på Nordberg hovedgård, sammen med sin kone Ragnhild (Lalla) født Christensen, halvsøster til teatersjef Halfdan Christensen. De var barnløse. Hans politiske aktivitet i Dagblad-Venstre hadde gitt ham mange bekjente blant ledende politikere og kulturpersoner. Han ble den første tid også medarbeider i den såkalte Kretsen, som i de turbulente månedene etter 9. april, og etter at Reichskommisar Terboven 25. september hadde overtatt styringen ved hjelp av 13 «kommisariske statsråder», utviklet seg til hjemmefrontens ledelse.

Forfatteren Jan Erik Vold utgav i 2006 en bok om sin far, Dagbladredaktør Ragnar Vold, Motstand. Artikler 1930-1945 – faren var i 1930-årene Norges mest fremtredende antinazist, og boken anbefales. Jan Erik Vold gir stor plass til Einars innsats av en spesiell grunn. Hans far hadde samarbeidet med Einar i den illegale presse: Han kunne aldri glemme den mann som hadde gitt sitt liv for at han, Ragnar, skulle få leve. Dette skulle følge ham som en skygge – og tyngde – resten av livet. Han har ikke beholdt den plass i norsk historie som han burde ha. Han er omtalt i flere bøker. Jan Erik Vold nevner flere navn, og kommenterer: Men han er ikke et navn blant flere krigshistorikere jeg har snakket med. Med Ragnar Volds egne ord: Han var som en flamme. Ingen jeg har truffet innenfor motstandsbevegelsen var mer nidkjær enn han, mer kompromissløst villig til å sette inn alt, ofre alt, slik han til slutt også gjorde.

Chr. A. R. Christensen skriver i DÅD (1965) også om arrestasjonen av Einar. En styrmann fra Farsund, Odd Kjell Starheim hadde sommeren 1940 sammen med noen kamerater reist i en småbåt til England. I desember 1940 padlet han fra en ubåt med en radiosender i land i hjemtraktene som en av de første Linge-soldater, alias Ola Svendsen, løytnant Stenvold, og fikk kontakt med motstandsgruppen i Flekkefjord. Herfra kom han i forbindelse med Einar som ble hans hovedkontakt i Oslo.

«Det pust Starheim brakte med seg, virket sterkt stimulerende på Korsvig Rasmussen og hele hans krets. (…) i juli 1941 dro han tilbake til England; her hadde han også den oppgave å prøve å skaffe våpen til Sørlandet».

Blant annet til den motstandsgruppe som major Arne Laudal, som inngikk i nettverket, organiserte. Den ble senere etter et forræderi rullet opp og Laudal med flere henrettet.

«Neste gang Starheim kom til Norge kom han med fly i januar 1942, og hoppet ut i fallskjerm i heiene nord for Flekkefjord. (…) 19. januar kom han til Oslo og tok inn hos Korsvig Rasmussen. Så, natten mellom 20. og 21. januar slo både tysk og norsk NS-politi til. Hans kone, Ragnhild, kom seg inn på Starheims værelse og vekket ham. Starheim slengte på seg noen klær, før to tyskere plutselig sto i værelset. De hadde ingen anelse hvem han var, men forlangte å få se hans papirer somnaturligvis var falske grenseboerpass. Skulle han komme seg unna måtte det skje raskt. Han bad om å komme på toalettet. Tyskeren undersøkte at det bare var et lite vindu der og gav tillatelse. Det tyskeren ikke visste var at det bak noen klær var en dør til svigermors soveværelse. Her hoppet han ut gjennom vinduet, skadet benet, men kom seg gjennom haven og et jorde ned til veien. Det kom en varebil kjørende som tok ham med til byen. Sjåføren, en god nordmann, lot ham bo hos seg og kjørte også rundt og varslet hans kontakter.» (Blant dem Ragnar Vold).

Einar Korsvig Rasmussen ble fengslet på Møllergata 19 og utsatt for hardt forhør med tortur. En av hans medfanger, Sverre Herdahl, har i boken Norske kvinner og menn forteller om krigen (Red. Johan O. Jensen, 1986) på en hjerteskjærende måte beskrevet hans kvaler de siste dager og timer av hans liv. Han fryktet at han ikke ville tåle neste omgang med tortur uten å fortelle om sine kontakter. Han valgte å ta sitt liv. Etter flere forsøk lyktes han med dette 6. april 1942, seks uker etter han ble arrestert. Han ble først begravd ved Vestre Aker kirke.

Da Lalla senere giftet seg med en av Einars barndomsvenner og flyttet til Flekkefjord, fikk også Einar sin grav der. Det hører med til denne historie at Starheim reiste tilbake til sine kontakter i Flekkefjord. Sammen med andre kapret han i mars 1942 kystruteskipet Galtesund og reiste til England. En dumdristig bedrift som lyktes. (Eiliv Odd Hauge: Mannen som stjal Galtesund). Neste gang han kom til Norge var i begynnelsen av januar 1943, sammen med 40 kommandosoldater og en fiskeskøyte, for å kapre noen skip i en tysk konvoi utenfor Flekkefjord. Dette mislyktes han med. Etter en eventyrlig flukt i seks uker med tyskere etter seg i heiene nord for Flekkefjord kapret han i Rekefjord et nytt kystruteskip, Tromøysund. Dette ble imidlertd senket i Nordsjøen av tyske fly og Starheim med mannskap omkom.

Se også Magne Haugland: I natt gjelder det. Dokumentarhistorien om Carhampton.

Advertisements

Kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s