ARTIKKEL FRA FØR OG NÅ 2017

Inntil 1934 lå det et gammelt tømmerhus i Maridalsveien 329 b. Tomten lå nederst i stikkveien som i dag går fra GET-bygget og ned mot Nydalsdammen. Huset lå på gressletten ved elva like ovenfor badebrygga som ligger der i dag. Huset hadde som de fleste hus den gang et navn som fortalte noe om huset, og ble kalt Dalstuen.

Erik Hagfors

Det vi i dag kaller Nydalen ble tidligere kalt Nygaardsdalen. Nøyaktig hvor gammelt huset var er umulig å gjette. På kart fra 1769 er et hus inntegnet på samme sted, men med et nabobygg litt lenger opp i elven. Det var Nygaard sag som var en liten oppgangsag. Samme lille vannfall ble senere brukt til kornmølle. Hele området ned mot Akerselva hvor sagen og Dalstuen lå, tilhørte Nygaard og hadde nok en tilknytning til gården. Dermed er det nærliggende å tro at en sagmester eller møller holdt til i Dalstuen.

Industrien langs Akerselva utvider

I hundrevis av år hadde Akerselva vært drivkraften til mange former for næringsvirksomhet. Men fra midten av 1800-tallet var industriutbyggingen nådd opp mot Nygaardsdalen. Fossene nedenfor Nygaard var opptatt! Nye gründere så seg om etternye fall, og ny Nygaards-dam kunne bli mye kraft. Dermed ble Nydalen Compagnie etablert, med planer om kraft fra Nygaards-dammen. For å sikre seg vannkraft, kjøpte Nydalen Compagnie hele området mellom Maridalsveien og Akerselva, som tidligere hadde tilhørt Nygaard, med Herman Wedel Jarlsberg som eier. Dermed fikk Nydalen Compagnie mulighet til å bygge og utnytte hele Nygaardsdammen.

På området Nydalen Compagnie hadde kjøpt, lå Dalstuen som gikk over til Compagniet, med beboere som var tilknyttet fabrikken. Det ble bygget ny dam med nye fabrikkbygninger nedenfor. Og ved siden av dammen kom fargeriet, med den bygningen som i dag er kunstskole. Etter dette hadde beboerne i Dalstuen yrkestitler som fargeriarbeider eller fargerimester. Med alle arbeiderne som var tilknyttet fabrikken ble det mer folksomt rundt Dalstuen. På andre siden av elven, på odden Skagstad ble det bygget standplass til skytebane. Skivene stod på vestsiden av elven litt nord for Dalstuen. På gamle bilder av standplassen ser det ut som det i tillegg var beboelse og litt dyrket mark på Skagstad.

Beboerne på Dalstuen

Mens Dalstuen tilhørte Nygård gård, var beboerne i Dalstuen tilknyttet virksomhet som hørte inn under gårdsdriften. Beboerne hadde betegnelser som mølle- og sagbruksarbeidere, med arbeid på sag- og møllebruket Nygård hadde ved Akerselva. I tillegg hadde de sikkert arbeidsplikt på selve gården.

De første årene etter at Nydalens Compagnie overtok Dalstuen var den bebodd av arbeidere tilknyttet fabrikken, med tilknytning til fargeriet. I 1923 flyttet de siste beboerne inn. Det var Josef William Hansen. Han hadde tidligere bodd på Sagene og arbeidet som «oppslager» på Nydalens Compagnie, men etter at han kom til Dalstuen fikk han betegnelsen «fargeriarbeider» og arbeid i fargeriet tvers over elven. Han hadde med seg sin kone Signe Karoline Kristofferen. Hun var født på Furnes og kommet til Sagene som treåring og vokste opp der. Etter konfirmasjonen begynte hun på Nydalens Compagnie som veverske.

Signe og Josef ble gift i Sagene kirke 25. desember 1918 og bodde først i Kongsberggaten 6. 25 april 1920 fikk de sitt første og eneste barn Erling Hansen. Det var denne familien – far, mor og lille Erling på 3 år – som flyttet inn i det lille gamle huset.

Maridalsveien

Dalstuen hadde adresse til Maridalsveien 329b, men lå ved en stikkvei langt lavere enn Maridalsveien. Maridalsveien hadde fra gammelt av gått helt ut på kanten av stupet ned mot elven. Veien var smal og svingete og hadde etter hvert fått stor trafikk, også med bussrute til Maridalen.

I flere år hadde trafikantene klaget på veien og mast på utbedringer, men svaret var likt hver gang: Ingen midler til utbedring.

Året 1934 hadde vært usedvanlig regnfull, og veien var til tider nesten ufremkommelig. Kommunen fikk arrangert en utbedring som skulle utføres som nødsarbeid for ungdom. Hvordan dette skulle foregå er uklart, men noen måtte ha vært klar over at veien kunne rase ut. Som en sikkerhet ble det plassert tømmerstokker på tvers mellom trærne som vokste nedover dalsiden.

Raset

Regnet ga seg ikke høsten 1934, og på ettermiddagen 12. desember kom raset. Maridalsveien og hele dalsiden raste ned mot Akerselva og tok med seg Dalstuen ut i elven.

Ingen av de som først kom til rasstedet kjente til om det hadde oppholdt seg noen i huset. Etter at foreldrene til Erling kom tilstede ble det undersøkt om han var andre steder, men ingen hadde sett ham! Erling hadde lovet å lage mat til foreldrene, og måtte ha oppholdt seg i huset!

Dermed ble redningsarbeidet satt i gang for fullt. Det var blitt mørkt, så Aker Lysverker strakk kabel til en lyskaster, og redningsmannskapet kunne få et overblikk over skadene. Etter fire timers leting ble Erling funnet. Han hadde fått skorstenen og brannmuren over seg og blitt drept momentant.

Etter dette flyttet foreldrene tilbake til Sagene og bosatte seg der.

Utbedring av Maridalsveien etter raset

Maridalsveien var etter dette ikke kjørbar, og ble helt stengt. Trafikken ble midlertidig ledet om Korvollbakken. Dette var en smal og bratt vei hvor særlig bussen fikk problemer. Aker Veivesen lovet å strø ekstra godt, men fikk da kritikk fra alle som fremdeles brukte hestesleder!

Etter dette ble det nok en gang mast på utbedringer av Maridalsveien. Hele veien måtte flyttes bort fra kanten av stupet, men det var mangel på penger. I første omgang ble veien utbedret på den strekningen raset gikk, og veien ble midlertidig åpnet ut på vinteren, men veien var like ufremkommelig og farlig som før raset.

Trafikanter og velforeninger maste på ny vei, og veivesenet søkte og søkte om kr 5000,– til ombygging og utretting! Men først et halvt år etter kom pengene, og arbeidet kunne begynne. Men det tok flere år før det ble noen bedring. Så sent som 1939 blir det klaget fra trafikantene, veien var ennå ikke ferdig. Den store svingen ut mot stupet ble kuttet helt ut, men ble bevart ved at veivesenet ville benytte denne tomt til opplagsplass og rodeplass for de som arbeidet med veivedlikehold. Det ble også satt opp en liten arbeidsbrakke for de 4–5 mennene som stod for veivedlikeholdet. Om vinteren ble plassen også brukt som tipplass for snø som ble ryddet bort fra veiene. Snøen ble tømt nedover dalside.

Denne plass eksisterer den dag i dag. Det står ennå rester av port og gjerde hvor «svingen» kommer inn og ut på Maridalsveien. Plassen er i dag helt overgrodd, men kunne ved litt opprydding blitt som en «Prekestol» med fantastisk utsikt over Nydalen.

På andre siden av Maridalsveien, på hjørnet av Carl Kjelsens vei, står et annet minne fra fra Dalstuens tid: Grensesten nr 40 som skulle markere grensen hvortil Oslo’s byggeregler skulle gjelde (mer om dette i egen artikkel).

I dag er Maridalsveien utvidet og forbedret, men fra Nydalsdammen kan man ennå se merker hvor raset gikk.

Familien Hansen

Som nevnt flyttet Signe og Josef Hansen tilbake til Sagene og bosatte seg i det området der de tidligere hadde bodd, Hammergaten 9. De fikk ikke flere barn.

Hvor sønnen Erling ble av, er en gåte. Han er ikke oppført i kirkebøker under døde og begravde, og han er ikke oppført i dødsannonser i aktuelle aviser – men han er kommet med i oppføringen over «Anmeldte dødsfall ved Akers skifterett» i uken 8.–17. desember 1934. Erling rakk heller ikke å bli konfirmert.

Kanskje som en erkjennelse for at Aker kommune hadde en del av skylden for raset, fikk de tilkjent en erstatning på kr 12 000,–! Det høres ikke så mye ut, men i forhold til de kr 5 000,– som Veivesenet søkte om i år etter år for å utbedre Maridalsveien var det kanskje ikke så dårlig?

Kilder:

Gamle årganger av Aftenposten, Døde siste uke, kirkebøker, referater fra Tåsen vel og referater fra møter i Oslo kommune.