Aksjonslag 410/13121: Beretningen om et ungt sabotasjelag siste krigsår

ARTIKKEL FRA FØR OG NÅ 2012
Bull- Hansenfamiliens bolig i Bakkehaugveien 18. Foto: Knut Olborg

Bull-Hansenfamiliens bolig i Bakkehaugveien 18. Foto: Knut Olborg

Aksjonslag 410/13121 drev sabotasje i noen få vinter- og vårmåneder rundt årsskiftet 1944/45. I alt hadde laget ansvaret for, eller deltok aktivt i selve sabo- tasjearbeidet ved elleve ulike aksjoner. Alle får karakteristikken godkjent, vel utført, men det kostet: Det kaster en trist skygge over arbeidet til den unge guttegjengen at Kjell Bull-Hansen ble skutt og døde under fluktforsøket i Drammen.

Av Knut Olborg

Nygårdsparken

Parken på Nygård har alltid vært et samlingspunkt for barn og ungdom. Det 6 mål store området nord for Ustvedts vei har hatt mange ulike skjebner, fra kull og vedbolag til en nesten symmetrisk fransk hage. Det eneste som i dag gjenstår etter fordums prakt er de store lindetrærne som omkranser området. Bildet viser hvordan parken fortonte seg for mer enn 70 år siden da den var møtested for en helt spesiell gjeng unge gutter. De var vant til å ta ansvar for egne dristige gjøremål, men så det også som en plikt og utfordring å delta i kampen mot de tyske inntrengerne. Av forskjellige årsaker viste Motstandsbevegelsen, både den sivile og militære, forsiktig aktivitet i de tre første krigsårene, og sabotasjehandlinger var ikke vanlig før i 1944. Slik var også utviklingen for guttegjengen som møttes i Nygårdsparken.

Motstandsbevegelsen

Regjeringen i London hadde i 1942 uttrykkelig gitt beskjed til den norske hjemmefronten å avholde seg fra sabotasjevirksomhet. Den kommunistiske motstandsbevegelsen kom heller ikke i gang før bruddet mellom Tyskland og Sovjet var et faktum i 1941. Jeg skal ikke gå nærmere inn på det skisma som etter hvert oppsto mellom de kommunistorienterte sabotasjegruppene og den sentrale norske MILORG, men bare konstatere at SHAEF i sitt direktiv av juni 1944 til de norske hjemmestyrker trakk opp retningslinjene for Norges frigjøring. SHAEF ønsket sommeren 1944 ingen «commitments » i Norge og sa hold igjen! Men hjemmestyrkene fikk lov å angripe enkelte bestemte målgrupper: shipping, olje og drivstofflageret – især til ubåter, men også visse industribedrifter. Dette var det første startsignal. Hjemmestyrkene hadde dermed fått det nødvendige klarsignal til for fullt å starte opp sluttkampen.

Både de alminnelige politiske og militære forhold og alderen på aktørene i det senere aksjonslaget 410/13121, gjorde det vanskelig for guttene å komme i gang med motstandsarbeidet før i 1944. Artikkelen om aksjonslaget vil derfor i det vesentlige dreie seg om perioden fra høsten 1944 til våren 1945.

Familien Bull-Hansen

De fleste av medlemmene i aksjonslaget 410 kjente hverandre fra tiden før krigen. I mange år hadde de hatt tilhold i Nygårdsparken og villaområdet ved Blåsbortveien. Kjell Bull-Hansen var den naturlige leder for alle de dristige og nervepirrende påfunn som guttegjengen satte ut i livet. Kjell var sønn av Rolf og Ågot Bull-Hansen som bodde i den helt spesielle oppstugu lignende boligen i Bakkehaugveien. I 1938 flyttet familien til Notodden hvor faren hadde fått stillingen som rektor ved tegneskolen. Kjell så ikke for seg en fremtid i Telemark og valgte som 15 åring å bli igjen på Tåsen. Familiens hus fikk nye leieboere. Det var familien Groven som flyttet inn i Leikvang. Kjell var ikke bare en villmann, han hadde mange mykere sider. De første som «tok seg av» Kjell var familien Sundby i Ustvedts vei. Senere hadde han flere «ungkarshybler». Det var ikke bare hans egen generasjon som kjente unggutten med de mange gode egenskapene. Alle i strøket visste godt hvem Kjell var. Han hadde mange talentfulle egenskaper. Det var særlig hans mange halsbrekkende vågestykker som vakte oppmerksomhet og gjorde ham til en helt blant unggutta. Hans streker gikk aldri ut over andre. Han var uredd og likte utfordringer, egenskaper som han tok med seg inn i motstandskampen.

Gruppens medlemmer

Av de andre medlemmene av aksjonslaget, hadde jeg god kjennskap til brødrene Tor og Bjørn Pedersen. De hadde knivet om Solveig Engs gunst, og siden hun bodde rett overfor parken var det naturlig at vi ungguttene fulgte med på kjærlighetsduellen. Solveig var en flott jente og mektig populær. Bjørn trakk til slutt det lengste strået, og han og Solveig giftet seg senere.

På Nedre Tåsen, rett overfor Heidenreichs lager, bodde Per Nitteberg. Jeg husker ham som en bred og kraftig unggutt med olje på hendene og med en utadvendt og smittende væremåte. De siste to kjente jeg ikke, men vet at Odd Antonsen bodde på Thorshaug, og Arnold Guttormsen i Sarpsborggt. på Bjølsen. Dette var hovedaktørene i den senere aksjonsgruppe 410/13121. I sluttfasen var det særlig Odd som gjorde seg bemerket.

Kunnskapen om aksjonslagets medlemmer og deres sabotasjehandlinger er tatt rett ut fra Tor Pedersens detaljerte skildringer. Hans rapport er skrevet umiddelbart etter krigen og finnes bare i et meget begrenset opplag. Der møter vi gruppen i noen hektiske måneder fra sent på høsten 1944 og frem til våren 1945. Rapportene fra aksjonslaget til Milorgs kontaktperson er kopier av de originale meldingene. Det går tydelig frem at det er full overensstemmelse mellom Tors rapport og boka til Tor Arne Barstad.

Gruppens etablering

Laget var en ren sabotasjegruppe. Dette er en karakteristikk de selv brukte, noe som kommer klart frem i informasjonene vi finner i Tors rapport. Spennende er det å se hvorledes gruppen etablerte seg og på hvilken måte motstandsarbeidet kom i gang.

Arnold Guttormsen var den første som kom i kontakt med MILORG. En kamerat tok ham med på et hemmelig introduksjonsmøte hvor han fikk vite hvilken risiko en deltakelse kunne medføre, og hvilke absolutte krav han selv måtte være villig å underkaste seg. I startfasen etter møtet fikk Arnold beskjed om å samle inn opplysninger om tyskernes leire, og andre militære mål. Som det går frem av Tors rapport var Arnold på dette tidspunkt alene om arbeidet. Hans oppgaver var enkle og ufarlige, og den første fasen var vel nærmest å regne som en prøvetid. Etter noen måneder fikk han beskjed om å rekruttere flere gutter til en fremtidig motstandsgruppe. Per Nitteberg var lovlig ung, men allikevel et avgjort førstevalg for Arnold, og det skulle ikke mange overtalelser til før Per var med på sitt første lagsmøte. Etter ytterligere noen måneder fikk de to i oppdrag å skaffe flere gutter til virksomheten. Kjell Bull-Hansen sa et foreløpig nei, men Tor Pedersen ville avgjort være med. Han kunne i sin tur fortelle Kjell om et spennende lagsmøte med demonstrasjon av forskjellige våpen. Kjell forsto alvoret i opplegget og hva som var i gjære. Han ba selv om å få være med, samtidig som han foreslo Odd Antonsen som ikke bare var venn, men også en førsteklasses kar man kunne stole på. Tors bror Bjørn var også villig, men var midt i arbeidet med eksamen artium. I slutten av mai 1944 var den forsiktige russefeiringen over, og Bjørn var dermed klar for aktiv deltakelse i motstandsarbeidet. Den 6 mann store aksjonsgruppen kunne fulltallig starte opp med våpenøvelser og få undervisning i bruk av forskjellige typer sprengstoff og tennanordninger. Tor skriver at guttene stadig fikk mer tillit til Mil.org. Etter hvert overtok laget våpen og utstyr som var kommet med slipp. De var også med på manøver i Østmarka og drev våpentrening i marka. Mange forhold bidro til at troen på en aktiv deltakelse i motstandsarbeidet stadig vokste blant guttene.

Gruppens base

Familiehuset til Bull-Hansen fikk en sentral rolle. Beboerne i nabolaget visste hva som foregikk, og kunne ikke unngå å høre våpensalvene som ble avfyrt i kjelleren på Leikvang. Krigen var så langt kommet sommeren 1944, at ingen var i tvil om utfallet. Nazistene som bodde lenger opp i Blåsbortveien var heller ikke å regne som mulige angivere. Det var en forholdsvis trygg base det nystartede aksjonslaget hadde å arbeide ut fra. Som Tor Pedersen skriver i sin rapport, hadde tilliten til Milorg vokst seg sterkere og sterkere. Tor skriver også at han som etterretningsansvarlig i gruppen stadig måtte besvare spørsmål fra Milorgs kontaktmann. Vi kjenner ikke spørsmålenes karakter og Tors svar, men at de avgjørelsene som senere ble truffet av Milorgs ledelse for en stor del baserte seg på de inntrykk kontaktfolkene i Milorg hadde fått av Tor Pedersens redgjørelse. er det all grunn til å anta.

Gruppens endelige sammensetning

Det som skjedde med gruppen i løpet av sommermånedene 1944, var kanskje spesielt for dette unge aksjonslaget, men det er mye som taler for at det var stor usikkerhet innad i Milorg under lagets nesten 12 måneders lange oppbygningsfase. Kreftene innen Milorg som var ansvarlige for etablering av grupper og godkjenning av dens medlemmer hadde neppe full oversikt sensommeren 1944. I Tors rapport får vi vite at det i alt var 15 mulige aksjonister i gruppen. At medlemstallet fikk en kraftig reduksjon i forbindelse med lagets formelle etablering, var en avgjørelse som Milorgs ledelse etter alt å dømme sto for. Gruppen var med dette redusert til seks personer. Samtidig pekte Milorgs troppssjef ut Kjell som ny lagleder. De ni kandidatene som Milorg satte utenfor hadde vel også vært gjennom en utvelgelsesprosess. Hvordan det fortonte seg for de ni å bli satt utenfor vet vi ikke. Milorg hadde sagt sitt, og satset ensidig på den harde kjerne som de seks vennene sto for. Vi vet ikke nøyaktig på hvilket tidspunkt gruppen fikk tildelt sitt endelige navn, men fremsto sensommeren 1944 som et fullverdig aksjonslag.

Etter nyorganiseringen fikk laget sine første oppgaver fra troppssjefen. I starten måtte de nøye seg med rekognosering og karttegning. Kjell fikk profesjonell våpenopplæring av instruktør fra England samt undervisning i bruk av forskjellige sprengstoffer. Gruppen fikk instruksjonsmanualer, men også prøver på de forskjellige sprengemnene. Men det var allikevel tydelig at guttene var skuffet over de begrensede arbeidsoppgavene. De synes nok de hadde tilstrekkelige kunnskaper og ferdigheter, men noen sabotasjeoppdrag fikk de ikke. Foreløpig måtte de nøye seg med å levere tilbake de besvarte oppgavene til aksjonsoffiseren Odd D 13 via ordonnansen «Jan». Både ordren fra FO i London om å utvise forsiktighet i arbeidet, samt å passe på at ungdommelig pågangsmot ikke tok overhånd, gjorde at Milorg sommeren 1944 ikke tildelte aksjonsgruppene mange sabotasjeoppgaver. Dette var i tråd med de direktiver som var utarbeidet under Stockholmsmøtet og den oppfatning som kom til uttrykk av SHAEFs ledelse i UK. Den virkelige endring i sabotasjepolitikken kan tidfestes til slutten av juli 1944. Fra og med dette tidspunkt var det helt nye toner så vel fra myndighetene i England og dermed også fra Milorg ledelsen i Norge. For de norske aksjonslagene åpnet dette for aksjoner mot en rekke målgrupper.

Kjelsås bruk – Aksjonslagets første sabotasjeoppdrag

I oversikten utarbeidet av Tor Arne Barstad i 1975 går det frem at Aks. 13000 først opererte fra sept. 1944, og at aksjonslaget 410/13 121 gjennomførte sin første aksjon den 25.10. 1944. Målet var Kjelsås bruk og i Barstads rapport heter det at «Aksjonen var vellykket, lageret ødelagt, midt på dagen». Rapportene fra aksjonslaget er stilet til Odd/D13. og er en tredelt og meget detaljert gjennomgang av forberedelsene og gjennomføringen av selve sabotasjen. Den første rapporten tar for seg brukets beliggenhet på syd/østsiden av Akerselven, med Brekke Bruk på den andre siden av de to små dammene som tjente som oppsamlingsområde for tømmer. Sammen med rapporten fulgte det med skisser som viste hvor den tyske vaktstyrken befant seg og hvilke områder som til enhver tid var under overvåking. Det ble også i korte trekk oppsummert hvilke oppgaver som skulle fordeles på aksjonslaget. Siste avsnitt i Tors rapport viser hvilke tanker som opptok gruppen under planleggingsfasen. Vi vet aldri hvem av guttene som deltok i de forskjellige aksjonene. I rapportene nevnes aktørene med nummer.

I fall vi blir oppdaget, vil allikevel angrepet være så overraskende at vi får skutt først. Pi-laget trekker seg hurtig tilbake, mens post ved telefonlinjen kutter denne. Alle mann kaster håndgranater mot forlegningen og forsvinner. Bil parkert i nærheten. Alle er lokalkjent i området omkring fra før.

Kjelsås bruk/Mustad fabrikker på østsiden av Akerselva. Foto: Knut Olborg.

Kjelsås bruk/Mustad fabrikker på østsiden av Akerselva. Foto: Knut Olborg.

Den første rapporten om rekognosering og forberedelser fikk få dager senere en oppfølger som mer detaljert gikk inn på lokalitetene og den praktiske gjennomføring av selve sabotasjehandlingen. Rapporten gikk som vanlig til D 13/Odd og er datert 18/10 1944. Tor gir først en beskrivelse av den største bygningen på fabrikkområdet. Denne var innrettet som skole for flymekanikere og inneholdt forskjellig instruksjonsmateriell, forsøksapparater og modeller. I bygning nr. 2 har aksjonslaget notert at bygningen særlig er innredet som verksted. I en stor hall var det plassert en rekke forskjellige maskiner til reparasjon for Luftwaffe. Under rekognoseringen observerer laget at det var flere utenlandske og noen få norske arbeidere opptatt med reparasjoner av aggregater, kompressorer og dieselmotorer. I den ene enden av bygningen lå smia og maskinverkstedet. Et tysk vaktmannskap på 6–8 mann hadde tilhold i den andre og nordre enden av bygningen. På dagtid var det ingen patruljering, men når arbeidstiden var over for dagen, gikk en tysk vaktmann to timers runder på området. Det var ellers ingen tysk forlegning i nabolaget. Under planleggingsfasen får vi vite at to mann fra gruppen uhindret hadde tatt seg inn på området. Verkstedbygningen hadde vært ulåst og de to observatørene kunne fritt undersøke forholdene. Arbeiderne som hadde matpause tok ingen notis av inntrengerne. Det meste lar seg gjennomføre hvis man er frekk og uredd.

Aksjonsplanen

Slik planen var tenkt gjennomført skulle aksjonen utføres av fire mann. De skulle ta seg frem til Kjelsås på sykkel. Det var nok ingen bil med i planen slik det var forutsatt i den første rapporten. De to som skulle foreta selve sprengningsarbeidet skulle midt på dagen, midt i arbeidstiden, ta seg inn i bygget, plassere ladningene, for deretter raskt ta seg ut av området og snarest mulig møte på avtalt sted med vaktgruppen.

Til slutt i rapporten noterer Tor hva som skulle til av materiell for å gjennomføre aksjonen: Vi trenger fire stk Colt 45 med ammunisjon, 22 kg ammonal, fire stk 10 min Time-pencils, to stk primers og seks detonatorer, to meter detonerende lunte og to stk. Mills håndgranater.

Planen fikk sin godkjenning av høyere enhet i Milorg og to dager senere kunne laget iversette sin første sabotasjehandling.

Aksjonen mot Kjelsås bruk

Den 25/10 1944 var alle mann i gruppen samlet kl. 0900 på basen i Bakkehaugveien. Her klargjorde de våpen, og og sørget for at materiellet til operasjonen skulle fungere. Tor forklarer i detalj hvorledes arbeidet ble utført. Etter samlingen startet de fire aksjonistene kl. 1215 på den relativt korte sykkelturen fra Nygård til Kjelsås bruk på Brekke. Turen gikk opp Maridalsveien til Brekkekrysset. Kl. 1305 var sabotørene fremme og de to aksjonistene syklet inn på verksområdet. At et par tyskere passerte dem akkurat i porten avskrekket dem ikke. De to andre aksjonistene som skulle dekke operasjonen møtte heller ingen problemer ved sin postering i ytterkant av fabrikkområdet. Vel fremme parkerte de to aksjonistene syklene ved den store fabrikkbygningen og gikk gjennom den ulåste døren inn i verkstedhallen. Her plasserte de sine to ladninger, og tente begge samtidig. Aksjonistene skremte også unna en 7–8 arbeidere som lå og hvilte i et tilstøtende rom. Dette var en problemstilling laget også møtte senere. Hvorledes skulle de få varslet sivile nordmenn slik at de kom seg unna eksplosjonen. Dekkgruppen varslet andre nordmenn på området. Det var ikke lagt inn mer enn fem minutters tennetid på ladningene, så det gjaldt både for aksjonistene og de sivile arbeiderne å komme seg unna. Presis kl. 1310 detonerte sprengelementene. Fra sine observasjonsposter så aksjonistene to ildsøyler stige opp fra fabrikkområdet., og de kunne konstatere at den første operasjonen til aksjonslag 410/13121 var vellykket. Hjemturen gikk uten problemer og da spilte det liten rolle at vår skrivende svenn måtte brekke seg av kvalme etter kontakten med nitroglyserin.

Rapporten fra laget følger i detalj oppsettet som aksjonsstaben forlangte, og som Barstad beskriver i sin bok:

  1. Gjentagelse av ordre og opplysninger.
  2. Utførlig beskrivelse av målet bilagt med detaljert skisse.
  3. Beskrivelse av lendet rundt målet med bygninger etc. bilagt med situasjonsskisse med målet som midtpunkt.
  4. Redegjørelse for fiendtlige vaktposter, vaktrutine samt fiendtlige forlegninger i nærheten.
  5. Aksjonsplanen med redegjørelse for eventuell fare for liv og eiendom.
  6. Teknisk beskrivelse av ladningens størrelse og plassering, bilagt med skisse.
  7. Behov for sprengstoff og våpen.

Tor Arne Barstads bok om sabotasjen i Oslo-området tar for seg de formelle kravene aksjonslagene måtte forholde seg til. Her går det tydelig frem hvorledes kontaktarbeidet ble organisert mellom de ulike nivåene i Milorg, og hvilke informasjoner de forskjellige typer rapporter skulle inneholde. Ser vi på de kravene som aksjonsstaben stilte, finner vi at aksjonslag 410/13121 også på det formelle plan fullt ut svarte til forventningene. En rekognoseringsrapport fikk tidlig en standardisert form, og de syv avsnittene som Barstad har med i sitt oppsett, finner vi igjen i klartekst i rapportskrivingen til laget fra Nygårdsparken. Medlemmene av gruppen gikk under navnet jegere. Meningen var at så mange som mulig fra gruppen skulle delta i sabotasjearbeidet og få mulighet til å prøve seg på to til tre aksjoner. Enkelte av oppgavene var imidlertid så krevende at staben var nødt til å sette distriktets beste folk på dem. «For eksempel hadde lag 410/13121 hele ni aksjoner bak seg før de måtte dra til Sverige» Det er tydelig at jegerne fra Nygårdsparken var et elitelag.

Møller & Larsen

Allerede kort tid etter den første vellykkede sabotasjehandlingen fikk «ODD» melding fra aksjonslaget. Der heter det:

Landets to eneste spesialfabrikker for motordeler, Møller og Larsen, Hedmarksgaten 15, samt Otto Karud, Pilestredet 27, foreslås sprengt.

Det var, som det fremgår, ikke bare på oppdrag gruppen opererte. Her foreligger det et klart initiativ fra aksjonslaget om nye arbeidsoppgaver. Begrunnelsene som går frem av rapporten til Odd virket nok meget overbevisende. Aksjonslaget kjente godt til firmaenes gjøremål og oppdrag for tyskerne. Få dager senere får aksjonslaget svar fra ODD. Her ber han om at gruppen må sende inn skisser og rapporter fra de to verkstedene gruppen har foreslått at det aksjoneres mot. Samtidig får laget spørsmål om det kan holde øye med knottlageret på Filipstad. ODD skriver allerede her at:

Laget bør få utlevert nødvendig materiell til ødeleggelse av dette lageret. De vil få carte blanche, og kunne gå til oppgaven når de mener det rette øyeblikk er inne. Snakk med min ordonnans om hva dere trenger, så jeg kan få rekvirert det fra lager.

Det er tydelig at aksjonslag 410/13121 har markert seg som tillitsvekkende. Bare få dager senere mottar «ODD» gruppens rapport med forslag om sabotasjehandlinger mot Otto Karud og Møller og Larsen. Det kan nesten virke overmodig når gruppen foreslår at det skal iverksettes aksjoner mot begge firmaer på samme dag. Rapporten avslører at aksjonslaget har foretatt omhyggelig rekognosering. Det er i planen foreslått at laget i tillegg til egne folk vil bruke to av arbeiderne hos Otto Karud til selve sprengningsarbeidet. Gjennomføringen hos Møller & Larsen var tydelig etter oppskrift av lagfører Kjell. Meningen var at gruppen ved denne aksjonen skulle utvides til ni mann. Dessuten inngikk et helt nødvendig samspill med vaktmesteren på stedet. Han skulle slippe inn sabotørene, og samtidig sørge for at gruppen fikk utlevert samtlige nøkler til bygningen. Rapporten inneholder også instruks om hvorledes hver mann skulle opptre under aksjonen, og hvordan de skulle ta seg til samlingsstedet i Vålerenggaten.

Den 28/10 kommer det melding fra «Odd» i aksjonsstaben, som sterkt beklager at det fra høyeste hold ikke er gitt klarsignal til aksjonen, men han vil personlig se om det er mulig å få godkjenning om et senere opplegg, og tilføyer at han kan love at da vil laget bli øremerket for oppgaven. Årsaken til utsettelsen går frem av et kort vedheng til lagets rapport: Lekkasje – det viste seg at Statspolitiet har vært på fabrikken for ca. én måned siden. Dette må skrive seg fra Milorg.

Ad. Aksjonen mot Møller & Larsen

Rapporten fra gruppen er datert 2/11 1944, og røper at de kort tid i forveien hadde fått grønt lys for aksjonen. Siden forrige kontakt om iverksetting hadde det gått en måned. Vi vet lite om årsaken til utsettelsen, men det er tydelig at karene i laget straks satte seg i svingda beskjeden kom. Fem mann var plukket ut for aksjonen, men gruppen skulle forsterkes med en ukjent sjette mann som Kjell tok med til samlingspunktet. Her foretok aksjonslaget den siste klargjøring av våpen og utstyr og hver mann fikk sin ordre. Operasjonen kunne begynne. Men først måtte sivile personer på verkstedområdet varsles. Det måtte være nervepirrende minutter for aksjonslaget å sørge for sikkerheten til de sivile før guttene kunne utføre det de egentlig var kommet for. Rapporten til «ODD» om gjennomføringen av aksjonen inneholder en rekke detaljer om det omfattende ekstraarbeidet varslingen og hjelpen til de sivile medførte. Selve sprengningsarbeidet gikk raskt unna og resultatet var vellykket. Aksjonsgruppen hadde med dette gjennomført sin andre problemfrie sabotasjehandling.

Freia sjokoladefabrikk

Allerede 2 dager etter aksjonen mot M. & L. får laget to korte meldinger fra «ODD». Det er tydelig at aksjonsstaben stolte på laget fra Nygårdsparken. I den første meldingen står det:

Freia sjokoladefabrikk – Her er lagret flydeler i garasjen. Rekognoser og sett opp plan for ødeleggelse av lageret. (Vi har nøkkel til ytre port.) R

Og i den andre meldingen heter det:

Målet er oppgitt som flylager gjennom «Posten» EV 13 K. Aksjonen her er gjennomførbar.

Av rekognoseringsrapporten ser vi at det var tyske vakter i en tilstøtende bygning. Ladningene skal etter planen plasseres på taket av den tre meter høye bygningen, som bare har et vanlig tretak. Ladningene vil slå gjennom dette og forårsake brann i den gamle bygningen. Aksjonen skal foregå mellom kl. 2000 og 2200 om kvelden. I aksjonen inngår også varsling av beboerne i Stockholmsgaten. Laget er innstilt på at det kan føre til skyting hvis de tyske vaktene oppdager hva som er i ferd med å skje.

Aksjonsplanen «Freia» fikk sin godkjennelse. Odd sier dessuten klart i fra at det ikke må gå tapt menneskeliv. Det var derfor nødvendig å varsle naboer slik at ingen ble drept eller fikk varige skader. Gjennomføringen av aksjonen fulgte planen. To mann plasserte sine ladninger på taket. Mens dette pågikk hørte de knitring av maskinpistoler nede på gaten. Men ladningene var allerede tente. I strømpelesten hoppet de to aksjonistene ned på fortauet, og løp derfra opp til trikkeholdeplassen i Københavnsgt. Etter en kort trikketur kom de seg raskt til det avtalte møtested.

Aksjonistene som skulle ivareta vaktholdet ved porten kunne fortelle at fire bevepnede tyskere plutselig dukket opp. Den første tyskeren som fikk øye på vaktene fra aksjonslaget lot maskinpistolen spille opp. Våre aktører gjorde kort prosess, og tyskeren falt død om. De andre tyskerne forsvant med lynets fart tilbake gjennom porten. Ved tilbakekomsten til møtestedet viste det seg at aksjonist nr. én hadde fyrt av 24 og nr. to 21 skudd. Dette var første gang noen fra laget løsnet skudd med Stengun ute på oppdrag. Tors kommentar i rapporten forteller om virkelig patriotisme. Vaktene 1 og 2 hadde reddet aksjonen. De hadde handlet besluttsomt i den vanskelige situasjonen og bevist at det virkelig var samhold i gruppen.

Automobilfabrikken, Sandakerveien 112

Rapporten fra aksjonslag 410/13121 viser at det var grundig rekognoseringsarbeid som lå bak hver aksjon. Kanskje var det slik at det standardiserte oppsettet som aksjonsstaben hadde satt opp virket disiplinerende på gruppene, og i neste runde gjorde det mer oversiktlig for staben å vurdere det forslåtte sabotasjearbeid. Hvis staben fant planen fra aksjonslaget brukbar, gikk den videre til distriktssjefen som i sin tur avgjorde om planen skulle godkjennes. Rapporten om hendelsesforløpet under aksjonen fulgte ikke samme rigorøse mønster. Kravene var mer summariske, men rapporten inneholdt vanligvis opplysninger om antall deltakere, selve sabotasjehandlingen og en kort kommentar knyttet til resultatet av aksjonen. En oppsummering havnet til slutt hos FO i London. Den aller siste fasen av lagets arbeid bærer preg av raske beslutninger og en mer åpen kontakt mellom gruppemedlemmene og kontakten ODD. Det er tydelig at både tyskerne og Hirden var klar over at freden var nær forestående. De 368 000 tyskerne i landet hadde på mange måter vist at de ville sørge for en fredelig avslutning av krigen i Norge.

Rekognoseringsrapport knyttet til Automobilfabrikken

Fabrikken har 100 % arbeide for tyskerne. Her blir det foretatt ombygging av personvogner til kampvogner. Bygningen er oppført i mur og betong hvorav en større del er i en etasje. Skilleveggene mellom hallene er i netting. Reparasjonshallen står for tiden full av tyske kjøretøy. I fabrikkens ene ende er det to etasjer. Her bor vaktmesteren i annen etasje. Det er 30 mann som arbeider på fabrikken. Det går kjøreveier frem til bygningen som ligger i en gryte tett inntil Akerselven. Innhegningen består av vanlig nettinggjerde med to lag piggtråd på toppen. På alle kanter utenfor ligger det fabrikker uten at disse er til hinder for aksjonen. Tyskerne har ingen vakt på stedet, men en stor politihund går løs på området om natten. På dagtid kommer og går det tyskere for å ordne med diverse papirer. De er der kun kort tid. Porten på nordsiden er åpen på dagtid, men stengt om natten. Nærmeste tyske avdeling befinner seg ved Gullhaug bro på Chr. Spigerverk.

Aksjonslagets plan er å foreta et dagangrep. Som vanlig skal alle de fem jegerne benytte sykler frem til området. Tidlig på dagen vil en av gruppemedlemmene foreta en siste rekognosering. Aksjonen starter med at en av jegerne posteres foran porten for å oppholde eventuelle uvedkommende som skulle komme under aksjonen. De fire andre går inn på området. En passer opp arbeiderne som raskt blir samlet i reparasjonshallen sammen med det øvrige personale. To av aktørene plasserer sine ladninger på de angitte steder mens de to andre dekker. Jeg (dette er nok Kjell) gir tegn til tenning og sørger for at arbeiderne holder seg på plass i ett minutt. Laget trekker seg deretter tilbake og ad. omveier hjem. Det forutsettes at alle bruker halvmaske under selve aksjonen. Sprengningsmennene utstyres med Colt, de øvrige med Stengun. Det benyttes 40 kg. sprengstoff som tennes med fem min. sikkerhetslunte. Lettantennelig materiale på stedet vil sørge for at brann hurtig vil utvikles.

Selve aksjonen

Aksjonen mot fabrikken var bestemt som et kupp. Opprinnelig skulle operasjonen utføres på en lørdag. I stedet skulle det vise seg at søndagen var et mer egnet tidspunkt. Det tyske vaktpersonalet hadde fri og den eneste på stedet var en norsk vaktmann. Oppgaven ble derfor betydelig forenklet. Vaktmannen ble tatt hånd om, ladningene plassert med ½ times time pencils, og laget samt vaktmannen forlot åstedet. Laget forsvant parvis i ulike retninger. Vaktmannen ble igjen på Storo. Eksplosjonen med påfølgende brann skjedde på det beregnede tidspunkt.

Som et kort p.s. til rapporten nevnes det at laget har rekogosert og planlagt angrep mot en rekke andre industrielle mål i Oslo og omegn. De fleste planene kom aldri til utførelse. En del tok andre aksjonslag seg av. Under et rekognoseringsoppdrag på Grorud åpnet en tysk vakt ild mot laget og Per fikk fem skudd gjennom armen. Han ble tatt hånd om av kameratene.

Laget går i dekning

Dagen etter aksjonen mot Automobilfabrikken gikk Kjell og Odd ned til en av de nye leiegårdene for å se på skadene. De oppdages av noen tyskere som kommer mot dem, og guttene tenker at det er best å forsvinne. De slipper ikke unna, og må følge med til en vaktstue på Nordags tomt. Her var det seks tyskere og to HBVkarer som straks ringer etter Schnell- kommandoen. Tyskerne har fått det for seg at Kjell og Odd har sprengt Karosserifabrikken. Det drøyer med Schnell- kommandoen og tyskerne forlater vaktrommet. En av HBV-karene (hirdens bedriftsvern) tilbyr seg å hjelpe guttene. Kjell og Odd oppgir Beckers adresse til HBV-karen som lover å varsle de andre i gruppen. Etter at han har fått de nødvendige opplysninger kommer pistolen frem samtidig som den andre HBV-mannen går for å alarmere den tyske vakten. Odd lirker opp vinduet og hopper ut. Kjell vil følge etter, men må sparke vakten fra seg, og følger etter Odd mens kulene suser.

Lysakeraksjonen

Det er nå klart for medlemmene i aksjonslaget at nå gjelder det å gå i dekning. I rapporten fra Tor kan vi lese om problemene som oppsto i forbindelse med opprullingen av gruppen. Heldigvis kom de seg unna i siste liten og fikk av «Brekke» i aksjonsstaben ordre om å flytte til nærmere angitte adresser i Bærum. Herfra skulle de senere dra til Sverige. Etter 14 dager underrettet områdestaben i Bærum guttene under et møte ved Lysakerelven at de snart skulle reise til Sverige. Ca. en måneds tid før jul fikk de vite at tyskerne hadde foretatt en større opprulling med en rekke arrestasjoner av ledende motstandsfolk i nærområdet. Guttene ble etter hvert utålmodige, og Bjørn og Kjell utførte en aksjon på Lysaker jernbanestasjon. Det gjaldt seks tankvogner som tyskerne trengte på Fornebu. Det foreligger ingen rekognoseringsrapport, men det er tydelig at aksjon var vel forberedt. Alt gikk som planlagt og tankvognene ble totalt ødelagt.

Fram motorkompani ved Bislet

Mens laget bodde på Jar fikk aksjonslaget to nye oppdrag. Først skulle de sprenge Fram Motorkompani ved Bislet. For å kamuflere arbeidet fikk de med seg en motorblokk til reparasjon. Denne var så tung at både tyskerne på stedet og aksjonistene mente det var fornuftig å kjøre inn på delelageret. I bilen var dynamitten og sprengsatsene gjemt. Dynamitten hadde guttene hentethos «ENKA» på Sinsen. Hun var fast leverandør til aksjonslagets operasjoner. Nå var hun ikke enke. Mannen hadde tidligere rømmet til Sverige. Vi får aldri vite hvem hun var, men en nøkkelperson som muliggjorde så mange sabotasjehandlinger burde fått sin medalje for arbeidet.

Elektrisk Bureau ved Frognerparken

Her var oppgaven å sprenge 22 radiosendere som lå ferdigprodusert på fabrikken. I en leilighet i nærheten klargjorde de ladningene som skulle benyttes. Operasjonen foregikk på dagtid og det var for laget å ta seg opp i 3. etg. Arbeiderne ble holdt i sjakk mens ladningene kom på plass. Laget tok med seg de seks vaktene til en nærliggende kafe hvor de fikk ordre om å holde seg til de hadde hørt smellet. Etter fullført oppdrag tok guttegjengen trikken til «ODD» D 13 i St. Olavsgt.

Tre uker før jul fikk laget beskjed om å reise til Sverige. Etter mange viderverdigheter måtte reisen avlyses og gruppen dro tilbake til sine oppholdssteder i Bærum. Her fikk de straks tildelt to nye oppdrag – Jahres bilverksted og Borgervakt-kontoret.

Nå gikk det slag i slag.

Jahres bilverksted

Tredje juledag 1944. Joar kom med bilen og Odd og Kjell kjørte til «enka» på Sinsen etter forsyninger. De hadde fått tillatelse til å bruke 30 kg dynamitt, men tok med 40 for å være sikre. Egentlig skille de to aksjonistene vente på telefonbeskjed fra ODD D 13, men begge mente det var viktig å gjennomføre aksjonen mens det var spisepause på verkstedet. Det er tydelig at Odd og Kjell var redde for at aksjonen skulle stoppes. De dro omgående av sted til Verkstedet i Hedemarksgaten. Bilen stoppet de i en sidegate og parkerte den med motoren i gang. De tok seg raskt inn på verkstedet og med pistolene klare ga de beskjed til de 7–8 arbeiderne at verkstedet skulle sprenges. De tok det med ro da de fikk beskjed om å rydde opp foran utgangen. Først skulle de spise frokost mente de. Odd tok frem pistolen og fortalte at verkstedet gikk i luften om fem minutter. Arbeiderne spratt opp, og haugen foran døren forsvant. Midt i de dramatiske hendelsene dukket det opp en lastebil som det gjaldt å få unna. Sjåføren var uvillig og prøvde å signalisere til Odd som sto på stigbrettet at det var en tysker som satt ved siden av ham. Etter Odds advarsel forsvant lastebilen. Kjell og Odd plasserte de to ladningene og tente svartkruttluntene. Deretter varslet de folkene i trikkestallen ved siden av. Deretter forsvant de to aksjonistene til dekningsplassen og gikk bort til hovedbrannstasjonen. Kort tid senere hørte de to dumpe smell og kunne gratulere hverandre med nok en vellykket aksjon. Rekognosering på åstedet er ikke nevnt i rapporten og det virker som om både denne og neste aksjon var mer improvisert enn det som var vanlig ved de første sabotasjehandlingene.

Borgervaktkontoret

Etter den vellykkede aksjonen mot Jahresbilverksted dro Kjell og Odd til dekkleiligheten. Her møtte de ODD D 13 og Jan og Joar. Nå virket det som om en aksjon mot Borgervakta var blitt en hastesak. ODD D 13 kunne underrette at en aksjon måtte iverksettes allerede samme kveld. Han sørget for at laget fikk 30 liter bensin mens «ENKA» forsynte med 30 kg. dynamitt. Laget var nå rutinerte sabotører og var vel i overkant uforsiktige. Det var heller ikke her foretatt nevneverdig rekognosering, og som Tor skriver sørget ikke guttene for å kamuflere dynamitten da de bar det ut i bilen. Utenfor Møllergata 16 tok Odd og Kjell hver sin pakke stoff og kanne med bensin og marsjerte rolig inn på Borgervaktkontoret. Det synes ikke som det var noe problem at de møtte en politimann i trappe. Frekkheten hadde ingen grenser. Sprengstoffpakkene satte guttene utenfor døren til kontoret, slo bensin over og klemte til 2 stykk ½-times time-pencils. Deretter forlot de bygningen. Jan hadde ventet i bilen, men Kjell kjørte og trampet klampen i bånn. Laget var velutrustet med våpen og stemningen i bilen var nærmest overmodig. Godt at de ikke møtte tyske patruljer under veis til dekningsplassen. Vel fremme hørte de et veldig smell. Som Tor skriver:

Himmelen var opplyst og brannbiler og politibiler ulte av sted.

Aksjonslaget til Sverige

Allerede en uke før jul startet forberedelsene til Sverigeturen. Formalitetene var ordnet, og den 28. desember reiste hele laget. Første etappe gikk fra Oslo V. til Tønsberg. Turen over fjorden og selve ankomsten til Sverige er nøye beskrevet i Tors rapport. Laget oppholdt seg flere måneder i Sverige. Kjell og Odd var de første som reiste tilbake til Norge. I Rapporten går det frem at det var to HBV-karer som avslørte de to guttene på toget fra Tønsberg til Oslo. Etter at toget hadde passert Holmestrand står de to hirdfolkene i døren og ber om å få se reisetillatelsene. Kjell og Odd trodde at deres var i orden, men det skulle vise seg at de hadde en rekke åpenbare mangler. Etter avsløringen blir de ført inn i en annen vogn for nærmere avhør. Kjell og Odd prøver forgjeves å forklare seg, men det ender opp med at de skal være med til Drammen hvor deres forhold skal underkastes nærmere undersøkelser. I Drammen går de sammen med fem HBV-karer over Drammensbrua. Ca. 100 m fra politistasjonen stikker de av og løper alt de kan. Odd greier å riste av seg forfølgerne, men Kjell blir truffet av et skudd da han prøvde å komme over et gjerde. Slik endte Kjells dramatiske liv i en altfor ung alder. I rapporten til Hirdens alarmenhet i Tønsberg får vi en detaljert beskrivelse av kontrollen på toget og de dramatiske hendelsene i Drammen. I jakten på rømlingene deltok både hirdfolk og tyske soldater fra feltgendarmeriet. Samtidig med jakten på Kjell greide Odd å komme seg unna forfølgerne.

Mot slutten av april reiste Tor og Per til Stockholm hvor de fikk nye oppdrag av professor Lyse i avd. D. De to guttene var plukket ut til å være med i en gruppe som skulle drive sabotasje på Nordlandsbanen. Jobben ble utsatt, men guttene ga seg ikke. Etter 3–4 dager fikk de beskjed om mulige nye oppgaver for Avd. E i Trøndelag. Her dreide det seg om å likvidere flere medlemmer av Rinnan-banden. Igjen fikk de to guttene stoppordre. Situasjonen i Norge var uklar og de fleste mente vel den 4. mai at tyskerne ville kapitulere. Nå var det om å gjøre å komme tilbake til Norge så fort som mulig. Etter tog og båtreise til Larvik kunne de to aksjonsmedlemmene stille til tjeneste i Oslo om kvelden den 9. mai.

Bjørn og Arnold var tiltenkt oppgave i en ny geriljastyrke som skulle ha base i Østerdalen. Mens de ventet på avreiseordren fikk de den 7. mai om morgenen underretning om kapitulasjonen i Norge. Allerede den 8. mai lå guttene ved den norske grensen. Dagen etter gikk ferden med biler til Elverum.

Odd med nye hjelpere

Til tross for den tragiske hendelsen i Drammen var Odd igjen klar for nye utfordringer. I Oslo fikk han kontakt med Aks. Rolf som hadde en rekke nye oppgaver som skulle løses. Den 19. april sprengte Jan, Harald og Odd kontoret til den Kvinnelige arbeidstjenesten i Pilestredet. To ladninger hver på 10 kg, ødela kontoret fullstendig. Odd ga seg ikke med sitt sabotasjearbeid. Den 26. april tok han hyre om bord på den tyskeide båten «Belpamela» som dagen etterskulle til Tyskland. Av skipperen hadde han fått anvist lugar. Båten var utstyrt med en kran som ta om bord lokomotiver og tanks, og nedover langs kysten lå det gods som skulle fraktes til Tyskland. Odd hadde også sørget for bryggeplass, og kunne uhindretta med seg sprengladninger om bord. Sent på kvelden plasserte han tre kg på hver av de to motorene som drev kranen. Han benyttet seks timers time-pencil, og kunne om natten ved 0200 forlate båten. Klokken 0600 «gikk» ladningene. Den 2. mai settes den endelige sluttstrek for Odds og aksjonslagets virksomhet. Sammen med Aks, Rolf, Kjakan og tre andre UK-karer er Odd med på å fjerne 2,5 tonn papirer fra Justis- og Politidepartementet. Dette er i følge Barstad den aller siste sabotasjeaksjon som ble gjennomført i osloområdet. I hans anmerkning finner vi at kuppet var vellykket, og at verdifulle arkiver var sikret til rettsoppgjøret. I alt deltok elleve mann under operasjonen.

Oppsummering aksjonslag 410/13121

Selve sabotasjearbeidet pågikk i noen få vinter- og vårmåneder rundt årsskiftet 1944/ 45. I alt hadde laget ansvaret for, eller deltok aktivt i selve sabotasjearbeidet ved 11 ulike aksjoner. Alle får karakteristikken godkjent, vel utført. Det eneste som kaster en trist skyggeover arbeidet til den unge guttegjengen var at Kjell Bull-Hansen ble skutt og døde under fluktforsøket i Drammen.

Artikkelen baserer seg på aksjonslagets rapporter til kontaktmannen «Odd» i Milorg under krigen, samt Tor Pedersens senere skriftlige gjennomgang av begivenhetene i månedene rundt årsskiftet 1944/45. Per Nitteberg fra aksjonslaget har i ettertid bidratt med verdifulle opplysninger om medlemmenes motiver, og hvorfor de var villige til å satse på en så risikabel virksomhet som arbeidet i motstandsbevegelsen innebar. Kjell Bull-Hansens to søstre var også informative samtalepartnere for ca. tolv år siden. Det var disse to som ga meg tilgang til Tors rapport. Videre har naboene på Nygård bidratt med personlige opplevelser i kontakten med Kjell og aksjonslagets virksomhet. Den siste jeg har snakket med er Bjørn Pedersens sønn, som til tross for farens uvilje til å fortelle om gruppens arbeid, hadde mange detaljerte opplysninger å bidra med. Tor Arne Barstads bok om sabotasjen i Oslo-området har solid informasjon om forholdene i perioden 1944/45. Alle lagets medlemmer er i dag døde, og det samme gjelder de fleste av informantene.

2 thoughts on “Aksjonslag 410/13121: Beretningen om et ungt sabotasjelag siste krigsår

  1. Takk for en meget grundig redgjørelse. Jeg er sønn av Bjørn Hagen, som vokste opp i Blåsbortveien 15, og som fra 1942 drev aktiv etterretning i XU. Har nettopp mottatt fra Hjemmefrontmuseet fars rapport fra 1945. Jeg bodde i huset inntil 1972. Min mor bor fortsatt på Tåsen, 97 år gammel.

  2. Interessante artikler. Det er imidlertid en ting jeg lurer på. Det gjelder sabotasjeaksjonen mot flydellageret på Freia i Oslo. Jeg kan faktisk huske det! Men at sabotørene skulle springe til Københavnsgate og ta trikken videre lyder merkelig i mine øyne. Rodeløkkatrikken hadde nemlig endestasjon i Købehavnsgate eller Marstrandsgate, deretter snudde den og gikk tilbake samme vei, altså bortover Verksgata og Freia. Altså tilbake mot tyskerne. Det beste hadde kanskje vært å løpe til Thv Meyersgate og ta trikken derfra.
    Jeg bare undrer.

Kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s