ARTIKKEL FRA FØR OG NÅ 2012

Vebjørn Tandberg (1904–1978) var mannen som startet et industri og elektronikkeventyr i Norge, med ved sin etablering av Tandberg Radiofabrikk i 1933. Fabrikken ble en enestående suksess, og dens historie er viktig og interessant, ikke minst for oss og vårt område, fordi virksomheten ble etablert på Brekke, foruten at Tandberg selv slo seg ned i Tandbergvillaen i Nordbergveien.

Av Paul Johnsen

Forfatteren, Paul Johnsen (1930) var mangeårig medarbeider i Tandberg fra 1958, personaldirektør og medlem av ledelsen fra 1967–77. Utdannet psykolog/organisasjonspsykolog. Senere studierektor og professor på Handelshøyskolen BI, foruten styreverv i en rekke industriselskaper. Johnsen er rotarianer. Han beretter her om Vebjørn Tandberg og radiofabrikkens historie, som dessverre fikk en dramatisk og tragisk utgang.

Den suksess Tandbergs Radiofabrikk hadde hatt helt fra starten i 1933, medførte flere flyttinger mellom leide lokaler i Oslo. Allerede i 1939 så Vebjørn Tandberg (heretter kalt V.T.) behovet for et eget og større fabrikkanlegg. I 1941, ironisk nok samme år som okkupasjonsmakten inndro alle radioapparater og stoppet all omsetning av radioer, fikk han kontakt med arkitekt Thorleif Jensen for å begynne planleggingen av fabrikken.

Tomten fant han på en av sine sykkelturer rundt i osloregionen. Fra godseier Løvenskiold fikk han bygslet 42 av Brekke Gårds 300 mål, der driften var bestemt nedlagt. Den fabrikken som senere ble omtalt som «TR1» ble liggende ved sørenden av idylliske Maridalsvannet og tatt i bruk ved årsskiftet 1950–51.

Men allerede før krigen hadde V.T. klare tanker om hvordan hans fabrikk skulle bli.

Med prosjektering under så usikre forhold kom det godt med at V.T. var kjent som en fremsynt, dristig og målbevisst industrileder, med klare krav til både tidsmoment, de ønskede omgivelser og den arkitektoniske utforming.

Fabrikken skulle ligge landlig til, nær folkerike boligområder, med kort avstand mellom hjem og arbeid for majoriteten av medarbeiderne. Hans tanker strakk seg utover den rene arkitektur. I tillegg til de tekniske krav til lokalene var han opptatt av arbeidsmiljø og virksomhetens plass i samfunnet. Et godt liv var bl.a. avhengig av god kontakt mellom hjem og arbeid, mente han.

Den nye bygningen skulle ha plass til produksjon, laboratorier, produktutvikling, drift, lager, administrasjon og service. Det skulle være én felles inngang for alle grupper av ansatte, i og med at bedriften ikke hadde noe skille mellom arbeidere og funksjonærer. Dette hang sammen med bl.a. felles arbeidstid og andre personalordninger, som var like for alle medarbeidere.

For V.T. var derfor den sosiale organisasjon like viktig som den tekniske.

Det nye anlegget skulle ha plass til kunstog kultur, inkl. teater, sang, musikk, fester, o.a. fritidsaktiviteter, samt gode garderobeog fellesrom.

Inntil bedriften skulle det anlegges en park med vannspeil, kunst og musikkpaviljong. Lokalene skulle være romslige og lyse. Gjennom det store, nordvendte buevinduet i enden av den 1600 kvadratmeters, søyleløse produksjonshallen fikk medarbeiderne god utsikt over solbelyst landskap, men uten direkte sol på arbeidsplassen.

Arkitekturen skulle danne grunnlag for trivsel for medarbeiderne.

V.T. fikk produsere radioer i krigsårene, tross omsetningsforbud og nedgang i antall medarbeidere. Men ved fredsslutningen var han klar med nye initiativ.

Radioomsetningen eksploderte i 1945, men V.T. innså at boomen ville avta straks markedet var mettet. Nye typer produkter måtte utvikles. Han lanserte ideen om lagring av lyd, og båndopptakeren ble det neste i bedriftens produktspekter, lansert samtidig med innflyttingen på Brekke, 18 år etter at han etablerte Tandbergs Radiofabrikk som et personlig firma med adresse Merkurgården, Kongens gate 14 i Oslo sentrum den 23. januar 1933.

Der startet han med tre ansatte og leide to rom på tilsammen 40 kvm. i 4. etasje. Etter studiene på NTH og to år som professorassistent, ble han en pioner innen konstruksjon og tilvirkning av høyttalere, fikk snart store oppdrag allerede første året og behovet for både flere medarbeidere og mer plass økte.

Han flyttet derfor sin virksomhet samme år til et 120 kvadratmeter stort lokale i Folkets Hus i Schleppegrellsgt. 32 på Grünerløkka og veksten fortsatte.

Fra 1952, året etter innflyttingen i egne lokaler på Brekke, startet båndopptakerproduksjonen. Ti år senere utgjorde den halvparten av firmaets totalomsetning. V.T. hadde også da satset riktig.

Et følgeprodukt av båndopptakeren ble det suksessfulle «språklaboratoriet», som førte til stor eksport i løpet av 1960-tallet.

I 1958 begynte bedriftens produksjon av sort-hvitt-TV, som også ble et suksessprodukt, og i 1970 var farge-TV ferdig utviklet og klar for produksjon for et raskt økende marked i inn- og utland, men til det trengtes større lokaler.

Høsten 1954 hadde V.T. feiret sin egen 50-årsdag med en tur til USA.

Da han fløy over California så han flotte eiendommer med svømmebasseng i hagene. Han tenkte da at slik kunne vi jo ikke innrette oss i Norge, men basseng kunne jo legges innendørs og gi sommer hele året.

Som tenkt, så gjort. Representasjonsboligen i Nordbergveien sto ferdig i 1962, med alle tenkelige fasiliteter. V.T. flyttet fra sin leilighet ovenfor Bislett og til en hybelleilighet i den nye boligen. I tillegg til å huse langveisfarende kunder ble boligen brukt til årlige besøk av grupper av ledere og tillitsvalgte i Tandbergkonsernet. Med jenka rundt bassenget, bading, samtaler og moro i vannet viste V.T. seg som det lekende menneske han var, men med spøk og alvor hånd i hånd. Til bords med te og bløtkake viste han seg også som en utmerket vert og i sitt rette element når han holdt sine taler om emner av felles interesse.

Disse møtene var teambuilding i toppklasse!

Etter måltidet og før en konsert med musikk fra siste båndopptaker åpnet han sin bar, med bare alkoholfrie drikker. Blandingsforhold ble anbefalt med glimt i øye. Besøkene i Nordbergveien ble minneverdige opplevelser for alle som deltok.

Som kjent industrileder i etterkrigsårene ble V.T. omtalt som «Askeladden i norsk industri». I stigende grad ble han oppsøkt, intervjuet og profilert i norske og internasjonale media. De eventyrlige sider ved mannen, produktene, bedriften og dens personalpolitikk skapte et verdenskjent «image». Originaliteten knyttet til Tandberg-navnet ble et varemerke i seg selv – world wide.

Flere og flere reportasjer og artikler viste at verdensmarkedet var interessert i produktene fra den norske bedriften med de «kompromissløse kvalitetskrav». I løpet av 1960-tallet ble Tandberg et kultnavn i mange kresne markeder, særlig pga bedriftens hi-fi- eller lydprodukter. Etter 1970 hadde Tandberg-produktene fått en anseelse i verdens mest kresne lydmarkeder som tilsa at prisen var uvesentlig, så lenge produktene hette Tandberg. Særlig gjaldt dette USA og noen andre high-tech-land. Båndopptakerne var da innkjøpt av Det Hvite Hus, NASA og mange av musikkens internasjonale guruer.

I 1970 hadde Tandberg ekspandert ut over sin forbrukerelektronikk og utviklet produkter til profesjonelle formål. Språklaboratoriene var begynnelsen. En datadivisjon ble etablert og dens produkter la grunnlag for øket internasjonal interesse. Et positivt innstilt verdensmarked ventet på mer fra Tandberg. Kompetansen, kapasiteten og markedet var således på plass for å nå opp i den internasjonale divisjon, også innen profesjonell elektronikk.

Midt i alt strev, i 1971, ringte industriminister Finn Lied til V.T. og fortalte at landets eldste radiofabrikk, Radionette, var konkurs.

Kunne V.T. overta bedriften?

V.T.´s svar var «nei, vi har problemer nok», begrunnet med mange planer som sto foran sin realisering. Men så fikk V.T. løfte om en velkommen statlig støtte til sin planlagte ekspansjon, noe som fikk ham til å tenke seg om enda en gang. Dertil gikk hans egen markedsavdeling aktivt inn for en raskt øket TV-produksjon ved å overta Radionette. Markedet ventet på flere Tandberg-produkter.

Begge de to initiativene førte til at V.T. kapitulerte, gikk imot sin egen overbevisning og inn i sitt livs største felle, med døden til følge.

Allerede fra overtakelsen forventet V.T. hjelp fra de to sterke statens menn, initiativtakerne Jens Chr. Hauge og Finn Lied.

Men da Radionettes LO-klubb satte i gang streik mot Tandbergs overtakelse, var det ingen hjelp å få fra de to. Streikene ble slått stort opp i internasjonale media som en stor sensasjon, tenk – streik i den vellykkede Tandbergbedriften?

Den goodwill som Tandberg hadde bygget opp forsvant i løpet av to år.

I ettertid har skribenter gitt V.T´s store ekspansjon det hele og fulle ansvar for konkursen. Men den ekspansjon inkluderte Radionette, som aldri var med i V.T.´s ekspansjonsplaner. Overtakelsen ble kastet på ham. Den kom definitivt ikke i stand på hans initiativ, men var initiert av Jens Chr. Hauge og Finn Lied.

Sannheten om dette initiativ er blitt meget forvirrende fremstilt, her illustrert ved industridepartementets forhandlingsdirektør Odd Chr. Gøthe, som i sin bok med den tillitvekkende tittel «Ærlig talt!» (med utropstegn), både skrev at «Hauge var en drivende kraft i arbeidet for fusjonering» og «Hvem som tok initiativet, kan diskuteres».

Likevel, i alle publikasjoner i ettertid er V.T. tillagt det hele og fulle ansvar for sin egen nedtur. Skribentene, alle som én, tilskriver den synkende omsetning fra midten av 1970-tallet V.T.´s feilvurdering av marked, produkter og undervurdering av priskonkurransen fra Østen. De destruktive streikene på Radionette er alltid unevnt, inkl. det tap av penger, markedstillit og omsetning som disse forårsaket.

Mens hele Tandbergmiljøet mobiliserte absolutt alle tilgjengelige ressurser for å redde Radionette, streiket LO-klubben mot sin redningsmann.

Og media gjorde sitt.

Etter denne forfatterens vurdering en det en mesterlig historieforvrengning at V.T. fikk all skyld for misæren mens Hauge og Lied ikke er tillagt noe ansvar for deres initierte fusjon og oppfølgingen av den.

LO-klubbens streiker kostet en halv million i tapt produksjon pr. dag, og den internasjonale presse var aktiv til å formidle nedturen til et marked som sluttet å kjøpe Tandbergprodukter. Bedriftens gode navn og rykte ble ødelagt og Tandbergs goodwill forsvant.

V.T.´s etterfølger, Andreas Skogvold, skrev i en intern publikasjon i oktober 1977, fem år etter overtakelsen av Radionette og ett år før konkursen:

«VEDR. TIMELØNNSAKSJONEN VED A/S JWRR Det er tydelig at de ansatte ved A/S Jan Wessels Radiofabrikk Radionette velger å sette seg utenfor det arbeide som alle andre ansatte i Tandberg-konsernet i fellesskap utretter for å sikre arbeidsplassene på kort og lang sikt. Ved å stille krav om lønnsjusteringer som ikke har sammenheng hverken med det tilgjengelige statistiske materiale eller med Radionettes økonomiske bæreevne har klubben i Sandvika valgt en linje som vil stikke alvorlige kjepper i hjulene for det meget omfattende arbeide som gjøres for å bringe Radionette- produktene inn på et større marked og bringe økonomien over på plusssiden for disse produkter. Uten et positivt samarbeide og uten den nødvendige tillit mellom partene kan det bli meget vanskelig å lykkes.»

Det gikk troll i ord.

V.T. var kjent for å besøke sine bedriftssteder, gå rundt i alle avdelingene, hilse på og snakke med de ansatte.

Men på Radionette i Sandvika satte han aldri sine ben.

Om det kan hver enkelt tenke sitt. Den 45 år gamle og mest suksessfulle norske radiofabrikk av de ca. 30 etter krigen ble snudd til en industritragedie i løpet av syv år, takket være mangel på en forstandig industripolitikk, i hvert fall overfor Tandberg, hvor personalet sto utenfor LO.

Og akkurat der lå hunden begravet.

Slik forsvant en av Norges mest populære industribedrifter, som også Sovjetunionens visestatsminister Anastasij Mikojan ønsket å besøke under sitt statsbesøk i Norge i 1960. Etter å ha blitt vist rundt i fabrikken og orientert om virksomheten, stoppet han opp, så på V.T., i sin kortermede sommerskjorte, og stilte ham dette spørsmålet:

«Si meg, er dette kapitalisme eller kommunisme? » – hvortil V.T. svarte «noe midt i mellom. Dette firma eier seg selv».

Om Vebjørn Tandberg

• Født i Bodø 16. september 1904
• Studerte elektronikk ved NTH i Trondheim 1926–1931
• Assistent hos professor Holtsmark ved Fysisk Institutt 1931–32
• Reiste til Oslo og begynte med å bygge høyttalere for kinoer 1932–1933
• Etablerte Tandbergs Radiofabrikk som et personlig firma 25. januar 1933
• Overførte sitt eierskap til fabrikken til Tandbergs Radiofabrikks Fond 1939
• Tandbergs Radiofabrikk ble gjort til A/S i 1945
• Tok i bruk sin første selveiede fabrikkbygning på Kjelsås årskiftet 1950/51
• Overtalt til å overta konkursrammede Radionette i 1972
• Tandbergs Radiofabrikk A/S ble overtatt av Staten og så slått konkurs i 1978
• Fikk brev fra styret om at hans besøk i bedriften var uønsket, 30. august 1978
• Vebjørn Tandberg begikk selvmord 30. august 1978
• Forble ugift

Blant de skrifter V.T. etterlot seg var bl.a. et kort med denne tekst:

Mitt syn på alderdom og død har jeg gitt i min bok. Jeg gir mitt legeme til UNIVERSITETES MEDISINSKE INSTITUTT for etterfølgende destruksjon. Jeg har intet imot at mitt navn føres opp på gravstenen til min mor og far i Bodø, men uten sermoniell. Det jeg for øvrig etterlater meg gir jeg til TANDBERGS RADIOFABRIKKS FOND.
Vebjørn Tandberg 30-8-78