ARTIKKEL FRA FØR OG NÅ 2012

Av Helge Haakenstad (tekst og foto)

Helge Haakenstad (1945) er oppvokst på Nordbråten gård i Maridalen. Han er utdannet forstkandidat, og er i dag dr. scient Universitetet for miljø og biovitenskap i Ås. Haakenstad arbeidet i en årrekke som skogforvalter i Nordmarka. Han har ledet kulturminnevandringer i vårt område og utgitt en rekke bøker, herunder om vandringer i Nordmarka og Maridalen, og om Maridalsfolk.

---

Innhold

• Riksarkivet
• Sognsvann skogpark og natursti
• Gruvevirksomhet
• Husmannsplasser ved Sognsvann
• Steinbrudd
• Isskjæring
• «Svenskemuren»
• Langmyr
• Kastegraven nord for Grinda
• Kollbakkene
• Skjerven Sag
• Kulturminnesti langs Skjærsjøelva
• Kamphaug Sag
• Ankerveien
• Stangjernshammeren
• Den gamle Nordmarksveien
• Hammeren kraftverk
• Hammeren
• Skjerven gård
• Store Brennenga
• Låkeberget
• Husmannsplasser og setrer
• Trekullbrenning
• Den vakre Maridalen
• Margaretakirken
• Maridalen Bygdetun

---

Riksarkivet

Riksarkivet er en statlig forvaltnings-, kulturvern- og forskningsinstitusjon som ligger ved Sognsvann. Det er en del av Arkivverket, en etat som har som primæroppgave å føre tilsyn med og ta vare på bevaringsverdige offentlige arkiver. Riksarkivet har ansvaret for arkivene i den statlige sentraladministrasjonen, dvs. departementer og direktorater mv, i tillegg til Høyesterett. Riksarkivet ble opprettet i 1817. Stillingen som riksarkivar ble opprettet i 1840, og Henrik Wergeland ble utnevnt til den første riksarkivar. Fra opprettelsen til 1866 hadde arkivet tilhold i Sydfløyen og Romeriksfløyen på Akershus festning. Deretter har Riksarkivet hatt forskjellige tilholdsteder i Oslo. I 1978 kunne Riksarkivet ta i bruk nybygde kontorlokaler og fjellmagasiner på Sognsvann, og institusjonen flyttet da inn sammen med Statsarkivet i Oslo, Norsk lokalhistorisk institutt, Norsk kjeldeskriftinstitutt, Privatarkivkommisjonen og Sekretariatet for fotoregistrering. Det eldste dokumentet i Riksarkivet er datert 28. januar 1189 og er et brev fra pave Clemens III til geistligheten i Norge. Det eldste dokumentet som er skrevet på norsk er fra ca. 1210. De siste årene er Riksarkivet blitt utvidet med nye magasiner som er sprengt inn i fjellet ved Sognsvann.

Sognsvann skogpark og natursti

Sognsvann skogpark ligger mellom parkeringsplassen ved Sognsvann, Svartkulp og Langmyr. Skogparken er variert og veldig mye brukt både av turgåere, mosjonister, trenende og idrettsutøvere. Skogparken er på i alt 931 dekar, hvorav 774 dekar er produktiv skog, 69 dekar er vann, 86 dekar er anlegg og 2 dekar er skrapskog.

Skogparkene i Oslo kommunes skoger er varierte og lett tilgjengelige områder som er spesielt godt egnet til korte spaserturer. På grunn av sin variasjonsrikdom og sentrale beliggenhet er skogparkene meget viktige nærturområder. Andre skogparker finnes ved Båntjern, Vesletjern, Grefsenåsen, Vardåsen, Oppsjø, Bogstad, Sarabråten, Askvann og mellom Rustadsaga og Ulsrudvann. I skogparken er det anlagt en natursti som starter ved tavla ved Riksarkivet. Det er satt opp skilt langs stien med informasjon og natur og kulturminner. Denne naturstien var den første av sitt slag som ble anlagt i Oslo kommunes skoger, og det var Det norske Skogselskap som i sin tid donerte stien til Oslo Skogvesen.

Gruvevirksomhet

Ved Sognsvann kan man se flere spor etter gammel gruvedrift. Det har vært gruvedrift på fire steder; nemlig ved Sogn gruve/ Østre Sognsvannsgruve, Gaustad gruve/ Vestre Sognsvannsgruve, Vettakollen skjerp og Båntjern skjerp. Gruvene ved Sognsvann ligger i en grense der smeltemassen (magma) har trengt opp fra jordens indre og brent eller omformet de bergarter den er kommet i kontakt med. I gruvene finnes det ganske ren magnetitt, i tillegg til svovelkis, kobberkis, sinkblende, blyglans, malakitt, kobberlasur, granater og kvartskrystaller.

Man regner med at driften av den vestre Sognsvannsgruven startet i år 1540. Den første som startet med gruvedrift her var kansler og prost Morten Krabbe. Han var prost i Mariakirken i Oslo og kansler fra 1532 til 1542. I 1536 var han midlertidig lensherre på Akershus. Morten Krabbes gruvedrift ble ikke av så lang varighet. Han døde i 1542, og etter han var det slottsherren på Akershus, Peder Hanssøn Litle, som tok over gruvene og driften. Peder Hanssøn drev iherdig på med sin gruvevirksomhet, og han bygde også en masovn. Men allerede to år senere var driften på retur, og i 1545 makeskiftet han «Sogenberg» til kongen. Sogenberg gruver ble så drevet av Kronen i noen år, og malmen ble nå smeltet i masovner. Det var først etter 1550 at det ble drevet jernhytter ved Oslo, både av private og for Kronens regning. I 1551 ble det anlagt en stangjernshammer ved Nedre Foss i Akerselven, og i 1570-årene fikk engelskmennene Nikolaus og Hugo Breda, og senere William Lydall, tillatelse til å forsøke seg med en jernhytte i Maridalen.

Peder Anker startet også opp gruvedrift her ved Sognsvann i 1798 og 1803. På denne tiden var det livlig aktivitet ved Sognsvannsgruvene, men etter hvert dabbet driften av og ble endelig innstilt i 1854. I begynnelsen av 1900-årene satte et privat selskap i gang prøvedrift igjen ved Sognsvannsgruvene, men det lønte seg ikke med videre drift. I 1909 var det så definitivt slutt med bergverksdriften ved Sognsvannsgruvene.

Gruvene var avhengig av brukbare veier for å transportere malmen. Fra Sogn gruve gikk Malmveien sydover mot dagens Sognsvann stasjon og så videre østover til jernverket ved Brekke. Vi kan ennå i dag følge den gamle veien over lange strekninger.

Husmannsplasser ved Sognsvann

Inntil Ankerveien, ved sydenden av Sognsvann, ligger den lille røde Dammenstua. Stua ble bygd av Bernt Anker i 1789 og var opprinnelig en husmannsplass under Vestre Sogn. Den har også blitt kalt Stigerstua fordi stigeren, eller arbeidslederen, ved Sogn gruver bodde der en gang i tiden. I 1804 bodde stiger Peder Smith med sin familie der. Plassen har også vært skysstasjon for de som kjørte langs Ankerveien, og tømmerhestene hadde nattlosji der.

Den første damstua lå opprinnelig nede ved bekkeoset eller damutløpet. Det fortelles at plassen var bebodd allerede rundt 1660. Det ble drevet kafévirksomhet ved Dammenstua i mange år, både under tungtransportens tid langs Ankerveien og i nyere tid. De siste som drev kaféen var Karla og Johannes Olsrud.

Ved nordenden av Sognsvann lå husmannsplassene Søndre og Nordre Skjeggerud og Sogn Seter. Sogn Seter var opprinnelig seter under Vestre Sogn, men ble husmannsplass rundt 1830. I 1865 var det her våningshus, låve og fjøs. Det var kyr der, og det ble dyrket korn og poteter. Det bodde folk på Sogn seter til etter 1939.

På vestsiden av vannet lå plassene Pina og Løkka. På østsiden av Sognsvann, ved Godbekken, lå plassen Stranden. Den var stort sett bebodd av steinbrytere/steinhuggere. Syd for Sognsvann lå plassen Valhall og Nordre og Søndre Sandaas. På flere av disse plassene ved inngangsporten til Marka var det før i tiden kafévirksomhet.

Steinbrudd

Fra 1820 og godt inn på 1900-tallet ble det drevet mange steinbrudd på nordmarkitt i traktene rundt Sognsvann. Steinhoggerne og steinbryterne bodde på mange av plassene i området. Dammene ved Store og Lille Åklungen, Svartkulp og Sognsvann ble alle bygd i denne perioden av nordmarkittblokker. I dag finner vi steinbrudd flere steder, blant annet mellom nordenden av Sognsvann og Nedre Blanksjø, nord for Sognsvann, ved Brekke og plassen Bekken og innerst i Langmyra og syd for Svartkulp. Stein fra åsene nord for byen ble brukt i mange bygninger i Oslo og ellers i landet; blant annet Universitetsbygningen, Trefoldighetskirken, Slottets sokkel, Stortingsbygningen og Oscarsborg festning.

Isskjæring

På flere av vannene, for eksempel Svartkulp, ble det på 1800-tallet drevet isskjæring for å skaffe is til bryggeriene i byen og til nedising av fisk og andre matvarer. Isproduksjonen og ishandelen skjøt fart rundt 1860 og ble drevet helt fram til andre verdenskrig. Is var i flere tiår en viktig eksportartikkel. Isen ble skåret om vinteren og lagret i sagflis i spesielle ishus for bruk gjennom hele året.

«Svenskemuren»

Det fortelles at steingjerdet, eller svenskemuren, ble bygget før 1814 av svenske krigsfanger fra krigen 1807–1814 mellom Danmark/Norge og Sverige. Tor Børsting mener at steingjerdet avgrenser den nordlige delen av eiendommen til Lille Sogn gård (fra 1810 Nordberg gård) fra naboeiendommene. Gårdens eiendom strakk seg i syd helt ned til Rektorhaugen. Eier og bruker av gården på denne tiden var Ole Anderssøn. Lille Sogn grenset til eiendommene Østre Sogn, Sogn gruve, Nordre Taasen, Søndre Taasen, Berg gård, Skjerven gård og Brekke gård. Steinmuren strekker seg over en strekning på omlag 3,5 km, og den har to grener. Den østlige starter 150 meter rett øst for Svartkulps østlige hjørne. Grensen går i hovedsak i sørøstlig retning fram til kraftledningen, 100 meter rett vest av skytterbanen i Maridalen (ved plassen Pølen), så går gjerdet sydover langs kraftledningen til øst av Grindajordet, langs Øvre Langåsvei og ned langs Havnajordet til Carl Kjelsens vei. Grensen gikk videre sydover langs Havnabakken og grenset her mot plassene Bergshavnen og Bergsengen.

Steinmuren har ikke blitt vedlikeholdt, og dette har ført til at stein er fjernet. Deler av gjerdet er også blitt borte, eller er ødelagt ved tomtedeling og husbygging. Men innover i skogen ligger steinmuren fortsatt intakt og er et kulturhistorisk monument over Norges kamp mot svenskene før 1814.

Langmyr

Langmyr strekker seg fra bebyggelsen i syd til øst for Svartkulp. I 1901 ble det anlagt skytebane på Langmyr. Kristiania Nordre Skytterlag var et aktivt lag som hadde skytterbane på Myrer fra 1883 til 1901. Da ble banen flyttet til Langmyr, og et klubbhus ble bygget der rundt 1905. Dette klubbhuset ble også brukt av Korsvoll Skiklubb som møtelokale, og det var i tillegg til dette et populært festlokale for befolkningen i distriktet i mange år. I lokalet ble det også oppført teaterforestillinger og revyer. Klubbhuset brant ned i 1939, og etter krigen ble skytebanen flyttet til vest for Stubberud i Maridalen. I dag kan vi se en steinfylling, eller voll, der hvor skytebanen ble anlagt før i tiden. Senere hadde Oslo kommune en stor søppelfylling i kanten av Langmyr, der bebyggelsen står i dag.

Nord på Langmyr ligger Lille Svartkulp, eller Langmyrkulpen/Frydenlundkulpen som den også er blitt kalt. Navnet har kulpen fått etter Frydenlund bryggeri som skar is der. Ringnes Bryggeri as hadde fra 1911 retten til å skjære is på Store Svartkulp. Isskjæringen på vannene ga en kjærkommen inntekt til både grunneiere og arbeidsfolk.

Kastegraven nord for Grinda

Rett ved svenskemuren, om lag 100 meter vest for skytebanen ved Stubberud/Pølen, ligger det en kastegrav. På Friluftsetatens skilt står det:

«Udi Christian 4 dis Tiid dræbte een quinde her sit Barn. Hun bleff senere hængt i een Galge, og de tvende Hobe her ere deris Graffue».

Slike «varp», eller «kast», har vi flere steder her i landet der det har hendt noe uhyggelig. Men noen tviler på denne historien og sier at kastegravene like gjerne kan være et minne over to svensker som døde i slåsskamp under byggingen av svenskemuren.

Rett syd for kastegraven sies det at Christian IVs brønn lå. Det har ikke vært mulig å finne den historiske bakgrunn for hvorfor Christian IV er knyttet til dette stedet.

Kollbakkene

Kollbakkene, som ble bygget av idrettslaget Troll i 1942–43, ble anlagt oppe i åsen, rett vest for Skjerven gård, og de var i bruk fram til slutten av 1950-årene. Det var i alt tre hoppbakker der; lille-, mellomste- og store Kollbakken. I den lille bakken var bakkerekorden 32 meter, i den mellomste 42 meter og i den store 52 meter. Det var visstnok kongsberghopperen Arnold Kongsgård som hadde rekorden i storbakken. Under krigen ble det holdt illegale hopprenn der, og de tre bakkene ble også kalt Jøssingbakkene. En tid ble de også kalt Hjulabakkene. De to minste bakkene hadde bare naturlige tilløp, men i den store bakken var det stillas med hopp som kunne reguleres. Det var en innretning der som gjorde at hoppet kunne sveives fram og tilbake på skinner. Det ble arrangert mange renn i Kollbakkene i 1940- og 50- årene, både kretsrenn og landsrenn. På den tid var det mange guttehoppere som fikk sin ilddåp i denne bakken, og det kunne være opptil 100 hoppere i hver bakke og en mengde folk som skulle se på sine håpefulle. I dag er disse bakkene grodd igjen og stillaset er borte, men man kan ennå tydelig se hvor de lå.

Lengst syd på Langmyr lå Langmyrbakken som ble mye brukt av gutter i 7–10 årsalderen. Litt syd for Lille Svartkulp lå det også en hoppbakke som ble kalt «600- meteren». Her ble det også bygget stillas, og det kunne hoppes 17–18 meter.

Rett nord for Nordberg kirke ligger i dag Kollbanen og Kollbakken, som opprinnelig hadde navnet Trollbakken. Denne hoppbakken ble bygget av Sigmund og Birger Ruud i midten av 1930-årene.

Skjerven Sag

Skjerven sag i Maridalen ble bygget av Oslo kommune, Skogvesenet, i 1923. Før den 16 tid hadde kommunen sagbruk på Svendstua og ved Sanner gård og Sørbråten gård i Maridalen. Svendstua sag ble bygget av Thomas Heftye i 1867, og var i drift i hele 80 år, fra 1867 til 1947. Svendstua sag ble modernisert i 1900 og 1930. Svendsstua sag bar først navnet Frognerseteren Bruk, men etter som kommunen fikk flere sager ble navnet brukt om hele sagbruksvirksomheten til Oslo kommune. Den første tiden ble trelasten solgt fra sagbruket, men i 1927 åpnet Frognerseteren Bruk eget utsalg med lager og kontor på Grønland 23. Etter kommunesammenslutningen var det fem sagbruk i kommuneskogen; Svendstua sag, Skjervensaga, Syverud sag, Rustad sag og Håøya sag. Flere av disse sagene var gamle og nedslitte, og det ble etter hvert klart at det måtte bygges en ny og større sag hvis Skogvesenet skulle fortsette å foredle sitt eget tømmer. I 1949 ble det derfor startet opp arbeider med prosjektering og bygging av en ny sag på Haraldrud. Den nye sagen, Frognerseteren Bruk, stod ferdig i 1954. Etter mye diskusjon og uenighet om framtidsutsiktene ble Nye Frognerseteren Bruk as satt i drift i 1989, men etter noen år ble kommunens sagbruksvirksomhet trappet ned og til sist nedlagt.

På Sanner gård ble det omkring 1916 satt opp en 8 hk. lokomobil og saginnretning. Høsten 1922 ble denne sagen flyttet til Gata, rett nord for Sørbråten gård. Men det var behov for et større sagbruk i Maridalen, og dette førte til at kommunen i 1923 kjøpte inn en 12 hk lokomobil og satte denne opp på det stedet vi i dag kaller «Skjervensaga». I 1938/39 ble Skjerven saga utvidet, og saga var i drift helt fram til vinteren 1953/54. Før denne utvidelsen ble en del av «Sangerhallen» fra Jubileumsutstillingen på Frogner i 1914 flyttet til Skjerven sag og brukt til trelastlager. Sangerhallen ligger i dag på venstre side av Maridalsveien når man kjører nordover. I dag brukes den av Bygningsavdelingen i Friluftsetaten, men den har sin spesielle historie. I Sangerhallen foregikk den høytidlige åpningen av utstillingen 15. mai 1914. Både kongefamilie, regjering, storting, presidentskap, høyesterett, landets ordførere, Kristiania formannskap mv var invitert. Om kvelden var 1400 personer benket til middag i Sangerhallen. Etter utstillingen ble Sangerhallen lagret på Akershus festning, men den ble så i 1926 flyttet til Skjerven sag og brukt som lager og verksted. Denne Sangerhallen er et bevaringsverdig bygg.

Kulturminnesti langs Skjærsjøelva

Kulturminnestien langs Skjærsjøelva starter ved Hammeren og følger stien opp til Skjærsjødammen på vestsiden av elva. Denne strekningen er på ca 2,8 km, og kulturminnestien ligger i sin helhet på Oslo kommunes grunn. Fra Skjærsjødammen kan en følge Nordmarksveien ned igjen til Hammeren. Langs kulturminnestien er det satt opp i alt ni informasjonsskilt som forteller om kulturhistorie og kulturminner langs Skjærsjøelva. Området langs elva fra Hammeren til Skjærsjøen er rikt på gamle minner og spor fra Stangjernhammerens tid med malmkjøring, trekullbrenning og spiker- og jernproduksjon. Langs elva lå det flere husmannsplasser, hammersmedplasser og setrer. Ankerveien og Greveveien ble anlagt her fra Bærum Verk og Hakadal Verk omkring 1800, og en gang var Skjærsjøelva en vilter fløtningselv. I dag kan vi ennå se spor etter ulike fløtningsinnretninger i elva som skåvegger og -gulv og lange steinforbygninger. Hammeren Kraftverk ligger pietetsfullt på østsiden av elva, og Den gamle Nordmarksveien følger elva nordover til Kamphaug, Bjørnholt, Hakloa og Gåslungen. Her kan man følge i sporene til Peder Chr. Asbjørnsen og Bernard Herre og opplev områdets spennende og mangfoldige kultur og natur. Ideen til kulturminnestien oppstod i forbindelse med kulturminnevandringen langs Skjærsjøelva i august 1997 som var et samarbeidsarrangement mellom Skog- og friluftsetaten i Oslo/Friluftsetaten, Maridalens Venner, Vann- og avløpsetaten i Oslo og Oslo Energi A/S/E-CO Energi as. Den permanente kulturminnestien er utarbeidet, anlagt og bekostet av Friluftsetaten i Oslo. Kulturminnestien ble åpnet av Einar Dørum i forbindelse med Kulturminnevandringen i 1998. Denne kulturminnevandringen langs Skjærsjøelva ble arrangert hvert år etter dette til og med 2007. Etter dette har Sogn Kultur- og Historielag arrangert flere kulturminnevandringer mellom Sognsvann og Maridalen. Først i september 2012 gikk kulturminnevandringen igjen langs Skjærsjøelva til Skjærsjødemningen.

Kamphaug Sag

Den eldste og største oppgangssagen på disse kanter av landet lå en gang oppe i Skjærsjøelva. I dag kan vi se ruinene av den gamle Kamphaug Sag noen hundre meter nedenfor Skjærsjødammen. Kamphaug Sag ble anlagt på 1600-tallet, og sagen ble sannsynligvis satt opp av Johan Garmann som var Nordmarksgodsets eier i tiden 1648– 1673. Fogedregnskapet for Aker viser at årsproduksjonen for alle sagenei Oslo og Omegn i 1683 var på hele 201 000 bord. Av dette stod Kamphaug sag for 15000 bord. Chr. Anker og Jens Hiorth som var eiere av sagen i 1739, fikk konsesjon på å flytte den til Nydalen, med tillatt kvantum 24000 bord. Kamphaug Sag må ha vært et anseelig byggverk på sin tid der mange hadde sitt virke. De uspekkete murene er i dag til dels 4 m høye og de lengste konstruksjonene er 25 m lange. Selv om alt treverk, jernbeslag o.l. er borte i dag, så er ruinene etter sagen i forbausende god stand. Grunnen til at så mye av anlegget er i behold er nok at steinmaterialene lå for avsides til her et godt stykke oppe i Skjærsjøelva. Skogsåsen på østsiden av elva har navnet Sagåsen, og har nok fått navnet etter aktiviteten her ved Kamphaug Sag. Skjærsjøelva er også blitt kalt Kamphaug Elv.

Fra 1500–tallet må det ha vært et stort antall større og mindre oppgangssager drevet av vannkraft, også ved elvene i Maridalen. Det er funnet ruiner av to, muligens tre, oppgangssager i Maridalen. To av disse er ved Skjærsjøelva, og en er ved Sagløkka i Skarselva. Sagbruksnæringen ble sentralisert i 1688 i og med sagbruksprivilegiene. Målet var både å hindre avskoging og sikre borgerskapet kontrollen med rikdommene i skogen, «det grønne gullet». Flere små sagerovenfor Maridalsvannet ble med dette etter alt å dømme nedlagt, eller bare drevet for husbruk. Brekkesaga som er kjent alt fra 1619, ble etter hvert den viktigste saga i dette området. Det meste av tømmeret fra Nordmarksgodset ble fløtet hit. I 1860 startet en ny epoke for sagbruksnæringen. Da ble sagbruksprivilegiene opphevnet, og et stort antall sagbruk ble bygd. De var ofte mobile med damp som drivkraft. En var ikke lengre avhengig av vannkraft ved lokalisering av sagbrukene.

Ankerveien

Ankerveien kommer ned lia i Skjervenmarka til Skjærsjøelva der hvor Stangjernshammeren en gang lå. Ankerveien ble bygget over åsen fra Bogstad til Hammeren i årene 1791–93 av den senere statsminister Peder Anker. Veien var først og fremst en forbindelse mellom Ankers industribedrifter på Bogstad og Hammeren, som begge var underavdeling av Bærum Verk. Men veien kom i høy grad også bøndene og jordbruket til gode. Ankerveien kan vi i dag følge fra Sørkedalen og forbi Vettakollen og Bonntjern til sydenden av Sognsvann. Her gikk veien forbi plassene Trosterudløkka, Dammen og Sandås. Fra Sognsvann gikk en arm av Ankerveien sørover til nåværende Kringsjå og så rett østover forbi Langmyr og Grinda til Brekke Gård og Brekkesaga nedenfor Maridalsvannet. I dag er det meste av veien her blitt borte i villabebyggelsen, men mellom Grinda og Brekke er veien ennå godt synlig i skogsterrenget. Den andre armen av Ankerveien ble anlagt gjennom Skjervenmarka forbi NedreBlanksjø og Svartkulp til Stangjernshammeren ved Skjærsjøelva. Ankerveien gikk på bru over fossen her, og du kan ennå se de gamle brufundamentene på siden av elva.

Peder Ankers svigersønn, grev Herman Wedel Jarlsberg, bygde så Greveveien videre fra Maridalshammeren til Hakadal Verk. Veien ble bygget litt etter 1800. Anlegget ble bekostet av Peder Anker og kom på 8000 spesidaler. Greveveien var i mange år en hovedadkomst til Kristiania for bøndene på Hadeland og Hakadal. Veiavgiften var 14 skilling pr. lass. Langs Anker- og Greveveien ble det kjørt lass på lass med malm, råjern, stangjern og trekull helt til masovnene stiltnet for godt, i Hakadal i 1869 og i Bærum i 1872. Da overtok plankekjørerne veiene. Plankelastene ble kjørt fra bygdene til Brekkesaga ved Frysja, fraktet videre til kaia og skipet til Engeland.

I dag ligger Ankerveien og Greveveien og vitner om fortidens veibyggerkunst, industri og arbeidsliv. Varsomt og vakkert slynger veiene seg gjennom jordbrukslandskap og skog. Ankerveien og Greveveien er vernet som kulturminne i medhold av kulturminneloven av 1978.

Stangjernshammeren

På Brekke ved Oset fra Maridalsvannet anla lensherre Christen Munk så tidlig som i 1557 en jernhytte etter kongelig ordre. Den brant rett etter århundreskiftet, og vi vet lite om denne jernhyttens videre skjebne. Omlag 250 år senere ble Stangjernshammeren ved Skjærsjøelva anlagt. Peder Anker hadde da i årene 1791–93 bygget Ankerveien over åsen fra Bogstad til Hammeren for å binde sammen sine bedrifter under Bærum Verk. Stangjernshammeren ble fraktet fra Gammelbruket i Lommedalen og oppsatt på Kirkeby gårds grunn ved Skjærsjøelva vinteren 1792–93. På gamle bilder ser vi at Stangjernshammeren lå på den andre seiden av elva under fossen. I 1794 lot Peder Anker bygge en masovn i Maridalen. Det var tidligere masovner både på Bærum Verk og på Fossum. Masovnen i Maridalen skulle skaffe jern til Kirkebyhammeren. Masovnen i Maridalen ble ikke stående så lenge, det ble fra 1798 heller kjørt jern hit til Stangjernshammeren fra Hakadal Verk.

Det var økende behov for spiker, og Maridalen ble nå sentrum for spikerproduksjonen. Peder Anker bygget i alt seks spikerhamre, et skjæreverk og en hammer til mindre smiarbeider. Maridalen Spikerverk vokste i løpet av noen år til en betydelig bedrift. I 1793 ble det bygd arbeiderboliger til 18 familier, senere øket til 24. Ved Stangjernshammeren arbeidet 14 mann foruten 2 kullbrennere med mileknekter.

Årsproduksjonen ved hammerverket lå mellom 1300 og 1400 skippund stangjern og 2–300 skippund modelljern. Til dette gikk det med ca. 3000 lester kull, og det meste av dette ble brent i milene på Skjerven. Kullbrennerne drev for egen regning. De betalte selv vedkjørere og fløtere og skaffet hester når det behøvdes. Det meste av kullveden til Maridalen ble fløtet fra vannene i Nordmarka. Prisen pr. kull-lest var etter kontrakten 38 skilling. Utover i det 18. århundre ble det dårligere konjukturer, og de utenlandske markedene begynte å svikte, men ennå i 1865 var det i Maridalen 22 arbeidere og en oppsynsmann ved smelteovnen og hammeren. I 1874 ble Stangjernshammeren ved Skjærsjøelva nedlagt. På den andre siden av elva, noe oppe i bakken, ligger bygningen Hammeren hvor bestyreren på Stangjernshammeren en gang bodde.

Den gamle Nordmarksveien

Maridalen har til alle tider vært en av hovedportene inn til Nordmarka. Den gamle Nordmarksveien gikk på vestsiden av Skjærsjøelva, forbi Hammeren, Stensrud, Sørseter, Nordseter og Kamphaug sag og videre over Skjærsjødammen til Kamphaug, Bjørnholt og Hakloa mv. En annen arm av den gamle veien gikk fra Blåsås og over Sagåsen til Kamphaug. Flere steder kan vi i dag ennå se steinoppbygninger og andre spor etter denne gamle ferdselsveien. En vandring etter den gamle Nordmarksveien er både en sjelden kulturhistorisk opplevelse og en fin naturopplevelse.

Hammeren kraftverk

På østsiden av elva et stykke ovenfor nybrua ligger Hammeren kraftstasjon. Ved århundreskiftet kjøpte kommunen vannrettighetene i Skjærsjøelva og Bjørnsjøelva for 400.000 kr. av statsminister Løvenskiold. Kraftverket ble satt i drift 15. juni 1900. Før den tid ble Kristiania forsynt med elektrisitet fra et kullfyrt dampkraftverk i Rosenkrantzgaten 14. Ved åpningen av Hammeren Kraftverk ble det uttalt fra pålitelig hold at «nå var byen sikret strøm for alle tider». Fra Skjærsjøen ble det lagt to rørledninger med hver 2400 m lengde ned til kraftstasjonen. Fallhøyden var på 110 m, og rørenes diameter var 1,16 m. I selve kraftstasjonen ble det installert fire aggregater à 600 turbinhester og 400 kw generatorytelse. På grunn av økende strømbehov ble et 5. og 6. aggregat bygd i 1901. Hammeren kraftverk var på denne tid det nest største i landet, etter Hafslund kraftverk i Sarpsborg. Kraftstasjonen ble så bygget om i 1927. De seks gamle aggregatene ble fjernet og erstattet med ett aggregat som fortsatt er i drift. Den nye turbinen har 6370 HK og 500 omdreininger pr. minutt. Generatoren yter 5600 KW. Fra kraftstasjonen ble det bygget luftledning i ca. 7,7 km lengde forbi Tåsen og Nordre gravlund til en kiosk i Kingosgate. Herfra ble det lagt to kabler ned til sekundærstasjonen ved Østre Elvebakke.

I forbindelse med utvidelsen av kraftstasjonen i 1901 ble det utarbeidet detaljerte planer for også å utnytte fallet på 70 meter i Bjørnsjøelva. Fra inntaket i Bjørnsjøen ble det prosjektert en lang tunnel på 2005 m og en dobbelt rørgate på 630 m ned til en kraftstasjon ved Skjærsjøen. Denne stasjonen skulle drives i samkjøring med stasjonen ved hammeren. Denne utbyggingen ble imidlertid stilt i bero, og leiet kraft ble brukt i stedet. Men disse planene ble tatt fram igjen og vurdert både i 1918 og i 1936, men heldigvis ble det ikke noen videre utbygging.

Nede ved Skjærsjøelva ligger tømmerhytta Peisestua. Den ble brukt som bolig og kontor for byggelederen. Peisestua ble bygget av finsk tømmer i 1899. Noe lenger nord ble det bygget en maskinmesterbolig og en betjeningsbolig med fire leiligheter. Den sistnevnte boligen ble revet i 1975. Hammeren kraftverk og Peisestua eies i dag av E-CO Energi as, og de er begge av betydelig kulturhistorisk interesse.

Hammeren

Hammeren er et fellesnavn på hele området rundt Skjærsjøelvas utløp i Maridalsvannet. Det er vanlig oppfatning i dag at navnet «Hammeren» stammer fra Stangjernshammeren som lå noe lenger oppe i elva mellom 1793 og 1874. Andre, som for eksempel Martin Kristiansen fra Kjelsås, mener at navnet er et naturnavn som er mye eldre enn dette. Han forteller at navnet kommer av en «hammer», eller fjellrygg, som lå ved elvas utløp før i tiden. Det sies at denne fjellryggen stengte for elva, slik at den måtte renne i en bue mot vest og ha utløp noen hundre meter nærmere Skjerven saga. Denne fjellryggen eller demningen ble nok fjernet i forbindelse med tømmerfløtingen som tok til i 1650–60 årene. Elveløken, eller elveleiet rundt fjellhammeren, kan man tydelig se konturene av den dag i dag. Flere steder i vårt land har navnet «Hammeren» oppstått på grunn av naturformasjoner i forbindelse med elveløp og vann.

Her ved Skjærsjøelvas utløp lå husmannsplassen Brua som er nevnt første gang i husmannsregisteret i 1771. Noe senere lå det to stuer her, Skjervenbrua og Bruastua, og de ble i lengre tid brukt som «hammersmedplasser». Elias Fisker, som P. Chr. Asbjørnsen skriver om i «En natt i Nordmarken», var husmann på plassen Brua under Skjerven gård. Asbjørnsen vandret ofte i disse traktene. Her fisket han, fant fred og ro og snakket med folk han møtte på sin vei, og her fant han inspirasjon og stoff til fortellingene «Kullbrenneren», «Plankekjørerne», «Kvernsang» og «En natt i Nordmarken». Bruastua var også i mange år en hvilestue og skysstasjon for hadelendinger og hakadøler som reiste etter Greveveien. Bruastua var første stopp på reisen, neste stopp var ved Bomstua, nord for Sandermosen. Husene på Brua ble revet rundt 1910–15, og nå er det ingen spor igjen. Fra gammelt av skal brua over Skjærsjøelva ha vært noe nærmere Maridalsvannet.

Fra ca. 1853 bodde hammersmeden Carl Vassel i Bruastua sammen med sin kone og sine to barn. Dag Brodin forteller at han kom fra Tyskland der han var forstmester hos hertugen av Braunschweig. Hertugen skal ha vært en venn av baronen på Bogstad, og gjennom denne forbindelsen ble det ordnet slik at Carl Vassel kom til Norge for å legge om kullbrenningen i Bogstadskogene. Tidligere ble det brukt «liggemiler », men det ble nå hans oppgave å lære fra seg kunsten å sette opp «reismiler». Carl Vassel omkom i 1861 da han under en inspeksjon falt ned i en brennende kullmile. Han var da 38 år gammel. Enken etter Carl Vassel, Henriette Augusta Lovise Vassel, eller «Tyskemutter», som hun ble kalt, drev en tid etterpå med bevertning i Bruastua. Men noe senere giftet hun seg på nytt og flyttet til Korsvoll der hun drev landhandel.

Et sted på jordet nedenfor boligen Svingen skal Milehytten ha ligget en gang i tiden. Det fortelles at tømmer ble tatt opp av vannet langs Skjervenlandet og brent der i miler. Ennå i dag kan man se spor etter denne kullmilebrenningen.

Rett nord for bussholdeplassen på Hammeren ligger et vernet område på 216 dekar med svartorsumpskog og gråorheggeskog. Omådet er vernet særskilt i Flerbruksplanen for Oslo kommunes skoger. Dette er et sumpaktig delta med blant annet marin leire som er oversvømmet i store deler av vekstsesongen. Bestandet er helt uberørt og området er spesielt på grunn av dominansen av gråor.

Skjerven gård

Skjerven gård er en «vin»-gård og er kanskje hele 2000 år gammel. Gårdsnavnet er sammensatt av «skarv» som betyr naken fjellgrunn, og «vin» som betyr slette. Den tidligste kilde er jordbøkene for perioden 1577 til 1581, hvor Skjerven er oppført som ødegård under Hovedøya kloster. Skjerven gård var en tid krongods, men så i 1648 ble gården makeskiftet av kronen til landkommissær Johan Garmann.

I 1797 kjøpte senere statsminister PederAnker gården, og etter dette var den i mange år en del av Nordmarksgodset. Skjerven gård hadde flere husmannsplasser på vestsiden av Skjærsjøelva. Peder Anker trengte disse plassene som boliger for sine arbeidere ved Stangjernshammeren ved Skjærsjøelva. I 1912 ble gården solgt til Oslo kommune. Det fortelles at gården ble delt i to omkring år 1700, men den ble samlet igjen i 1940. Våningshuset på gården skal være fra ca. 1650, men det er sterkt ombygget og modernisert flere ganger. Drengestua og stabburet på gården er svært gamle. Ivar Bakke, som var forpakter på gården i mange år, kan fortelle at hans far, Ivar Asbjørn Bakke, kom til Skjerven gård i 1931. Gamle Ivar Bakke ble gift med Astrid Sofie Røed, som var datter av bestyrer Anund Røed i forstmesterboligen ved Møllerstua. I dag er det Jon-Ivar og Tori Bakke som forpakter Skjerven gård.

Store Brennenga

Gårdsnavnet forteller trolig hvordan gården har blitt ryddet. Gården er første gang nevnt i skriftlige kilder på 1600-tallet, da den tilhørte Kronen. Gården hadde flere eiere utover på 1700-tallet og først på 1800-tallet, men i 1844 tok Muus-familien fra Ullevål over gården. Oslo kommune kjøpte Store og Lille Brennenga gård og Strandholt i 1896–97.

Keiser Wilhelm II besøkte Store Brennenga gård 3. juni 1890. Den tyske keiseren var en stor norgesvenn og besøkte i flere år fjordene på Vestlandet med sine skip. I 1890 besøkte han Kristiania, og da besøkte han og kong Oskar II flere steder i Oslo’s nære omegn. Han ville også oppleve «den fagre Maridalen», og det fortelles at han opplevde dalen fra et tårn på bergkollen rett ved gården. Dette tårnet er borte i dag, men gårdens eier Arne Thorstad fikk etter besøket laget en grovt tilhogd minnestein, hvor det på framsiden er hogd inn en keiserkrone, initialene W II og datoen 3.7.1890.

Minnesteinen står der ennå og likeledes en steinbenk hvor Wilhelm II kanskje hvilte sine keiserlige ben.

Låkeberget

Plassen Søndre Låkeberget ble skilt ut fra Brennenga i 1835. Det var smeden Anders Jensen som bodde der før i tiden, og stua hans lå i skogkanten rett bak den senere kaféen. Gamlestua som den ble kalt, sto til ca. 1968, og grunnmuren kan ennå sees i skogkanten.

Låkeberget kafé som mange eldre ennå husker, ble bygget i begynnelsen av 1880- årene. Kaféen ble i mange år drevet av Paul, Jossa og Ingeborg, de var søsken og holdt mye sammen. Slekten deres kom fra en plass ved Hønefoten. Paul var en original, og det fortelles at søstrene hans nektet ham å gifte seg. Men blant bygdefolket var det godt kjent at han hadde en datter, Lillian. Paul var baker og konditor, og drev butikken sin i Brugata på Grønland. Paul kjørte rundt med brød og andre bakevarer i byen med sin store og innelukkete vogn. Ved siden av dette arbeidet drev han og søstrene servering ved Låkeberget kafé. Det var en sjelden fin opplevelse å sitte ute i hagen og skue utover dalen og Maridalsvannet. Det var et stort tap for dalen da kommunen rev Låkeberget kafé i 1971.

Nordre Låkeberget, som ligger ved Maridalsveien rett nord for boligen Berg, var før i tiden en husmannsplass under Skjerven gård. Plassen er verneverdig, og eies i dag av Oslo kommune. Stuebygningen ble restaurert på en pietetsfull måte for få år siden.

Husmannsplasser og setrer

På 1800-tallet hadde de fleste gårdene i Maridalen 1–2 husmannsplasser. Sander nordøst for Maridalsvannet hadde imidlertid 7 husmannsplasser så seint som i 1875. Brekke hadde 5 plasser i Maridalsområdet og flere lenger sør. Skjerven gård hadde samme år hele 9 husmannsplasser. Størrelsen på plassene varierte en del. Det ble dyrket mye havre, og beitene ble hardt belastet. I 1875 utgjør potetene en viktig del av avlingen på mange plasser. Fòr ble skaffet på slåtteengene, og trær av ask o.l. ble lauvet.

Nede ved Hammeren lå husmannsplassene Skjervenstua, Skjervenbrua og Bruastua under Skjerven gård. Nord for Bruastua på vestsiden av elva lå «hammersmedplassene » Bråten og Bakken. Dette var arbeiderboliger for Stangjernhammeren. Bråten brant ned omkring århundreskiftet. Nå vokser middelaldrende granskog der plassene lå. Stensrud er opprinnelig en husmannsplass under Skjerven gård – senere ble stedet en «hammersmedplass».

Flere av gårdene i det sentrale Aker hadde setrer inne på skogen, f.eks. Vinderen, Frogner og Ullevål. Nordseter, Sørseter og en Mellemseter lå under Skjerven gård og ble husmannsplasser fra ca. 1780. På dette sted ser vi ruinene etter Sørsetra. Den ble revet omkring 1905. Mellemsetra ble borte mellom 1875 og 1900, mens Nordseter er bevart som plass. Både Stensrud og Nordseter er plasser med kulturlandskap av høy verdi. Begge stedene ble hammersmedplasser og arbeiderboliger. Nordseter og Stensrud har stuer fra tidlig på 1800-tallet. På Nordseter finnes ruiner av eldre fjøs, og den gamle låven og en koie er bevart. Nordseter er i dag hestekjørerbruk i kommuneskogen og bomvokterbolig for Ullevålseterveien.

Plassen Ringjordet skal ha ligget nordvest for Nordseter, og plassen Taraldsrud lå en gang inne på åsen vestover mot Åklungen. Plassen Slottet lå på østsiden av elva mellom Nordmarksveien og Skjærsjøelva rett over for Nordseter. Innmarka her ble tilplantet omkring 1920, men noe av den gamle vollen ned mot elva finnes ennå. På østsiden av elva ved Gamle Maridalsvei ligger plassene Svingen og Blåsås. Svingen var tidligere husmannsplass under Kirkeby gård og senere hammersmedplass. Stedet tilhører nå Vann- og avløpsverket i Oslo. Plassen Blåsås tilhører Løvenskiold- Vækerø og har en meget vakker beliggenhet. Blåsås ble i sin tid bygget for hammersmedene. Rett nord for Blåsås ligger tuftene etter plassen Vestern under Kirkeby gård. Her passerte den gamle Greveveien mellom Hammeren og Hakadal. Plassen ble nedlagt noe før 1900. Innmarka på ca. 20 mål ble tilplantet, i dag vokser det 2. generasjon gran der. Et større steingjerde finnes rundt deler av innmarka.

Søndre og Nordre Hellerud lå øst for Vestern. Begge disse plassene er forlengst forsvunnet, men den grønne Hellerudløkka ligger fremdeles ved Gamle Maridalsvei midtveis mellom Hammeren og Hønefoten.

Ullevålseter var opprinnelig seter under Ullevål gård i det sentrale Aker.

I området mellom Skjerven gård og Stubberud lå det før i tiden mange små plasser; her kan nevnes Hærkerud, Salmakerstua, Musestua, Helgerud, Søndre Låkeberget, Nordre Låkeberget, Fyllingstua, Skraperud, Strandholt, Skovheim, Bekken, Pølen, Astarud, Engelsrud, Brekkestranden og Lillestranden.

Trekullbrenning

En aktivitet som sterkt påvirket skogen var gruve- og jernverksdriften i området. Alt fra 1500-tallet var det jernhytter ved Brekke. Masovnene ved Bærum Verk, Hakadal Verk og Hammeren ved Skjærsjøelva trengte store mengder trekull utover på 17–1800 tallet. På 1700-tallet var Maridalen også inkludert i circumferensen til det Godthalfske Kopperverk ved Alunsjøen. Nedenfor dammen på Alunsjøen lå det den gang et smelteverk. Det var også gruvedrift ved Sognsvann og Gaustad i perioder etter 1500-tallet som trolig også berørte Maridalens skoger.

Trekull ble brent i kullmiler ofte langt inne på skogene. Stedsnavnet Bonna ved Bjørnsjøen kommer av milebrenning der inne. På 17–1800 tallet ble det brent kullmiler mange steder i Maridalen for å forsyne Stangjernshammeren. Dette skjedde både på Skjerven gårds grunn og lenger østover i dalen. I dag kan vi finne tydelige og fine spor etter 2 kullmiler mellom Sander gård og Sandermosveien.

Lokalbefolkningen ble mye engasjert med kjøring av trevirke, trekull og malm. Kullbrennerne med sine kullknekter drev for egen regning. Ved Stangjernhammeren gikk det hvert år med 3000 lester kull.

Trekullbrenningen preget store deler av Marka til siste halvdel av 1800-tallet. Trekull ble brent på stedet i store deler av Marka. Etter at Ankerveien og Greveveien ble bygd ferdig omrking 1800 ble kullmilene flyttet nærmere disse veianleggene og Maridalen. Ved brenningen kunne all slags virke brukes, men Peder Anker ga beskjed om at «frisk skog» ikke skulle brukes til milene. Trolig medførte trekullbrenning langt større inngrep i skogene enn hogsten av sagtømmer. Omkring 1850–60 var mye av skogen rundt Hakadal Verk uthogd. Det virker rimelig at skogen også var uthogd i Maridalen, i hvertfall rundt Stangjernhammeren (1793–1874). Det ble utført en slags flatehogst. Dette er også kjent fra f.eks. skogsbygda Vegårdshei på Sørlandet. Her drev en kullbrenning for Nes Jernverk helt til ca. 1900, og mange kritiserte hogstene som de oppfattet som rovhogst.

En ny periode kom for Maridalsskogene når trekullbrenningen tok slutt. I Maridalen ble Stangjernhammern nedlagt i 1874. På denne tiden fikk jernverkene store problemer. Steinkull utkonkurrerte trekull.

Den vakre Maridalen

Maridalen har et sjeldent vakkert og intakt jordbruks- og kulturlandskap uten nyere boligbebyggelse og større tekniske inngrep. Det er få hovedsteder i verden som har et slikt landskap og en slik natur rett utenfor de urbane områdene. I dag finner vi Maridalen på Europarådets liste over særlig verdifulle kulturlandskap. Maridalsvannet er byens drikkevann, og dette er grunnen til at dalen har fått ligge i fred. Maridalen landskapsvernområde ble vernet ved kgl. res. 31. 08. 2001, med hjemmel i Naturvernloven. Dette området er på i alt 19 642 dekar og består av 11 548 dekar skog, 2 313 dekar jordbruksområder, 4 148 dekar vann mv. Formålet med vernet er å bevare det vakre og egenartede natur- og kulturlandskapet i Maridalen som en helhet, med særpreg fra tidligere tiders jordbrukslandskap, og med de biologiske, geologiske og kulturhistoriske elementer som bidrar til å gi området dets verdifulle kvaliteter.

I dag forvaltes Maridalen av fylkets miljøvernmyndigheter med støtte i et brukerråd og en forvaltningsplan.

Margaretakirken

Maridalen har fått sitt navn etter Margaretakirken, ved Kirkebygårdene på nordsiden av Maridalsvannet. Kirken ble bygd i 1250, og den ble dedisert til St. Margareta. I middelalderen hørte Margaretakirken inn under Mariakirken i hovedstaden, og Kirkeby gård var i sin tid også prestebolig. Kirken forfalt etter at kirkegodsene gikk over til kongsmakten og senere til private, men så i 1934 ble de gamle ruinene restaurert, og de er med årene blitt et landemerke for Maridalen. Siden 1974 har Maridalsspillet blitt fremført ved ruinene, og de brukes i dag også i forbindelse med gudstjenester og vielser. Maridalen Rotary har fått laget en minimodell av kirken, og denne modellen vil bli avduket under vandringen.

Maridalen Bygdetun

Maridalen Bygdetun ble stiftet 18.februar 1999 av 16 lag og foreninger, og holder til på Øvre Kirkeby gård som er et forpaktningsbruk under Oslo kommunes skoger. I de gamle bygningene er det stilt ut en rekke redskaper, bruksgjenstander og bilder med tekst fra gårdsdriften, skogsdriften og dagliglivet i dalen. Maridalen Bygdetun er et samlingssted og aktivitetssenter for bygdekulturen i Maridalen. Det skal være et møtested for kulturinteresserte, og vise folks levekår før i tiden for derved å styrke den kulturelle forståelsen mellom fortid og nåtid. Bygdetunet arrangerer markedsdager mv. og har åpent i forbindelse med ulike arrangementer i dalen. Besøkende kan kontakte Bygdetunet for omvisning mv.

Kilder:

• Brodin, Dag 2011: Godseiere og tømmerkjørere.
• Årsskrift fra Maridalens Venner 2011.
• Børsting, Tor og Børsting, Bodil Moum 2000: Stedet hvor alle trives. Sognsvann og omegn. Kulturminner og dagligliv. Eget forlag.
• Christensen, Trygve 2007: Nordmarkas skiløpere – noen av dem. Eget forlag.
• Christophersen, H. O. og Svendsson, T. A. 1984: Marka fra A til Å. Leksikon for Oslomarka. Universitetsforlaget.
• Haakenstad, Helge 1998: Vandringer i Maridalen. Årsskrift for Maridalens Venner 1998.
• Haakenstad, Helge 1999: Vandringer i Nordmarka. Årsskrift for Maridalens Venner 1999.
• Haakenstad, Helge 2001: Maridalsfolk. Årsskrift fra Maridalens Venner 2001.
• Haakenstad, Helge 2003: Vandringer i Nordmarka. Imprintforlaget.
• Haakenstad, Helge 2009: Markafolk. Årsskrift for Maridalens Venner 2009.
• Haakenstad, Helge 2012: Skogsfolkets rike. Markafolk forteller om sitt liv og virke i Nordmarka og Rausjømarka. Eget forlag.
• Kristiansen, Martin 1997: «Hammeren» et naturnavn. Fra Historielaget for Grefsen, Kjelsås og Nydalen. Nr. 1 1997.
• Maridalens Venner 1989: Maridalen. Vakker og verneverdig. Grøndahl.
• Oslo kommune, Friluftsetaten 2007: Flerbruksplan for Oslo kommunes skoger 2007–2015.
• Ljøgodt, Lars: 1975: Hammeren kraftverk. 75 år. Oslo Lysverker.
• Segalstad, Tom Victor: Grubedriften ved Sognsvann.
• Sogn Kultur- og Historielag 2011: Før og nå. Kulturminner i Sognsvannsområdet.
• Vestad, Andreas 1989: Det begynte med Frognerseterskogen. Oslo kommunes skoger 1889– 1989. Aschehoug.