ARTIKKEL FRA FØR OG NÅ 2018

Husrekken øverst på Korsvoll ligger med Skjoldveien på den ene siden og Marka på den andre. Det ga kort vei til samlingspunkter og øvingsområder for dem som ville yte aktiv motstand mot okkupantene under krigen. Blant dem var Kaare Gundersen og Sverre Halvorsen. Deres aktive holdning førte til dødsdom og henrettelse i Trandumskogen i 1943.

Trond Smith-Meyer

Kaare Gundersen og Sverre Halvorsen er to av navnene på minnesmerket for falne fra Tåsen skolekrets. Deres navn står også på minnesmerket ved Kjelsås skole, der Sverre var elev.

Kaare Gundersen ble født 1914 på Brandbu. Familien, som etter hvert telte syv barn, flyttet i 1933 til Stubberud i Maridalen. På denne gamle husmannsplassen hadde Brekke Bruk reist tre arbeiderboliger, hver med plass til fire familier. Som sin far tok Kaare jobb som tømrer på Brekkesaga.

I nabohuset på Stubberud bodde Borghild Kristiansen, tekstilarbeiderske på Nydalens Compagnie. De to giftet seg og leide i 1936 to rom i Skjoldveien 11. Her fikk de noen år senere datteren Kari.   

Sverre Halvorsen ble født 1911 og vokste opp i en av arbeiderboligene på Brekkestranda rett nord for sagbruket. Faren Halvor arbeidet som sorterer på Brekkesaga og ble senere formann. Sverre tok fagskoleutdanning og tok siden arbeid som mekaniker på Akers Mek. Verksted på Nyland.

Han giftet seg med Edith Kullander, og de to bosatte seg i 1936 i annen etasje i Skjoldveien 19. I løpet av få år fikk de barna Håvard og Bjørg. På Akers Mek. nøt Sverre stor tillit. Han hadde flere verv i fagforeningen og fikk etter hvert jobb som formann.

Motstandskamp

Etter det tyske overfallet på Norge 9. april 1940 varte krigshandlingene fram til de norske styrkene kapitulerte 10. juni. Soldatene ble sendt hjem, men mange av dem ønsket fortsatt å bidra i kampen mot de tyske okkupantene. I Brekke/Korsvoll-området vokste det utover høsten 1940 fram en gruppe som ønsket å bidra til den militære motstanden. Flere av dem, som Kaare Gundersen, hadde deltatt i krigshandlingene. Han og Sverre Halvorsen var blant kjernen i gruppen.

De fleste av gruppens medlemmer hadde tilknytning til Brekke Bruk. Sagbruket var et av de eldste langs Akerselva og hadde fått et oppsving etter at jernbanen kom til Kjelsås i 1900. På 1930-tallet arbeidet det rundt 90 mann på saga.

Siden materialene fra Brekkesaga ble brukt til å bygge tyske installasjoner i Oslo-området, kunne arbeiderne bidra med viktig informasjon om tyskernes aktiviteter. På grunnlag av dette ble det dannet en liten etterretningsorganisasjon som var aktiv utover i 1941.

Milorg

Militærorganisasjonen i Norge – Milorg – ble dannet tidlig, men var likevel først og fremst bygget opp og trent for å bidra i sluttkampene om Norge. Både blant befal og jegere var det imidlertid mange som ønsket å kunne bidra mer aktivt. Det samme ønsket fantes hos kommunistene. Imidlertid var det gjennom det meste av okkupasjonstiden et anstrengt forhold mellom kommunistene og det «offisielle Norge» med Milorg, Hjemmefronten og London-regjeringen.

Utover i 1942 skjedde det likevel en tilnærming mellom kommunistene og Milorg, som fra sommeren dette året ble ledet av Jens Chr. Hauge. Samtidig som Milorg ble reorganisert, ble flere av de kommunistiske gruppene innlemmet i det nye Avsnitt øst.

Etter omorganiseringen omfattet Milorgs distrikt D13 Stor-Oslo. Avsnitt øst (13100) utgjorde området øst for Akerselva, og dette var delt i områdene 1311, 1312 og 1313. Området 1312 omfattet grovt sett strøkene øst for elva og nord for Trondheimsveien. Det var her Brekke-gruppen hørte hjemme.

Kommunistene fikk stor innflytelse i områdene 1311 og 1312, ikke minst i områdeledelsen. De enkelte Milorg-jegerne var vanlige arbeidere og ikke nødvendigvis kommunister, men linjen til den mer aktivistiske ledelsen som nå kom på plass, passet nok også bra for mange.

Opplæring

Høsten 1942 ble en britiskledet ekspedisjon, kalt Bittern, landsatt i Nordmarka. Formålet var å forsere arbeidet med likvidasjoner i Norge, både ved å trene opp nordmenn og å sette i verk likvidasjoner selv.

Selv om Milorg-ledelsen motsatte seg flere av Bittern-ekspedisjonens planer, ble det gjennomført treninger i ekspedisjonens regi, og blant dem som deltok var Kaare Gundersen. Etter at ekspedisjonen hadde forlatt Norge, overtok han selv som instruktør. Våren 1943 ledet han flere samlinger i Nordmarka. På leirer ved Kobberhaugene og Rottungen fikk flere hundre Milorg-jegere sin opplæring, blant annet i bruk av engelske automatvåpen og sprengstoff. Kaare ble kjent av Milorg-jegerne som «Nr. 27 sjefinstruktøren», og gjorde inntrykk på mange, slik det fremgår av minneordene fra Milorg-kamerater:

Alle måtte respektere deg for den strålende evne du hadde til å instruere og lære fra deg. Vi kan huske at når guttene hadde vært til instruksjon hos deg på skauen, og kom tilbake til byen, så var de alltid besatt av en ny tro og arbeidsglede og gikk inn for arbeidet med fornyet kraft. Dette arbeid måtte, etter din mening, gå foran ditt privatliv.

Mens Kaare Gundersens egenskaper kommer til sin rett som inspirerende instruktør, fremstår Sverre Halvorsen mer som en ledertype. Han fikk tillitsverv i fagforeningen, formannsoppgaver på arbeidsplassen og ble senere kompanisjef i Milorg. Minneordene fra Milorg-kameratene peker på hans «solide og trauste holdning i alle situasjoner»:

Dine mange tillitsverv vidner om på hvilken måte man respekterte deg og din måte å løse vanskelige oppgaver på.

Sabotasje og likvidasjoner

I 1943 kom Max Manus og Gregers Gram til Oslo for å utføre sabotasje mot tyske skip. I forberedelsene til aksjonen, kalt Operasjon Mardonius, fikk de to opprettet forbindelse med folk tilknyttet Milorg øst. De kunne særlig dra nytte av lokalkjennskapen hos arbeidere på Akers Mek. Verksted på Nyland, der flere av de tyske skipene lå.

Aksjonen ble gjennomført natt til 28. april 1943, ved at sabotørene festet tidsstyrte limpets, magnetiske miner, på skipssidene. Av sju skip som ble forsøkt senket, ble tre senket eller sterkt skadet. Sverre Halvorsen var en av dem som bidro ved å gjemme utstyret på verkstedområdet.

Veien var nå kort til å opprette en egen sabotasjegruppe i Milorg øst. Kaare Gundersen ble sjef for gruppen, som i mai gjennomførte sin første aksjon, mot Samvirkelagets lager i daværende Skjoldgata på Bjølsen (bygningen, som ligger nær Advokat Dehlis plass, har nå adresse Maridalsveien 169). Aksjonen var i første rekke en prøve, og utbyttet ble en anselig mengde kaffe og sukker.

Gruppen drev trolig også likvidasjoner. Oppdragsgiver for likvidasjonene var Kaare Gundersen, som i dette arbeidet kan ha hatt kontakt med andre likvidasjonsgrupper tilknyttet Milorg.

Opprulling

Senkingen av skipene på Nyland var et prestisjenederlag for tyskerne, og Gestapo satte mye inn på å oppklare saken og arrestere de ansvarlige. Etter å ha fått et tips i slutten av juni 1943, klarte Gestapo i løpet av få sommeruker å rulle opp store deler av Milorg 1312. Sent på kvelden 6. juli, idet flere fra gruppen var klare til å gå i dekning i Nordmarka, ble Kaare Gundersen sammen med andre Milorg-jegere oppdaget og arrestert på sitt møtested i Brekkeskogen. Arrestasjonene skjedde deretter slag i slag, helt til Sverre Halvorsen 31. august ble en av de siste arresterte. Han fungerte da som områdesjef for Milorg 1312.

Sabotørene ble utsatt for harde forhør på Møllergata 19, og 12. oktober ble seks befal og instruktører fra Milorg øst dømt til døden. Ved siden av Kaare og Sverre var det områdesjef Olaf Østerud, troppssjef Sigurd Jakobsen og instruktørene Eugen Grønholdt og Sverre Andersen.

Dagen etter ble de fraktet til Grini. Sammen med fire andre motstandsfolk ble de allerede første natt stilt opp i rekke og måtte marsjere ut til en ventende lastebil. Det siste de øvrige Grini-fangene hørte fra de dødsdømte, var sangen Gud signe vårt dyre fedreland.

Trandumskogen

Transporten gikk til Trandumskogen. Kvelden i forveien var en ti meter lang grav gjort i stand, og de ti ble stilt opp foran graven. Hauptsturmführer og sjef for SS-Sonderkommando Oscar Hans gav geværlaget en ordre som ikke var til å misforstå. Kaare og Sverre fra Korsvoll, sammen med fire kamerater fra Milorg 1312, var falt.

Henrettelsene på Trandumskogen ble forsøkt hemmeligholdt under krigen. Området rundt flyplassen var avstengt, så lokalbefolkningen hadde ikke mistanke om hva som foregikk. Omfanget av massegravene kom som et sjokk sommeren 1945. I de 17 massegravene fant man til slutt 173 henrettede nordmenn, 15 sovjetborgere og 6 briter.

En av dem som var vitne til utgravingen, var den svenske forfatteren Ivar Lo-Johansson, som gjennom sommeren 1945 skrev flere artikler fra Norge for svensk presse. I en artikkel beskriver han inngående hva han ser og opplever i Trandumskogen, og avslutter slik:

Ligger en på en blomstrende eng, mil fra Trandum, med kinnet mot blåklokker og prestekrager, følger Trandumskogen med. Det er meningsløst å tie med noe sånt. Fluesvermene forfølger meg om natta. De klenger seg fast ved bukseoppslagene, ved skoene, ved alle de stedene hvor kvistene har skrapet, kvister hvor de har båret døde nordmenn som har ligget lenge i massegravene sine. Stanken forfølger meg i mange døgn.

Det ligger tusen år mellom Hjørungavåg og Trandum. La oss håpe at folkene fra Trandum har gått modig i døden. Trandum forteller om liv og død i Norge i åra 1940–1945. Trandum skal evig minnes i Norge.

Kilder

Hovedkilde for fremstillingen av aktivitetene i Milorg 1312 er Per Helge Martinsen: Rød skygge over D13 (2010). Transporten fra Grini og henrettelsene i Trandumskogen er beskrevet i Konrad Birkhaug: Telavåg (1946).

Øvrige kilder:

• Aker kommune: Folketelling 1935 og 1939
• Minneskrift over falne i D13
• Minneord i Arbeiderbladet, 19. juli 1945
• Ivar Lo- Johansson: Norges dødsskog – Trandumskogen, Arbeiderbladet 30. juli 1945
• Norsk Teknisk Museum: Brekke Bruk (industrimuseum.no)