Velkommen til årsmøtet 7. april kl. 19.00 på Tåsen seniorsenter. Ta med årsmøtepapirene dere har fått tilsendt!
Pause med enkel bevertning.
Kl. 20: «8. mai 1945»
En privat dokumentarfilm vist av Unni Eriksen.
Historielagets årsskrift FØR OG NÅ ble utgitt før jul. Redaktør Hans A. Grimelund-Kjelsen håper innholdet falt i smak hos de fleste.
– Flere lesere har allerede berømmet Anne Hals’ artikkel om Damplassen før og nå, sier redaktøren.
– Faglig sett mener vi også det siste innlegget i årsskriftet fortjener nærmere omtale. Sognsvannsgruvenes tilblivelse og drift kombinerer historien om gruvene med geologien i området, forfattet av en av våre fremste eksperter i geokjemi, Tom V Segalstad.
Redaktøren nevner videre artikkelen om navnsettingen av Sognsvannsbanenes stasjoner, og slår også et slag for kortere innlegg med underholdende vri om temaer som trillebårer og skurekluter.
– Historieforteller Leif Gjerland har nylig skrevet om arklåvene i sin spalte i Aftenposten. Prokurator Wolds arklåve på Voldsløkka blir grundig behandlet i FØR OG NÅ, sier Grimelund-Kjelsen, som er glad for de godordene som er kommet.
– Men bevares, vi tåler også kritikk eller tilføyelser og/eller bemerkninger om innholdet. Alle tilbakemeldinger fra leserne til redaksjonen er naturligvis hjertelig velkomne!
Alle medlemmer av historielaget får årsskriftet tilsendt. Nye medlemmer vil få siste utgave ved innmelding.
Sogn historielags første møte i 2016 arrangeres allerede torsdag 14. januar. Edvard Stang forteller Historien om Søndre Tåsen gård.
Velkommen til Tåsen seniorsenter, 14. januar, kl. 19.00.
I 2016 er det 200 år siden bergråd Christian Collett startet byggingen av hovedhuset på Søndre Taasen Hovedgaard. Edvard Stangs nye bok er historien om gården, fra 1816 og frem til i dag, samlet fra ulike kilder.
Hvordan var huset og gården, og hva ble gjort av ombygginger opp gjennom årene? Tidligere har det vært lite skriftlig om dette. Det har vært mest oppmerksomhet om hvem som eide gården og ikke så mye om historien bak.
Forfatteren Edvard Stang, (f. 1945), er cand.jur, autorisert Oslo-guide og pensjonist. Han er 6. generasjon etter Morten Husebye som kjøpte Søndre Taasen i 1838.
Boken kan bestilles på www.søndretåsengård.no/bestilling
Fra venstre Borgen, Tyskemutters hus, takene av Bakeriet og Gulgården. Utsnitt av bilde fra 1898 ved Oslo Bymuseum.
Går vi 150 år tilbake, var Korsvoll en liten landsby for seg selv. På denne tiden kom det flyttende en kvinne som skulle sette sitt preg på strøket i flere tiår – Tyskemutter.
Artikkelen har tidligere vært publisert i Nordre Aker Budstikke.
Korsevolden hadde navn etter krysset mellom de to hovedveiene i området, Tåsenveien og Maridalsveien. Rett ved selve krysset ble «Tyskemutters hus», Tåsenveien 117, bygd i 1860-årene. Huset står fortsatt, men i dag er det Tåsenveien og Korsvollbakken som møtes her, etter at Maridalsveien ble lagt om.
Tyskemutter het egentlig Henriette Augusta Louise Vassel. Hun kom fra Tyskland sammen med sin mann Carl Vassel da han fikk stillingen som kullbrennermester i godseier Herman Wedel Jarlsbergs skoger. Familien slo seg ned i Maridalen, men allerede i 1861 omkom Carl Vassel i en ulykke.
T.v. Fru Henriette Vassel, f. Berner , og Carl Vassel. Fotoene er fra Dag Brodin, Maridalen.
Leieboere
Da var tomten i Tåsenveien kjøpt, og huset sto klart kort etter. I den første tiden ble det brukt til utleie. Selv om Korsvoll mer var som en landsby, lå ikke storbyen langt unna. I Nydalen kom de store industrietableringene på løpende bånd, og med nye arbeidsplasser fulgte bolignød.
Etter noen år flyttet også Tyskemutter, med tre små barn, til Korsvoll. Hun inntredet butikklokale for kolonialvarer, og hun drev bakeri, i tillegg til å huse leieboere og overnattingsgjester. Økonomisk gikk det etter forholdene godt, og hun kjøpte flere hus i området, blant annet Tåsenveien 112 («Borgen») på andre siden av veien – et hus som også fortsatt står.
En uvanlig bestemor
I boka «Slik det var den gang. En gammel Christianiapike minnes» har barnebarnet, Hedvig Camilla Vassel, blant annet skrevet om Henriette Augustas posisjon på Korsvoll:
«Min bestemor må ha vært noe uvanlig, det forsto jeg av den respekt folk på Korsvoll viste henne. Jeg spurte min mor, og hun fortalte at «beste» faktisk var en slags mor for hele strøket. Var noen syke eller det skjedde en ulykke, så var det å sende bud på «Tyskemutter» – lege fantes det ikke der oppe. Hun var selvbestaltet jordmor, for man måtte ellers helt ned til Sagene for å få fatt i en.»
Hennes annet ekteskap, med Nils Larsen («der Kerl» eller «Kællen»), ble preget av økonomiske misligheter og arvestrid, og ektemannen ble på et tidspunkt umyndiggjort og sendt til USA. Han kom tilbake i noe redusert forfatning, og det økonomiske mellomværendet med Henriette Augustas barn i første ekteskap ble ordnet.
Henriette Augusta – Tyskemutter – døde i 1906, 82 år gammel.
Les mer i Før og nå:
Reidar Aulie (1904–1977) var en av de fremste norske malerne i mellomkrigstiden. Både Tåsenhjemmet og Tåsen skole har arbeider av ham. Mandag 16. november kommer kunsthistoriker Kari J. Brandtzæg for å fortelle mer om maleren.
Aulie vokste opp i Thereses gate og bodde senere flere steder i byen. I 1933 traff han Kari Randem i et selskap hos Oda Krohg og de giftet seg samme år. Midt i 1930-årene bygde de seg villa i moderne funkisstil og atelier i Maridalsveien ned mot Nydalen, der han bodde resten av sitt liv. Han næret en spesiell kjærlighet til byen og dens liv. Aulie utførte store lokale dekorasjonsarbeider, bl.a. henger to bilder i Tåsens skoles bibliotek.
Bakkehaugen gård. Foto: Mette Breder
Hauges vei, Carl Grøndahls vei, Michel Nielsens vei, Christophers vei og Legatveien. Veinavnene på Bakkehaugen er minner om sentrale personer og begivenheter i strøkets – og gårdens – historie. Kjenner du dem alle sammen?
Artikkelen har tidligere vært publisert i Nordre Aker Budstikke.
Bakkehaugen gård har ingen lang historie, men fremstår i dag som en av de best bevarte gårdene i bydelen. I 1810 ble eiendommen kjøpt av Michel Nielsen, og han overlot den til broren Hans Nielsen Hauge kort etterpå. To gule svalgangshus er bevart fra denne tiden.
Lekmannsbevegelsen som vokste fram rundt Hans Nielsen Hauges virksomhet, er blant de viktigste faktorene i utviklingen av norsk kirkeliv etter reformasjonen. Bakkehaugen ble sentrum for Hauges liv og virke i de første årene etter at han ble løslatt fra fengselet i 1811.
Boktrykkerfamilie
Boktrykker, bokhandler og forlegger Carl Martin Grøndahl (1843-1935). Maleri av Johan Nordhagen. Oslo Museum (CC-BY-SA)
Blant Hauges ivrigste støttespillere var familien Grøndahl, som opprinnelig kom fra Ullensaker. Christopher Grøndahl fulgte Hauge til København og gikk i boktrykkerlære der. Vel hjemme startet han egen trykkeribedrift, som under etterkommerne utviklet seg til å bli forlaget Grøndahl og Søn.
I 1822 kjøpte Christopher Grøndahl Bakkehaugen av Hans Nielsen Hauge. Det var likevel først sønnesønnen som skulle ta gården i bruk for alvor. I 1909 lot Carl Martin Grøndahl oppføre den store hovedbygningen som nå troner på toppen av Bakkehaugen. Bygningen, tegnet av arkitekt Einar Smith, har to etasjer og en grunnflate på over 160 kvadratmeter – god plass for Grøndahl som var ugift og bodde der med sine tjenestefolk fram til han døde i 1935.
Kirkelegat
Familien Grøndahl spilte en avgjørende rolle i utviklingen av Bakkehaugen, både gården, villabebyggelsen og Bakkehaugen kirke, som sto ferdig i 1959. Kirketomten hadde Carl Grøndahl gitt før sin død i 1935, og midlene til å reise kirkebygningen kom fra det kirkelegatet som han stiftet.
Hovedbygningen er siden overtatt av kommunen og er nå ungdomshjem.
Les mer i Før og nå:
Norske polititropper blir mottatt av lokalbefolkningen idet de rykker inn i SS-leiren ved Ullevål i maidagene 1945. Foto: Karen Kolby / Sogn kultur- og historielags billedbase
Mange husker fortsatt brakkene på Ullevålsletta, men i dag er det få spor igjen. Fra de første krigsårene dekket SS-leiren Lager Ullevål området mellom Konvallveien og Rektorhaugen, nord for det som skulle bli Store Ringvei.
Artikkelen har tidligere vært publisert i Nordre Aker Budstikke.
Flyfoto av SS-leiren på Ullevålsletta, med Ullevål stadion rett over veien fra det som senere ble Store Ringvei, i dag Kaj Munks vei (Foto: Vilhelm Skappel, Widerøes Flyveselskap, utlånt av Oslo byarkiv)
Okkupasjonsmakten hadde det travelt med å beslaglegge de 65 målene med åker som lå midt i den langt fra fullførte Sogn hageby. Allerede høsten 1940 ble området på Kujordet reservert, og da byggingen tok til, måtte forpakteren Helge Wettre slå ned flere titalls mål med umoden havre.
SS-regiment
Et SS-regiment og to motorsykkelkompanier fikk plass i leiren. Over 30 brakker ble reist, de fleste ble brukt til forlegning av mannskaper, for øvrig fantes garasjer, verksteder og lager. Mannskapsbrakkene var standardiserte, enetasjes brakker med grunnflate på over 400 kvadratmeter hver.
Leiren hadde en arrest for soldater som hadde oppført seg ureglementert i tjenesten, men noen fangeleir fantes ikke i brakkebyen. Noen kilder nevner at det fantes russiske krigsfanger her, men dette kan ha vært en mindre arbeidsleir eller enkeltfanger med tidsbegrensede arbeidsoppdrag i leiren.
