ARTIKKEL FRA FØR OG NÅ 2016

Vannet i Nordmarka har alltid vært en viktig ressurs, ikke bare for Løvenskiold og hans tømmerfløting, men også for de mange bedriftene som lå langs Akerselva, og ikke minst som drikkevann for Oslos befolkning. Derfor har det ved flere anledninger kommet forslag, som har gjort endringer på vannets løp gjennom Nordmarka.

Sverre Grimstad

Hovedstadens vannbehov rundt 1900

På slutten av 1800-tallet var det nærmest en befolkningseksplosjon i Kristiania. I 1898 passerte innbyggertallet 200 000, og en prognose øket tallet til 353 000 i 1915. Vannforbruket pr. individ var 130 liter pr. dag ved århundreskiftet, mens tilgangen var 310 liter i sekundet fra Maridalsvannet, altså rikelig hvis forbruket holdt seg konstant. Det var det imidlertid ingen som trodde, siden ledningsnettet stadig ble utbygd, og behovet for bad og vannklosetter oppsto. Det ble beregnet at det innen få år ville stige til minst 200 liter, og planer for en økt vannforsyning ble lagt.

Et større vannuttak fra Nordmarka var det mest nærliggende og realistiske alternativ. En rekke vanntunneler ble planlagt, slik at Jæringen, Grimsvannet, Store Daltyven, Nordvannet, Trehørningen og Ørfiske, som alle naturlig rant ut i Hakadal/Nittedal, ble overført til nordmarksvassdragene og ned i Maridalsvannet. Dette ville resultere i en tilgang på hele 925 sekundliter vann, og dekke behovet for en by med en halv million innbyggere. Saken kom opp i bystyret 22/9 1899, og to måneder senere ble en ekspropriasjonssøknad etter vassdragslovens § 36–37 av 1887 sendt Kongen. Tillatelse ble gitt, til tross for sterke protester fra Nittedal kommune, som mistet mye vann. Oslo kommune var oppdragsgiver, med Akerselvens Brugseierforening som entreprenør. De hadde overtatt ansvaret for vannreguleringen i Nordmarka fra baron Harald Wedel Jarlsberg (1811–97) i 1876 for 100 000 speciedaler. Nå fikk de tre millioner kroner av kommunen for å utføre oppdraget. Kostnadene ble av Brugseierforeningen beregnet til to millioner, og de satte umiddelbart i gang med arbeidet. I 1915 var det fullført, og både industrien langs Akerselva og hovedstadens befolkning var sikret nok vann for lang tid.

Det eksisterte også planer for å sikre seg vannet i øvre del av Langlivassdraget med et tunnelsystem fra Smørvika i Svarten til Vestre Fyllingen. Dette arbeidet ville koste en drøy million kroner, og tilføre ytterligere 500 sekundliter vann til hovedstadens innbyggere. Disse planene ble ikke gjennomført, og i stedet ble Langlidammen bygd i 1939–41, noe som skapte et drikkevannsreservoar på 5,7 millioner m³. Dette vannet har det aldri blitt skikkelig behov for, og Langlivannet fungerer i dag nærmest som et reservevann.

Nye vidløftige reguleringsplaner av vann i Nordmarka

I 1915 ble det sagt «byens vannbehov var sikret for all fremtid». 50 år senere skulle det vise seg ikke å stemme. På 1950-tallet økte innbyggertallet vesentlig, og i 1960-årene bodde det 475 000 mennesker i Oslo. Bad og vannklosetter var blitt standard i hus og leiligheter, og vannforbruket økte i enda større takt enn innbyggertallet. I 1960 var det på nærmere 100 millioner m³, en fordobling på de siste 20 årene. Nye prognoser ble lagt for det fremtidige behov, og konklusjonen var at i 2000 ville det bo 675 000 mennesker i Oslo, med et forbruk på 173 millioner m³ vann, eller 700 liter pr. innbygger hvert døgn.

Tallene uroet kommuneledelsen, og teknisk rådmann Paul Grøstad ga vannverkssjef Sigbjørn Bechholm (1898–1981) i oppdrag å lage en plan om hvordan det fremtidige vannbehovet i Oslo skulle dekkes. Bechholm kastet seg over oppgaven med stor iver, og rettet øynene først og fremst mot Nordmarka med sine mange, store vannspeil. Disse var etter hans mening altfor lite utnyttet, og her ville han finne løsningen på den krevende oppgaven han hadde fått ansvaret for. Våren 1962 la Bechholm frem en omfattende utredning hvor han i detalj forklarte løsningen på hovedstadens vannbehov i fremtiden. Grøstad skvatt til da han så planene, og han var ikke bare skeptisk til alle de store demningene som skulle bygges, men også bakgrunnsmaterialet Bechholm hadde brukt som grunnlag for prognosene. Også offentlig kom det negative reaksjoner, og da Dagbladet spurte Bechholm om han virkelig mente at planene, som blant annet innebar at Kikutstua måtte rives/ flyttes, svarte han: «Jo så menn gjør jeg det. Dette er den rimeligste og beste løsningen for byens vannforsyning. Kikutstua skal jeg lett finne en langt bedre tomt til». Skiforeningens generalsekretær, Arild Smith-Kielland, var sjokkert over forslaget, og trodde ikke planene var alvorlig ment, og i løpet av året ble de både revidert og omarbeidet, uten at Kikutstua var berget.

Grunneier Carl Otto Løvenskiold (1898– 1969) hadde mottatt Bechholms reviderte, omarbeidede og endelige utredning våren 1963. Utredningen ble nøye gjennomgått, og godseieren forsto straks at konsekvensene var meget omfattende for hans skogsdrift og virksomhet i Nordmarka. Løvenskiold ville miste 12 000 mål med produktiv skog, og han laget et «kort» P.M. på syv sider som ble distribuert til hans nærmeste medarbeidere i august 1963. Diskusjonene som oppsto var lange og heftige, og konklusjonen var ikke til å ta feil av. Disse planene måtte ikke bli gjennomført uten kraftige protester, og alt som var av juridisk hjelp måtte settes i arbeid for å stoppe utbyggingsplanene. Ikke minst avtalen mellom Oslo kommune og Løvenskiold fra 1950 ble gjennomgått. Den la begrensninger på bruken av den delen av Nordmarka som sognet til østre og vestre nordmarksvassdrag, totalt 173 km². Bare alminnelig skogsdrift kunne gjennomføres, ellers var restriksjonene omfattende. For denne begrensning av eiendomsretten fikk Løvenskiold halvannen million kroner i erstatning. Bechholm mente imidlertid at disse servituttene (heftelsene) var ikke nok til å stoppe hans viktige og ambisiøse arbeid for å sikre hovedstadens fremtidige vannbehov, og fortsatte med utbyggingsplanene sine.

Hva var det med Bechholms planer som utløste disse voldsomme, negative reaksjonene? Først og fremst var det størrelsen på de nye reguleringsdammene, som ville sette «halve Nordmarka under vann». Særlig Bjørnsjøbassenget ville bli enormt. Bjørnsjødammen skulle bygges 28 meter høyere, og Bjørnsjøen, Fyllingene og Fortjern ville bli et vann på 170 millioner m³, en økning på 68 millioner m³. Høyden ville øke 19 meter, fra kote 337 til 356 moh. Fortjern ville få utløp mot Myrtjern, og en atthaldsdemning måtte bygges for å hindre det. Både Fyllingselva og nedre del av Hakloelva ville bli en del av vannet. Smalstrømeidet ville bli 275 meter bredt, Fyllingssmalet hele 400 meter, og noen gigantiske broer måtte bygges. Veisystemet ville altså bli fullstendig rasert, ikke minst flere strekninger av Sakrisveien, som var hovedveien for tømmertransporten ned til det nye sagbruket på Fossum ved Bogstadvannet. Fra Løvenskiolds side var det ikke snakk om å legge veien rundt Fyllingen, da det ville forlenge veistrekningen med ti kilometer. Plassene Bonna og Fyllingen måtte fjernes, Kikutstua likeså. All innmark ville bli satt under vann. Hyttene rundt Vestre Fyllingen måtte også fjernes, og Bjørnholt ville få vannet helt opp til husene. Hele området rundt Bjørnsjøen/Fyllingen ville kort sagt bli fullstendig forandret. Det ville også skje rundt Øyungen som ville bli åtte meter, Skjærsjøen elleve meter og Sandungsvannene ti meter høyere en den normale vannstanden. Også rundt disse vannene ville hytter måtte fjernes, plassen Sandungskalven likeså. Smalet mellom de to Sandungsvannene ville bli 250 meter bredt, og også her ville Løvenskiold forlange ny bru. Båthustangen og Haraldstangen ville bli liggende helt under vann, Løvenskiolds jakthytte ville få vannet tett innpå seg, og Store Sandungen ville gå nesten opp til Kvernhusfossen. Bechholm må ha vært en modig mann, som våget å fremme slike vidløftige og fantasifulle planer.

Med i Bechholms opprinnelige planer var også at tunneler skulle overføre vannet i Helgeren til Bjørnsjøen, og fra Øyungen til Skjærsjøen, slik at strømproduksjonen ved Hammeren kraftverk kunne økes vesentlig. Nordre Heggelivann skulle overføres til Storflåtan og Langlivassdraget via en tømmerrenne, uvitende om at renna ble tatt ut av bruk i 1950, og senere revet. Også Søndre Heggelivann ville han ha et større uttak av ned til et basseng ved Slora, slik at også Sloraplassen måtte fjernes. Her var Bechholm for sent ute, da vannet allerede var ekspropriert av Bærum kommune og skulle overføres til Trehørningen i Lommedalsvassdraget som drikkevann for nabokommunen, som også trengte mer vann. Bechholm innså dermed at planene hans måtte omarbeides, men de reviderte planene var likevel omfattende.

Totalomkostningene var beregnet til 50 millioner kroner, med en anleggstid på 15 år. Gevinsten ville være 155 millioner m³ nytt reguleringsvann, som på ny ville dekke hovedstadens vannbehov «for all fremtid». Rådmann Grøstad var imidlertid langt fra sikker på at vannbehovet ville bli så stort i fremtiden som Bechholm antydet. Grøstads skepsis gjorde at den videre fremdriften i planleggingen ble forsinket, til Bechholms store ergrelse. Vannutbyggingen i Nordmarka skulle blitt hans store livsverk, og nå ble planene i stedet stadig trenert. I 1968 var Bechholm 70 år og pensjonerte seg som en skuffet mann, etter 14 år som vannverkssjef.

Det skulle snart vise seg at Grøstads skepsis til de vidløftige utbyggingsplanene i Nordmarka var berettiget. Folketallet steg ikke på langt nær som prognosert, bad og vannklosetter var ferdig utbygd, og industrien brukte mindre vann. Det var også beregnet at 25 % av vannforbruket var vannlekkasjer, og det ble arbeidet iherdig med å tette vannrørene. Fra 1970-årene stabiliserte vannforbruket i Oslo seg på drøyt 100 millioner m³ årlig, og alle gigantplanene om utbygging av nordmarksvassdragene ble lagt til side for godt.

Kilder

• Johansen, Tor Are: Under byens gater (2001)
• Kirkebøen, Stein Erik: Kampen om vannet. Maridalens Venners årsskrift 2016
• Carl Otto Løvenskiolds PM fra 9/8 1963

---

Sverre Grimstad, f. 1942, er utdannet bedriftsøkonom, men har siden 2002 viet seg til forfatterskap om Nordmarka og Krokskogen med en rekke artikler og bøker.