ARTIKKEL FRA FØR OG NÅ 2016

Ullevål stadion ble bygget i 1926 og runder 90 år i 2016. I korte trekk tar vi for oss historien til anlegget som ble hovedarena for Norges Fotballforbund.

Hans Andreas Grimelund Kjelsen

Fotballbane på grus eller gress, og kanskje ved Kirkeveien

I fotballens barndom ble det spilt på grusbaner i Norge. Ute i Europa så man annerledes på det. Etter første verdenskrig ble det klart også for norske fotballedere at gressbanen var best egnet til å utvikle fotballspillets kunst og teknikk. Blant andre hadde skotske spilleres ferdigheter på kamper i Norge åpnet øynene for norske fotballedere. Stavanger fikk den første gressbanen i landet i 1917. Oslo fulgte etter i 1918 med bane på Vestre Holmen ovenfor Holmendammen. Den ble likegodt kalt Græsbanen, der idrettslagene Mercantile og Ready sto for hovedfinansieringen. Men andre klubber ønsket også nye gressbaner. Ski og fotballklubben Lyn hadde nedsatt egen banekomite samme år, med Jens Taasen som formann.

I samråd med Aker kommune og Norges fotballforbund vurderte Lyn flere mulige steder. Hemingbanen på Gråkammen, Hoff og Marienlyst ved Kirkeveien ble besiktiget. Særlig var alternativet på Marienlyst til vurdering. Høyesterettsadvokat Frits Kiær tilbød i 1919 Lyn 50 mål ved Marienlyst for kr.12,- pr. dekar, men Lyn fant området for utsatt for støy og larm. I stedet oppsto planer om ny bane ovenfor Ullevaal Hageby. Her var allerede Ullevaal Idrettslag i gang med sonderinger og spørsmål til Aker formannskap om plassen nedenfor Berg, med AS Akersbanene som samarbeidspartner. Det hele endte med et samarbeid mellom Lyn og Ullevaal, der også Heming, Taasen og Nydalen var deltakere. Jens Taasen var fortsatt formann i banekomiteen, og deretter formann i Ullevaal stadion. En rolle han innehadde de neste 25 år.

Ullevaal stadion ligger på Berg

Området som ble valgt til nytt stadionanlegg lå i hovedsak på Berg gårds gamle grunn, gnr. 48 i Aker. Den riktige betegnelsen på den fremtidige arena ville således ha vært Berg stadion. Når valget likevel falt på Ullevaal var det sannsynligvis fordi dette navnet var bedre kjent etter utbyggingen av Ullevål Hageby, men kanskje også fordi Ullevaal rett og slett klang bedre enn Berg. I tillegg var Ullevaal Idrettslag først på banen, bokstavelig talt, med planer om ny bane her. Noen diskusjon om navnsettingen finnes det ingen dokumentasjon på, og vi må tro at alle var enige om Ullevålbetegnelsen.

Stiftelse og byggekostnader

Idrettsklubbene hadde ikke penger til bygging av hele stadionanlegget på egen hånd. De måtte således alliere seg med Aker kommune og AS Akersbanene, som etter første verdenskrig hadde fått tillatelse til å ekspropriere 3–4 000 dekar på Sogn, Nordberg og Berg. Det kostet over halv million kroner å få bygget hele stadionanlegget med treningsbane, parkeringsplass o. a. Dette beløpet ble finansiert av kommunen og ved tegning av aksjekapital i AS Ullevaal stadion. Norges fotballforbund hadde ikke råd til å være med i startfasen, men dette endret seg med årene. Lyn fikk ved stiftelsen over 2/3-dels majoritet av aksjekapitalen. Denne eierandelen ble gradvis redusert fordi fotballforbundet kjøpte seg inn i selskapet. Mer om dette nedenfor.

Ullevål ble bygget med trematerialer og var et plankeverk i all sin velde, men selve tribunene var i betong. Det var ikke formet utelukkende som en fotballbane, men hadde også løpebaner rundt gressteppet. Noen friidrettsarena av stort format ble ikke Ullevål. Den posisjonen ble overlatt til Bislet. Ullevål stadion huset opprinnelig inntil 16 000 mennesker. Etter krigen ble Ullevaal utvidet til å romme hele 35 000 tilskuere. Åpningskampen ble spilt den 26. september 1926 med 12 000 til stede, og Lyn slo Ørgryte 5–1. Lyn-laget var forsterket av spiller fra andre 45 klubber for anledningen. Man kunne ikke godt tape på innvielsesdagen. H.K.H. Kronprins Olav var til stede og kastet glans over åpningen.

Ullevål var naturligvis Lyn sin hjemmebane, men var fra første stund (les 1927) også vår landskamparena. Den posisjonen har Ullevaal beholdt siden, selv om det ble arrangert noen landskamper etter krigen i Bergen og Trondheim. Cupfinalene foregikk på forskjellige steder i landet før krigen, herunder tre ganger på Ullevaal. Etter krigen var Ullevaal fast arena også for cupen.

Krigsårene 1940–45

Norske idrettsklubber godtok i hovedsak ingen nazifisering av idretten. Det gjaldt også Ski- og fotballklubben Lyn. I 1941 oppnevnte departementet o. r. sakfører Harald Schjølberg som ny formann i klubben. Det førte i praksis til nedleggelse av alle aktiviteter i Lyn. Representantskapets leder, Jens Taasen, sto i spissen for denne beslutningen. Den nye ledelsen besvarte utmeldelser og passivitet med trusler om at sportslige arrangementer utenom klubben ikke ville bli tålt. I 1942 overtok tysk politi likegodt Ullevål stadion helt ut til sine formål. Ingen idrettsstevner ble arrangert på arenaen gjennom resten av krigen.

Nye planer med fotballforbundet i førersetet

Etter krigen kom fotballen tilbake til Ullevaal stadion, og de første kampene var svært populære. I landskamp mot Danmark i 1949 ble det presset inn hele 37 000 mennesker på tribunene som var ny rekord. I 1955 var det vekkelsesmøte med Billy Graham for hele 40 000 mennesker. Folk kom langveis fra og var både på tribunene og gressteppet.

Ut over etterkrigstiden gikk det gamle stadionbygget sakte og sikkert ut på dato. Nye, velutformede fotballbaner kom i stigende grad i våre naboland, og modernisering av vår landskamparena meldte seg med styrke. Det skjedde riktignok en gradvis oppgradering av Ullevaal både på 1970- og 80-tallet, men de gamle tribunene var likevel i hovedsak i behold. I 1987 påbød det internasjonale forbundet FIFA sitteplasser på alle medlemmenes kamparenaer. Da måtte et nytt stadion erstatte gamle Ullevaal.

To nye tribuner ble bygget i 1989/90 og like etter ble hele anlegget fullstendig endret med næringslokaler, kontorer og sittetribuner, foruten nytt, oppvarmet banedekke. Kostnadene beløp seg til 350 millioner kroner. Utbyggingen fortsatte i 1997 med ny, høyere tribune i syd, m. m. til 300 millioner kroner. Senere kom ytterligere utbygging i 2008 med hotell og utvidelse av kjøpesenteret. I 2014 ble sluttstrek satt til den arenaen vi ser i dag, blant annet med større langside i vest. Stadion har i dag kapasitet til 27 000 tilskuere.

All denne utbyggingen innebar krevende forhandlinger om finansiering og eiersits mellom fotballforbundet og Lyn. Det store bildet er at Lyn alt fra trettitallet sakte og sikkert solgte seg ned i selskapet Ullevaal stadion AS. Fra å være et fattig forbund, vokste fotballforbundet seg sterkere med årene. Fotballforbundet kjøpte AS Akersbanenes andel før krigen, og en aksjepost av Lyn etter krigen, og endte opp som majoritetseier i 1960 med 50,7% av aksjene. Det stoppet imidlertid ikke med dette. Innføring av profesjonell fotball i Norge ga Lyn økonomiske problemer, og de solgte hele sin aksjepost til fotballforbundet for skarve 4,4 millioner kroner i 1991. Tilbakekjøp ble riktignok godtatt, men de finansielle utfordringene fortsatte for Lyn. Det ble tvister og rettssaker både om gjenkjøp og aksjonærutbytte i sammenheng med utvidelsen av stadion fasilitetene. Lyn pådro seg samtidig betydelig gjeld med alle investeringene i fotballspillere og annet. For å bli kvitt gjelden solgte Lyn seg ned til 15% andel i selskapet. I 2007 ble sluttstrek satt for Lyns eierskap. Norges fotballforbund kjøpte hele Lyns gjenværende aksjepost for kr. 32,5 millioner. I 2009 rykket Lyn nedover i divisjonene og flyttet sine kamper til Bislet, og etter hvert også til andre baner.

Historien om Ski og fotballklubben Lyns stolte besittelse til Ullevål stadion med anlegg og tomt, endte med snipp snapp snute, og et eierskap ute. Mens andre fotballklubber beholdt eiendomsretten til sine fotballbaner, og i stedet skaffet seg midler gjennom reklame og sponsorinntekter, foruten å høste hos rike onkler, valgte Lyn å selge sitt arvesølv.

Stadionanlegget lever imidlertid videre i beste velgående med et flott anlegg, inkludert både kontorer, hotell, butikker og næringslokaler. Tribuneanlegget er ikke for stort og ruvende og gir tilstrekkelig intimitet og trivsel for tilskuere og spillere med sin tiltalende ramme rundt gressteppet.

Kilder:

• Norges fotballforbunds jubileumsskrift – 1927
• P. Larsen, 75 norske fotballår – 1977
• Lyn i 100 år – 1996
• Norsk wikipedia