ARTIKKEL FRA FØR OG NÅ 2017

Fritidsaktiviteter som skiturer og hytteturer blir sett på som urnorske. Men begge deler er i stor grad frukter av Christiania borgerskaps motepregede aktiviteter på siste halvdel av 1800-tallet. For dem var Nordmarka et fantastisk, nærmest uoppdaget skiterreng, og mange tok etter hvert lange turer ut i «ødemarken».

Nils Voje Johansen

For å kunne nyte hele dager oppe i selve marka, oppførte Christiania skiklubb i 1885 en hytte på Frøensvollen, en hytte som ofte betegnes som verdens første skihytte. I årene frem mot 1900 ble flere skihytter satt opp, noen av skiklubber, andre av vennegjenger eller enkeltpersoner. Av de tidligste og mest kjente hyttene var Ullhytta på Voksenkollen (1892), Skuldstua ved Ullevålseter (1894), Verdandehytta ved Skjennungen (1895) og arkitekt Hjalmar Welhavens hytte ved Slagtern (1895), den siste senere kjent som Oddhytta.

Det er imidlertid få som vet at rundt Store Åklungen ble noen av de første markahyttene reist. I dag er det kun Lynhytta, eller Huldreheim, som er igjen, men vannet var på det meste omkranset av fire hytter.

Johnsenhytta

Den første hytta som ble satt opp ved Store Åklungen ble reist under ledelse av Axel Johnsen i 1888. I pantebok for Vestre Aker leser vi at eieren av Store Ullevål bygslet bort tomt til hytta:

Jeg erkjender herved at have leiet Hr. Aksel Johnsen en hustomt ved Aaklungen i Ullevolds skov i 20 – tyve – år fra 1888 at regne for 1 – én – krone om året med ret til at fiske i Ullevolds fiskevand deri og at tage kvist til brændsel.

I en slektskrønike som Johnsens barnebarn, sorenskriver Rolf B. Wegner (1898–1986), skrev i 1962, finner vi følgende interessante passasje:

Ved Store Oklungen i Nordmarken bygget Idyll ved Johnsenhytta. Vedhugst, avislesing og noe godt i glasset. Legg merke til at hytta ikke har noen egentlig grunnmur, kun stein for å jevne ut terrenget. Legg også merke til den store steinen som ligger rett bak hytta. Den gjør det mulig å finne ut hvor hytta stod Vinteridyll ved Johnsenhytta Ukjente skihytter rundt Store Åklungen 5 morfar en hytte sammen med broren Johan [Krog Johnsen], slektningen [Didrik Christian] Hveding og vennene [Sofus Martinius] Bye og [Peder] Valeur. Hytten lå ved Oklungens nordre ende, akkurat der hvor stien nå tar av til Ullevålseter, og tømmeret til hytten hadde vennene selv hugget på stedet.

Lederen for de fem hyttebyggerne var Axel Hedevald Johnsen, født i Skien 1. november 1845, sønn av urmaker Anders og Albertine Johnsen. Axel flyttet til Christiania og jobbet i en velrennomert klesforretning i Kongensgate eid av Hans Benneche og Andreas Hamborg, den første en ekte og den andre en inngiftet onkel av Axels kone Margrethe Birgitte Johnsen.

Axel Johnsen fikk imidlertid ikke glede av hytta i lang tid. Våren 1895 ble han rammet av nyrebetennelse og måtte til sengs med store smerter og døde 25. juni 1895, kun 50 år gammel.

Vi vet ikke så mye om hytta etter dette, men alt tyder på at det da vesentlig var Johan Krog Johnsen som benyttet hytta. Fra et av hans fotoalbum har vi flere bilder som viser hytta og omgivelsene. Johnsenhytta ble revet rundt 1920, og i dag finnes nesten ikke spor etter den.

Jensenhytta/Heyerdahlhytta

Den neste hytta som ble oppført ser ut til å være hytta til Hans Lauritz Jensen. I panteboka finner vi følgende under Lille Frøen datert 6. februar 1893:

Undertegnede Emil Frøen eier af Lille Frøen i Vestre Aker, gnr 38 br 2 bygsler herved af mit skogsstykke ved Store Aaklungen en tomt efter nærmere påviste grænser, til opførelse af en stue på – til undertegnede H. L. Jensen og arvinger for et tidsrum af 20 – tyve – år.

Hans Lauritz Jensen var født i Christiania i 1853. Foreldrene var boktrykker Hans Jacob Jensen og Laurentse Henrikke født Pedersen. Jensen ble student i 1871, men gikk etter anneneksamen over i praktisk arbeid, og i 1879 overtok han 4/5 av selskapet Verdens Gang fra faren. Denne solgte han senere og ble etter hvert blant annet eier av Oplagstomternes Høvleri på Grønland.

Sommeren 1901 la han hytta ut for salg under overskriften «Skihytte i Nordmarken». Ingen kjøper meldte seg, så utpå høsten kom den igjen for salg, nå under overskriften «Skihytte ved Store Aaklungen». Vi vet ikke når den ble solgt, men kjøperen var Thorbjørn Heyerdahl. I tillegg til selve hytta var det oppført uthus og båthus. Thorbjørn Heyerdahl var født i Christiania i 1854 og ble dimittert fra Nissen skole i 1871 og begynte ved universitetet. Med andre ord var Jensen og Heyerdahl på samme kull og kan ha kjent hverandre. Heyerdahl tok juridisk embetseksamen og ble våren 1879 ansatt i poststyrelsen. Han er blitt omtalt som en stillfaren mann med en inderlig kjærlighet til norsk natur. Noen år etter at han kjøpte hytta, var Thorbjørn Heyerdahl med i komiteen som utarbeidet forslag til Norges første lov om naturfredning, en lov som ble vedtatt 25. juli 1910. Men komiteen hadde større planer: Folket måtte vinnes for saken! Til det trengtes en organisasjon, og Heyerdahl, professor Nordal Wille og skogdirektør Michael Saxlund utarbeidet et forslag til opprettelse av en norsk naturfredningsforening – organisasjonen vi i dag kjenner som Naturvernforbundet. I april 1914 ble Naturfredningsforeningen for Østlandet stiftet, og Thorbjørn Heyerdahl ble valgt til formann. Fra 1920 var han formann i Landsforening for Naturfredning som så dagens lys i 1916.

I årene før 1910 ble mange av hyttene i Nordmarka utsatt for innbrudd. Mannen bak dem var Hans Andreas Olsen Haugen, populært kalt Tyrihans. Heyerdahls hytte var blant dem Tyrihans brøt seg inn i, og resultatet var at «Ekspeditionschef Heyerdahl har for at beskytte sin Eiendom maattet flytte Hytten fra Aaklungen til Ullevoldssæter». Vi har heldigvis noen få fotografier tatt i årene før Heyerdahl flyttet hytta. I dag ligger grunnmuren og vitner om hvor hytta stod, og resten kan gjenfinnes sør for Ullevålseter.

Huldreheim/Lynhytta

Den neste hytta som ble bygd var Huldreheim, i dag bedre kjent som Lynhytta. Det er den eneste av de fire hyttene som fortsatt ligger der, men det er også den vi vet minst om når det gjelder den tidlige historien. En av grunnene til dette er at den ble satt opp av Emil Frøen, eier av Lille Frøen. Siden han satte opp hytta på egen grunn, trengte han ikke å bygsle tomt. I følge opptegnelser på Lynhytta, satte Emil Frøen opp hytta i 1894 som en jakthytte.

Henrik Emil Frøen var født 10. mars 1858 på gården Lille Frøen i Vestre Aker. Etter endt skolegang tok han jordbruksutdannelse på Jønsberg landbruksskole og tilbragte deretter to-tre år i Danmark, Tyskland og Sveits og videreutdannet seg. Da han vendte hjem, overtok han farsgården Lille Frøen. I 1886 giftet Emil Frøen seg med Marie Henriette Sogn fra gården Østre Sogn. Lille Frøen ble drevet med vekt på melkefjøs, rotfrukt- og grønnsaksavl, men midt på 1890-tallet hadde den bymessige bebyggelsen sneket seg innpå, og jordbruksarealene ble omgjort til tomter. I 1896 kjøpte Emil Frøen gården Val i Sørum. Han og familien bosatte seg der, slik at de fikk anledning til å tilfredsstille sin iver etter å kultivere jorden.

Etter at familien flyttet, ble det ikke lenger aktuelt å benytte hytta ved Store Åklungen. Da Emil Frøen i 1899 skulle selge Huldreheim og skogområdet rundt, brukte han betegnelsen villa med «gode ydre Rum, Plads og Beite for Hest og Ko». Villaen og skogområdet ble ikke solgt, så nye forsøk ble gjort i 1901. Da var annonsen vinklet mot sportsmarkedet, og bygningen var egnet «for Sportsklub». Heller ikke denne annonsen førte til salg, og da den senere på året igjen kom for salg, var det som «Sportscafé i Nordmarken». Frøens salgsannonser er som fortettet Nordmarkhistorie fra siste del av 1800-tallet. Det startet med skogsdrift og husdyr for så å bli stedet der de første skientusiaster og sportsklubber dyrker idretts- og naturopplevelser og til slutt blir det utfartsområde for brede lag av befolkningen der det er behov for caféer og servering. Huldreheim ble imidlertid først solgt flere år senere da statsminister Carl Løvenskiold kjøpte eiendommen av Emil Frøen.

Som mange andre klubber ønsket Lyn å skaffe seg en egen skihytte/klubbhytte. Jens Taasen kontaktet i 1914 Løvenskiold for å høre om han ville selge Huldreheim, men han var ikke interessert. Samme år hadde klubben en tomt ved Skjennungen på hånden, men det viste seg at den var klausulbeheftet så ingen hytte kunne bygges. I 1918 kontaktet Taasen nok en gang Løvenskiold, og nå hadde han endret syn. Taasen handlet raskt og kjøpte på eget ansvar hytta og tre mål tomt for 10 000 kroner. Han informerte Lyns styre om utviklingen og sa at dersom klubben ikke ønsket Huldreheim, tok han den selv. Saken kom til behandling på Lyns styremøte 18. mars 1918, og styret takket Taasen for hans utrettelige arbeid med saken og antok «at generalforsamlingen aproberer det fordelaktige kjøp». Kjøpet vakte begeistring, og da Lyn holdt fest 22. mars, ble en liste sendt rundt hvor medlemmene kunne tegne seg for bidrag. I løpet av kvelden ble bidrag for 7525 kroner tegnet. På generalforsamlingen 18. april 1918 ble kjøpet vedtatt, og en hyttekomité bestående av Jens Taasen, Arthur Nordlie, Erling Østbye, Jacob Schjølberg og Hjalmar Jordan ble nedsatt. Her var Taasen den naturlige lederen. Hyttekomitéen arbeidet raskt, og innen året var omme var hytta åpnet og tatt i bruk. Huldreheim ble malt i klubbens egne farger – hovedfargen var rød med hvitt på enden av laftestokkene. Kort etter ble en bestyrerinne ansatt for å holde hytta i orden. Det ser imidlertid ut til at det ikke var lett å bevege Lynguttene opp til Store Åklungen. Da klubben i januar 1920 utgav første nummer av klubbavisen «Lynposten», kom Jens Taasen med følgende hjertesukk:

Ta dere en tur en lørdag, søndag eller hvilkensomhelst dag i uken, og dere vil ikke angre det. Hytta ligger som dere har hørt ved Store Aaklungen, og turen dit kan gjøres ad de forskjelligste veie. […] Skal dere for første gang til hytta og ikke har kjendt følge, saa gaa til Sognsvandet og den ordinære vei til Ullevoldsæteren. Naar du saa kommer til Aaklungen, bøier du av til venstre og finder hytta i sydvestre viken. Her skal du bli godt mottat av bestyrerinden, kaffe, øl eller brus efter ønske og hyggelig varmt hus og renslig stel. […] Lyd mit raad, forsøk en gang, og du gjør det igjen.

De formanende ordene hjalp, og i neste nummer kunne hyttekomitéen meddele at besøket hadde tatt seg betraktelig opp. Vinteren 1920/1921 besøkte fotograf Anders Beer Wilse hytta og tok da flere bilder. Det ene fotografiet ble benyttet som forsidebilde på Lynposten februar–mars 1921. Huldreheim var blitt samlingssted for Ski- og fotballklubben Lyn.

Aaklungsæteren

Den siste av hyttene rundt Store Åklungen ble reist på østsiden av vannet, i skogområdet som tilhørte gården Østre Sogn. Den drivende kraften bak denne hytta var Severin Henrik Ræder Riiber, en ung farmasøyt som gjerne tilbrakte sine fristunder i Nordmarka. Han var med i styret til Farmasøytisk forening og ivret for å få sine kollegaer med ut i skog og mark. Et middel til dette var opprettelsen av Farmasøytisk ski- og sportsklubb. Generalforsamling ble avholdt 2. februar 1896, og her møtte mange av byens farmasøyter og apotekere. På generalforsamlingen fremmet Riiber forslag om å bygge en skihytte ved Store Åklungen. Riiber hadde allerede en tomt i kikkerten, og kontakt med grunneier var etablert. I tillegg var det laget bygningstegninger etter inspirasjon fra Voksenkollens nye peisestue. Hytta skulle bestå av en stor hall med halvloft på begge sider til soverom – «alt på setermaner». En slik løsning ville gi rommelig plass samtidig som det ble sengeplass til ca. 15 personer til tross for at hytta kun målte 5×7,5 m (8×12 alen). For å finansiere prosjektet ble det dannet et aksjeselskap, og 22 personer tegnet seg til aksjer à 75 kroner. Hytta skulle bygges i løpet av våren/ sommeren, og generalforsamlingen valgte en byggekomité bestående av Axel Koren (formann), Severin Henrik Ræder Riiber (viseformann) og Hans Holtermann Abel. I tillegg var Albert Schwartz forretningsfører og Thomas Gotthard Matthias Grøn-Hansen juridisk ekspert. I bygslingskontrakten som ble inngått med Ragnvald Sogn 18. mars 1896, har aksjeselskapet fått navnet «Foreningen Aaklungsæteren», et navn som nok spiller på storebror Voksenkollseteren eller endog Frognerseteren.

Prosjektleder og den som førte oppsyn under oppføringen av hytta, var Severin Henrik Ræder Riiber. Men det var også viktig å ha med den eldre og sentrale Axel Koren. Han var en mann med mange forbindelser og nøt stor respekt. Hytta stod snart ferdig, og på et fotografi datert 20. september 1896 ser vi sannsynligvis innvielsen av den nye skihytta. Sammenlikner vi personene på bildet med portretter av personene vi vet var i byggekomiteen, er det meget mulig at personen i lys dress som troner midt på verandaen er Axel Koren, mannen til høyere for ham er Hans Holtermann Abel og mannen stående helt til høyre foran hytta er Severin Henrik Ræder Riiber.

Vi vet lite om hvem som brukte hytta og hvordan dette endret seg gjennom årene. Det synes imidlertid klart at farmasøytenes interesse ikke var så stor som Riiber hadde håpet, og den fungerte ikke som «Farmasøytenes skihytte». Da han og flere i byggekomitéen døde rundt århundreskiftet, forsvant sikkert de mest entusiastiske brukerne. Mye tyder på at hytta fikk mer og mer preg av en privathytte for enkelte aksjeeiere – og kanskje byttet aksjer også eiere slik at nye personer kom inn. Noen år utpå 1900-tallet ble Ernst Karl Kobro en ivrig bruker av hytta. Han var født i Bergen i 1870 og hadde etter utenlandsopphold i England, Skottland og Tyskland kommet tilbake til Norge i 1897. I 1905 opprettet han sin egen en grosog agenturforretning i Kristiania under navnet Kobro & Co. Han var meget interessert i sport- og turistliv og var fra 1892 korrespondent for Norsk Idrætsblad og sportsreferent for Morgenbladet. Han var med andre ord en person som passet godt inn som bruker av ski- og sportshytta. Fra Kobros fotoalbum har vi flere bilder av Aaklungsæteren og livet rundt den.

I 1920 brant Aaklungsæteren, og den ble da ikke bygget opp igjen. Restene av hytta kan imidlertid ses i skogen den dag i dag.

Takk

Under arbeidet med å spore opp historiene bak hyttene ved Store Åklungen har jeg hatt gleden av å komme i kontakt med etterkommere av Johnsenhytta, Jensen-/Heyerdahlhytta og Aaklungsæteren. Alle viste stor interesse for arbeidet og var meget hjelpsomme. Gjennom dem har jeg fått tilgang til unike bilder og informasjon. En stor takk til Berit Holm, Rolf B. Wegner, Ninni Heyerdahl og Sverre Kobro.

Noter

1. Arkivverket, SAO, Aker sorenskriveri, Pantebok nr. I 31 (1890–1892), s. 626.
2. Rolf. B. Wegner: Slektsmanuskript, side 150. Maskinskrevet 1962 og mangfoldiggjort for slektninger.
3. Skien kirkebøker, F/Fa/L0006a: Ministerialbok nr. 6A, 1843-1856, s. 36.
4. Statsarkivet i Oslo, Aker sorenskriveri, Pantebok nr. I 32a, 1892–1893, s. 391.
5. Studenterne fra 1871 : ved deres 25-Aars Jubilæum, Christiania 1896.
6. Henrik P. Thommessen: Fra triumf til tragedie – Avisbedriften Tidens Tegn 1910–1941, Doktoravhandling, Universitetet i Oslo, 2009.
7. Firma-Anmeldelser, Norsk Kundgjørelsestidende 13. februar 1891 (Nr.37).
8. Annonser i Aftenposten 13. juli 1901 (Nr. 492), 30. juli 1901 (Nr. 523) og 22. september 1901 (Nr. 669).
9. Studenterne fra 1871: ved deres 25-Aars Jubilæum, Christiania 1896.
10. Beskyttelse av Naturens Mindesmerker, Aftenposten 19. mars 1909 (Nr. 156).
11. Ekspedisjonschef Thb. Heyerdahl, Naturfredning i Norge Årsberetning for 1930, Oslo 1931. «Østlandske gjennom 25 år, Naturfredning i Norge» Årsberetning for 1938–1940, Oslo 1941.
12. Tyrihans for Lagmandsret, Morgenbladet 1. mai 1911 (Nr. 242).
13. Arthur Nordlie: «Lynhytta», i Finn Amundsen: «Lyn gjennem 40 År», Drammen 1936.
14. Magne Sivertsen: Ski- og Fotballklubben «Lyn» gjennem 25 aar. En historik, Lynarkivet.
15. Sekretærprotokol for Ski- og fotballklubben Lyn fra 7–8-1917, Lynarkivet.
16. Aarsberetning pr. 15/10 1918 for Ski- og fodboldklubben Lyn, [Kristiania 1918].
17. Farmaceutisk ski- og sportsklub, Farmaceutisk tidende No. 2 februar 1896.
18. Fotografiet henger i dag på Lynhytta (Huldreheim) og har tidligere feilaktig vært identifisert som den første Huldreheimhytta.
19. I. Kobro: Slegten Kobro, Kristiania 1921, samt Merkantilt biografisk leksikon, Oslo 1935.