Sognsvannsleiren – 1944 til 1950-årene

ARTIKKEL FRA FØR OG NÅ 2009
Sognsvannsleiren 1946
Fra Sognsvannsleiren i mai 1946. (Foto: Fritz Holland, 1946 / Oslo Museum)

For mange er det kanskje ukjent at en større tysk kontingent fra året 1944 hadde området syd for Sognsvann og Ankerveien som hjemmeadresse. Mer enn 2000 mann bodde i leiren. De tilhørte ulike avdelinger og hadde en rekke forskjellige arbeidsoppgaver. Artikkelen tar summarisk for seg den ganske omfattende, men allikevel korte tyske periode. Mer vekt er imidlertid lagt på perioden etter krigen og bruken av brakkelandsbyen frem til Idrettshøyskolen overtok området.

Av Knut Olborg

Rester av den store brakkeleiren som tyskerne etablerte syd for Sognsvann finnes faktisk ennå i dag. Idrettshøyskolen har riktig nok slettet de fleste spor, men med litt fantasi går det fortsatt an å se for seg det store, men ganske skrøpelige anlegget som lå på området syd for Ankerveien. Leiren lå på den nordligste delen av Haugerud gård, som strakk seg helt opp til Ankerveien. Dette området, med den gamle plassen Dammen som perlen i det mer enn 200 år gamle kulturlandskapet, var grensen mot nord. Dette var en del av rammen rundt leiren. I vest rant Sognsvannsbekken, og i øst gikk Sognsvannsbanen og utfartsveien til Nordmarka. Gården Haugerud ligger på høydedraget nord for hagekolonien, og hadde jordveien på det flate området hvor i dag idrettsbanene, skolene og Idrettssentrene har sine forskjellige anlegg.

Grunneierne på området

Inntil 20. mars 1944 kunne bonden på Haugerud uhindret skjøtte sin jordvei på området fra gården og nordover. Det kom vel kanskje ikke som et sjokk, men det føltes sikkert som om gårdsdriften hadde fått et nådestøt da et tysk Bescheinigung fortalte at store deler av gården var utsett til leirområde for den tyske Wehrmacht. I alt dreide det seg om 55 mål dyrket mark og fem mål skog. Samtidig kunne restauratørene på Nordli og Skogheim kafeer belage seg på å flytte ut av sine hjem og arbeidsplasser. Allerede tidligere i mars måned hadde tyskerne sett seg ut de to kafeene, og flyttet inn på Skogheim allerede på rekvisisjonsdatoen, 20. mars. Entreprenør Leif Iversen var engasjert av tyskerne til å foreta nødvendige arbeider i forbindelse med overtakelsen.

Kafeene Skogheim og Nordli var populære utfartssteder like vest for Sognsvann stasjon. Om stedet Gran, som også lå i samme området, er det lite opplysninger å finne. Nordli ble rekvirert på samme Bescheinigung som Skogheim, men her flyttet tyskerne inn først 24. april. Eiendommen Nordli var på ca. tre mål og våningshuset hadde et bebygget areal på 75 m². Huset var påbygget og «modernisert», og hadde et visst funkispreg. I forbindelse med overtakelsen fikk eieren Johansen anvist en leilighet nede i byen. Skogheim derimot var i sin ytre form noe lik den nasjonalromantiske stil som var vanlig for hus i Holmenkollåsen. Selve huset var oppført i to etasjer med et bebygget areal på 180 m². Tomten målte 5500 m². Etter påtrykk fra de tyske inntrengerne måtte restauratøren, herr Lørenseter, flytte, og fikk 21. mai anvist bolig i Holsteinveien 19 på Nordberg.

Tyskerleiren etablert i 1944

Livet slik det artet seg i de ca. fjorten måneder tyskerne var herrer i Sognsvannsleiren, kjenner vi lite til. De tyske dokumentasjoner fra krigsårene sørget herrefolket for å destruere, eller ta med seg til arkivene i Berlin eller Freiburg. Da krigen opphørte var imidlertid følgende avdelinger forlagt i Sognsvannsleiren.

  • Generalkommando 70
  • Wirtschaftgruppe Kommandantur von Oslo
  • Korps Nachrichten Abteilung 470
  • MG – Skibrigade
  • Pionerregiment Stab 43
  • Verbindungsstab
  • Feldgendarmerie Trupp
  • Lagerarzt
  • To mindre enheter med betegnelsen HUV og AVL

I en oversikt datert 28. juni 1945 finner vi under overskriften Zonen – Zusammenstellung med Reservation Nr. 47 Ort Sognsvann at det bodde til sammen 1992 tyske personer i leiren. Av disse var 117 kvinner. I tillegg var det 268 norske hvorav fem var kvinner. Totalt hadde 2260 personer leiren som bosted. Det er tydelig at norske militære styrker på et tidlig tidspunkt etter frigjøringen var stasjonert i leirområdet.

Fra mannskapslisten som forteller om bruken av anleggene for «Baden und Brausen» vet vi at de fire første på listen ovenfor utgjorde hovedtyngden av mannskapene. De øvrige mindre avdelinger fikk ordnet kroppsvasken sammen med en av de fire førstnevnte. Badetjenesten i Sognsvannsleiren er vår kilde som forteller om hvilke mannskaper som befant seg der. Arbeidsoppgavene til de forskjellige avdelinger i vet vi egentlig lite om. Men at en skibrigade var forlagt så nær Nordmarka var vel ingen tilfeldighet. Tyskerne var sikkert ikke interessert i å gjøre den vanlige nordmann kjent med hva som egentlig foregikk i leiren, hvilke avdelinger som befant seg der og hvor store mannskapsstyrker det dreide seg om. Men det skulle vise seg at norsk presse og norske myndigheter også var av den samme oppfatning. Det var kanskje ikke så rart at man ønsket å fokusere på andre forhold i 1945 og månedene som fulgte. Mer merkelig finner jeg det at forfattere av forskjellig politisk farge ikke har fattet interesse for hva som skjedde da 386 000 tyskere skulle ufarliggjøres og i tur og orden sendes til Tyskland. Det var ikke mer enn ca. 2100 av dem i Sognsvannsleiren. Men de tusener som i frigjøringsdagene ble internert i området fra Sognsvann og østover mot Langmyr har heller ikke fått særlig oppmerksomhet i pressen.

Ved Sognsvann 1946

Ved Sognsvann, 1946. Dammen, eller stigerboligen, trolig i bakkant, i venstre billedkant. (Foto: Fritz Holland, 1946 / Oslo Museum)

Tyskerbrakker i bydelen

Det har dessverre ikke vært mulig å finne et detaljert kart over selve leiren, men noen data røpes i kildene. Opplysninger om perioden umiddelbart etter fredsslutningen i mai forteller om virksomheten sett med tyske øyne. Så lenge de fortsatt disponerte leiren var IR 2 den ansvarlige norske myndighet. Dette ansvarsforhold fortsatte til brakkene i leiren kunne tas i bruk av ulike offentlige kontorer, eller enkeltpersoner som kunne dokumentere behov for bolig. Fra å være et militært leirområde skulle et brakkeutvalg ha ansvaret for fordelingen til de ulike interessenter. Bolignemdas formann Georg Norenberg var den som sto i spissen for «Utvalget for fordeling av tyske brakker».

På landsbasis dreide det seg om ca. 22 000 brakker som var spredt ut over store deler av landet. Hvor mange av disse som var på Østlandsområdet er det ikke gjort noen opptelling over.

I Sognsvannsleiren var det med stort og smått ca. 30, det samme antall var det i Ullevålsleiren. På området hvor vi dag finner Senteret for barne- og ungdomspsykiatri lå ti store forlegningsbrakker. Også øst for Kringsjå var det et større antall garasjer og verkstedbrakker. På Korsvolltoppen var det også ulike typer mannskapsbrakker. Det var også et mindre antall med adresse Bergsalleen.

Brakkene var for det meste bygget opp som lemmehus, og var derfor lette å sette sammen, og å ta fra hverandre igjen når det skulle være nødvendig. Slik krigen hadde utartet seg langt i nord var det et akutt behov for boliger i Troms og Finnmark. Mer enn noe annet sted i Norge. Bare fra Oslo og Akershus skipet myndighetene mer enn 1000 brakker til hustrengende nordlendinger.

Sognsvannsleiren hadde ingen ensartet bebyggelse og er vanskelig å detaljbeskrive. Da freden kom i mai 1945 hadde myndighetene ingen klare ideer om hva brakkene best kunne brukes til.

Livet i leiren etter frigjøringen

Tyskerne måtte innenfor de rammer som var trukket opp av de norske myndigheter selv finne løsninger som kunne beskjeftige den over 2000 mann store styrken som ved frigjøringen befant seg i leiren, og ta ansvaret for at ingen forlot området. Som det heter i leirkommandantens Lagerbefehl Nr. 11 av 27. mai:

Allgemeines. «Um für die räumliche Beengtheit im Lager und die uns verbotene militärische Ausbildung einen Ausgleich zu schaffen, ist innerhalb der Einheiten in erhöhtem Masse Sport zu betreiben.»

Med vanlig tysk detaljrikdom blir det i skrivet trukket opp retningslinjer for hvilke befalingsmenn som skulle administrere tjenesten og hvorledes de ulike sportsaktiviteter skulle gjennomføres. Det går også frem at tyskerne måtte holde seg på leirområdet og at det på det strengeste var forbudt å bade i Sognsvann eller Sognsvannsbekken. Vi ser av kommandantens Lagerbefehl at det særlig var friidrett som var aktuelt. I første rekke skulle det satses på ballspill, spydkasting, kulestøt og høydehopp. Det foreligger ingen rapporter som beskriver hvorledes det hele forløp. Men går vi frem til den 31. mai kan vi lese at Lagerbetreungsoffiseren (dvs. omsorgsoffiseren), hauptmann Schott, la opp til et bredt utdannelsesprogram. Opplegget minner ikke lite om Friundervisningen slik vi husker den. «Vorgesehen sind Lehrgänge für Deutsch, Mathematik, Naturwissenschaften, Englisch, Französisch, Russisch, kaufmännische» samt en rekke praktiske fag. Lærekreftene hentet hauptmann Schott blant leirens egne mannskaper. Usikkerheten med hva fremtiden kunne bringe preget nok soldatene i leiren, og det var viktig å skape en meningsfylt ventetid med innslag av lødig innhold. For soldater med andre interesser var det også kursopplegg med mer kunstnerisk preg. I Lagerbefehl Nr. 14 av 1. juni 1945 får vi et annet glimt inn i leirlivet. I første avsnitt underrettes soldatene om at Stgefr. Petschowsky av generalkommandoen var ansatt som frisør, men at leirledelsen også arbeidet for å få virksomheten utvidet med flere ansatte i den nyopprettede «Haarschneiderstube ». Det var tydelig at soldatene skulle følge de vanlige tyske retningslinjer for hårklipp. Også vasketjenesten var organisert med samme grundighet som ellers preget livet i leiren.

Sognsvannsleiren kalles i dokumentene ofte for «Innenlager». Mye taler for at administrasjonen av de nærliggende tyske leire ved Kringsjå og Sognsvannsveien var å regne som «Aussenläger». Etter mai 1945 fikk betegnelsen Innenlager en noe snevrere betydning. Dette går tydelig frem av melding nr. 14 hvor vi kan lese at det var innrettet et bibliotek i brakke nr. 2, underlagt omsorgsoffiseren. Dette kunne bare benyttes av soldatene i Sognvannsleiren. Videre var det sørget for utstedelse av «Blaue Ausweise» til norske kvinner som har fått arbeidsoppgaver i leiren. Dette forteller om normalisering av forholdene i Sognsvannsleiren, og at det selv kort tid etter frigjøringen var en sterk følelse av fred også blant de tyske soldatene. Dette kom klart til uttrykk den 13. juni da soldatene i leiren fikk ordre om å ta kontakt med avvæpningsoffiseren for innlevering av alle typer håndvåpen. I parentes gjorde leirkommandanten det kjent at offiserene skulle beholde en pistol. Et annet forhold som de norske myndigheter overlot til staben på Sognsvann var ansvaret som leirlegen og hans stab fikk for medisinsk kontroll av smittsomme sykdommer som hadde lett for å bre seg i tett befolkede områder. Dette gjaldt selvfølgelig også kjønnssykdommer som alltid følger med utstrakt fraternisering.

Uten at det i Lagerbefehl nr. 19 av 11. juni direkte nevnes, er det meget nærliggende å anta at det er norske kvinner det tenkes på når det under punktet ulovlig innlosjering i leirområdet strammes kraftig inn på det som omtales som «Jegliches Quartier – machen». Det er tydelig at noen av soldatene har hatt besøk av meget intime venninner. Men leirkommandanten slår ikke hardt ned på de elskovshungrige. Det anbefales «deltakerne» å ta direkte kontakt med leirledelsen. Mye tyder på at stemningen i leirområdet, forholdene tatt i betraktning, var relativt tolerant. Det var vel også naturlig at tyske soldater ikke betraktet norske villige kvinner som tøser, men som et hyggelig innslag i et ellers ensformig liv. Lagerkommandantur (Innenlager) som besto av Major Hammersen, Oblt. Graf Moltke, Leutnant von Löbbecke og Leutnant Armbrecht, hadde ansvaret for livet i leiren, og etter alt å dømme forløp det sin vante gang uten opprivende hendelser.

Brakkenes fremtid

Det hersket sikkert stor usikkerhet om hva brakkenes fremtid ville bli. Et større antall var sendt til Troms og Finnmark, noen var i dårlig forfatning, mens andre kunne flyttes og løse bolig eller innkvarteringsbehov andre steder. Vi kjenner ikke til skjebnen til mange av brakkene på Sognsvann, men vet at Nydalens Compagni satte opp seks store 1½ etasjes brakker i Maridalsveien for boligtrengende arbeidstakere kort tid etter fredsslutningen. Før dette hadde brakkene vært boliger for tyske soldater stasjonert på Vettakollen og ved andre tyske installasjoner i Holmenkollåsen. Brakkene i Sognsvannsleiren gjorde lenge nytte for seg der de opprinnelig var satt opp. Nærhet til den forholdsvis nyanlagte Sognsvannsbanen gjorde leiren attraktiv for så vel ulike militære og sivile myndigheter som hussøkende norske familier.

For å få en noenlunde ensartet prissetting takserte myndighetene den 22. februar 1946 alle brakker og skur som befant seg i området. Enheter eller familier som etter dette tidspunkt ønsket å overta en eller flere brakker visste hva de skulle betale, og at det vanskelig lot seg gjøre å prute på prisen. Enkelte etater hadde heller ikke behov for brakkeplass mer enn et kortere tidsrom. Dette var situasjonen for Militærsambandet for folkehæren, som den 30. august 1946 rettet en forespørsel til myndighetene om lån av brakker i Sognsvannsleiren. Situasjonen var nok den samme for flere av søkerne. I slike tilfeller kom det til enighet om en leiepris.

Ikke alltid forløp bruksretten uten gnisninger. Den 19. mai 1947 kom det til ordkrig mellom militære enheter (sannsynligvis IR 2) og militærlinjen på Statens gymnastikkskole. De 15 befal på skolen bodde i noe så fint som Blockenhaus (offisersmesse) og øverste leder hadde tittelen Blockhausgeneral. Kanskje var det laftehytta nedenfor de kjeglet om?

Et av husene i leiren var oppført i laftetømmer og skilte seg markant ut fra de øvrige lemmebrakkene. Generalhytta, som den også ble kalt var på 104 m2. Etter en periode som utleiebolig overtok Ltn. Reidar Pettersen den 16. juli 1947 hytta for kr 7.500,–. Om han angret seg, eller det viste seg at hytta hadde vesentlige og ukjente mangler skal være usagt. Et langt brev til Direktoratet for fiendtlig eiendom var en ekte klagesang, som fortalte at Pettersen hadde mangt å sette fingeren på. Han har hatt store utgifter for å bringe hytta i beboelig stand. Særlig gikk det frem av mangellisten at de sanitære forhold var dårlige. Det neste ankepunktet kom aldri til seriøs behandling. Her mener Pettersen at han sannsynligvis var tvunget til å flytte allerede neste år, da det påtenkte Sogn Stadion med plass for 80.000 mennesker var tenkt igangsatt. Mange planer verserte om det attraktive området ved Sognsvann.

Den 16. august 1948 skriver oberst S. Pran på vegne av Jegerkorpset til DK Viken. Her spør han om Sosialdepartementets rett til å disponere brakke 9 og 10. Videre går det frem at HV var interessert i kjøkkenbrakken og at befal i jegerkorpset måtte få anledning til å innrede leiligheter i leiren. Det tenkes vel her på brakke 9 og 10, som var to identiske mannskapsbrakker på 93 m². Disse står imidlertid i oversikten fra Direktoratet for fiendtlig eiendom som solgt til henholdsvis O. G. Kirkebye og Asborg Rohde i juli 1947. Enkelt er det ikke å følge historien til de ca. 30 brakker og skur som var i leiren etter tyskerne.

I motsetning til gode kart over Ullevålleiren har vi så langt ikke funnet noe tilsvarende for leirområdet på Sognsvann. Av opptellingen som Direktoratet for fiendtlig eiendom foretok i slutten av 1947 vet vi imidlertid hva slags brakker som fortsatt var på området, hvor store de var, og hvem som sto som eiere etter at tyskerne hadde reist. På dette tidspunkt var de militære frigitt brakkene for salg. Numrene gikk fra 1 til 28. I tillegg var et lite antall revet, og noen helt få demontert og satt opp på nye steder. På tidspunktet for opptelling i 1947 var det i alt 15 mannskapsbrakker. To av disse var på 173 m², mens de aller fleste var 93 m² eller mindre. Garasjeanlegget var leirens nest største, hele 560 m². Taksten beløp seg til kr 1250,–. I brakke nr. 14 var det kjøkken, spiserom og gymnastikksal. Taksten for det 665 m² store og innholdsrike brakkebygget beløp seg til 5300,–. Ellers viser opptellingen at det i leiren var en stor forelesningssal på 193 m², en badebrakke, en stor vaskebrakke, en vakt og arrestbrakke på 144 m², diverse skur og garasjer, samt den tidligere omtalte laftebrakke.

Alle fikk nye eiere etter taksten i 1946, og kontraktene viser at de aller fleste er datert medio 1947. Løytnant W. Kristensen ved Statens gymnastikkskole står som kjøper av en mannskapsbrakke. En tilsvarende overtok styrmann Hans Bruvold for Oslo sjømannshjem, mens Kaptein R. Sitter sikret en brakke av samme type til Forsvarets sanitet. Løytnant Herulf Nygaard i forsvarsstaben skrev kontrakt for nok en av de 93 m² store mannskapsbrakkene. Prisen for disse var ca. kr 1200,–. De noe større mannskapsbrakkene som Det Norske luftfartselskap A/S og firmaet Fabritius & Sønner A/S overtok, ble priset til henholdsvis kr 2000,– og kr 2500,–. Forelesningssalen som målte 193 m² overtok T. R. Pedersen mek. Verksted. Her var prisen kr 1500,–. Enkelte kjøpere hadde adresse Sognsvann, men de tre som enten kom fra Sandås eller området rundt Sognsvann stasjon, hadde allerede ordnede boligforhold. De handlet til seg lemmebrakker og skur som kunne gjøre tjeneste som lagerrom. De resterende kjøpere var privatpersoner av begge kjønn uten at vi vet annet enn at de var boligsøkende.

Vi kjenner imidlertid en av kjøperne til en mannskapsbrakke på 96 m² nord i leiren. Den 19. oktober 1946 undertegnet Trygve Brynlund kontrakten på det som i flere år skulle være familiens bolig. Han var nok litt av frontfigur for de hussøkende, og fikk i kontrakten anledning til å velge ut to rom i boligen. Ved innflytting var sønnen Torkild en liten gutt, men han husker godt barndomsårene i leiren og hvordan det var å få innpass i den sosiale høyborgen på Nordberg og på Tåsen skole. Kanskje kan det være en ide å lage en liten artikkel om den unge guttens opplevelser i Sognsvannsleiren. I dag bor han på Majorstuen. Som et kuriosum kan nevnes at en helt spesiell bygningsdetalj nord i leiren havnet på Chat Noir. Skulle den brukes som kulisse, eller som lysthus hjemme hos en av revykongene?

Det var en ganske broket forsamling som i 1947 overtok brakkene. Noen var kvinner som Dr. Rachel Harjen og Anna Heidenreich. De skulle neppe bo der selv. Var brakkene kjøpt for videresalg, eller var det tjenesteboliger de skulle tjene som? Prisene på de forskjellige brakkene antyder at noen trengte materialer og var villige til å betale en hundrelapp eller to for et skur. En Nordbergboer, Olav Vågslid, bladde opp hundre kroner for et unummerert skur ved Gaustad gårdsvei.

Tyskerne som lot leiren bygge måtte gi fra seg råderetten etter ca. 1½ år. Det skulle imidlertid gå mange år før brakkene forsvant og Idrettshøyskolen overtok området på 1960 tallet. Noen gigantstadion kom aldri på tale, men et frodig og fint idrettsanlegg ligger i dag på det gamle leirområdet. Helt uten minner fra tyskerperioden er området allikevel ikke. En brakke, riktignok restaurert, ligger rød og fin i det nordøstre hjørnet av det tidligere leirområdet, uten å vekke nevneverdig oppsikt. Det håper jeg denne artikkelen kan gjøre, og at den for særlig interesserte virker som en smal inngangsport til videre studier om dette oversette emneområde.

Kilder:

  • Tyske arkiver 1940 – 1945, AOK 20/WBN
  • Dobn. 1A/1C Lagerbefehl
  • Oslo Kommune – Oppgjørskontoret
  • Deutsche Oberbefehlhaber Norwegen AOK
  • Direktoratet for fiendtlig eiendom – Brakker Akershus 1
  • Direktoratet for fiendtlig eiendom – Brakker Akershus 2 og 3
  • Direktoratet for fiendtlig eiendom – Brakker og utgassing 1/1 1948, 31/12 – 1949
  • Direktoratet for fiendtlig eiendom – Akershus fylkesforsyningsnemd E6, Diverse I
  • Boks 38 – 2F 37342 Saksomslag 6 – 60 – 01, 1956 – 50 DK Viken
  • Justisdepartementets oppgjørsavdeling, alminnelige leiesaker
  • Boken til familien Børsting om Sognsvann har også vært et verdifullt oppslagsverk

Les også:

Advertisements

Ett svar til Sognsvannsleiren – 1944 til 1950-årene

  1. Sigmund Hertzberg sier:

    Hei, min far Ivar Moe kjøpte, «Generalhytta» i 1949 (?) og jeg er oppvokst der. Jeg husker en del fra oppveksten der, og et eller annet sted har jeg et kart som viser hele leirområdet fra 1945.
    I forbindelse med idretthøyskolen, måtte huset rives, og vi flytter derfra i 1965.
    Hilsen Sigmund Hertzberg

Kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s