ARTIKKEL FRA FØR OG NÅ 2015

Sogneberg gruver ved Sognsvann i Oslo er, så vidt vites, de eldste jerngruver i Norge, som vi har funnet dokumentasjon på. Vi finner i dag 4 gruver her, navngitt fra øst mot vest: Sogn gruve, Gaustad gruve, Nye Gaustad gruve (= Vettakollen skjerp), og Riis (= Båntjern) skjerp.

---

Artikkelforfatteren Tom V. Segalstad, født 1949 i Asker, vokste opp på Smestad i Oslo, gikk på Smestad folkeskole, og tok realskole og gymnas (naturfaglinjen) ved Oslo katedralskole. Ble cand.mag. og cand.real. ved Universitetet i Oslo (UiO) med hovedfagsoppgave i mineralogi, petrologi og geokjemi av basalt-lava i Oslofeltet. Var ansatt som hjelpelærer i anvendt geofysikk og i felt-geologi. Ble ansatt som vitenskapelig assistent i malmgeologi ved UiO i 1975. Var 1978–1982 research assistant i isotop-geokjemi ved Pennsylvania State University i USA, og var forskningsstipendiat i samme fagområde ved UiO 1982–1983. Har fra 1984 vært ansatt som amanuensis i geokjemi ved UiO. Etter doktorgrads-bedømmelse, opprykk i 1991 til førsteamanuensis. Har særlig arbeidet med ressurs- og miljø-geologi. Har blitt funnet kvalifisert til professorat i malmgeologi. Var i tolv år bestyrer for Mineralogisk-Geologisk Museum, senere Geologisk Museum; og i ett år bestyrer for Naturhistorisk Museum og Botanisk Hage, alt ved UiO.

---

I Riksarkivet finner vi et brev datert den 14. oktober 1538, hvor presten Marthinus Chrabbe (Morten Krabbe), senere prost ved Mariakirken i Oslo, sender et brev til Caspar Brochman, sekretær ved Det Kongelige Hoff i København. I brevet bes Caspar Brochman om hjelp, slik at Morten Krabbe skal få Kongens tillatelse til å drive et «Jernberg». Driften i «Sogneberg Jernbrug» kan ha startet så tidlig som i 1538, muligens enda tidligere.

Gruvenavn

På denne tiden var det tyske gruvefolk, som var de ettertraktede ekspertene. Et «Berg» var i tysk forstand ikke bare et fjell. Fordi for en gruvearbeider var «et berg» betegnelsen på en malm-forekomst. I Tyskland hadde de også fått en «Bergordnung», som var en lov om gruvedrift. Der var «Berg» betegnelsen på et kvadratisk stykke land («Geviert- feld»), hvor det var gitt tillatelse til å drive gruvedrift. En gruve fikk dermed etter tysk tradisjon et navn sammensatt av et navn og «berg». Navnet var oftest et lokalt stedsnavn. Men det kunne også i gruve-navnet være et person-navn, som man ville hedre ved oppkallingen.

Sølvgruven «Akersberg» under Gamle Aker Kirke (nederst i Maridalsveien i Oslo) var på denne tiden allerede kjent, og hadde vært i drift i kanskje mer enn 500 år. I 1490 omtaltes Kronens kobberberg i Sandsvær som «Samsberg» (sannsynligvis identisk med Verlohner Sohn gruve nær Kobberbergelva ved Meheia). Guldnes kobberverk nær Seljord fra 1524 var kalt «Golmsberg». Sølv fra Gullnes kobbergruve ble paradoksalt nok brukt til å lage Norges første sølvdalere i 1546 på Gimsøy ved Skien (én slik sølvdaler ble solgt for nesten 1,2 millioner kroner i 2009, da bare 17 slike eksemplarer var kjent).

I 1542 er bergverket ved Sognsvann omtalt i datidens dansk-dominerte administrasjon som «Sogenbjerg». Stedsnavnet «Sogn» skal være en avledning av gammelnorsk «súga», altså verbet «suge», for å beskrive en sterk, sugende strøm av vann. Dette kan vi formode at det har vært i Sognsvannet, før det ble bygget en demning der. Så langt «Norsk stadnamnleksikon» (Sandnes & Stemshaug 1976).

La meg derfor legge til for egen del – perfektum partisipp av gammelnorsk «súga» er «soginn»: «Hann hefir soginn» (han har sugd). «Soginn» kan vel også være grunnlaget for presens partisipp om det rennende vannet, «sugende». Kan det være formen «soginn » som har gitt opphav til navnet «Sogn»? Uansett navneopprinnelsen til «Sogn», må vi i dag kunne betegne gruvene ved Sognsvann, i modernisert form, som «Sogneberg».  

Brev fra 1538

Tilbake til presten Morten Krabbes brev fra 1538 til Caspar (Jesper) Brochman. Brevet er adressert til det «Danske Kancelli», og introduksjonen er preget av at presten kunne sin latin. Først har han skrevet « » (udødelig), så strøket det ut, og erstattet det med «Amicabilem» (vennskapelig) «in Christo salutem, cum omni gratificatione» (mitt forsøk på en oversettelse: Fra meg en vennlig hilsen ved Kristus, som gjør det hele gledelig).

Og brevet lyder slik:

«Kiere Mester Jesper synderlig gode venn, Jegh tacker eder kierligen for Mangfoldige velgierninger; Gud vnde migh at leffue: och fortiene nogit gaatt mod eder, dertil vil Jegh gierne haffue baade villge och huff, den stund Jegh maa leffue».

«Kiere Mester Jesper, Jegh giffuer eder ochsaa kierligen tilkiende; her var Curførsthens aff Saxenn, hans Bergmester vdj Norge, och haffuer sagtt att vor Naadigiste herre och konning vill giffue (overstrøket) Bergfrijhedt herudj Riget; och i Danmarchk; och holde sligh Bergfrijhedt, som vdi Saxenn, och andre lande er. Derfor er min kierlige bønn til Eder, attj ville tilhjelpe medt her Canzeler, Att vor Naadigste herre vil giffue migh sitt breff, attt Jegh maa bruge Bergverch her, och giffue hans Naade den Tiende laad aff allehaande Malm, Jernn vndertagett; Som ellerß giffuis enn aarligh Schatt aff Jernberghet; Da vill Jegh medt venne hielp bruge I bergitt; och forhaabis dett schulle betale sigh selff Rigeligh. Och dersom Gud giffuer Naade, schall Jegh saa betencke eder medt een Erligh schienck, Attj migh betacke schulle. Kiere M. Jesper, giører herudj, som min gode thro er til eder. In Christo valete Ex Opslo die Calixtj Anno 1538. Martinus Chrabbe.»

Tittelen utenpå brevet var: «Magnifico Viro, Domino in Christo, Casparo Brochman Ecclesiæ Arhusiensis Archidiacoco, Regioque secretario, Domino et amico suo spectatissimo ». (Mitt forsøk på oversettelse: Til Den Store Mannen, Kristus’ hersker, Caspar Brochman, Århus Katedrals tjener, Kongelig sekretær, Herre og beundringsverdige venn). På baksiden sto det: «Dett breffs Jndhold om Berghverck, a verbo, ad verbum » (… fra ord til ord).

Kong Christian III av Danmark-Norge ønsket i 1538 å drive bergverket Guldnes (Golmsberg) nær Seljord for Statens regning med tyske bergfolk. Kongen hadde gjennom sin onkel (bror av sin mor) Kurfyrsten av Sachsen, Iohan Frederik, fått kontakt med to av kurfyrstens berg-embedsmenn, Melchior Mardorff og Ambrosius Zeuesler. I et brev til disse to av 28. april 1538 skriver Kongen (oversatt fra tysk, gjengitt av Helland i 1892):

«Derimod ville vi tillade og indrømme, som vi ogsaa i kraft av dette brev gjøre og indrømme, at de, som vil søge og drive nævnte vort bergværk i Norge, ogsaa hos os skal have alle og enhver rettighed og frihed, som andre bergfolk have og nyder hos keisere, konger, kurfyrster og fyrster, grever og herskaber, og de skal nyde disse rettigheder ikke mindre eller i lavere grad, men til hver tid mere og i høiere grad.»

Muligens i kraft av Kongens brev skrev Melchior Mardorff og Michel Schüster ut Norges første mutingsseddel, dvs. ønsket om Norges første mutingsbrev for Guldnes-gruven den 1. september 1538, adressert til Kongen. Dette var bare ca. halvannen måned før Morten Krabbes brev, og ett år før Bergordningen av 9. juni 1539, som innfører muting av malm-forekomster. Ordningen (loven) går ut på at det skal være en fri skjerperett etter metalliske malmer, hvor finneren skal kunne tilegne seg eiendomsretten til malmen på annen manns eiendom. Men de «noble» (edle) metaller som gull, sølv og kobber tilhørte de «noble» (dvs. Kongen selv). Ordet muting kommer fra det høy-tyske ordet «muoten», som betød å begjære eller kreve. Brünnich (1819) definerer muting slik: «Muthe, at ansöge, forlange; at muthe en Grube, er at mælde sin formentlige Forret til en Grube eller Stolle-Drift, og derpaa at anholde om Bekræftelse». (Ordet «mute» har mulig opprinnelse fra sanskrit «merg», som betød «grense»; har gitt opphav til bl.a. vårt ord «mark», altså et avgrenset område – man mutet ved å be om rettighet for et avgrenset område).

I de tyske Harz-fjellene hadde man drevet gruvedrift på metaller siden 900-tallet. (F.eks. Rammelsberg gruve i Harz ble drevet i mer enn tusen år: Funnet i år 968 og drevet til 1988, og er den gruve i verden som har vært drevet i lengst sammenhengende tid. Bergverket er på UNESCOs verdensarv- liste).

Hellands oversettelse av den ovenfor omtalte mutingsseddelen fra tysk lyder:

«Muthseddel, Naadigste Konge, jeg muther og forlanger paa Eders Kongelige Majestæts fri Felt et Maal, 84 meter langt, og et andet høiere liggende Maal, 56 meter langt, på en i Dagen udgaaende Gang i Thelemarken, liggende ved et ferskt Vand og Fjelde, som kaldes Guldnæs, 1ste September 1538, Kl. 7 om Formiddagen.»

Det var denne bergfrihet, med referanse til Kongens brev til de tyske berg-embedsmennene fra Kurfyrsten av Sachsen, og mulighet for å få «brev» (mutingsbrev), som Morten Krabbe viste til i sitt brev til Det Kongelige Hoff av 14. oktober 1538.

Forholdene for gruvedrift på 1500-tallet

De dansk-norske kongene hadde som antagelse, at jo mer fjell, desto større sjanse for å finne malm. Det var en urolig periode, og malm var ønskelig for å lage våpen, og edel malm var ønskelig for å betale soldater. Brünnich (1819) skriver at Kongen i mai måned 1539 sendte ut et åpent brev der «beraaber Kong Christian den Tredie sig paa, at i Norge var paa mange Steder opdaget haabefulde Bergverker».

Det kom mange tyske bergfolk til Seljord i 1539, noen av dem med hele sin familie. Det oppsto konflikt med bøndene, som ikke ville gi bergfolkene mat og husly, og bøndene påsto at bergfolkene plyndret setrene. Bøndene var også blitt pålagt å hugge skog og brenne trekull, og å bidra til transport av trekull, malm og gruve-arbeidere. De bønder som bodde langs landeveien til gruvene, var blitt pålagt å gi sine gårder til tyskerne, mot å få overta gårder andre steder. Alt dette skapte selvfølgelig stor misnøye blant bøndene i Seljord. Å arbeide for bergverket ville bøndene slett ikke: «… hvad Bönderne angik, som hverken for Penge eller Sölv ville giöre Arbeide …» (Brünnich 1819).

Professor Morten Thrane Brünnich (1819) beskriver en innberetning til Kongen fra Bergmester Glaser fra 26. juli 1539 om bøndenes hat til de tyske bergfolkene: «Proviant og alle Nödvendigheder vare i Norge dobbelt dyre imod hvad billigt kunde være, at Böndernes Uvillie og Had til Bergverker var derudi Aarsag, og at disse intet agtede paa Amtsbetienterne, som burde indskierpes, at forskaffe disse fremmede Bergfolk deres Nödvendigheder for den gamle Priis, og at Vedkommende ikke vilde modtage det dem tilbudne Sölv höiere end for det forrige Kiöb, ikke Joachimsdalere eller anden Sölvmynt, men forlangte gode Sölvskeer».

De tyske bergverks-arbeiderne beskrev de lokale beboerne som et stritt folkeslag, som hatet bergverks-arbeiderne, fordi de lokale beboerne trodde at gruve-arbeiderne var kommet til landet for å jage dem ut (Brünnich 1819, side 141). Dette var jo for så vidt riktig, ved at bønder var pålagt å gi fra seg gård og grunn til de tyske bergfolkene.

Kongen oppfattet bøndene i Seljord som opprørere, som bidro til å fordrive og hindre Kongens tyske bergmenn. Kongen sendte derfor soldater med sine kruttvåpen fra Akershus til Telemark, hvor bøndene rustet seg med pil og bue, samt håndøkser. Bøndene og soldatene møttes i slutten av juli i 1540 i Ambjørndalen i Hjartdal. Bøndene fikk løfte om fred, hvis de la ned våpnene. Bøndene la etter forhandlinger ned sine våpen for overmakten. Men deretter ble de omgående tatt til fange. Fem ledende bønder ble straks henrettet ved halshugging foretatt av den sjette (som gjorde det, for å redde sitt eget liv) og andre måtte løse sin hals ved pliktig gruvearbeid, sølv, husdyr, gård og grunn.

Denne hendelsen satte en alvorlig støkk i folk over hele landet. Gruvedrift kunne tydeligvis være en anledning for Kongen til å ilegge allmuen pliktarbeid og slaveri. Og hvis man protesterte mot det, kunne man risikere å bli henrettet.

Kongen lot senere lese opp en befaling i alle landets kirker, om at det var forbundet med alvorlig straff (dødsstraff) å ikke melde fra til Kongen om malmfunn. Og lite ble innmeldt om malmfunn de kommende hundre år. Ingen ønsket jo den skjebne som hadde rammet bøndene i Seljord i året 1540!

Det var kjent en utbredt sølvsmed-aktivitet på denne tiden nær grensestrøkene mellom Buskerud og Telemark. Hvor fikk de sølvet fra? Man formoder at det den gangen var flere som hadde sine egne små sølv-skjerp i Kongsberg-området. Men de turte ikke å melde dette til Kongen.

Så skjedde det 4. oktober 1623 at bonden Arne Verp fra Sandsvær (nær nåværende Kongsberg) ble arrestert for å selge sølv i Skien. Dette måtte han ha stjålet, fordi sølvforekomster her var ikke kjent av offentligheten (Helleberg 2000). Her gjaldt det for Arne Verp å redde sitt liv. Det er fristende å tro at han diktet opp følgende dekkhistorie, for å redde sitt skinn: To barn, Jacob og Helga, hadde gjett buskapen, og stor-oksen hadde blottlagt sølvet, ved å skrape på fjellet. Det var altså ikke Arne Verp, som hadde funnet sølvet. Det var stor-oksen, og hverken oksen eller gjeter-barna kunne straffes. Dermed gikk Arne Verp fri.

Tilsvarende hører vi om funnet av kobber- malmen på Røros, hvor Hans Aasen oppdaget malm der et rensdyr hadde sparket til side mosen. Den ovenfor omtalte rike Rammelsberg-forekomsten i Harz ble visstnok oppdaget av hesten Ramelus, og navngitt etter hesten! Les mer om oppdagelser av malmforekomster i Segalstads artikkel fra 1997.

Sognsvannsgruvenes tidlige historie

Vi vet ikke hvem som først fant jern-forekomstene ved Sognsvann. Vi vet at Kong Christian II av Danmark-Norge ivret for å skape bergverksdrift i Norge. Det viser et brev til Kongen fra Kongens rådgiver og høvedsmann på Akershus slott, biskop Hans Mule, datert 6. desember 1519. Her leser vi at biskopen skulle ha omsorg for Kurfyrsten av Sachsens bergmester med følge, slik at de kunne drive malmleting rundt det nåværende Oslo. Biskopen skiver at han hadde funnet dem meget dugelige, og de hadde «undersøgt mange Bierge og prøvet Ertserne, som fandtes i samme». Biskopen mener at det ville være nyttig for Kongen og riket om de kom igjen. Og året etter finner vi at en tysk bergmester Bartholomeus Pantgartner er bosatt på gården Haug ved Gamle Aker kirke. Her var det muligens gjenopptatt drift på de gamle gruvene i Akersberget.

Det er mulig at jernmalmen ved Sognsvann kan ha vært funnet på denne tiden. Det var velkjent at malm ofte fantes på grensen mellom forskjellige bergarter. Og det ville være svært sannsynlig at de tyske bergmestrene fulgte grensen mellom sedimentære og magmatiske bergarter, og fant malm ved Sognsvann.

Men dette var, som vi behandlet ovenfor, før innføringen av en bergordning for Norge. Nå var det privat eiendomsrett som gjaldt. Og Sognsvanns-området var kirkegods, nærmere bestemt Mariakirkens eiendommer, selv etter reformasjonen i Danmark-Norge. Morten Krabbe var prest ved Mariakirken (og ble prost der i 1540). Han må ha vært kjent med at det var funnet jernmalm ved Sognsvann, og appellerte, som vi leste, til Det Kongelige Hoff om å få drive jerngruve, ut fra Kongens ord om at det skulle bli bergfrihet i Norge, slik som i Sachsen og andre land. Slik må Morten Krabbe ha ervervet seg jernmalmen, og startet gruvedrift.

Morten Krabbe døde i 1542. Og nå var det Peder Hanssøn Basse (også kalt Peder Hanssøn Litle; og noen steder skrives Hanssen), slottsherre på Akershus, som kjøpte jerngruven fra Morten Krabbes arvinger: «Sognebjerg i Agers Hered strax for Agershuus liggende », hvor han selv «bekostet og opbygget et Jernbjerg og Jernhytte» ifølge Brünnich (1819). Thuesen (1974, side 91) oppgir at Peder Hanssøn skulle ha kjøpt halvparten av Sogneberg Jernbrug før Morten Krabbes død, og den resterende halvpart fra Morten Krabbes arvinger.

Det var flere bergverk som startet i Norge på denne tiden, etter reformasjonen, og etter Kongens innføring av bergfrihet (finners rett til uttak av malm) i medhold av Bergordningen av 9. juni 1539, da Kongen samtidig ansatte Hans Glaser som bergmester for hele Norge. Kongen hadde sendt denne sachsiske bergmesteren Hans Glaser rundt i Norge høsten 1538, for å sikre Kongen rettighetene til det som var verdt å utvinne (før bergfriheten ble gitt til allmuen året etter). Hadelandsgruven på Grua (navnet avledet av «gruva») ble mutet av Hans Glaser i 1538, og satt i drift i 1541 (Berg & Nordrum 1992). Historiker H.O. Christophersen (1974, side 36) skriver om Grua (før han omtaler Sogneberg som Norges eldste jerngruver) at Grua kanskje startet allerede i 1536: «Bergverket i Hakadal omtales i et brev fra Jeronimus Heldt i 1540. Det er imidlertid tvilsomt om man uten videre kan si at Hadelands-verket er det eldste i Norge.» Fossum Jernverk (med bl.a. Glasergruva) nær Skien ble også mutet av Hans Glaser i 1538, og drift ble startet i 1539 (Larsen 1993).

Uttak av jern fra jernmalmen

Nå er det uvisst eksakt hvor jernet ble tatt ut av malmen fra Sognsvannsgruvene. Bergmester Glaser skriver i Skien den 1. januar 1541 en rapport til Kongen, vedlagt en prøve av jernmalm fra Fossum-gruvene ved Skien, at

«… Jernmalm … Omegnen af Skeen have Overflödighed, og af alt dette fatter han det Haab at Norge skal paa en Tid af 10 Aar vise sig riig baade paa Sölv og Kobber, men især paa Jern. Endeligen lover han Kongen Efterretning fra Hammerhytten og Jernverket ved Opsloe [Oslo], hvorhen han dagen efter skulle reise med Berghauptmand Brüske, som han ogsaa, efter at have beseet samme, sendte fra Aggershus 8. Januar 1541, og derhos melder, at Hammeren vel kunde settes i Gang ved Pindsedags Tider … indtil Hammeren blev saa færdig, at den kunde tilvirke Jern»
(Brünnich 1819, side 97-98).

Ut fra dette leser vi, at det må ha vært et jernverk med en vannhjuldrevet hammer i gang fra Oslo pr. pinsen 1541, som sannsynligvis fikk jernmalm fra Sognsvannsgruvene.

Hensikten med hammeren var å skille jernet fra slaggen. Utfordringen var å få høy nok temperatur. Ofte ble ikke temperaturen høy nok til at jernet smeltet. Det ble bare slaggen som smeltet, fordi den hadde et lavere smeltepunkt enn jernet. I hammeren kunne slagg-smelten presses/slås vekk fra jernet.

Kongen ønsket i 1543 å få en oversikt over bergverkene i Norge, og han sendte derfor den sachsiske bergkyndige Wolff Künehnn (også benevnt Kühnem) til Norge for å befare bergverkene der. Om «Sogneberg Jernbrug» uttalte Wolff Künehnn i et brev skrevet i Skien til Kongen den 25. juli 1543: «Den Jernmalm, som Peder Hanssen eier, og forhen Provsten [dvs. prosten Morten Krabbe] lod bryde, en Miil fra Opsloe [Oslo], er dydig, men ikke anvendelig i Hammeren; den fortiener et Jernverks Anlæg og er Staal-rig» (Brünnich 1819, side 137).

Spørsmålet er om Peder Hanssøn virkelig fikk bygget en jernhytte. Fordi han visstnok hadde uttalt i 1542 at ingen jernhytte ble bygget (Thuesen 1988, side 76). I 1546 skal Peder Hanssøn ifølge Falck-Muus (1935, side 122) ha bygget en masovn. Dette er heller ikke dokumentert. For i 1545 makeskiftet Peder Hanssøn Sognsvannsgruvene med Kongens tredjepart i «Sogndals laksefiskeri», og Peder Hanssøn ble året etter utnevnt til øverste berghauptmann i hele riket.

Det bør nevnes at prøvesmelting av malm fra Sognsvannsgruvene kan ha blitt gjort i smelteverket ved Akersberget gruver ved Nedre Foss i Akerselva, hvor det muligens var gjenopptatt drift fra 1519-1535 (Berg & Nordrum 1992; Segalstad & Belstad 2011).

I Wolf Künehnns brev av 25. juli 1543 står det også om Sognsvanns-malmen at «… den gode Jernmalm har afskaaret sig, og derfor vil den anden Malm ikke kunne anvendes med Nytte i en Rennhærdt, men udfordrer en Masovn for Jernets Nedsmeltning og Udslagning [i hammeren] til … Guss [karbonrikt råjern/ støpejern], som derefter bringes i Rennhærden til Færskning og Udrækning under Hammeren, og giver da et godt Jern, men vil man stöbe det i Kasser, som i Sydlandet, da betaler det sig: Hvad angaaer Bygning og Hammer, da ere de forsvarlige» (Brünnich 1819, side 136).

Historisk sett ble det karbon-rike råjernet med mer enn 4,5 % karbon betraktet som «sykt». Det måtte befris for karbon, «ferskes », for å bli «ferskt» eller bli «friskt», for å bli smibart og herdet til stål (0,5 – 1,8 % karbon), eller å bli smibart stangjern (med mindre enn 0,5 % karbon).

Når det står at den gode jernmalm har avskåret seg, er det naturlig å tenke på at dette må gjelde malmen i Sogn gruve på østsiden av Sognsvann. Her forekommer malmen i relativt store ansamlinger i et bruddstykke av sedimentære bergarter, som har falt ned i en nordmarkitt-smelte. Det skulle derfor være lett å skille malmen her fra «gråberg» ved hånd-skjeiding, slik at Sogns-malmen måtte kunne omtales som «den gode malmen».

Den andre malmen, som er omtalt, må dreie seg om malmen i Gaustad gruve på vestsiden av Sognsvann. Her forekommer malmen i mindre ansamlinger mer blandet med skarn-mineraler, som ikke gjør det så lett å skille malm fra «gråberg» ved hånd-skjeiding. Her var det nok bedre å smelte gråberget i rennherden (åpne esser) og hamre gråberg-smelten (slaggen) vekk fra jernet, eller smelte malmen i en masovn. I den høye masovnen oppnås en høyere temperatur, hvor den tyngre jern-smelten kan skilles fra den lettere slagg-smelten.

Wolf Künehnn skriver videre, etter beskrivelsene av jern-malmene ved Oslo og Skien: «Landet er saa rigt paa Jern, at det kan forsyne et heelt Rige under gode Bestyrere … hvortil Jernmalm, Vand og Skov ikke mangler».

Videre på 1500-tallet ble det opprettet og nedlagt flere jernhytter ved Akerselven og i Maridalen for foredling av jernmalm. Flere detaljer om dette finnes bl.a. i Falck-Muus (1936) og Segalstad (1967). Denne forfatteren har f.eks. funnet slagg etter jern-utvinning nedenfor fossen fra Brekke-dammen. Tross store privilegier fra Kronen, var driften av jernhyttene her øyensynlig ulønnsom.

For eksempel fikk selskapet til engelskmannen William Lydall i 1578 anledning til å bo på gården Brekke, og lov til å hugge tømmer til ved og trekull i Kongens skoger, og til å grave jord og limsten (dvs. engelsk «limestone »; kalkstein) i hele 10 mils avstand fra Akershus festning! Trekullet og kalksteinen er nødvendig for jernutvinningen, idet kullet virker som reduksjonsmiddel, slik at jernmalmen blir redusert til fritt jern. Og kalksteinen blir brukt som flussmiddel, for å danne lettsmeltelig og lettflytende slagg. Innenfor dette store området måtte ingen andre bygge jernhytter. Selskapet skulle få gårdene Brekke, Grefsen og Lille Sogn til fri bruk. Tross de store privilegiene måtte Lydall oppgi det hele i 1584. Dette representerte nok en slutt for uttak av malm fra Sognsvannsgruvene i denne første perioden med drift.

I Oslo fantes det fra 1606 en smelteovn i Nonneseter klosters gård. Denne smelteovnen leverte i en tid fremover kanoner til Kongen. Det er uvisst om Sognsvannsgruvene leverte malm hit. Men man hadde funnet jernmalm i Bærum, som ble rodd fra Sandvika til «Slottsbryggen» i Oslo havn. Bærums-malmen inneholdt imidlertid pyritt (svovelkis), og måtte først røstes (oppvarming med lufttilgang, slik at svovelkisens svovel forbinder seg med oksygen til svoveldioksid, som ryker av).

Etter anbefaling fra mestersmeden i Bærum, Paul Smelter, besluttet Kongen i 1614 å legge ned jernhyttene ved Akerselva, og å samle driften i Bærum. Der var det funnet malm av hematitt (jernglans) i Eineåsen i Lommedalen, rett ved verket. Her viste det seg snart at det var relativt liten malmføring. Bærums Verk drev deretter ut jernmalm på Langøya ved Kragerø, fraktet den sjøveien til Sandvika, og med hest og vogn opp til verket i Lommedalen, hvor de fra 1622 hadde fått i stand en god, høy masovn for smelting av malmen.

Ordet masovn kommer egentlig fra «Mars-ovn». Den romerske guden Mars var krigsguden, som ble avbildet med spyd og skjold av jern. Det astronomiske symbolet for planeten Mars, med en pil opp mot høyre fra en sirkel ♂ – som også brukes som kjønns-symbol for menn – er det kjemiske og metallurgiske symbolet for jern. Symbolet finnes på alle kumlokk i Oslo levert av jernverket Ulefoss Verk, og symbolet har også blitt valgt som varemerket for bilen Volvo.

Bærums Verk driver gruvene

Sogneberg-gruvene var glemt, inntil Bærums Verk mutet samtlige gruver og skjerp ved Sognsvann 23. mars 1798. Bærums Verk hadde store forventninger til gruvene pga. malmens kvalitet. Peder Anker og masovnsfolkene hans fortalte nemlig, at når man satte på masovnen 2/3 Gaustad-malm og 1/3 Sogns-malm, fikk man et utmerket jern. Gaustad-malmen ble betalt med 1 riksdaler og Sognsmalmen 2 riksdaler pr. tønne, levert ved masovnen. (Dette igjen et uttrykk for at Sogns-malmen var «den gode malmen», som ble bedre betalt). Mens de «vesterlenske» malmene (fra Kragerø og senere Arendal) kostet 2 1/2 riksdaler pr. tønne (Falck-Muus 1935).

Malmene fra henholdsvis Sogn gruve og Gaustad gruve ble omtalt slik: «Malmerne af disse Gruber synes at være gode, nemlig den ene Sort rig men stræng, den anden fattigere, men kalkblandet og letflydende».

Mellom 1803 og 1805 ble en ca. 70 m lang fyrsatt stoll drevet ved Gaustad gruve, i den hensikt å drenere gruven for vann. Dette ville være enklere enn å pumpe vann ved hjelp av den anlagte göpel (hestevandring).

Bærums Verk hadde tenkt å bryte så mye som 2000 tønner malm årlig. Malmen ville de frakte på Ankerveien, som var blitt anlagt noen år tidligere. Her ble det transportert jernmalm, trekull og jern mellom Bærums Verk, Fossum stangjerns-hammer (ved utløpet av Bogstadvannet), og til Hammeren stangjerns-hammer nær utløpet av Skjærsjøelva i Maridalsvannet.

En takst fra 1813 forteller at jernverket ved Hammeren i Maridalen da besto av en stangjernshammer, seks spikerhammere og en kniphammer. Etter at Peder Anker overtok Hakedals Verk i 1820, kjørte de jern fra Hakadal til Maridalen for viderebehandling til stangjern og spiker. I 1865 ga jernverket i Maridalen levebrød til 22 arbeidere og en oppsynsmann, samt deres familier. Fire år senere ble verket nedlagt (Christensen 1995).

I 1854 nedla Bærums Verk driften i Sognsvannsgruvene.

I 1906-1907 ble det igangsatt prøvedrift ved gruvene. Det ble utført tilsammen 1565 dagsverk med 4 mann. Prøvedriften viste at det er lite jernmalm her mellom dyp-smeltemassene og hornfels i Sognsvannsområdet, slik at driften har vært nedlagt siden 14. desember 1907. I 1967 ble den 20 meter dype synken i Gaustad gruve delvis gjenfylt, bl.a. med masse fra göpelen. Dette på tross av at Norsk Teknisk Museum hadde arbeidet for å få Sogn og Gaustad-gruvene fredet som tekniske kulturminner.

Gruvene er i dag fredet, og skal ikke ødelegges. En metallport for stenging av Gaustad gruves stoll for vern av flaggermus om vinteren har blitt satt opp uten tillatelse fra grunneier (Statskog) og vernemyndigheten (Oslo byantikvar), og må derfor bli fjernet.

Gruvenes omfang

Historikeren H. O. Christophersen skrev i 1962 at gruvene på østsiden (Sogn gruve) har han aldri funnet. Den daværende 13-årige skolegutt og amatørgeolog Tom V. Segalstad gjenfant disse gruvene året etter, og skrev en publikasjon om Sognsvannsgruvene i St. Hallvard (tidsskrift for Oslo Bys Vel) i 1967. I publikasjonen har han bl.a. fotografier og profiltegninger av gruvene.

Ved Sogn gruve er det drevet 7 synker av forskjellig størrelse (hvorav en synk på ca. 8 m3 100 meter øst for gruven, som ikke kommer med på kartskissen) pluss en ikke ubetydelig gruvedrift under dagen (stollen skrur seg nedover i berget), sett i forhold til at man drev fyrsetting: Fjellet ble varmet opp med bål til det sprakk, noe som var en langsom og omstendelig prosess. Ved fyrsetting får berget en glatt og buet form. Det går to synker fra gruven ut i dagen. Ved gruven finnes to grunnmur-ruiner av hus. I gruveområdets nordøstre del finnes ved Sogn gruve en oppbygget göpel (hestevandring; også skrevet gjøpel, slik det uttales) for drift av pumpeverket. En tipphaug (berghall) syd for göpelen ser ut til å være en skjeide-haug med malm, fordi Segalstads (2011) magnetometriske undersøkelse viser en relativt høy anomali her. Malmen ble fraktet langs oppbygget vei til Ankerveien litt syd for Sognsvann.

Ved Gaustad gruve er det drevet en 20 meter dyp synk med vidde 10 x 18 meter, og en liten synk 2 meter dyp med vidde 2 x 7 meter. Fra den største synken går det en 8 meter lang, 4–5 meter bred og ca. 3 meter høy stoll i sydvestlig retning. Denne lille gruvegangen er yngre enn gruven forøvrig, fordi her er det minebor-merker. Denne lille gruvegangen er muligens drevet 1906– 1907. Til den største synken er det drevet en ca. 70 meter lang fyrsatt stoll, gjennomsnittlig ca. 2,2 m høy og ca. 1 meter bred. Hvis det tok 2 år å drive stollen (fra 1803 til 1805), ble stollens fremdrift bare ca. 3 meter pr. måned i gjennomsnitt. Det gikk med 17 kubikkmeter sette-ved til drift av 1 meter gruvegang (Berg 2002). Sprengstoff ble tatt i bruk i norske jerngruver i den første del av 1700-tallet, men fyrsetting foregikk fremdeles «for en ikke uvæsentlig del» på begynnelsen av 1800-tallet (Vogt 1908, side 32). Tipphaugene rundt synkene er ganske store, men vanskelige å oppdage, fordi de er kraftig overgrodd. Malmen ble ført på oppbygget gruvevei sydover til Ankerveien.

 

Forfatteren har bidratt til teksten på skiltet
satt opp ved Riis (Båntjern) skjerp. Dagens navn «Båntjern» var for hundre år siden «Barnetjern» (fordi man i gamle dager ifølge sagnet hadde druknet uønskede barn der). En nynorskifisering av stedsnavn ga navnet «Borntjern», som de lokale uttalte «Båntjern» – derav det nåværende navnet på tjernet

Nye Gaustad gruve (tidligere Vettakollen skjerp) har en synk på 14-16 meters dyp, og 8-10 meters vidde. Det er en ganske stor tipphaug utenfor synken i sydlig retning. Det har vært anført av noen historikere at Vettakollen skjerp kan ha vært drevet på kobberkis av Gotthaltche Kaaber-Werck ved Alnsjøen i Lillomarka på begynnelsen av 1700-tallet. Dette har vi ingen beviser for. Malmen ved Alnsjøen var for dette verket hovedsakelig bestående av bornitt og chalcocitt (kobberglans). Kobberkis ville vært et annet mineral å behandle for dette verket, og transporten til Alnsjøen ville være meget omstendelig.

Riis (Båntjern) skjerp har et par små synker 1 meter dype og litt over 1 meter vide, i tillegg til skjerping i dagen i ca. 10 meters lengde. Tipphaugene er temmelig overgrodde. Skjerpet ligger knappe 10 meter fra Ankerveien.

Ankerveien og Greveveien

Ankerveien ble anlagt av Peder Anker (som tidligere nevnt) som bruksvei for transport av jernmalm, trekull og jern i 1790–1793 de ca. 20 km fra Bærums Verk over Fossum stangjerns-hammer (ved utløpet av Bogstadvannet) til Hammeren stangjerns-hammer nær utløpet av Skjærsjøelva i Maridalsvannet.

Peder Ankers svigersønn, grev Herman Wedel, fortsatte Ankerveien ca. 20 km fra Maridalshammeren til sitt jernverk Hakedals Verk i dalen vi i dag kaller Hakadal. Etter det vi vet, var det svigerfaren, Peder Anker, som bekostet også denne veien, som sto ferdig i 1825. Langs veien, like vest for sydenden av vannet Ørfiske, ble det skjerpet etter jern i et skjerp som fikk det betegnende navnet «Skjerpet».

Masovnen i Hakadal ble slukket i 1869, og på Bærums Verk i 1872. Og nå ble det hovedsakelig plankekjørerne som benyttet veiene. Men bompenger er ikke et nymotens påfunn – de eksisterte også den gang. Én av bomstuene sto nord i Maridalen like ved dagens Snippen togstasjon på Gjøvikbanen. Og plankekjørerne fra Hadeland fant en omvei rundt bomstua, som ble hetende «Lurhølet», slik at de lurte seg unna betaling av bompenger. I 1887 kostet det 20 øre pr. hest, og i tillegg skulle det betales for lasten etter hvor høy lasten var, oftest 40 øre. Kvitteringen var en åttekantet trekloss. (Det rødmalte bomstue- tømmerhuset ved Snippen ble i sin tid flyttet, og står nå noen hundre meter nordenfor, på adressen Sørbråtveien 43, og har i det siste blitt malt brunt).

Vi kan jo minnes plankekjørerne i Nordmarka med den kjente strofen (Christophersen 1974):

Jeg går her og stanker
og bærer planker
for’n Peder Anker.
Så får jeg litt kobber og litt sølv
til litt brennevin og litt øl.

Historien forteller om bompasseren Jakob Bomstua en dag i 1850-årene, etter at baron Harald Wedel-Jarlsberg hadde overtatt etter «gamlegreven» Herman Wedel (som døde i 1840), da det kom en fin kalesjevogn trukket av to svære, vakre hester, som ville gjennom bommen i Maridalen. Jakob Bomstua, som ikke kjente den nye eieren, krevde bompenger. «Men det er jeg, som er baronen», sa baronen, så han nektet å betale. «Det kommer så mange her, som sier dom er baron’ – », svarte Jakob. Baronen betalte bompengene med et smil. Da baronen ga Jakob en halv daler ekstra i tips, skjønte Jakob at det måtte være baronen selv, og ble forlegen. Men Jakob ble beroliget av baronen, som sa «du er en flink bompasser». Baronen var glad for å gi en ekstra belønning til sin pliktoppfyllende ansatte (Christensen 1995).

Jernmalmen

Jernmalmen er av type kontakt-skarn på grensen mellom permiske henholdsvis syenittog monzonitt-bergarter (nordmarkitt i øst; akeritt i vest) og kontakt-metamorfe kambro- siluriske sedimentære bergarter (kalksten + skifer), nå hornfels. Malm-mineralet er magnetitt (Fe₃O₄), som opptrer sammen med skarn-granat-mineralene grossular (Ca₃Al- ₂Si₃O₁₂) og andraditt (Ca₃Fe₂Si₃O₁₂), pluss pyroksen-mineralet hedenbergitt (CaFe- Si₂O₆) og litt wollastonitt (CaSiO₃). I tillegg kan vi sammen med malmen finne kobberkis (CuFeS₂), svovelkis (FeS₂), sinkblende (ZnS), blyglans (PbS), fiolett flusspat (CaF₂), og vesuvian [Ca₁₀(Mg,Fe)₂Al₄(Si₂O₇)2(- SiO₄)₅(OH)₄] og sene årer med kvarts (SiO₂). Molybdenglans (MoS₂) har blitt funnet i tidlige kvartsårer i nordmarkitten av forfatteren.

Noen detaljert, moderne geologisk undersøkelse av gruvene har ikke vært foretatt. Imidlertid har Segalstad & Telstø (2002) publisert moderne data om en annen kontakt- skarn-forekomst ved Konnerud, Drammen, som kan ha en tilsvarende dannelses- historie. Her ble dannelses-temperaturer bestemt ved hjelp av væskeinneslutninger, stabile isotoper, og beregnede mineral-stabiliteter fra termodynamiske data, plottet som temperatur mot logaritmen til oksygen-fugasitet (oksygen-partial-trykk).

De fant at væsker med oppløst jern, aluminium og silisium m.m. skilte seg fra bergartssmelten (magma) ved ca. 750 ºC (punkt 1), bidro til dannelse av kalksilikat-hornfels-bergarter ved ca. 650 ºC (punkt 2), dannet skarn ved ca. 500–400 ºC (og formodentlig samtidig magnetitt-malmen i Sogneberg; punktene 3–4), og dannet sulfid-mineraler under 300 ºC (punkt 5). En sen oksidering (6) ble funnet i Konnerud-malmen, etter innstrømming av grunnvann, men er ikke observert i Sogneberg-malmene.

Litteratur og referanser

• Berg, B.I. 2002: Gruveteknikk ved Kongsberg Sølvverk 1623–1958. Norsk Bergverksmuseum, Kongsberg, 48 pp.
• Berg, B.I. & Nordrum, F.S. 1992: Malmbergverk i Norge – historikk og kulturminnevern. Bergverksmuseet Skrift, No. 7, 120 pp.
• Brünnich, M.T. 1819: Historiske Efterretninger om Norges Biergverker fra Aaret 1516 til Udgangen af 1623. B. Brünnich, København, 302 + 56 pp.
• Chrabbe, M. 1538: Brev til Caspar Brochman. Norske henlagte saker, 14. oktober 1538, Riksarkivet, Oslo, 1 p.
• Christensen, T. 1995: Ankerveien – Greveveien – Krokskogveien – langs gamle ferdselsveier gjennom Oslomarka. J.W. Cappelens Forlag A.S., 128 pp.
• Christophersen, H.O. 1962: Eventyr i dagslys. Gyldendal Norsk Forlag, 190 pp.
• Christophersen, H.O. 1974: «Hammerslag på hammerslag » – Fra jernverkenes historie i Norge. Grøndahl & Søns Forlag, Oslo, 200 pp.
• Dons, J.A. 1963: De prekambriske bergarter i Telemark, I. Gruber og skjerp innen gradteigskart E36V Kviteseid. Norges Geologiske Undersøkelse, No. 216, 80 pp.+ 2 pl.
• Falck-Muus, R. 1935: Spor etter gammel bergverksdrift i Oslo og omegn. St. Hallvard, Vol. 13, pp. 105-131.
• Foslie, S. 1925: Syd-Norges gruber og malmforekomster. Norges Geologiske Undersøkelse, Nr. 126, 89 pp. + 2 pl.
• Haugen, O.E. 2009: Norrøn grammatikk i hovuddrag; preliminær utgåve. Bergen, 159 pp. http://folk.uib.no/hnooh/grammatikk/
• Heggstad, L. 1930: Gamalnorsk ordbok med nynorsk tyding. Det Norske Samlaget, 837 pp. [ubrigda opptrykk 1958].
• Helland, A. 1892: Norsk Bergret med Udsigt over andre Landes Bergværkslovgivning. H. Aschehoug & Co., Christiania, 618 pp.
• Helleberg, O. A. 2000: Kongsberg Sølvverk 1623– 1958. Forlaget Langs Lågen og Sølvverkets Venner, 374 pp.
• Larsen, A.O. 1993: Fossum jernverk. Stein,Vol. 20, No. 3, pp. 112–116.
• Neumann, H. 1944: Silver deposits at Kongsberg.
• Norges Geologiske Undersøkelse, No. 162, 133 pp. + 8 pl.
• Sandnes, J. & Stemshaug, O. (Red.) 1976: Norsk stadnamnleksikon. Det Norske Samlaget, 359 pp.
• Schröpfer, T. 2000: Fundgrube – Wissenswertes über den Westharzer Bergbau und das Hüttenwesen. Schriftenreihe des Oberharzer Geschichts- und Museumsvereins e.V., Clausthal-Zellerfeld, 623 pp.
• Segalstad, T.V. 1967: Grubedriften ved Sognsvann. St. Hallvard, Vol. 45, pp.129–146.
• Segalstad, T.V. 1997: Leting etter mineralressurser: Betydning for kulturhistorie og sivilisasjon. P2- Akademiet, Bok I, Kulturredaksjonen, NRK, pp. 170–184.
• Segalstad, T.V. 2004: Jern. Stein, Vol. 31, No. 2, pp. 29–35.
• Segalstad, T.V. 2011: Sogneberg gruver. Norsk Bergverksseminar, Bergverksnettverket. Naturhistorisk Museum, Universitetet i Oslo, 6 pp.
• Segalstad, T.V. & Belstad, T. 2011: Akersberg gruver. Norsk Berverksseminar, Bergverksnettverket. Naturhistorisk Museum, Universitetet i Oslo, 6 pp.
• Segalstad, T.V. & Dons, J.A. 1977: Malm-dannelse, bergverk og steinbrudd. I Dons, J. A. (Red.): Geologisk fører for Oslotrakten, 2. utgave. Universitetsforlaget, pp. 59–65.
• Segalstad, T.V. & Telstø, L. 2002: Mineral-dannelsen i Konnerudkollen gruver. Bergverksmuseet Skrift, Vol. 20, pp. 35–49.
• Thuesen, G. 1974: Rennverksdrift: En jernfremstillingsmetode i Norge fra 1539 til 1622. Volund, Vol. 1974, pp.83–111.
• Thuesen, G. 1988: Bergverksdrift i Oslo-området. Volund, Vol. 1988, pp. 56–87. Vogt, J.H.L. 1908: De gamle norske jernverk. Norges Geologiske Undersøkelse, Nr. 46, 83 pp