De første planene om en bane til Sognsvann kom før 1920. Kristiania kommune ved Holmenkollbanen A/S ville bygge en bane fra Frøen over Tåsen til Grefsen, med en avstikker fra Tåsen til Sognsvann. Planen ble avvist av Samferdselsdepartementet og konsesjonen ble isteden gitt til A/S Akersbanene.

Erik Hagfors

Aker kommune hadde på det tidspunktet kjøpt opp store arealer er fra gårdene Sogn, Berg, Tåsen, Nordberg og Haugerud til boligutbygging. I 1929 var hele arealet ferdig regulert og utlagt for salg. Samtidig ble det utgitt en salgskatalog og med mye flott omtale av tomtene som ble betegnet som å ligge en stor solgryte.

Det ble kun godtatt bygg som var tegnet av anerkjente arkitekter, og tegninger og planene måtte godkjennes av A/S Akersbanene. Selv fargen på hus og gjerder måtte godkjennes. Katalogen inneholdt også bilder av hus med anbefalte arkitekter. Tomtene var på 800–2000 kvm, og prisene varierte fra kr 4000,– og oppover.

Sognsvannsbanen var også med i utbyggingsplanen, men selve utbyggingen startet først i 1922. Etter 12 vanskelige år, med kapitalmangel og lange streiker var banen klar til åpning 10. oktober 1934. Alt var riktignok ikke helt ferdig, men ferdig nok til begrenset drift. De første årene gikk banen til «Sognsvatn». Samferdselsdepartementet godkjente skrivemåten «Sognsvann» i 1984.

Alle var ikke like begeistret, og det fortelles at studentene stod på Blindern og ropte: «Vi vil kjøre – men bare for 20 øre» – mens riktig takst var 35 øre!

Banen fikk mye omtale i avisene. En av de første passasjerene som prøvde det nye «vidunderet» var en som kalte seg BOLO. Han skrev følgende i Aftenposten lørdag morgen 13. oktober 1934:

---

MED SOGNSVANNSBANEN TIL ULLEVÅL OG SOGN
Reisebrev til Aftenposten

Da jeg i går vant 100 kroner i pengelotteriet og således fikk forholdsvis god råd, bestemte jeg mig for å ta en tur med den nye Sognsvannsbane, selv om jeg er utebysfra og således egentlig ikke har nogen rett til å bruke den. Da det i bekjentgjørelsene har stått noget om at ingen andre skolepliktige barn enn de som bor langs banen kan få kjøre med den, måtte jeg la ungene bli igjen hjemme, men det er jo like godt. Da pressen har vist sådan interesse for denne banen, håber jeg denne lille reiseskildring får god plass i avisen.

Når man går ned trappene bak Nationaltheatret kommer man næsten straks ned i Undergrunnen hvor banen går. Sognsvannsbanens vogner er nye og fine. De er bygget av tre, men så går de jo næsten utelukkende gjennom villastrøk, bortsett fra det lille stykket under Bogstadveien. Det er ikke sånn som på undergrunnsbanene i London og New York og på Fløibanen i Bergen at dørene åpner og lukker av sig selv. Derfor må de her ha en konduktør i hver vogn til å gjøre det.

Det var med store forventninger jeg drog ut. Jeg hadde jo aldri kjørt med Sognsvannsbanen før; men allikevel kjente jeg den liesom så godt, for det har stått så meget om den i avisen. Næsten hver dag stod det jo et billede fra banen, undtagen i ukebladene selvfølgelig. Jeg glemmer aldri for et inntrykk det gjorde på mig ifjor sommer da de fire stolpene ved Korsvoll var reist og jeg så det store billedet av dem i avisen!

Det er en meget rik og avvekslende utsikt fra Sognsvannsbanen, særlig fra Majorstuen og opover. Vi reiste forbi Psykiatrisk Klinikk, hvorfra der fører en vakker allé direkte op til Gaustad. Her fikk jeg også se Ullevål haveby, som der står så meget om i alle bøker om at Oslo er en storby i vekst. Jeg hadde tenkt mig den noget anderledes, noget større likesom, men tok allikevel et billdede av den.

Da jeg kom til Korsvoll kjente jeg straks igjen de fire stolpene og følte mig næsten som hjemme. Her vil jeg gå av se mig om, tenkte jeg. Og det gjorde jeg.

Det er imponerende å se så meget frisk og uberørt natur like ved en jernbanestasjon. Ikke så meget som en vei førte bort fra plattformen – aker og eng lå der i all sin frodighet, og langt der nede den sølvglitrende Oslofjord som jeg har lest så meget om, særlig fra Frognerseteren.

Men jeg kunde jo ikke bli stående på stasjonen, skjønt omgivelsene nok kunde innby til det. Da det kom en bonde forbi, riktig landlig med plog og det hele, spurte jeg ham om veien til Brekke, for det har jeg hørt ikke skal være så langt fra Korsvoll.

«Nu skjønner jeg bedre betegnelsen Stor-Oslo når man kan gå sig trett fra Korsvoll stasjon til Korsvoll»

– Du bare går rett over byggåkeren her, sa bonden. Så svinger du til venstre over potetåkeren frem til den skigarden der, og derfra er det rette kålhagan bortigjennom, sa han.

– Ja, jeg gav mig i vei; men jeg tok visst feil av poteter og neper, for jeg gikk og gikk og syntes aldri jeg fant Brekke. Da jeg hadde gått en times tid og var blitt nokså sølet, kom jeg til nogen hus. Men det så ikke ut til å være Brekke. Det var vakkert her også forresten, riktig naturskjønt, med Oslofjorden sølvglitrende langt der nede.

Her tok jeg en rast, og da det kom en hyggelig dame forbi, spurte jeg henne hvor jeg befant mig.

– Ja. nu er det bare et lite stykke igjen frem til Korsvoll, sa hun.

Men da gav jeg mig over! Jeg hadde ikke anelse om at avstandene var så store i hovedstaden! Nu skjønner jeg bedre betegnelsen Stor-Oslo når man kan gå sig trett fra Korsvoll stasjon til Korsvoll.

Så vasset jeg tilbake til stasjonen igjen og ventet på et nytt tog videre opover. Den vognen som nu kom var akkurat lik den første jeg hadde kjørt i; men det var ikke så god plass, for det var en del andre passagerer med også denne gang.

Banen snodde sig igjennem eng og vakker skog op gjennem Aker til utfartsstedet Kringsjå, som det har stått om flere ganger i avisenes omtale av banen. Jeg stanset der og gikk op til selve sanatoriet, hvis elektriske piano jeg hadde hørt så meget om. Jeg blev imidlertid meget skuffet. Det har vel vist sig at banen forstyrrer det elektriske pianoet for meget. Jeg har en fetter som som bor i en by med trikk, og han klager iallfall stadig over hvor radioen forstyrres. Og den er jo også elektrisk.

I stedet for pianoet på Kringsjå har de imidlertid innredet et lite kabinett, og da har man kanskje tidsfordriv alikevel.

Det er meget vakkert på Kringsjå. Rett ned for hovedrestauranten står en av banens fineste ledningsstolper, den som blev ferdig i mars, og som det stod sånne pene billeder av i påskenumrene. Nu er den helt ferdig, grønnmalt og fin, og har en mengde lodder som er hengt i ledningene for å øke spenningen. Nedenfor Kringsjå ligger en del meget gamle bygninger, hvorav den ene endog er beboelseshus. Riksantikvaren bør gjøres opmerksom på denne bebyggelse og Sognsvannsbanens muligheter som «kulturrute» i turistsesongen.

Endestasjonen er ennu ikke riktig ferdig. Puffertene er ikke kommet på plass. Det er bare laget en tynn trevegg for å stoppe togene. Men førerne har vist stor forsiktighet, og det blev oplyst, at de samme plankene hadde stått der uskadt helt siden banens åpning. Stasjonsbygningen, som ligger like til høire for banen er rent provisorisk, og det er meningen å rive den.

Her oppe fra høiden har man en utmerket utsikt. I den ene retning ser man veien som fører ned til Sognsvannet, og i den motsatte retning ligger Gaustad og byen, og langt der nede den sølvglitrende Oslofjorden.

Jeg vil i det hele tatt absolutt anbefale en tur med denne banen. Man får se så meget vakkert og uberør natur, og selv om der nu bygges adskillig, så er det ennu ikke kommet så mange villaer at strøkene på nogen måte kan sies å være skjemmet. Og alle billettpriser gir jo adgang til samme utsikt, både de for barn og de for studenter og de for voksne. Man kan ta riktig fredelige småturer med denne banen, uten frykt for køer og trengsel og sånt. Og om det skulde være stor trafikk en dag, så vil jeg anbefale at man tar billett f.eks. til Korsvoll. Der behøver man iallfall ikke være redd for at man er i veien.

Ja som sagt hr. redaktør, jeg håber De finner plass for denne veiskildringen, til tross for at jeg er utebys [fra] og banen er nokså lokal. Jeg synes virkelig Sognsvannsbanen fortjener å bli nevnt, selv om den altså nu er åpnet.