Prinsegildet 1809: Ullevåls betydning i Nordens historie

ARTIKKEL FRA FØR OG NÅ 2013

Få begivenheter i ullevålsområdet har hatt større symbolsk betydning i norsk og nordisk historie enn det såkalte Prinsegildet i september 1809. Her kunne man ane de store politiske motsetningene blant folk i Norge som skulle slå ut i full blomst tre år senere.  

Av Bård Frydenlund

john collett

John Collett var vert for det berømte gildet. Maleri av Carl Fr. von Breda, 1790, Oslo Museum. Foto: Rune Aksvik

Årene 1807–814 var det unntakstilstand i Norge. I flere hundreår hadde vi vært del av den komplekse staten Danmark-Norge, som omfattet hertugdømmer i Nord-Tyskland, Island, Grønland, Færøyene, vestindiske sukkerplantasjer og en bengalsk handelsstasjon. Da kronprins Frederik (fra 1808 kong Frederik VI) erklærte krig mot engelskmennene etter at de hadde bombardert København og stjålet den dansknorske flåten høsten 1807, oppsto en vanskelig situasjon for Norge. Særlig med tanke på at Norge på denne tiden ikke var selvberget, og at korntilførsel fra Jylland var livsnødvendig. Den alminnelige handel stoppet opp og satte flere handelshus i fare for å gå konkurs. Den såkalte handelsblokaden stengte kommunikasjonslinjene til og fra Norge og isolerte oss. Britiske krigsskip patruljerte Nordsjøen og Skagerrak, og privat kaperfart med danske myndigheters godkjennelse førte til plyndring av handelsskip langs hele sørlandskysten. Som resultat av dette ble det opprettet en egen midlertidig regjering – Regjeringskommisjonen. I den første tiden var det en patriotisk vind som blåste over Norge, men da elendigheten hadde vart i halvannet år, ble tvilen, mismotet og sinnet så stort blant norske handelsmenn og bønder at flere begynte å spørre seg selv om det danske styret var til det beste for Norges fremtid.

Slik var situasjonen da John Collett innbød til fest for de to prinsene som var i Norge – Christian August av Augustenborg og Friedrich av Hessen. Sistnevnte var det en lunken stemning rundt – var han nok en kontrollør fra kongens hoff i København? Friedrich var kongens svoger og en erfaren offiser som hadde vært i Norge så tidlig som i 1788 – under felttoget fra Fredrikstad til Göteborg som feilaktig har blitt kalt «tyttebærkrigen». Prins Christian August derimot var den mest populære mannen i Norge på denne tiden på grunn av sine militære fortjenester. I krigsåret 1808 greide han på ulike fronter å slå svenske angrepsstyrker tilbake. Faktisk er han den siste feltherren for en seierrik norsk armé på norsk jord. I løpet av sommeren 1809 hadde han forhandlet med dem han hadde slått på slagmarken i løpet av krigsåret forut, og flere svenske utsendinger hadde besøkt Christiania for å forhøre seg om prinsen kunne tenke seg å bli svensk kronprins. Og et av de dristigste diplomatiske prosjekter ble faktisk realisert. Prins Christian August lot seg overtale til å bli svensk kronprins med navnet Carl August. Dette hadde han latt seg påvirke til etter et møte på Bogstad, hvor vertskapet Peder Anker, grev Herman Wedel Jarlsberg og den svenske baron, greve Baltazar von Platen var til stede. Med trusselen fra barbariet i øst – den russiske bjørn med alle sine infanterister – følte Christian August at dette var den rette veien: skandinavisk forbrødring gjennom at en dansk prins og norsk general ble svensk kronprins!

Carl_August_of_Sweden_1809_by_Per_Krafft_the_Younger

Prins Christian August (senere Carl August), malt av Per Krafft d.y.

Men alle var ikke enig i Christian Augusts syn. Kongen av Danmark – Frederik VI – hadde selv blitt spurt om å bli Skandinavias konge på sikt, men hadde etter mye om og men sagt nei. Kongen var kjent som en gjenstridig person, og det at Christian August sa ja – hans underordnede både militært og i den prinselige rangen – var ikke akseptabelt for verken hans politiske planer eller hans ego. I løpet av våren da ryktene verserte som verst om at Christian August var i kontakt med svenske diplomater, sendte danskekongen statsråden Frederik Julius Kaas som sin egen overvåker og som et spanskrør til å straffe illojale embetsmenn i landet. Dette var en provokasjon mot dem som satt i den midlertidige regjeringen i landet – særlig overfor dets leder prins Christian August og det mest driftige medlemmet grev Wedel. Da Kaas ankom Norge i mai oppstod en umiddelbar isfront mellom ham og Regjeringskommisjonens øvrige medlemmer.

Da Christian August hadde akseptert å bli svensk kronprins og den svenske riksdagen formelt hadde valgt ham til dette vervet, bestemte den godlynte og vennligsinnede John Collett seg for å arrangere en fest – et prinsgilde – for den avtroppende Christian August og den påtroppende Friedrich av Hessen. Festen skulle selvsagt holdes på Ullevål – gården han hadde fått overdratt av sin gode venn Bernt Anker på en serviett i 1793. Hvilken av de tidlige septemberdagene gildet ble avholdt, strides kildene om – det var enten 4. eller 5. september. Festdagen ble uansett et av høydepunktene i John Colletts karriere som vertskap. Jacob Aall som selv var til stede, forteller om de overdådige måltidene de ble servert og at hele byens øvre sjikt hadde møtt fram. Alle hadde tatt frem sine flotteste ekvipasjer, og alle ble mottatt med fanfarer ved ankomst. Foruten at alle ville ha med seg eventuelle opptrinn mellom Christian August og Kaas, med grev Wedel som aktiv sekundant for prinsen, så var det rett og slett færre slike innbydelser i omløp på grunn av kriseomstendighetene generelt. De få storfestene som var ville flest mulig ha med seg!

Men det største opptrinnet uteble. Kaas gjorde som han pleide når han ante hvor uønsket han var, han lot være å komme. Dette var nok en skuffelse for mange, også for verten John Collett. Men i motsetning til dem som søkte skandaler og heftige, offentlige debatter, var Collett lei seg på en annen måte. Kaas, som hadde vært i Christiania i flere perioder, var en personlig venn av Collett. Det var kun Peder Anker og Haagen Mathiesen som kunne kalles eldre venner av Kaas enn Collett. Men i motsetning til Anker og Mathiesen var ikke Collett involvert i datidens politiske intriger.

jacob_aal-2

Takket være Jacob Aall og hans erindringer vet vi hva som foregikk under prinsegildet. Ill. Hans Thøger Winther, 1839. Foto: Rune Aksvik

En av de tilstedeværende kunne fortelle om hva som så skjedde. Jacob Aall  – verkseier på Næs jernverk – hadde tatt seg hele veien opp til Christiania i denne anledning. Hvordan han opplevde denne kvelden på Ullevål kan leses i hans Erindringer. Etter at bespisningen var over denne septemberkvelden, ble alle tatt med inn i sideværelsene i Colletts hovedhus på Ullevål. Her ble det på engelsk vis servert vin og dessert, og i den anledning skulle det tradisjonen tro utbringes skåler. Aller først var det kongens skål som ble utropt, men med lunken oppslutning: Alle reiste seg, men tømte den i taushet. Så ble Christian Augusts skål tømt med stor entusiasme og hurrarop, mens den andre prinsen måtte tekkes med en alminnelig hyllest som Aall skrev. Når så den godmodige og ikke helt politisk oppdaterte Collett ønsket å utrope Kaas sin skål, sprang Christian August opp og løp ut av rommet de befant seg i. Collett forstod ikke sammenhengen og hentet prinsen tilbake – han hadde da unnskyldt seg med akutt neseblødning. Da så Christian August og alle andre hadde innfunnet seg i selskapet igjen, gjentok Collett skålen med særlig adresse til prinsen, som uten å reise seg eller røre glasset responderte: Jeg håper han befinder seg vel! Aall kunne fortelle at han selv hadde forsøkt å reise seg ved skålen, men at et fremstående og høyt aktet medlem av forsamlingen korporlig hadde holdt ham tilbake i stolen. Det er vanskelig å tro at det kan ha vært andre enn grev Wedel.

Og med det endte prinsegildets ubehag, og aftenen ble den nytelse den var ment å være. Christian August dro til Sverige ved årsskiftet og ble kronprins der i en kort periode. Under en manøver i Skåne i mai 1810 falt han død om på hesteryggen – trolig av slag. Kaas forlot Norge ikke lenge etter prinsegildet, og kom aldri tilbake til landet. Frederik VI mistet Norge i 1814, og grev Wedel og Peder Anker ble henholdsvis finansminister og statsminister i den norske regjeringen i unionen med Sverige. Verten John Collett døde allerede vinteren 1810, så prinsegildet ble det siste av hans mange overdådige selskaper i stort format. Og selv om ikke vertskapet var fullt klar over det i gjerningsøyeblikket, ga gildet et klart signal om at noe var i gjære i Norge. Knapt fem år senere skulle det dansk-norske eneveldet falle og landet skulle få egen grunnlov og nasjonalforsamling.

Men det er en annen historie …

Forfatteren er cand. philol. med hovedfag i historie og har særlig kunnskap om unionstiden med Sverige og årene rundt 1814. Artikkelen er tidligere publisert i Hagebybladet nr 1–2009.

Reklamer