ARTIKKEL FRA FØR OG NÅ 2016

Livet er på hell, og det er på tide å registrere begivenheter som var viktige i livet.

Johannes Brennhovd

Jeg er født i 1940, kort tid etter at krigen begynte. Mor var hjemmearbeidende, far hadde sitt virke på skolen, men også i kirken. Han var klokker og det som ble kalt kirkesanger – uten at jeg vet annet om det enn at vi måtte i kirken hver søndag, uten at jeg fikk sitte ved siden av ham. Min plass ble oppe hos fru Ekeberg, organisten, og det var antakelig vel så spennende.

Å være engasjert i kirken under krigen innebar at en skulle bidra i «Menighets-pleien». Man skulle bidra med det som man kunne. Siden vi hadde et stort hus, var det naturlig at vi skulle være distribusjonssted for mel, tran og andre næringsmidler som det måtte være mulig å få tak i. Jeg husker ennå litt om trantønner, melsekker og sildetønner i kjelleren, innenfor bryggerhuset. Og så husker jeg at det stadig var mennesker som kom og gikk, og noe om et rom i 2. etasje, der jeg ikke fikk lov til å gå inn. Det satt på en måte i til flere år etter at krigen var slutt, men det var ikke noe å være redd for.

Så var jeg blitt 21 år. Militærtjenesten ble kortvarig, for jeg ble dimittert fordi jeg brakk ankelen. Så ble jeg skrevet ut av de militære rullene og måtte finne på noe annet. Broren min, som er 4 år yngre enn meg, hadde reist til sjøs. Mine ungdomsår var preget av et nært samarbeide med mor, siden far døde da jeg var 15 år. Dermed tenkte jeg at dette kunne være en god anledning til å oppleve et miljø som kunne likne litt på det militære. Jeg søkte hyre og fikk det med påmønstring i San Francisco. Men hva med pass? Det var jo ikke så mange dager til flyet skulle gå!

Passkontoret lå den gang i 2. etasje, over Hovedbrannstasjonen, nedenfor Deichmanske bibliotek. Medbragt fødselsattest og en god porsjon optimisme fortalte jeg at jeg skulle mønstre på neste torsdag og at jeg gledet meg skikkelig.

«Det kan du slå fra deg», sa han barske mannen i skranken, «du er altfor sent ute». Akkurat som om det var noe nytt; jeg var alltid sent ute på den tiden.

Ja men, hvis det likevel skulle bli ferdig, kan dere ringe meg da? Jeg har telefonnummer 46 82 80 og bor i Tåsenveien 72. Og så skjer det: En rødhåret kvinne nede i salen reiser seg og sier: «Det er i orden, du får passet ditt i tide». Ung og ivrig tenkte jeg at det er jo flott, og så gikk jeg for å treffe kjæresten min. Selv om vi ikke hadde rukket å være sammen så lenge, var det klart at det alvorlige ting på gang der, og vi er fremdeles gift.

Onsdagen etter. Jeg tenkte på damen med det røde håret; hun hadde sagt at det var i orden, men ikke hvorfor. Ville det virkelig gå bra? Køen var lang og jeg stilte meg opp, akkurat som i køen foran fiskebutikken for lenge siden. Og så fikk jeg passet mitt. På det tidspunktet hadde jeg hatt tid til å tenke meg om, og jeg spurte om å få snakke med denne kvinnen som sa at «det er i orden». Hvorfor sa hun det, hun kjente jo ikke meg.

Så viste det seg at hun gjorde det, om enn bare indirekte. «Jeg vet hvem du er», sa hun, «for du er den lille gutten som broren min fortalte om».

Åh, hva da, hva fortalte han. Hvorfor vet jeg ikke noe?

Jeg tenkte bakover, på alle de som hadde ringt på døren hjemme. Hadde dette noe med krigen å gjøre? Var det noe farlig? Neppe, for det dreide seg visst om meg som ganske liten. Om noe som kanskje var farlig likevel, og så vi som hadde nabo som gikk i grønn uniform. Så fortsatte hun: «Du var en liten gutt som broren min, og alle hans kamerater var redd for at du skulle gjøre en feil. Dere hadde matutdeling hjemme hos dere, men det var jo ikke farlig. Men det var ikke alle som ringte på som skulle hente mat. Noen skulle i skjul, og det var alltid du som åpnet og sendte folk dit de skulle; ned i kjelleren eller opp til rommet i 2. etasje, der ingen uvedkommende måtte komme inn. Særlig de ’gutta’ som var nyankomne, var redd denne pjokken. Denne pjokken var du, og du gjorde aldri feil. Her er passet ditt og god reise. Hils til din mor, hun var modig.»

Forfatteren er oppvokst i Tåsenveien 72 og hadde skolegang på Tåsen og Berg. Tidligere styremedlem i historielaget.