Korsvolltoppen og andre spor etter den tyske okkupasjonen i Nordre Aker

ARTIKKEL FRA FØR OG NÅ 2008

I forbindelse med et nabotreff i 2008 ble forfatteren invitert til å si noen ord om sporene etter den tyske okkupasjon 1940-45 i Nordre Aker generelt og på Korsvolltoppen spesielt. Dette var utgangspunkt for et arkivsøk som ga mer informasjon enn det som finnes i FØR OG NÅ 2006 og i Johan L Stangs «Sogn en del av Oslo». 

Av Erik Sanness Johnsen

Tyskerne kom til Oslo 9. april 1940 og følte seg, etter at den militære motstand var brutt sammen, relativt avslappet og konsentrerte sine aktiviteter om å bygge opp en militær og sivil stabs- og beredskapsadministrasjon.

Det gikk et par år med relativ ro i vår bydel. Tyskere i ulike administrative stillinger rekvirerte private hus og i vårt nærområde bl.a. Holsteinveien 8 og Carl Kjelsensvei 25B.

Situasjonen endret seg dramatisk for okkupantene i 1943. Etter nederlaget ved Stalingrad i januar 1943 var det klart at de tyske styrkene var på defensiven på flere frontavsnitt og at det bare var et spørsmål om tid før de allierte ville åpne en ny front i Vest-Europa. Den tyske generalstaben anså en invasjon i Nord-Frankrike som det mest sannsynlige. Hitler var imidlertid besatt av tanken på at Norge utgjorde et «Schicksal-gebiet» (skjebneområde) og satt i gang en storstilt utbygning av kystbefestninger langs hele norskekysten. Det betød også en dramatisk økning av byggevirksomheten og dermed behov for byggemannskaper og soldater til å bemanne installasjonene.

Korsvolltoppen-1947

Slik så det ut på Korsvolltoppen i 1947. (Foto: Otto Hansen, Widerøes Flyveselskap / Oslo Byarkiv CC-BY-SA)

I vår bydel betød dette rekvirering av skoler til innkvartering, – Tåsen skole ble overtatt av tyskerne like før sommerferien 1944, mens Ullevål skole ble overtatt av Quislings hird på samme tid. Også Kjelsås skole var okkupert. Tåsen gamlehjem ble i 1943 overtatt til bruk som militære kontorer, og Nordre Tåsen gård ble tatt i bruk til innkvartering og lagring. At det her var viktige folk vitner skyttergraver og vaktstillinger samt minefelt. Mustads fabrikker på Kjelsås ble brukt til opplæring av tyskere til flymekanikere og Bakke mølle i Nydalen var tysk lager for kantineutstyr. Vi fikk videre to store leire i bydelen:

Ullevål stadion

På nordsiden av nåværende Ringvei etablertes en større leir med 30 brakker på det såkalte Kujordet. Leiren huset i perioder avdelinger av «Organization Todt», tyskernes halvmilitære bygg- og anleggsorganisasjon inklusiv en mindre gruppe russiske krigsfanger. Ullevål var også leir for det tyske ordenspoliti «Ordnungspolizei» – en styrke som ble satt inn til bevoktning av Oslos havneområde, tyske bygninger og over norske politiske fanger i Åkerbergveien. Her fantes dessuten en radio – og telegrafstasjon stasjon direkte forbundet til alarmsenteret på Victoria terrasse.

Over Ringveien, på den senere Bergbanen, hadde tyskerne en større biloppstillingsplass for både militære og rekvirerte sivile biler. Informanter har beskrevet spennende ekspedisjoner under gjerdet og inn på området for kjøring av bil – nøklene stod i tenningslåsen!

Sognsvannsleiren

Denne leiren lå syd for Sognsvann, der hvor Idrettshøgskolen er i dag. Vi ser ennå et av offisersbrakkene ved bommen. Leiren var på samme størrelse som Ullevål leir (30 brakker). Den var først tiltenkt Quislings hird, men ble overtatt av tyskerne. Flere av oss husker denne som interneringsleir for tyske militære som ventet på repatriering og senere for sivile tyskere fra hele Norge. Interessant er å merke seg at alt i 1946 har Statens gymnastikkskoles forsvarslinje overtatt en del av bygningene. Leiren blir frigitt av de militære myndigheter i 1947, og de første planer for den nåværende Idrettshøgskole blir lagt. Statens idrettshøgskole, slik vi kjenner den i dag, ble etablert her i 1968.

Diverse etableringer

Flere vil huske spredte tyske brakker i bydelen. På Sogn var det slike brakker innenfor Gaustad sykehus’område, og langsetter den gamle Ankerveien fra Kringsjå til Grinda.

Korsvolltoppen

Den nåværende naturpark er i overkant av 75 dekar. I 1940 var den på ca 87 dekar.

Området var den gang et skogkledt område med meget liten og spredt bebyggelse. Carl Kjeldsens vei var ikke ført igjennom ved Havnajordet og eneste adkomst til området var via Tåsenveien. Korsvolltoppen tilhørte den gang Nordre Tåsen gård.

Korsvoll_TorInge01

Tor Løken fra Havnabakken med broren Inge foran det tyske minefelt og depot- og kantinebrakke på Havnajordet. Bildet er tatt fra den nåværende bussholdeplassen.

Da tyskerne i 1943 våknet til den mulighet at de allierte kunne finne på både å bombe Oslo og invadere kontinentet via Norge begynte en hektisk byggevirksomhet landet rundt. Best kjenner vi denne som «Festung Norwegen » – de mange hundre kystfort fra Oslofjorden til Finmark som ble påbegynt i 1943.

Tyskerne så videre med bekymring på stadige allierte overflyvninger med forsynings- og våpenslipp. Fra 1943 ble sogar tyske virksomheter bombet.

Man etablerte derfor i 1943 luftvernartilleri i Oslo. Underlagt FLAK regiment nr 162 Stab Oslo var det 4 faste batterier og 2 mobile. (FLAK = FL(ugzeug) A (Abwehr) K(anone).

I Oslo var det faste batterier på Lysodden/Bygdøy, Stabekk, Ekeberg og Korsvolltoppen. De tre første var oppsatt med 18 tunge luftvernkanoner (88 mm), mens det på Korsvolltoppen var 6 slike kanoner. Hvert batteri var oppsatt med 250 mann, men det er tvilsomt at Korsvolltoppen med det mindre antall kanoner hadde en slik oppsetning.

I tillegg var det to mobile batterier oppsatt med 15 lette LV-kanoner; det ene i Fornebuområdet.

88 mm kanonen var tyskernes standard luftvernkanon produsert av Krupp fra 1933. Den ble laget i ulike versjoner og de var både mobile og stasjonære. Ut i fra de sporene vi finner på Korsvolltoppen synes det som de fleste var mobile. Men i alle fall 1 kanon var fastmontert.

En mobil FlaK 37/88 mm – tung tysk luftvernkanon. Krupp hadde til 1944 produsert 10.704 av ulike varianter av denne og 6 stykker befant seg på Korsvolltoppen. Stillingen var gjerdet inn med pigg-tråd, og på Havnajordet opp mot den nåværende Carl Kjelsens vei lå det et minefelt.

Hovedstyrken var forlagt nede ved Maridalsveien, mens det på selve toppen var bygget flere bunkers og 5-6 brakker for vaktmannskapene. Vi ser spor etter flere av disse. Utrustning ellers var mitraljøser/MG-er til nærforsvar og lytteapparat og lyskaster.

Man var operativt avhengig av rapporter fra de øvrige batterier og observasjonsposter. I eget område var det etablert en observasjonspost på Grefsenkollen med en radio/telefon/telegraf stasjon i restaurantens 1. Etasje (Ø). Her var det også to ca 25 meter høye antennemaster. Det var også tre mindre master på restaurantens tak. Herfra var det direkte telefonlinje til Korsvolltoppen.

Heldigvis for oss naboer ble det aldri noen alvorlig kamp. Noe aktivitet har det likevel vært, flere naboer husker klirrende vinduer og prosjektilrester rundt i området. Et arkivsøk i Riksarkivet antyder at det var skyting mot fly her natten 10. September 1944. Under det store amerikanske bombeangrepet på Kjeller flyplass og de tyske verkstedene der 18. November 1943 er det også mulig at noen av de 102 B-24 Liberatorfly under inn og/eller utflyvning forvillet seg over Oslo-området og ble beskutt fra de tyske batteriene her.

En informant sier at han under hopprenn i Kollbakkene i januar 1945 mener å ha hørt og sett antiluftskyts mot fly over Maridalen, og at dette kom fra Skar leir. Her var det imidlertid ikke noe fast batteri, men det er mulig at det har vært utplassert våpen fra det mobile batteriet. Skar leir var imidlertid tyskernes hovedverksted for luftvernkanoner, så her var det i alle fall skyts. Mye dramatikk var det nok ikke ved Korsvolltoppen. I følge Tor Løken var noe av det mest dramatiske en tysk soldat som på vei hjem fra fest forvillet seg inn i minefeltet og ble skadet.

Anlegget ble forlatt ved frigjøringen. Spisebrakken ble som mange andre brakker i bydelen påtent i 1945 og brant ned til grunnen. De øvrige brakker ble også forsøkt påtent, men ble visstnok reddet.

Ingen husker om det var tyskere og våpen her på frigjøringsdagen. Engelske etterretningsrapporter sier «REPORTS AS TO THE PRESENCE OF GUNS ARE CONFLICTING» og dette er interessant. Det antyder at batteriet ble nedlagt/trukket tilbake før frigjøringen.

Kilder:

  • Hjemmefrontmuseet – informasjon om FLAKregiment nr. 162
  • Riksarkivet – arkiv etter Forsvarets overkommando II med diverse britiske etterretningsrapporter
  • http://www.wikipedia.org/wiki/88_mm_gun
  • Kjeller flyhistoriske forening «Amerikansk bombeangrep 18. november 1943»
  • Informanter bl.a. Johan L Stang, Tor Løken, Terje Taasen m.fl.
Advertisements