ARTIKKEL FRA FØR OG NÅ 2009

Av Fredrik Bull-Hansen

Jeg er bedt av Sogn Kultur og Historielag om å skrive noen ord om årsaken til at navnet Kjell Bull-Hansen står på minnestøtten på Tåsen skole. Det skyldes at han under Den Annen Verdenskrig falt som soldat i den militære undergrunnsorganisasjon Milorgs kamp mot den tyske okkupasjonsmakt og de norske nazi-medløpere.

Kjell var min fetter, sønn av min fars bror, men vi levde under krigsårene i hver vår landsdel og ble ikke kjent med hverandre.

Utover hva jeg er blitt fortalt av Kjells familie, hans nære venner og av folk som i likhet med Kjell deltok i motstandskampen i osloområdet, er mine kilder for de etterfølgende skisser et lite utvalg av litteratur som beskriver motstandskampen og aksjoner der Kjell deltok. Blant disse kilder er «Kirkenesferda 1942», J. W. Cappenens forlag. Boken beskriver lærernes motstand, en motstand som også Kjells far ble en del av.

Kapittelet «Forspillet» spenner også videre enn lærerkampen.

Milorg D 13 i kamp er behandlet i «Kirkenesferda 1942». Det gis en omfattende innføring i oppbygningen av Milorg og distriktet D 13 fra høsten 1942, av organisering, ledelse og aktiv gjennomføring av noen viktige aksjoner.

Kjell ble født 31. mai 1923. Han var sønn av overlærer Rolf Bull-Hansen og hans kone Ågot, f. Larsen. Kjell vokste opp på Tåsen i Blåsbortveien.

Det fortelles at han under oppveksten alltid var på jakt etter opplevelser, helst med litt spenning og krav om dristighet. Han klatret det som kunne klatres, og han kjørte res for seg selv med motorsykkel på Sognsvann med et kne på isen i svingene. Men han var ikke bare tøff. Etter skolegang gikk han i kunst- og håndverkslære og i likhet med sin far har han etterlatt seg noen følsomme portretter.

Massearrestasjoner i 1942

Kjells far var med i den sivile motstandskamp mot okkupasjonsmakten og Quislingregjeringens forsøk på å endre den norske folkesjel. Veien gikk gjennom de unge, og de kunne best nås gjennom dem som arbeidet med skoleelever og studenter. Allerede fra tidlig i 1941 vokste det frem en sivil motstand med en bredde og styrke som ikke hadde sidestykke. Lærere, universitetsprofessorer, prester, leger og flere nektet i skrift og tale å la seg selv og sin innsats nazifisere. Det kostet. Massearrestasjonenene 20. mars 1942 av de mange som hadde nektet å skrive under noen erklæring om lojalitet til det nye styre, traff også Kjells hjem. Hans far tilhørte dem blant de arresterte som via mellomstasjoner som fengsler og samlingsleire til slutt ble sendt som fanger til tvangsarbeid i Kirkenes. Vi må tro at nærheten til denne sivile kampen ga Kjell impulser for han senere innsats i Milorg. Hans hjem i Blåsbortveien kom senere også til å tjene som samlingssted for noen av Kjells aksjonsgrupper.

Organisasjonen Milorg var allerede fra 1941 skrittvis blitt bygget opp med distrikter, avsnitt og innsatsgrupper, etter hvert også med folk i ledelsen spesialutdannet i England. Distriktet Oslo og omegn fikk betegnelsen Milorg D 13.

Rekrutteringen til Milorg

Rekruttering til innsats skjedde i stor grad ved at de som tok de tidlige initiativ, kontaktet venner og kjente som ble sett som egnet. De fikk etter hvert utdannelse og trening tilpasset de funksjoner de ble tiltenkt, samband, slipptjeneste, aksjonsgrupper m.v. Kjell og noen av hans nære kamerater, så som Odd Isøy, ble tidlig rekruttert, Odd Isøy ble også Kjells kampfelle under en rekke aksjoner. Kjell ble lagleder i aksjonsgrupper som skulle få en rekke skarpe og dristige oppdrag. De var alle vellykket, bortsett fra da tragiske feilgrep utført av andre skulle koste Kjell livet.

I august 1944 ble en egen «Aksjonsgruppe 13000» etablert i Milorg D 13. Siktemålet var å øke sabotasjeinnsatsen i en grad som ville overbevise okkupasjonsmakten og Quislingstyret om at det også på norsk jord fantes et militært apparat som kunne settes inn med tyngde.

Sabotasjeaksjonene

Den første større oppgave gitt Kjell og hans lag ble å sprenge i luften et tysk lager for flydeler i en rekvirert bygning på tomten til FREIAs sjokoladefabrikk. Kjells innsatsgruppe besto av Odd Isøy, Arnold Guttormsen, Per Nitteberg og brødrene Bjørn og Tor Pedersen. Kjell og hans lag hadde på forhånd grundig rekognosert målet og omgivelsene. Aksjonen fant sted 14. november 1944. Før de satte i gang ble de samlet i Kjells hjem i Blåsbortveien. Hver ble gitt sin oppgave. Fremme på målet klatret Kjell og Odd Isøy opp på taket med en stige, hver med 20 kg dynamitt i en sekk under armen. En piggtrådsperring ble forsert, ladningene plassert der de skulle og luntene tent. Da det nede fra bakken lød skuddserier fra maskinpistoler ble stigen droppet og de to hoppet ned fra taket. Sikringslaget nede var kommet under ild fra tyske vakter og det måtte skytes tilbake. En tysk vakt stupte. Oppdraget ble fullført, men for første gang gikk det med liv.

Den neste jobben var å sprenge borgervaktskontoret som satt på lister over dem som skulle kalles inn til en meget tvilsom tjeneste i nazi regi, så som vaktstyrker i tillegg til politiet. I desember 1944 fikk den nevnte Aks 13000 i Milorg D 13 i oppdrag fra Milorgs sentrale ledelse å gå til aksjon. Jobben ble gitt til Per Røed, Odd Isøy og Kjell. Det var ingen enkel oppgave. Borgervaktens kontor befant seg i tredje etasje i en bygning rett overfor Møllergaten19, der politi, Gestapo og Abwehr regjerte. «Politidepartementet » og «Justisdepartementet» lå ikke langt unna, og det var væpnet politi og soldater overalt. Kjell og Odd Isøy skulle ta seg opp de tre etasjer og sprenge kontoret, Per Røed skulle ta jobben som sikring på bakken og ved inngangen.

27. desember 1944, tungt lastet med henholdsvis 10 og 15 kg dynamitt og hver med to kanner med 20 liter bensin, vandret Odd Isøy og Kjell opp trappene. Håpet var at de ikke skulle møtte noen av dem som hadde sitt virke i gården og som var våkne nok til å begripe at noe uvanlig var på gang. De møtte noen, men fikk ingen reaksjoner. Borgervaktskontoret gikk i luften med alt som fantes der, bygget kom i brann og det meste raste ned. Vi får her innskrenke oss til å referere sjefen for D 13 s rapport til sentralledelsen:

«Aktørene har utvist en kaldblodighet som er enestående ved å plassere stoffet i tredje etasje og gå rett forbi nesen på politiet.»

Falt i Drammen

Etter en rekke dristige og vellykkete aksjoner, der bare noen er nevnt her, skulle Kjell bare halvannen måned før den tyske kapitulasjon 7. mai, miste livet på grunn av en tabbe gjort av andre. Den 24. mars 1944, falt han på en gate i Drammen for en hirdmanns kuler.

Det som her fant sted er utførlig beskrevet i boken «Milorg D 13 i kamp». I sammendrag ble det dette:

24. mars 1945 satt Kjell og Odd Isøy på toget fra Tønsberg mot Oslo. De var dagen før kommet tilbake fra et to måneders opphold i Sverige, der de hadde fått ytterligere utdannelse. Returen ble med en skøyte som satte dem i land i Tønsberg. De to var nå på vei mot Oslo for å melde seg for aksjonsledelsen, AKS 13000.

Da statspoliti kontrollerte passasjerenes papirer, stoppet de opp ved Kjell og Odd Isøy. De falske passene ble ikke avslørt, men i de reisedokumentene som de hadde fått i Sverige manglet noen stempler. Det ble utslagsgivende. De ble begge arrestert og satt under bevoktning.

I Drammen ble de beordret ut, og med væpnet statspoliti og hird rundt seg ble de marsjert over broen og oppover Bragernes torg. Begge visste at de kunne risikere tortur for så å bli stilt mot en mur. Deres eneste sjanse var under passering av torget samtidig å spurte unna mot en dekning, for så å komme seg videre. På signal «nå» fra Odd Isøy spurtet de begge i sikk-sakk og under ild mot et høyt tregjerde rundt et kull-lager. Odd Isøy lyktes å komme over. Han kom seg ned til elven og la seg i det iskalde vannet i mer enn to timer. Da mørket falt på tok han seg frem til slektninger i Drammen. Kjell traff en glatt side på tregjerdet, han skled ned og tok seg inn i en bygning og opp på et karnapptak. Han ble oppdaget av en tysker fra et hus på andre siden av gaten. Kjell går ned. På kloss hold skyter en hirdmann to skudd. Kjell faller.

Kjell Bull-Hansens plass på minnestøtten ved Tåsen skole er berettiget.