Kaféer og serveringssteder i sognsvannsområdet rundt 1900-tallet

ARTIKKEL FRA FØR OG NÅ 2008
Skjeggerudplassene sett fra Seteren

Skjeggerudplassene sett fra Seteren

Ernst Bjerknes, Kristianias første reguleringssjef, skrev «I skisportens barndom på siste halvdel av 1800- tallet» i St. Hallvard (1942): Når det var godt skiføre om søndagene, kunde man se lange rader av skiløpere, som strevet opover mot skogen. […] Hovedruten fra byen til Nordmarka gikk, før Holmenkollbanen ble anlagt i midten av 1890- årene, over Sognsvann…

Ved Tor Børsting

Bjerknes sier videre om hvile og serveringssteder:

Det hadde man både ved Sandbråten ved den nuværende Sognsvanns stasjon og ved de nå nedrevne plasser Skjeggerud og Seteren i nordenden av Sognsvann…

Signaturen «Bronx» skriver i Morgenposten 21. okt. 1961 bl.a.:

Men livet var like friskt og herlig enten det var tønnejulker eller spanskrør, det bar videre i snøføyka oppover mot Sognsvann, der vi alltid gjorde oss godt av mors medsmurte brødblingser med en rødbrus på «Nordli» eller «Skogheim» før vi pigget innover Sognsvann…

Sognsvann har tydelig lenge vært ett meget brukt friluftsområde ikke bare for ski, spark og kjelke om vinteren og skøyter på isen på høsten, men var også mye brukt område om sommeren til friluftsliv med badning, sopp- og bærplukking, kanskje også litt jakt og tjuvfiske.

Området opp mot Sognsvann ble etter hvert så populært at gårdbrukerne i området tilslutt i 1898 ved oppslag måtte oppfordre friluftsfolket til å ta litt mer hensyn til skogen, åker og eng. Bakkene opp fra byen var nok ofte tunge å gå, og her oppe i de vakre omgivelsene ved vannet var det fint å kunne finne steder for hvile og litt forfriskning.

Serveringssteder ved Sognsvann

Brukerne av plassene rundt vannet fant nok tidlig ut at det var noe å tjene ekstra på å kunne servere litt drikke og mat til turfolk. Området rundt Sognsvann hadde ved 1900-årsskiftet rundt åtte ulike serveringssteder, samt to fremme på moreneryggen ned mot Ullevålsletta og byen. Noen forsvant (i tiden rundt 1910–20) i forbindelse med Oslo kommunes kjøp av mesteparten av området rundt vannet for å benytte det som drikkevannskilde. Andre forsvant i forbindelse med bygging av Norges Idrettshøgskole og annen utbygging i 1960-årene.

Ernst Bjerknes nevner i sin artikkel at det var hvile- og serveringssteder, bl. a. på Seteren og på Skjeggerudplassene nord for Sognsvann.

Seteren

Seteren

Seteren

Seteren var opprinnelig seter for Vestre Sogn, men var før 1865 blitt husmannsplass. Den er ikke nevnt i offisielle registre som serveringssted, men i følge folketellingen i 1900 driver husmannen med «jordbruk». Eldre kan fortelle at det var mange høns på plassen og det ble dyrket jordbær som ble solgt på torvet i Kristiania. Det nevnes også at de hadde gris og dyrket korn og poteter.

Med den fine beliggenheten plassen hadde med setervollen åpen i sørhellingen ned mot vannet, og stiene fra både Nedre og Øvre Åklungen passerende forbi, var det naturlig at turfolk stakk innom og fikk noe å drikke.

Skjeggerudplassene var husmannsplasser under Vestre Sogn.

Søndre Skjeggerud

Det er ikke nevnt i noen folketelling at folket på husmannsplassen drev med servering, men et fotografi fra plassen viser at her kunne det være folkeliv med trekkspill og moro.

Nordre Skjeggerud

Allerede i 1870-årene begynte ekteparet Karelius og Anne Nilsen med servering av kaffe og mineralvann. Plassen lå vakkert til på odden i nordvestenden av vannet, og her kunne det nok være like folksomt som det ofte er i dag.

Karelius måtte arbeide full dag på gården Vestre Sogn, så det ble Anne med hjelp av datteren Alma som stort sett sto for servering samtidig som hun hadde fullt opp med det daglige stellet på plassen. Det var opp til 7 kuer på Skjeggerud ved siden av litt annet jordbruk.

Våren 1913 måtte Anne og Karelius Skjeggerud med barn og barnebarn flytte fra plassen da Oslo Kommune kjøpte området. Barnebarnet Karla var da 4 måneder gammel. Flyttingen var ikke lang, den gikk tvers over vannet til plassen Dammen. Karla bodde på Dammen hele sitt resterende liv til hun døde i 2004.

Dammen

Anne, datteren og senere datterdatteren Karla fortsatte her med servering som de hadde gjort på Skjeggerud. Kafédriften ble lagt ned i 1943 da tyske tropper brukte og bygget mange brakker i området rundt plassen de siste årene under krigen.

Dammen

Dammen mot nord, 1938 (Foto: Fritz Holland/Oslo Bymuseum)

Det hadde vært drevet servering på Dammen tidligere også. Plassen ble et sentralt sted for hvile for folk og hester på vei mellom Bærum verk, Hammeren i Maridalen og jernverket i Hakadal, da Ankerveien ble bygget rundt 1800-tallet. Brukeren på Dammen har sikkert hatt servering for folkene, frodige gressganger ned mot vannet og vestover mot elva for hestene, og en stall for hvile av hest og folk. Forpakter Andreas Larsen og senere sønnen Ole Andreasssen har tydelig gjort det bra som drivere av «skysstasjonen», for i 1859 kjøpte Ole Andreassen Dammen hele Sandås med alt land på hele østsiden av vannet. Han og sønnen Andreas bygget senere nytt hus, Nordre Sandås, her rett over på den andre siden av Sognsveien/Ankerveien. Da Ole døde i 1881 ble Sandås delt og datteren Gina Birgitte Olsdatter fikk Søndre Sandås med den opprinnelige boligen Sandås.

Sønnen Andreas Olsen arvet Nordre Sandås som han tidligere hadde bygget. I 1897 skilte Andreas ut en tomt litt nord ved Ankerveien, bygget hus og bodde selv her en tid. Hans sønn Ole Reinholt Andreassen ble konfirmert her første året. Han kalte stedet Valhalla u/Nordre Sandås.

Valhalla

Valhalla

Det er mulig Andreas drev servering både mens han bodde på Nordre Sandås og den første tiden på Valhalla. I følge folketelling i 1906 bodde kafévert Johannes Olsen her, han drev stedet som sportscafé. Kaféen fikk kort levetid. Eiendommen ble kjøpt av Oslo kommune i 1908 og revet. Oslo kommune overtok etter hvert også Dammen og Sandåsgårdene, de ble ikke revet, men leid bort. Nordre Sandås bl.a. til damvokteren ved Sognsvann.

I 1904 bodde Olaf Mortensen på Nordre Sandås. Han hadde tidligere vært kafévert i Maridalen. Han hadde lært seg mye om sopp og plukket og solgte sopp til de mest kjente restaurantene i Kristiania. Han var en original og fikk tilnavnet «Sopp-Morten». Mens han bodde på Sandås drev han «Mortensens Kafé» på Dammen. Som nevnt foran kom folket fra Nordre Skjeggerud til Dammen våren 1913. Karelius Nilsen Skjeggerud fikk en 5- års forpaktningskontrakt. De ble boende her til de døde. Barnebarnet Karla døde her i 2004 i en alder av 92 år.

Ernst Bjerknes nevner også i sin artikkel Sandbraaten som et hvile- og serveringssted.

Sandbraaten

Sandbraaten

Sandbraaten (ukjent tegner)

Husmannsplassen Sandbraaten lå som Bjerknes nevner ved enden av og like nord for Sognsvann stasjon. Eiendomsgrensen kan en fortsatt se, steinmuren ligger like ved den nye veien opp til Riksarkivet. Her står også fortsatt syrinbusker fra haven.

Halvor Knudsen var den første en har funnet, han bodde her i 1775.

Hans sønn, Knud Halvorsen, var stenhugger, og var fra 1821 husmann og forpakter av plassen. Fra 1865 er Halvor eier av huset og forpakter av jorden. Til vanlig var det én ku på plassen og det ble dyrket korn, poteter og rotfrukter. Ved siden av stellet av jord og dyr drev hans kone, Ager Lovise, med hjelp av hans mor og søster også servering.

De har sønnene Knut, stenhugger og leverandør, Ragnvald, sanger ved Nationalteateret og Thorvald, stenleverandør, samt døtrene Agnes, Inga og Hansine.

Skogheim og Nordli

Skogheim og Nordli

I 1895 kjøper Halvor og sønnene tomt tvers over Sognsveien, skjøte fra Chr. Kjelsen tinglyst 1. nov. 1895 utskilt fra Vestre Haugerud. Halvor og sønnene bygget her det som ble Skogheim kafe. De bor alle her i 1900, Ager dør i 1901 og Halvor i 1903. På Sandbraaten kom det nye brukere frem til husene ble revet i 1930 da banen kom.

Skogheim kafe

Skogheim 1905

Skogheim 1905

Thorvald var eneeier fra 1907, han var gift med Anna og hadde foruten en sønn også datteren som ble kalt Ager etter sin bestemor. I folketellingen 1.12.1939 var Thorvald kafévert og enkemann, bodde alene og hadde to damer til hjelp med kaféen. Datteren Ager ble gift med Oscar Lørenseter og de overtok etter hvert kafedriften. Oscar var vant med servering hjemmefra på Lørenseter. I 1962/63 fikk Ager og Oscar bygget seg hus i Langmyrgrenda. De siste årene ble kafedriften leid bort til andre. Skogheim ble revet da byggingen av Idrettshøgskolen startet.

Nordli

Nordli

Nordli

Nordli ble bygget på samme tid som Skogheim på tomten like nord for denne. Skjøte 13. nov. 1895 fra Chr. Kjelsen til arbeider og jordbruker Johan Hansen og kone Jonette. I 1917 kalles Johan Hansen kaféeier.

I 1926 er Johan Hansen pensjonist og kaféen drives nå av sønnen Hans Oscar Johansen og kona Ragna.

Hans Oscar, f. 1875, var stenhugger. Han var en kjent skiløper, hadde bl.a. ved et renn i Sverige vunnet svenskekongens pokal. Deres sønn var Erik Johansen f. 1906. Nordli ble revet samtidig som Skogheim.

Gran

Tomten lå mer tilbaketrukket, sør for Skogheim. Den ble solgt 2 år etter Skogheim og Nordli av Chr. Kjelsen med de samme betingelser til brødrene Hartvig Gulbrandsen, stenhugger og Thorvald Gulbrandsen, vaskeriarbeider. Før 1917 ble Gran solgt til brandkonstabel Ole Holter, her drives nå kafé med Gerda Teresia Johansen som bestyrerinde.

I 1926 kalles den «Villa Gran» og eier var Anna Lind. Hun bodde på Gran og drev en restaurant i Torvgaten. Gran var fortsatt et serveringssted, men var ikke beregnet på turgåere på samme måte som Skogheim og Nordli. Gran var åpen om kveldene og i helgen, og ellers for sluttede selskaper. Revet samtidig med de to andre.

Disse serveringsstedene rundt Sognsvann var basert på den stadig økende bruk av området rundt vannet og marka innover både vinter og sommer. Bakkene ned fra Haugerudmorenen ned til Ullevålsletta lå om vinteren som herlige ski- og akebakker. Mye ungdom dro opp om vinterkveldene for å ake Sognsveien ned på kjelke (det var ikke biltrafikk den gang og sikkert bra akeføre). Turløypa for ski gikk vanligvis ned Damefallet.

Her på kanten av morenen lå Stensberg, en husmannsplass under Haugerud.

Stensberg

Stensberg

Stensberg (Foto: Marit Larsen)

Det bodde folk her lenge før 1850, og tidlig forsto nok folket på plassen at her kunne det være anledning til å tjene litt på å servere tur- og akefolket forfriskninger. Det var tungt å dra kjelkene opp bakkene.

I 1885 giftet Oline Emilie Olsen seg til Stensberg. I 1900-tellingen bodde Oline her med mann og 6 barn. De dyrket korn og poteter, hadde 1 gris og dessuten gjess. Foruten litt kafédrift lagde Oline fakler som hun solgte til de akende. Her var det gjenbruk, barna hentet faklene opp igjen fra Ullevålsletta der de var satt ned i snøen. Faklene ble fikset opp og solgt på ny. Serveringen sluttet med Oline da hun døde i 1927.

Plassen ble revet i forbindelse med at Sognsveien ble lagt om og morenen dermed ble gjennomskåret.

Kringsjå kafé

Andreas Olsen, sønnen på Dammen, som arvet Nordre Sandås i 1881 og bygget Valhalla, kjøpte i 1897 nabotomten til Stensberg. Disse lå på hver sin side av Sognsveien. Tomten var trolig den tidligere plassen Sognsbraaten. (Sognsbraaten var den eldste plassen i området, det var registrert folk her i 1664. Braaten finnes på kart frem til 1881).

Kringsjå

Kringsjå kafé

Andreas bygget her det som senere ble kjent som Kringsjå kafé. Han bodde der en tid til han selger i 1904 og flytter tilbake til Dammen.

Kringsjaa hadde etter hvert flere eiere, men det har vært kafe her i hvert fall fra ca 1910.

Olga og Alfred Nordby kjøpte Kringsjaa Sportskafe i 1928. Olga og senere de to døtrene drev kafeen.

Den ble revet i 1980-årene. Noe grunnmur og rester av flaggstang lå her fortsatt til nye bygg ble satt opp de senere år. Hele området rundt kaféen bruker i dag navnet Kringsjå.

Kringsjå kafe, Skogheim og Nordli er vel de serveringsstedene som best blir husket av de eldre i dag. Dammen og Sandås er de eneste stedene der husene fortsatt står. De andre er kun kulturminner.

Artikkelen er redigert ved Tor Børsting, opplysningene samlet av Bodil Kr. Moum Børsting. Fotografiene er stort sett fra Øivind Øyestads prospektkortsamling. Artikkelen på nettsiden er rettet opp i forhold til artikkelen i Før og nå, som inneholdt enkelte feil i beskrivelsen av familien på Sandbråten. Det vises for øvrig til Tor Børsting og Bodil Moum Børstings bok «Stedet hvor alle trives: Sognsvann og Omegn».

Advertisements

Ett svar til Kaféer og serveringssteder i sognsvannsområdet rundt 1900-tallet

  1. Tilbaketråkk: God jul og godt nytt år | Sogn kultur- og historielag

Kommentarer er stengt.