Det er 2. juledag, tirsdag 26. desember 2006. Ivar Formo har feiret julen på hytta på Mylla med samboeren sin, Wenche Jacobsen. I dag skal de en snartur til Oslo for å feire bursdagen til Ivars mor som blir 78 år denne dagen. Ivar hadde lest i Aftenposten på vei opp til Mylla at det var gode isforhold i Nordmarka, og han bestemte seg for å gå på skøyter tilbake til Oslo. Det skulle bli Ivar Formos siste tur.

Sverre Grimstad

Hyggelig julefeiring

Wenche og Ivar kom til Mylla fredag 22. desember for å nyte den flotte naturen, og forberede julen. Hytta hadde god plass, og de ville derfor få besøk av familien til både Wenche og Ivar. Først Ivars foreldre, Gerd (f. 1928) og Ivar Odd (f. 1922), og Ivars sønner, Anders (f. 1978) og Eirik (f. 1982), dessuten Ivars søster, Marit med to barn. De kom på julaften, og om kvelden spiste de et tradisjonelt ribbemåltid. I. juledag dro Ivars familie tilbake til Oslo, og i stedet kom Wenches foreldre, Wenches to sønner, Kristoffer (f. 1979) og Lars (f. 1981), broren Tom og nevøen Jonas.

Været var strålende, rundt null grader, men ikke noe snø. På Mylla lå det imidlertid fast stålis, og manglende skimuligheter ble erstattet av turer på skøyter. Det passet Ivar utmerket, for denne høsten hadde han en betennelse under foten som gjorde det vanskelig å bevege seg uten smerte. Den alltid smilende og blide Ivar kunne av den grunn av og til være litt lunefull denne høsten, ja noe grinete også siden han ikke fikk mosjonert nok. Med skøyter på beina gikk det imidlertid mye bedre, og Ivar gledet seg til turen sydover neste dag, som han ikke hadde gått på skøyter siden ungdommen. Han spurte sønnen Eirik om han ville komme opp igjen til Mylla neste dag, og gå turen sammen med han, men Eirik hadde allerede gjort andre avtaler, og hadde ikke anledning. En av hyttenaboene, Tore Heldrup Rasmussen, hadde imidlertid tid og lyst til å følge Ivar et stykke på veien. Tore, gift med Nina, hadde kjøpt hytte på Mylla i 1997, og de var allerede for veteraner å regne i området.

Morgenen 2. juledag 2006

Etter en solid frokost, med egg og bacon, dro Wenches familie hjem igjen. Sammen med Tore Heldrup Rasmussen, gjorde Ivar seg klar til skøyteturen tilbake til Oslo. Det var fortsatt strålende vær, og et par plussgrader. Skiforeningen hadde meldt at de fleste vannene over 150-200 meter nå hadde trygg, solid is. Det samme meldte Oslo vann- og avløpsetat, og Norges Vassdrags og Energidirektorat. Skøyteforholdene var svært gode, siden det ikke var snø. Likevel, forsiktige måtte man være, særlig ved elveutløp. Mylla lå på nesten 500 moh., Katnosa på 464 moh., Store Sandungen på 390 moh. og det nederste vannet før Skar i Maridalen, Øyungen, lå på 283 moh., så de følte seg trygge på at dette skulle bli en fin tur.

De brukte litt tid på forberedelsene, og først klokken 12.30 kom de seg av gårde. I sekkene hadde de forseglede poser med tørre klær, mat og termos. Forseglingen gjør at sekkene fungerer som flyteplagg, og er ofte brukt i slike sammenhenger. Ivar benyttet også skistaver som han tenkte kunne brukes som ispigger, hvis uhellet skulle inntreffe. Tore hadde isbrodder i snor rundt halsen. Ivar gikk på hockeyskøyter, og hadde med seg joggesko til bruk mellom vannene. Tore gikk på turskøyter, lengdeløpsskøyter med binding og BC-skisko, som også var greie å bruke mellom vannene.

Wenche kunne godt tenkt seg å være med på turen, men hun hadde bare kunstløpskøyter, og det passet dårlig på en så lang tur. Hun fulgte dem et stykke ut på Mylla, hvor hun snudde og gikk tilbake til hytta, etter å ha ønsket dem god tur og bedt dem være forsiktige. Dessuten skulle hun kjøre bilen ned til Oslo, siden de skulle tilbake til Mylla samme kveld etter bursdagsfeiringen. Hun ventet til ved 15-tiden før hun satte seg i bilen, og kjørte hjem til Lachmanns vei på Grefsen

Skøyteturen sydover 2. juledag 2006

Ivar og Tore hadde motvind over Mylla, men kom seg raskt sydover, først til Ølja, så til Tverrsjøen, Skarvvannet, Buvann, Pershusvann og Finntjern. Mellom hvert vann skiftet de fra skøyter til sko og løp. I sydenden av Tverrsjøen traff de et par mannfolk med barn. Ellers var ingen andre å se. I smalet i nordenden av Pershusvannet var det tynn is, og de stoppet litt og vurderte forholdene. Men da de så ferske skøytespor foran dem, fulgte de raskt etter. De passerte Finnstad, hvor Ivar fortalte at han kjente mennesker som oppholdt seg der. Syd i Finntjern fikk de et nytt, skummelt isparti, men kom seg greit over. Tore la merke til at Ivar var svært forsiktig og tilbakeholden på disse partiene, og gikk gjerne på land langs med isen. Fra Finntjern tok de en islagt skiløype ned til Aklangen. Her falt Tore og slo seg kraftig i hofta. Ivar ble bekymret, men de fortsatte greit videre til smalet inn i Katnosa. Her var også isen tynn. Det knaket i den, men igjen fulgte de skøytesporene fra tidligere på dagen. Katnosa gikk greit, og ved Leveringsvika så de noen pilkere.

Så kom de frem til Katnosdammen, hvor Ivar satte seg ned på en stein, skiftet til joggesko, spiste et eple og gjorde seg klar til den siste delen av turen alene mot Skar. Klokken var 14.20. Hit hadde de brukt en time, 50 minutter, og Ivar beregnet at han ville bruke en time lenger ned til Skar, og ankomme ca. klokken 17, en time senere enn beregnet. Ivar sa også at han ville holde stavene løst i hånden hvis han følte seg usikker. «Takk for turen, og vær forsiktig» var de siste ordene de utvekslet.

Tore brukte en og en halv time tilbake til Mylla, hvor han ankom litt før klokken 16. Tores kone, Nina, hadde allerede skuet utover Mylla en stund, i håp om at Tore skulle komme før det ble mørkt. Lettelsen var stor da hun endelig så han ute på isen. Ved 16.30-tiden ringte så Wenche til Tore, betydelig oppskaket, og sa at Ivar ikke var kommet til Skar. Uroen spredte seg til Tore, som sammen med sønnene Sindre (f.1991) og Markus (f. 1992), Arild Bergstrøm og Peter Biong, kom seg med bil inn til Katnosdammen, og gikk manngard videre sydover langs skiløypa mot Sandungen, som de kunne tenke seg at Ivar hadde fulgt, siden det var her han var kjent. Ved 23-tiden fikk de beskjed om at en mann var funnet druknet i Store Sandungen, og en time senere fikk de bekreftet at det var Ivar Formo. Det ble en søvnløs natt på samtlige, og Tore benyttet tiden til å skrive ned hendelsene på skøyteturen til Katnosdammen.

Fra Katnosdammen hadde Ivar Formo flere valgmuligheter videre ned til Store Sandungen. Han kunne løpt skiløypa, som han kjente godt etter mange turer på ski. Eller han kunne valgt blåstien, men også skogsbilveien. Uansett veivalg har han kommet seg til Sandungen, og herfra var det også flere veivalg videre mot Hakloa. Han kunne løpt skogsbilveien østover mot Sandungskalven, og gått ned til vannet med en gang han så det gjennom et hogstfelt. Eller han kunne ha fortsatt noen hundre meter til, hvor veien gikk helt ned til vannet. En annen valgmulighet var at han kunne holdt seg unna isen på Store Sandungen, og heller løpt ned til smalet mellom Vesle og Store Sandungen, krysset brua og fortsatt videre langs sydsiden av Store Sandungen til Sandungsdammen, noe han altså ikke gjorde. Uansett veivalg valgte han feil vei. Han skulle holdt seg på land. Ute på isen må han ha følt seg utrygg, for han hadde ikke hendene i remmene på stavene, som lå løse ved siden av han i råka da han ble funnet.

Ettermiddag, 2. juledag 2006

Da Wenche Jacobsen kom til leiligheten i Lachmanns vei ved 16-tiden var hun litt overrasket over at hun ikke hadde hørt noe fra Ivar. Ivars sønn Anders, ringte noen minutter senere og fortalte at han heller ikke hadde hørt noe fra faren sin, selv om de hadde en avtale om at Ivar skulle komme hjem til ham etter skøyteturen, siden Anders bodde på Ringen langs Gamle Maridalsvei, like nedenfor Skar. Etter en dusj skulle de sammen reise videre til bursdagsfeiring i Havna- bakken. Både Anders og Wenche ringte nå Ivars mobilnummer flere ganger. Wenche syntes hun fikk noen klikk til svar, og ble øyeblikkelig svært urolig. Hun hadde hørt at mobiltelefoner som ligger i vann avgir klikkelyder, og fra seg av engstelse satte hun seg i bilen igjen, og kjørte inn i Maridalen. Anders ble også urolig, siden Ivar var nøye med å holde avtaletidspunkter, og flink til å si fra hvis han ble forsinket. Han forsto derfor at noe alvorlig måtte ha skjedd. Etter å ha kontaktet resten av familien, ble Wenche og Anders enige om at politiet måtte varsles, og Anders meldte Ivar savnet klokken 16.30. Klokken 16.45 var Anders, broren Eirik og Jon Gunnar Brevik, bror til Kristin, Anders sin kone, samlet ved bommen på Hammeren. Åge Arntsen i skogvesenet sørget for at de slapp gjennom, og dermed startet kjøreturen innover i Nordmarka, på leting etter Ivar. Kristin løp samtidig fra Skar opp til Øyungen for å se om Ivar befant seg langs den strekningen.

Redningsaksjonen om kvelden 2. juledag 2006

Anders, Eirik og Jon Gunnar var fra seg av engstelse mens de kjørte nordover i Marka. De stoppet ved Smalstrøm, og deretter Kikutstua, før de kom til Sandungsdammen. Her gikk de en runde, og ropte ut i terrenget uten å få noe svar. Så kjørte de videre til Sandungskalven gård, hvor Løvenskiolds oppsynsmann Gunnar Holth Nilsen (f. 1956) bodde. Han var nettopp kommet hjem fra en ferietur, og fikk nå høre at Ivar Formo var savnet. Senere på kvelden så han et helikopter som sto stille i lufta over vannet, et stykke syd for Sandungskalven. Gunnar reagerte på at det kanskje hadde gjort et funn, men fra hans side var det altfor sent på kvelden til å undersøke noe, mørkt som det var.

Anders, Eirik og Jon Gunnar stoppet med jevne mellomrom, ropte ut i terrenget, og håpte på svar. Ingen kontakt ble oppnådd. De hadde ikke fått med seg at Ivar hadde hatt trygt følge til Katnosdammen, og måtte befinne seg lenger syd. Derfor kjørte de videre til Katnosa gård, hvor de pratet med leietakerne. De fikk ingen nye opplysninger, og dermed kjørte de sydover igjen. Ved Sandungsdammen møtte de hundepatruljer fra Røde Kors, og ved 20-tiden var de tilbake på Skar.

En stor redningsaksjon ble satt i gang denne kvelden av politiet, ledet av operativ uteleder, politioverbetjent Kjell Bjerklund. Tore Heldrup Rasmussen kunne fortelle at han hadde fulgt Ivar til Katnosdammen, og at han måtte være lenger syd. Letemannskapene konsentrerte seg derfor om områdene rundt Store Sandungen, Hakloa, Bjørnsjøen, Rottungen, Gåslungen og Øyungen. Et par skøyter og noen klær ble funnet ved ei råk i Øyungen, hvor en mann hadde gått gjennom isen. Han hadde berget seg, men hendelsen ble en kort stund koblet til Ivar Formo. Gjenstandene ble vist til Wenche, som kunne konstatere at de ikke tilhørte Ivar. To helikoptre, mannskap med redningshunder og båter, ti politibiler og motorsykler var i aksjon, med flere frivillige i tillegg. Tor Øystein Olsen, leder av Maridalens Venner, befant seg også på skøyter i sydenden av Øyungen denne kvelden, og opplevde stor trafikk, blant annet ble han bedt om å komme seg til lands fortest mulig, siden isen var usikker.

Grunneier Carl Otto Løvenskiold (f. 1953) oppholdt seg på jakthytta si ved Store Sandungen denne julen, og han ble oppringt ved 18-tiden. Løvenskiold kunne fortelle at isen på Store Sandungen hadde lagt seg dagen før, og at Ivar Formo umulig kunne ha gått ut på den. Løvenskiold satte seg deretter i bilen, og kjørte langsomt fra Katnoselva og langs Store Sandungen til Sandungskalven. Det var stup mørkt, og han stoppet også ved flere anledninger, gikk ut av bilen og ropte ut i terrenget ned mot vannet, i tilfelle Ivar skulle ligge skadet et sted. Han fikk heller ikke noe svar.

Lisbeth og Håkon Østensen, som bodde på Hakloa, fikk ikke noen telefon fra politiet. Derimot oppfattet også de den intense helikoptertrafikken, og at ett av helikoptrene feilsøkte helt opp til Haklokalven, den nordlige delen av vannet. Deretter skal det ha returnert til Kjeller for å etterfylle drivstoff.

Litt over klokken 22 oppdaget et helikopter ei råk ute i vannet øst for Haraldstangen, over 200 meter fra land. Det fløt en person med ansiktet ned i råka, som var 3×3 meter stor. Skøyter og sekk var fortsatt på, men ikke stavene. To dykkere tok personen opp av vannet, og de konstaterte at det Ivar Formo. Den forulykkede ble straks fraktet til Ullevål universitets sykehus, med ankomst ca. 23.

Hjemme i Havnabakken 27, tett inntil Damefallene på Nordberg, var hele Formofamilien samlet denne kvelden, men ikke lenger for å feire bursdag. Det var en slags marerittaktig panikkstemning i huset, og timene var ubeskrivelig vonde mens de ventet på den uunngåelige meldingen. Klokken 23 kom beskjeden om at Ivar var funnet død, og Anders og Eirik dro ned til sykehuset, for offisielt å identifisere faren sin. Nå raste verden raste sammen for den nære familien. Det verste som kunne ha skjedd dem, var inntruffet.

Dagene etter drukningsulykken

Det ble vanskelige dager for familien etter Ivars død. Mye skulle ordnes før begravelsen, som ble bestemt til fredag 5. januar 2007. Det ble holdt minnestunder, både på Mylla og i Lyns lokaler på Ullevål stadion. Minnestunden på Mylla ble arrangert av Mylla løypeforening, og fant sted på nedsiden av Ivar og Wenches hytte. Seremonien ble ledet av kateket Trond Hem Stenersen. Også Jarle Sundelin fra løypeforeningen holdt minnetale for de nærmere 100 fremmøtte, som møtte opp med tente fakler i regnværet. Samlet sang de «Kjemp for alt hva du har kjært, dø om så det gjelder. Da er livet ei så svært, døden ikke heller». I Lyns lokaler ble det også lagt ut en kondolanseprotokoll, og seremonien ble ledet av prest Fredrik Ulseth, som var tilsluttet både Nordberg kirke og Lyn.

Lørdag 30. desember dro Wenche, sammen med sønnene sine, inn til ulykkesstedet fra Stryken. Samme dagen dro også Ivars familie inn til Store Sandungen. De plasserte telys ved stolpe 199 398 langs veien, og gikk deretter ned til vannet der de trodde Ivar hadde gått ut på isen. De hadde med fakkelbokser, telys og blomster, som ble kastet ut på isen, som fortsatt ikke var frosset til langs land. De brant også et bål under oppholdet her nede. Litt usikre var de om de sto på rett sted, og derfor ringte Anders politiet for å få GPS-koordinatene på funnstedet. Da politiet forsto at Formofamilien var samlet ved Store Sandungen, sendte de et helikopter som likevel befant seg i nærheten, inn til Store Sandungen, og som med lyskastere markerte nøyaktig hvor råka var. Også på ettårsdagen for Ivars død, 2. juledag 2007, holdt familien en minnestund ved Store Sandungen.

Også kjentmannsmerkets nestor, Kåre Haug, sammen med to venner, gikk ut til råka på skøyter lørdag 30. desember. Råka lå drøyt 200 meter fra land, og Ivars staver lå spredt på hver sin side av den, etter turbulensen fra helikopterrotoren. Råka lå et godt stykke nord og øst for der Ivars familie kastet blomster ut på isen, noe som kan tyde på at de hadde valgt feil sted. Kåre Haug dro tilbake til Store Sandungen onsdag 3. januar 2007 og hentet stavene, og sønnen Anders fikk dem en uke senere, onsdag 10. januar.

Ivar ble obdusert, og det viste seg at ansikt og hender var stygt oppskrapet. Obduksjonsrapporten fortalte at han sannsynligvis hadde kjempet mens han lå i råka. Men, det kunne også være at når han gikk gjennom isen, har hodet truffet iskanten, og han ble slått bevisstløs og døde fort som følge av drukning.

Samme romjul var det flere alvorlige ulykker som følge av folk hadde gått gjennom isen. Enda en person hadde druknet, og politiet sendte øyeblikkelig ut melding om at isen var høyst usikker i hele Oslomarka, og det var forbundet med fare å bevege seg på den. De positive meldingene om isforholdene som Skiforeningen, vann- og avløpsetaten og NVE hadde sendt ut, var altså direkte feilaktige.

Bisettelsen

Nordberg kirke har plass til nærmere 700 personer og var mer enn fullsatt under Ivar Formos bisettelse fredag 5. januar 2007. Sogneprest Egil Stray Nordberg forrettet under bisettelsen. Kisten var spesiallaget – ikke hvit, men i tre. Håndtakene var ski og staver, laget av sønnene Anders og Eirik. De var også blant dem som bar kisten ut, sammen med faren Ivar Odd Formo, broren Tore, ungdomsvennen Terje Strøm og Kristoffer Jacobsen.

Ivar Formo ligger begravet på Vestre Aker kirkes gravlund, i familien Formos familiegrav.

Etterskrift

Det har vært arbeidet med denne artikkelen i flere år, og samtaler med personer som Ivars samboer, Wenche Jacobsen, Ivars sønner, Anders og Eirik, og følgesvennen Tore Heldrup Rasmussen har vært viktige informanter for å få stoffet så riktig som mulig. De har alle lest artikkelen på forhånd.

 Kildehenvisning

• Christensen, Trygve: Nordmarkas skiløpere, 2007
• Diverse avisartikler fra dagene etter drukningsulykken
• Samtaler med Anders og Eirik Formo, Wenche Jacobsen, Tore Heldrup Rasmussen, Gunnar Holth Nilsen, Carl Otto Løvenskiold, Kåre Haug, Sverre Seeberg, Ivar Martinsen, politioverbetjent Kjell Bjerklund

Artikkelen er en bearbeidet versjon av samme beretning fra Sverre Grimstads «Nordmarkshistorier», utgitt på Dreyers Forlag Oslo i 2015.

---

IVAR FORMO (1951–2006)

Ivar Formo utdannet seg ved NTHs maskinlinje i Trondheim og var utdannet sivilingeniør i 1976. Han startet jobbkarrieren sin i «gamle» Bergen Bank, før han gikk over i forretningslivet. Ivar ble administrerende direktør, først i Industri-investor, så i Kistefos, med ansvar for venture-investeringer. Selv var han også en aksjeinvestor, med store aksjeposter i Ignis, Dynapel og Captura.

Ivar Formo jobbet i mange år med omstilling og utvikling innenfor IT- og telesektoren, og da han døde, hadde han flere styrelederverv.

Idrettskarrieren
Ivar Formo viste i ung alder at han var et stort idrettstalent, noe han arvet etter faren, Ivar Odd Formo (1922–2011), som var både en utmerket langrenns- og orienteringsløper. Allerede som tolvåring vant Ivar Hovedlandsrennet, og i årene som kom skulle han ha Oddvar Brå som sin fremste konkurrent, men også nære venn. Da Ivar ble junioreuropamester på 10 km i 1971, bare 19 år gammel, bestemte han seg for å satse for fullt på langrenn i årene som kom, ved siden av de krevende studiene ved NTH.

Ivar Formo fikk en glimrende idrettskarriere, og var i verdensklassen, både i langrenn og orientering. Den største prestasjonen var OL-gullet på 50 km i Seefeld i 1976, med faren som tilskuer. Han vant med 46 sekunders forsprang på øst-tyskeren Gerd-Dietmar Klause, og lenge før Ivar gikk i mål, kom den legendariske radioreporteren Bjørge Lillelien med et av sine mest kjente utbrudd: «Saken er klar, saken er biff, saken er karbonade, saken er ertesuppe».

Under VM-stafetten i Lahti i 1978 fikk Ivar også det han kalte sitt livs verste øyeblikk. På slutten av tredje etappe, da han lå i tetgruppen, falt han, og en mulig gullmedalje ble til bronse. Ivar vekslet 21 sekunder etter teten, og Oddvar Brå på siste etappe hadde ingen mulighet til å ta dem igjen. Ivar kunne sikkert ha tenkt seg en annen avslutning på idrettskarrieren sin, for etter 1978-sesongen la han opp, bare 26 år gammel.

Totalt tok Ivar Formo seks OL- og VM-medaljer. Han vant den uoffisielle verdenscupen i 1974 og i tillegg seks NM-titler i perioden 1973–76. I orientering fikk han bronse i VM-stafetten i 1974, og i 1977 ble han norgesmester i nattorientering. For sine idrettsprestasjoner fikk Ivar Formo Egebergs ærespris (1973), Holmenkollmedaljen (1975), samt Morgenbladets gullmedalje og Sportsjournalistene statuett for årets idrettsbragd (1976). Som faren representerte Ivar Ski- og fotballklubben Lyn.

Etter at Ivar Formo la opp i 1978, hadde han fortsatt kontakt med skimiljøet. I årene 1983–86 var han langrennsformann i FIS (Det internasjonale skiforbundet). I årene 1990–94 var han styremedlem i Norges Idrettsforbund, i tillegg til at han i en periode var formann i Lyn.

Mylla løypeforening
Ivar Formo ble også sterkt opptatt at løypeforholdene rundt Mylla skulle være så gode som mulig, og sammen med blant annet Odd Martinsen, som også hadde hytte på Mylla, ble Mylla løypeforening stiftet i 2004. Løypeforeningen fikk etter hvert mange medlemmer, og hver høst hadde de en stor dugnad for å legge løypeforholdene bedre til rette i området. Ivar Formo var leder av løypeforeningen da han døde. En av de siste løypene Ivar var med på å forbedre, gikk fra Åsjøvika i Mylla og opp på Bislingsflakene. Den har fått navnet Formoløypa.