ARTIKKEL FRA FØR OG NÅ 2017

Jeg vokste opp i Havnehagan. Mine foreldre leide bolig i Carl Grøndahls vei og Tåsen Terasse en periode og vandret rundt i strøket for å se om etter et eget sted å bo. Huset skulle være passe stort og ikke for kostbart. Så fant de huset i Havnehagan i 1938 og kjøpte det for kr. 40.000. Da var jeg tre år.

Mette Breder

Har tenkt en stund på å skrive om boligenes opprinnelse, hvem som har bodd der og gi noen glimt fra oppveksten slik jeg husker den. Jeg bodde andre steder etter artium, men flyttet tilbake i 1973.

Gårder som avga grunn til eiendommene

Sogn Haveby var et resultat av det samarbeidet Aker Kommune inngikk med A/S Akersbanene om at det skulle erververes og utnyttes faste eiendommer i tilknytning til utbygging av banenettet. Akersbanene startet salget av parseller med en gang reguleringsplanen var vedtatt i 1923. Samtidig ble et omfattende veianlegg satt i sving. Veiene ble nummerert og Havnehagan, som fikk sitt navn i 1936, var vei nr. 2505. Navnet har nok sin bakgrunn i at området har vært beitemark (havn). Gamle kart omtaler området som «Kalvehavna».

Veien gikk fra Nordbergveien, litt nord for Tåsen skole og opp til Korsvoll stasjon, senere Østhorn og var lenge en blindvei. Arbeidet med Sognsvannsbanen startet i 1922, men ble stoppet i 1924 pga en konflikt om lønns- og arbeidsvilkår og kom først i gang igjen etter 9 år. Sognsvannsbanen kunne åpne for drift i 1934. Det var dobbeltspor til Korsvoll stasjon og enkelt spor videre til Sognsvann. I årene 1937–1939 ble dobbeltsporet forlenget til Sognsvann og Korsvoll stasjon fikk navnet Østhorn. Navnet Østhorn fikk stasjonen etter fjellknausen som ble sprengt bort i forbindelse med forlengelsen av banen. Vognene var den gang brune trevogner med egen røkekupe og billettkonduktør, ski måtte spennes fast utenpå. Etter hvert ble vognene dekket med røde plater. De dundret forbi så huset vårt ristet.

Eiendommene i Havnehagan fikk gårdsnummer fra gården Taasen nordre gnr. 54, som hadde hatt sin utmark i dette området. Et unntak var eiendommen nr. 10 som hadde tilhørt Berg gård, gr.nr. 48. Havnehagan var omgitt av store friområder. I nordvest var det et grøntområde («parkområde») som vi kalte «Eikesletta» fordi det var mange store eiketrær der, og det vi kalte «Østhornskogen», det store høydedraget mellom Eikesletta og Kongleveien, nå Gunnar Johnsons vei. Disse områdene tilhørte Nordberg gård. Nordberg gård hadde bygget en stor sveitservilla som kårbolig, på den delen av Eikesletta som lå mot Nordbergveien og Østhornskogen. Villaen står omtalt på kartene som «Østhorn» og «Skovly», nå Nordbergveien 35. Arealet syd for Nordbergveien tilhørte også Nordberg gård.

Mot nordøst lå Havnajordet. Den nordvestlige delen, en smal stripe av jordet, som på mange kart kaltes Kalvehavna eller Bergshaven/ Bergshavnen, tilhørte Berg gård, mens den østlige delen av jordet pluss Korsvolltoppen, et stort høydedrag mot Tåsenveien, tilhørte Taasen søndre. På Korsvolltoppen, som etter krigen ble kalt «Tyskertoppen», var det også store eiketrær. Disse ble fjernet av tyskerne under krigen bortsett fra ett stort tre som fortsatt står som en bauta nær Carl Kjelsens vei. Nederst i Havnajordet lå en eiendom kalt «Bergseie» like ved t-banebroen. I tillegg til eik var det mange store bjerke- og asketrær i Havnehagan og hele området forøvrig. Vi kan fortsatt se asketrær på enkelte eiendommer i retning Berg. Trærne har nok markert forbindelsen mellom gårdene i sin tid. To trær står fortsatt like ved Østhorn stasjon og nederst ved Nordbergveien nr. 23 og 25.

Nærmere beskrivelse av eiendommene og noen av beboerne

I Havnehagan var det planlagt og bygget 11 boliger, nederst lå to boliger med nummer til Nordbergveien, nr. 23 og 25, med inngangsparti fra Havnehagan og hørte til i veien. Husene var stort sett toetasjes tomannsboliger på den siden der tomtene var flate og enebolig på den andre siden der tomtene skrånet opp mot banen. Husene ble bygget i perioden 1927–1938, med unntak av nr. 10. Flere av Nordbergveiens hus er bygget noe tidligere, noen så tidlig som i 1920 og fremover. Tåsen skole bygget i 1916, noe som naturlig genererte boligbygging.

Havnehagan 10, gnr. 48/10

Huset ble bebygget i 1915 som det første på området og før veien fikk navn. Det var et lite gårdsbruk med navnet «Solheim». I april 1915 mottok Aker kommune en «bygningsanmeldelse av våningshus, fjøs og staldbygning for fjøsholder Karl A. Olsen paa parcel av Berg ved Bergshavnen». Det ble godkjent med den betingelse av at bygningenes beliggenhet skulle være tolv meter fra parsellens østgrense og at det skulle være minst åtte meters avstand mellom våningshuset og uthusbygningene og at avstand til nabogrense skulle være minst fire meter. Han søkte om fritagelse til å betale for vei inn til eiendommen, men måtte avgi område for vei gratis. Våningshuset «Solheim», bygget som en sveitservilla, hadde to etasjer med en stor og en liten leilighet i hver etasje. I tillegg til våningshuset ble det bygget et langstrakt skjul langs bekkens øvre del. Vis a vis våningshuset var det uthus med stall, fjøs, grise- og hønsehus og høyloft. Det var ikke bad og toalett i huset, men en utedo pr. leilighet for enden av skjulet. I 1939 bodde det 13 personer i huset. I første etasje bodde gårdens eier Karl Adolf Olsen (f. 1886) i som da var enkemann, med sønnen Konrad, f. 1913, og datteren Marit Ovidia, f. 1916, i en 4 værelses leilighet. For oss var dette bare «gården». Vi visste ikke om noe navn. Gården var sentral i vår oppvekst.

Deler av huset ble leid ut til flere familier. I 1. et. Inga Arnesen og sønn Erling fra 1939. Fra 1935 i 2. et. Familien Johan Nesse, f. 1899 og Elvira, f. 1903, sønner Roland, f. 1927 og Bjørn, f. 1934. Fra 1940 Rudolf Svensson, f. 1898 og Ingrid, f. 1904, sønn Arne, f. 1929, og datter Grete f. 1936. Rudolf Svensson døde i 1973, men Ingrid fortsatte å bo der til hun døde i 2004, 100 år gammel.

Familien Nesse flyttet i ca. 1948 til Korsvoll. Senere er leiligheten blitt leid ut til nye. Da Marit Olsen døde arvet nevøene Jon og Kai Solheim eiendommen. Deres far Konrad hadde i slutten av 1970 fått regulert eiendommen til tomter for 3 nye hus, nr. 10 B, 12 og 14. Nr. 10 har gjennom årene hatt skiftende leietagere.

I 1933 fikk Karl A. Olsen godkjent overtagelse av tomtene for det som ble Nordbergveien 29 og 31. Det ble derfor et stort sammenhengende område fra Havnehagan 10 ned til Nordbergveien.

På området for Nordbergveien 29 bygget Karl A. Olsen et to etasjes bolighus som han leide ut i mange år til familiene Olsson og Gramstad. Det gikk en bjørkeallé mellom Havnehagan 8 og hagen i nr. 10 ned mot Nordbergveien 29. På den andre siden av hovedhuset i nr. 10, nærmest bekken, var det et litt kupert grøntområde som vi kalte «hauen». Hauen var snarvei for oss barn i Havnehagan og for barna i nr. 29.

Nordbergvn 23, gnr. 48/90
Bygget i 1927

Der bodde Emil, f. 1893, og Regine Kjølstad, f. 1890. Han var forvalter i Oslo Veivesen og hun husmor. De hadde 4 barn, Jan Eugen f. 1922, Svein f. 1927, Kari Regine, f. 1926, og Inger Elisabeth, f.1924. 1977 ble huset solgt til Per og Ellen Helgerud, døtrene Marit, Anne og Tone. De bodde der fast fra 1978. Per, (f. 1944 – 2016), var kirurg og Ellen sykepleier. Ellen solgte huset og flyttet i 2017.

Nordbergvn. 25, gnr. 48/91
Bygget i 1929

Der bodde Marius Wiens, f. 1886, og Margit, f. 1897, Grethe, f. 1923 og Reidun f. 1925 inn i 1. et. M. Wiens var avdelingssjef i Norsk Vacumoil Co. A/S. Margit var husmor.

I 2.et. bodde forskjellige leieboere bl.a. familien E. Haugan. Haugan drev Nordberg kolonial. Etter at Marius Wiens døde bodde fru Wiens sammen med Reidun i 1. et. Reidun ble boende der alene etter morens død til hun selv måtte på sykehjem. Grethe, som hadde flyttet hjemmefra, flyttet tilbake tidlig på 1980 tallet og bodde i 2. etasje.

Grethe var meget opptatt av bl.a. natur, klima og kosthold. Hun var aktiv i Berg, Nordberg og Sogn Vel i mange år. Grøntgruppen var hennes hjertebarn og hun vervet flere i området, også meg, til å være med i denne. Bl. a. tellet og beskrev vi trær i hele grøntområdet fra Tåsen og opp Havnajordet. Vi kartla snarveier og smutt og fikk merket noen av disse. Lokalhistorie var hun også opptatt av som medlem av «Lokalhistoriens venner». Alle slags skriv og avisnotiser, som hun hadde samlet på, ble delt ut til kjente før hun døde i 1912. Reidun døde på sykehjem et par år etter, og huset ble solgt i 2015.

Nordbergvn. 29, gnr. 48/10

Eier var Karl A. Olsen i Havnehagan 10. I 1939 flyttet Erling Gramstad, f. 1903, og Gunvor, f. 1903 og Finn Erling, f. 1936, inn i 1. et.

Erling Gramstad var representant for Wald-Jacobsen i Bergen og fru Gramstad var husmor.

I 1940 flyttet Willy Olsson, f. 1907, og Else, f. 1913 inn. Eldste datter Brita, f. 1936, fikk etter hvert 5 brødre, sistemann i 1948. Willy Olsson var lege og utdannet seg etter hvert til psykiater. Else hadde lært sykepleie, men fullførte ikke utdannelsen pga tidlig giftermål og mange barn.

Else Olsson var født Skallerud og hennes far eide og drev gartneriet i Nordbergv. 52. Willy Olssons far var byggmester. Familien fikk tomt av gartneriet og i 1947 bygget han en toetasjes generasjonsbolig i Kongleveien 6. Dit flyttet familien Olsson og bestemor Alma og bestefar Herman Olsson. Brita og jeg var nære venner fra vi var små og inntil vi begynte i gymnaset på forskjellige skoler. Det ble mange turer over hauen i vår oppvekst. Nordbergveien 29 ble overtatt av Konrad og Martha Solheim med sønnene Jon og Kai.

Havnehagan 1, gnr. 54/194
Arkitekt: Harald Wildhagen. Bygget i 1936.

Der bodde Harald Wildhagen, f. 1895, og Alma, f. 1899, og datter Berit f. 1936, i første etasje. I 2. etasje bodde bl.a. Ingeborg Marie Wildhagen, Haralds mor, og Haralds bror Kaspar. Harald var arkitekt hos boligrådmannen i Oslo. Alma var husmor. Folketellingene i 1948 og 1954 viser at Werner og Signe Anderson bodde i 2. etasje, de flyttet inn 1944. Kaspar hadde flyttet ned i 1. et. Alma døde i 1974 og Harald i 1982. Berit giftet seg og bodde der til 1984. Etter et par år ble huset solgt til Jan Mæhlen med familie.

Havnehagan 1 B, gnr. 54/193
Arkitekt: Motzfeld og Weiersholm. Bygget i 1937.

Eier Herman Thrap-Meyer, f. 1901, og Gunvor, f. 1899, sønn Olaf, f. 1928, og datter Liv, f. 1936. Herman var da reservelege på Sophies Minde. Gunvor var husmor. Familen flyttet til Hagavik ved Bergen i 1948 og bodde der til 1953, der Herman arbeidet som overlege og direktør ved Kysthospitalet i Hagavik.

I perioden 1946–1953 ble huset leiet ut til Carsten Bjerch-Hansen, f. 1898, og Hildebjørg, f. 1907, husmor. Døtre Karin Unni, f. 1937, og Reidun, f. 1940. Carsten var soussjef i Fellesbanken. I 1953 flyttet familien til leilighet i Hoffsveien.

Da familien Thrap-Meyer kom tilbake i 1953 arbeidet Herman ved Oslo legevakt. Olaf utdannet seg etter hvert som kunstmaler og ble en anerkjent kunstner. Liv gikk i gymnasiet. Herman flyttet i 1974 til pensjonistleilighet i Gunnar Johnsons vei (Østhornskogen). Liv flyttet inn med sin familie og bodde der til 1981. Huset ble solgt til familien Kjos og senere til Anne Lill Eide.

Havnehagan 3, gnr. 54/195 (3A og 3B)
Arkitekt Steinar Nesheim. Bygget i 1936.

Eier Torbjørn Hansen, f. 1895, og Hilda, f. 1900, og sønnen Bjørn f. 1927. Underetasjen ble leid ut. Torbjørn var vaktmester i Telegrafverket, der han senere ble formann. Hilda var husmor.

Fra 1947–1954 ble en del av huset leid ut til Hans Johan Cordtsen, f. 1910, og Sigrid, f. 1907, døtre Astri Inger, f. 1941 og Turid, f. 1947.

I 1954 flyttet Bjørn Hansen dit, gift med Kirsten Jarne. De fikk en datter Anne Britt. I 1986 ble huset seksjonert og solgt til Børje Heikkinen. Han og familien beholdt leilighet 1 og solgte leilighet 2 til Liv Haug og Terje Aurdal. Leilighet 1 er blitt videresolgt et par ganger. Der bor nå Brendan John Slater og Sissel Heramb Slater med sine to døtre.

Havnehagan 4, gnr. 5/183
Tomannsbolig. Bygget av byggmester G. Holt i 1935.

Eier Karl Gunnar Asbjørn Mortensen, f.1888, og Borghild Alvilde, f. 1889. Karl G. var stortingsstenograf, senere sekretær i Andresens Bank. De var barnløse.

Da Asbjørn Mortensen døde ble Reidun Paulsen, hans niese, en av to arvinger. Det endte med at Sverre, f. 1922 og Reidun, f. Bøe, 1924, fikk kjøpe huset i 1965 for kr. 200.000. De flyttet inn samme år med barna Jon og Hanne. Reidun døde i 2006. Etter Sverres død i 2008 overtok Jon Bøe Paulsen eiendommen i 2010. Han bor der fortsatt.

Havnehagan 5, gnr. 54/174
Arkitekt Fred. W. Schultz. Bygget i 1934.

Eier fra 1936 Johan Bertran Larsen, f. 1891 og Bjørg Johanna, f. 1899, sønn Svein Inge, f. 1927 og datter Sigrunn Elisabeth, f, 1935. J.B. Larsen var foliosjef i Chr. Bank og Kreditkasse og Bjørg husmor. Svein bosatte seg i USA. Sigrunn giftet seg og flyttet. Hun kom senere tilbake med sin familie i 1963.

I 2003 overtok hennes sønn Tore huset. Sigrunn fikk bygget en sokkelleilighet til seg med Arne Eide som arkitekt for ombyggingen.

Havnehagan 6, gnr. 54/184
Tomannsbolig. Arkitekt Paul Norr. Bygget i 1934.

Eier Kaare Røvig, f. 1901, og Anlaug, f. 1907, datter Gudrun, f. 1936, sønn Arne, f. 1940, og datter Kirsten, f. 1943.

Fra 1946 bodde Anlaugs mor, Olga Holtung, mange år i 2. etasje. Gudrun og Arne flyttet etterhvert hjemmefra. Kirsten bosatte seg som nygift med familie i 2. etasje. Etterat Kaare Røvig døde i 1974 flyttet Kirstens mor opp i 2. etasje og de unge ned i 1.etasje. Der bodde de til 1995. Huset ble solgt til Idar Kristoffersen som tidligere hadde kjøpt nr. 8. Der bor nå Idars døtre Hege og Gry med sine familier.

Havnehagan 7, gnr. 54/173
Arkitekt ant. Fred. W. Schultz. Bygget i 1935.

Eier Gunnar Schultz, f. 1886, og Millie, f. 1901, og døtre Sissel, f. 1928, og Lise f. 1930. Gunnar Schultz var arkitekt. De flyttet etter krigen og huset ble i en del år leiet ut til NATO ansatte.

I 1953 flyttet Hjørdis Wettergren, f. 1910, inn med sønnen Finn, f. 1944. I 1960 ble huset solgt til Tormod, f. 1936, og Turid, f. 1936, Eskeland med sønnene Torstein og Gunnar. Huset ble i 2003 solgt til Felix Lous og Hanne Larssen og deres to sønner.

Havnehagan 8, gnr. 54/207
Tomannsbolig Arkitekt Edgar Smith Berentsen. Bygget i 1938.

Eier Andve Berge f. 1891, og Gerda, f. 1901, datter Solveig, f.1934, og sønn Eivind, f. 1936. Andve Berge arbeidet med byggevirksomhet. Gerda var husmor.

2. et. ble leiet ut en periode til familien Wellén, og fra 1949 til John R. Johannessen og Anna, døtre Turid og Anne-Torhild.

Gerda Berge ble enke og solgte huset i 1966 til Idar og Brit Kristoffersen med døtrene Siw, Hege, Gro og Gry. Betingelsen var at Gerda skulle bo der så lenge hun levet. Fra 1995 overtok Siw med en sønn 2. etasje, Idar og Brit bor i 1. etasje.

Havnehagan 9, gnr. 54/204
Arkitekt Leif Egeberg. Bygget i 1937.

Eier Mathias Foyn, f. 1893, og Elinor, f. 1898, sønner Leif, f. 1923 og Kjell, f. 1928, Mathias Foyn var skipsfører og arbeidet i Bjørndal Skipsrederi og i senere år som agent i Rich. Peterson. Mathias og Elinor Foyn måtte etter hvert flytte på sykehjem. I 1970 ble huset overtatt av sønnen Leif og hans kone Anna Louise, sønner Bent og Sten. Leif drev i mange år eget agenturfirma hjemmefra. Han døde i 2007, Anna Louise, f. i 1927, bor fortsatt i huset.

Havnehagan 10 gnr. 48/10
«Solheim». Bygget i 1915.

Omtalt ovenfor, som første bolig i veien.

Havnehagan 11, gnr. 54/205
Arkitekt Leif Egeberg

Eier Johan Breder, f. 1903, og Margit f. 1907, døtre Mette f. 1935, Ingeborg, f.1937, og Astri, f. 1939, og sønn Henrik, f. 1947. Johan Breder var ingeniør og arbeidet ved A/S Sønnichsen Rørvalseverket. Margit var husmor.

I 1973 ble det bygget til en liten leilighet. Mette overtok huset med foreldrene «på kår». Margit døde i 1987 og Johan i 2001. Den lille leiligheten leies ut.

Bosituasjonen i dag

Bare noen få eiendommer er beholdt av samme familie i to generasjoner. Det gjelder nr. 5, nr. 9 og nr. 11. De øvrige boligene har hatt skiftende eiere hvorav noen har bodd i Havnehagan i mange år.

Det er gjort noen endringer på enkelte av boligene opp gjennom årene, men innenfor det som er mulig innenfor «Reguleringsbestemmelser til reguleringsplan for boligområdet Sogn Haveby – Fortetting og Bevaring. S-3669 av 17.06.98. 4 boliger er av Byantikvaren «regulert til bevaring». Det er nr. 5, 9. 10 og 11.

Eiendommene som er kommet til etter 1980

Havnehagan 1 B og 1 C. Da 1 B ble kjøpt av Anne Lill Eide ble det fradelt litt av grunnen fra både nr. 1 og 1 B. Sirin Eide kjøpte tomten – som ble «ny» B mens «gammel» B ble til C. Hun bygget i 1993, arkitekt var Arne Eide. Mange bemerker huset med veranda rundt et stort asketre.

Havnehagan 10 B. Den nederste del av hagen, ble fradelt nr. 10, «Solheim», og tomten solgt til Ole og Ester Rebne, datter Ragnhild og sønn Bjørn. Huset ble bygget i 1987.

Havnehagan 12 A og 12 B, fradelt nr. 10 og tomten, som ligger langs bekken, ble solgt til Odd og Turid Jørgensen, Terje og Ellen Synnestvedt. Huset er vertikalt delt og ble bygget i 2008. Havnehagan 14 og 16, fradelt nr. 10 og solgt til Ole Ljosland og Ane Ottestad samt Morten Roland og Eva Holm. Forut for byggingen ble de gamle uthusbygningene på gården tillatt revet i 2009. De bygget en vertikalt delt tomannsbolig med hybelleilighet der i 2012.

Oppvekstminner

De som kjøpte bolig i Havnehagan hadde variert yrkesbakgrunn og kom fra forskjellige steder i landet. De fleste hadde barn, noen barn kom til etter hvert.

I krigsårene var det få endringer av beboere, men leieboernetet. Det var bl.a. to arkitekter, to kapteiner, en byggmester, en bankmann, en lege, en ingeniør, en sporveisansatt, en småbruker, noen kontoransatte m.fl. I krigsårene ble det igangsatt grupper med ansvar for tilfluktsrom, hvordan man skulle forholde seg ved flyalarm mm. Ansvarshavende var kaptein Mathias Foyn med J.B Larsen som stedfortreder. Dette utviklet samholdet i veien. Det var viktig å stille opp for hverandre. De ulike yrkene kom til nytte. Fedrene våre arbeidet og mødrene var hjemmeværende. Det ble dannet langvarige vennskap mellom flere av de voksne og blant barna. Vår nabo Mathias Foyn ble for oss «onkel Foyn». Bridge var populært. Mor og far spilte med henholdsvis ekteparet Foyn eller ekteparet Larsen. Bjørg Larsen og min mor hadde stor glede av å spille firhendig sammen. Vennskapet fortsatte i etterkrigsårene. Det var stort sett to aldersgrupper av barn. En gruppering var de som var født i årene 1923–1927. Den andre grupperingen de som var født fra 1934–1947. De minste hadde nok litt problem med å finne noen å leke med. Det var under de stores verdighet å ha noe med de små å gjøre. De av oss som var født mellom 1934 og 1940 var en godt sammensveiset gjeng. Brita og Finn i Nordbergveien 29 var med i gjengen. Vi løp til hverandre over «hauen», som var en del av tomten til Olsen på gården. Det var ikke andre barn der de bodde. Vi lekte i hagene, men veien og hele naboområdet med Eikesletta, Østhornskogen og Havnajordet var mest brukt. På Eikesletta var det en dam som samlet mange, og det gjorde også bekken. Vi hoppet tau og paradis, kastet på stikka og kappet land, spilte volleyball og dødball, lekte gjemsel og hadde snøballkrig. Endeveggen på gårdens låve var super som bakvegg i snøfestningen. Gården var en yndet lekeplass og et egnet sted å leke gjemsel, men Olsen var ikke alltid henrykt over det. Av og til fikk vi se dyrene i fjøset, men vi fikk aldri lov til å hoppe i høyet.

Vi akte og sto på ski på Havnajordet, gikk på tur til Sognsvann. Etter hvert fikk vi rattkjelker og prøvde oss både i Sognsveien og Tåsenveien. Noe vi egentlig ikke hadde lov til pga bilene, men det var for spennende og biler så vi sjelden. Vi hadde ikke lov til gå på trikkeskinnene, men likte å gjemme oss i skjæringen på motsatt side av stasjonen og vi moret oss med å legge ettører på skinnene for å se hvor flate de ble.

Det var spennende krigsår med tyskere på Korsvolltoppen og på Tåsen, blending, lyskastere og sirener. Faren til Grete måtte ha et eget pass fordi han arbeidet på Ullevål sykehus og hadde vakt til forskjellige tider. Han smuglet illegale opplysninger fra sykehuset i skoene sine. I høyloftet på gården var det en godt gjemt radio. På Tåsen skole hadde tyskerne fanger i transitt. Grete, i nr. 10, husker godt hvordan moren laget matpakker som Grete smuglet inn til dem i ubevoktete øyeblikk. Berit, i nr.1, fikk blikkbokser med sild som hun smuglet til fangene. Når boksene var tomme, fikk hun dem i smug tilbake for å kaste dem. I alle hager ble det dyrket poteter og grønnsaker. Det var høns i dukkestuer, gris i uthus eller kjeller og kaniner i bur. Tyverier forekom, og finurlige varslingsanlegg ble funnet opp. På gården var vi med på å røre i blodet etter at grisen var slaktet og hengt opp. Far hugget hodet av hønene vi skulle ha til middag, og vi stelte bittesmå kyllinger i stuen før de kunne være ute. Mor plukket karvekål på Havnajordet og vi plukket bær i skogen. Fra Larsens verandakant hoppet vi ned i snøfonnene nedenfor. Det var alltid mye snø den gangen! Jeg husker godt 6. mai 1945. Det var Sigrunns fødselsdagsselskap. Da fikk høre «Det er fred»! Vi var fulle av ærefrykt. Jeg var mye sammen med Sigrunn i nr. 5. Når hennes mormor var på besøk, fikk vi penger til trikken for å kjøpe kaker hos Samson på Majorstuen. Favoritten hennes var linser og marvpostei. Vi var lenge opptatt med å kle oss ut. Det resulterte i at vi spilte teaterstykket «Den forheksete prinsesse». Vi spilte i Thrap-Meyers peisestue og i Berges garasje. Forestillingen ble annonsert i klasserommenes høyttalere. Inntekten gikk til Feriekoloniene i Oslo. Sigrunns far som arbeidet i bank, sørget for at pengene kom til rett sted. Arrangementet ble også omtalt i Aftenposten.

Vi hadde kort vei til Tåsen skole. Hadde vi glemt en leksebok kunne vi i frikvarteret krype under gjerdet mellom skolen og hagen i nr. 1 unntatt i de krigsårene tyskerne okkuperte Tåsen skole og Berg skole ble omgjort til sykehus. Da var det skole på Bakkehaugen gård og i naturfagbygningen på Blindern universitet.

Klærne våre var under krigen og i flere år etterpå omsydde eller arvet Mange av mødrene var flinke til å sy, stoppe og lappe. Mor fikk etter hvert hjelp av en sydame som kom hjem til oss. Min yngste søster hadde den «ulykkelige skjebne» at hun måtte arve klær etter to eldre søstre. I forretningsgården på Nordberg var det mange butikker: Der var det kjøtt, fisk, jernvarehandler Tønnesen og kolonialbutikk bestyrt av Haugan. Frk Rasten hadde butikk for sysaker, hun sydde også klær. De fleste handlet der og det var vanlig å handle på bok med oppgjør hver måned. Min far handlet hos kjøpmann Lund i Blåsbortveien på vei fra jobb. Det var «veldig» langt å gå dit hvis noe hastet. Det var smått med lommepenger. Vi fikk litt mot å hjelpe til med å gå ærend, tørke støv og ikke minst det kjedelige å vaske opp etter middag. Radiolytting var viktig for barn og voksne. Min far anskaffet Tandberg radio og etterhvert Tandberg båndspiller. Stort var det. Favoritt program var jo barnetimen, men da vi vokste fra den var det radiokrim: «Paul Temple og Gregory saken» og «God aften mitt navn er Cox». Vi fikk platespiller etter hvert og klassisk musikk var populært i vår familie, men spesielt for de voksne.

Fødselsdagsfeiringer var alltid viktige, og det var som regel en viss spenning om vi ville bli buden.

Flere av mødrene våre var med i kirkering i etterkrigsårene for å skaffe penger til kirke på Nordberg. Vi sognet til Vestre Aker kirke og ønsket om en lokal kirke var stort. Herman Olsson, Britas bestefar, var byggmester og sto for byggingen av tømmerkapellet på Nordberg. Kapellet tjente som kirke i mange år.

Etter hvert som vi vokste opp beveget vi oss mer utenfor eget område og dro til Ingierstrand for å bade. Vi var med i speideren, noen ble KFUK-speidere, andre blåspeidere. Vi hadde også mer kontakt med skolekamerater i andre nabolag. Fremkomstmiddel var sparkstøtting om vinteren og sykkel ellers, hvis vi var så heldig å eie en. Vi begynte etter folkeskolen på framhaldskole eller realskole, mange på Berg skole, mens noen valgte andre skoler. De som var eldre enn oss hadde allerede flyttet og startet på sin utdannelse. Dermed fikk vi nye venner som bodde lenger unna og vi fikk andre interesser. Etterhvert dro vi bort for å videreutdanne oss. Livet i Havnehagan fortsatte med de familiene som hadde yngre barn.

Endringer som har påvirket livet i Havnehagan

Det var bolignød etter krigen og det ble bygget nye boliger på Eikesletta og etterhvert også langs Havnajordet på oversiden av broen, bl a. for banemannskap på Sognsvannsbanen.

En ny vei var allerede påtenkt i 1943. Da boligene kom gikk den langs bekken opp til Østhorn stasjon. Den fikk navnet Havnabakken. Derved ble det en rundkjøring rundt det store asketreet ved stasjonen. Etterhvert ble Havnabakken forlenget opp mot Østhornveien, men uten gjennomkjøring under broen. Hele Østhornskogen ble bebygget med trygdeboliger for Legeforeningens medlemmer. Gunnar Johnsons vei dit ble bygget og var ferdig i 1962.

Trafikken var nesten lik null da vi var barn. Min far var en av de første i veien som hadde bil, en Austin, gjennom jobben. Med ny utbygging og bedre økonomi forandret trafikkbildet seg, og idyllen i blindveien ble delvis borte. Etter hvert ble Havnehagan enveiskjørt fra Nordbergveien og opp til rundkjøringen. Livet i gaten fortsatte med nye forbindelser mellom naboene.

I 1960–1980 årene var det få igjen av den førte generasjonen. Mange flyttet eller døde. Noen av boligene ble endret til generasjonsboliger. Enkelte fra annen generasjon ble i barndomshjemmet og andre kom tilbake. Se oversikten over. Trikken ble T-bane og fikk færre stasjoner, men Østhorn overlevde og ble viktig for mange i nærområdet.

Nye familier etablerte seg, og det oppsto nye vennskap blant noen av oss og godt naboskap med de fleste. Vi har hatt gategrillfest og mindre sammenkomster hos hverandre. Vi hjalp hverandre med oppussing ute og inne, byttet planter, delte erfaringer og hadde det fint. Nye barn kom til og lekte sammen, men ikke helt som vi gjorde pga utearbeidende foreldre og gode barnehager. Barna var og er engasjert i sportstilbud i Koll og skolekorpset på Tåsen skole. Forberedelse til loppemarked ble et lim mellom foreldrene. Noen av dem sier nå «Glad jeg ikke er med nå, men det var moro mens det sto på!»

Mange av oss som bor her enda, har fortsatt fin kontakt og har venner blant dem som har flyttet. Barna trives og skaper liv i området. Barna i nr. 10 og 14 kommer stadig på besøk til Mette i nr. 11, rett over veien, spesielt i sommerhalvåret. Nikolai, ca 6 år, spurte en gang «hvor gammel er du?» Da han hørte det sa han: «Jammen da levde du jo i gamle dager!» og det gjorde jeg jo. Vi gamle har ikke noe ønske om å flytte. Livet fortsetter i Havnehagan. Det vil for alltid være et godt sted å bo!

Kilder:

• Kommunale folketellinger fra 1939, 1948 og 1954
• Sogn Haveby, A/S Akersbanene
• Knut Olborg: Nordberg og Sogn – en bydel som vokste frem på 1930-tallet
• Nåværende og tidligere beboere i Havnehagan