ARTIKKEL FRA FØR OG NÅ 2015

Krigsårene for en liten gutt på Bakkehaugen, bød ikke på noe stor dramatikk. Jeg kunne ikke huske noe fra den gode tiden før krigen, og opplevet vel krigsårene som «normale» år. Mine foreldre klarte stort sett å skaffe mat hver dag, som vi i ettertid hører var så sund og god for tennene. Tyske soldater fra lokale leire holdt stadig øvelser i nærområdet og for oss så det ut som de lekte krig. For oss var dette helt normalt, men vi holdt oss alltid på god avstand.

Erik Hagfors 

Vi beveget oss ikke langt hjemmefra, for stadig skjedde det noe. I alle fall hørte vi hjemme om hva som hendte rundt omkring.

De «tøffeste» hendelsene var når engelske fly om natten kom for å bombe tyske mål. Flyalarmen gikk og vi måtte ned i kjelleren. Selv da følte jeg ingen redsel.

Far hadde forsterket et lite rom midt inne i kjelleren, så der trodde jeg at vi var helt trygge. I tillegg hadde vi en svensk dame boende i annen etasje, som også kom ned i det «sikre» rommet. Da ble det spennende svenske eventyr, mens jeg satt innpakket i varme dyner. Etter slike flybesøk måtte far på taket for å bytte knuste takstein etter alle splintene fra granatene som ble skutt ut fra Korsvolltoppen.

Siste del av krigen var kanskje litt tøffere. Jeg ble kanskje mer bevisst på hva som skjedde. Siste krigsjul var jeg med far på Sognsvann og ble nesten påkjørt av flyene som skulle bombe slottet og Viktoria Terasse. Vi hørte bombesmellene og så røken stige opp. Dagen etter fikk vi beskjeden om hva som hadde skjedd.

Selv skulle jeg ha begynt på skolen siste krigsåret, på provisorisk skole på Bakkehaugen. Men på grunn av en annen fordelingsnøkkel, kom alle mine lekekamerater i årsklassen etter meg, og jeg i neste årskull. En av mine litt eldre kamerater Frederik, med tilnavnet «Dixen» hadde begynt på skolen litt før. Han ble på grunn av plassmangel flyttet til provisorisk skole på Blindern. En dag, på vei til skolen, ble han overkjørt og drept.

Etter denne hendelsen begynte jeg vel å forstå hva som skjedde rundt oss.

7. mai begynte ryktene å svirre, var krigen over? De som hadde klart å skjule sin radio hadde funnet den frem og fått beskjed. 8 mai kapitulerte de tyske troppende, Norge var igjen fritt.

Far hadde som vanlig syklet på jobben med sin gamle dokumentmappe spent fast på stanga på sykkelen, sikkert med den vanlige trøtte matpakken og kaffeflasken.

Mor ville ha med meg til byen for å besøke sine foreldre i Casparis gate. Vanligvis gikk vi til byen, men denne dag skulle vi ta Sagene Ring trikken for å se hvordan det var i sentrum.

På turen fra Carl Grøndahlsvei, nedover Tåsenveien til Lindern, hvor trikkeholdeplassen lå, gikk vi forbi 15 butikker som alle var lukket – så mange butikker lå det på strekningen fra Carl Grøndahlsvei til Lindern! Det vrimlet av flagg og folk som rev ned sine blendingsgardiner. Midt ute i Kirkeveien stod det første som minnet om krig. En militærbil med soldater og «kanon», delte ut sjokolade til alle barn. Det er den første sjokoladen jeg kan huske jeg har smakt. Mor sa det var amerikanske soldater. Jeg har siden lurt på hvor de kom fra. Bilen hadde påmalt en hvit stjerne så jeg trodde vel den var ramlet ned fra himmelen.

Trikken kom og vi reiste ned mot sentrum. Turen var nærmest som en tur med russebuss, Trangt som «sild i tønne», men jeg opplevet turen som fantastisk fra bakerste «utebalkong » på tilhengeren.

Nede i byen var stemningen på topp. Det jeg husker best var en eldre mann i Studenterlunden, som hadde lommene fulle (?) av en- og to-konerssedler. Han kastet bunker med sedler opp i luften, og de som klaret å fange dem fikk beholde dem. Jeg hadde flere papir-kroner med hjem!

På veien hjem skulle vi innom mormor og morfar i Casparisgate 2. Formålet med byturen var å besøke dem. Men vi kom nesten ikke inn. Inngangsdøren var blokkert av en flokk gutter som holdt på å klippe håret av en pike som bodde i oppgangen. I ettertid husker jeg opptrinnet som det som vises på bilder fra heksebrenning! Stor jubel for hver hårlokk.

Hjemveien var til fots. Det var dårlig med offentlig kommunikasjon, og på den dag var den nok ekstra dårlig. Alle var ute og feiret dagen og kastet ut sine blendingsgardiner.

Selv synes jeg det hadde vært en fantastisk dag med flere kroner i lomma. Om kvelden var det fest hjemme hos oss. Mange naboer kom med sine «Gamle Reserver» av både tørt og vått. Det ble en særdeles underholdende fest for oss små som fikk være oppe så lenge vi orket.

De neste dagene var det opprydding. Det var utrolig hva som kom frem av ting som var gjemt vekk av mat og drikke. Selv ekte kaffelukt ble tryllet frem. Så var det radioene. Enkelte hadde hatt en radio på lur som kom frem og vi fikk høre radio for første gang.

Min far var på arbeid hver dag, men søndag 12. mai var fridag . Vi tok Sognsvannsbanen til Sognsvann for å se på tyskerne. De var jaget ut av byen nøyaktig som vi ble i 1940.

Turen fra stasjonen opp mot Svartkulp var som eventyr for en liten gutt. Overalt lå det hauger av allslags materiell. Kjempestabler av våpen som vi hadde lyst på. Også noe så uskyldig som spill, som vi kjente, lå i hauger, men vi turte ikke å ta med noe. Mellom alt dette var det masser av tyske soldater, som heldigvis var blitt helt ufarlige.

Jeg husker særlig en offiser i flott uniform som stod med et seigt brød i hånden og skulle skjære skiver med en bajonett. Det gikk jo ikke, så min far som alltid hadde med sin slirekniv, skar moen tykke blingser for ham.

Våren frem til St. Hans gikk med til ordne opp etter krigen. For oss gutter var det en fantastisk tid. Vi hadde spennene lekeplasser over alt med masser av ekte krigsmateriell etter tyskerne.Der hvor idrettsskolen ligger i dag, var en hel plass med med ordentlige kanoner!

Leken var oftest krig med ordentlig utstyr. Fredsvåren kuliminerte med en kjempe St. Hansfest på «kirketomten», der Bakkehaugen kirke nå ligger. Det var tog med flagg og musikk og et kjempebål hvor en Hitler- dukke stod på toppen, og brant opp til stormende jubel.