ARTIKKEL FRA FØR OG NÅ 2014

Det ble ganske sikkert dyrket litt tobakk her i området under siste verdenskrig, og det skulle ikke forundre meg om det fortsatt ligger noen esker knusktørr «himavla» på noen loft i bydelen vår. Men tobakksdyrkingen i vårt nabolag har en mye lengre historie.

Av Eva Mæhre Lauritzen
Biolog og førsteamanuensis ved Naturhistorisk museum på Tøyen

De mange tobakksspinneriene hadde fine etiketter. Her en gammel etikett fra Tiedemanns tobakksfabrikk.

Med de store oppdagelsesreisene på 1500-tallet kom en lang rekke nye planteprodukter på markedet. De nye områdene hadde mye å by på, og resultatet var store endringer i livet til mange i Europa. Fra Amerika kom bl.a. poteten, som fikk enorm betydning for kostholdet i vårt land. Men også en annen plante fra samme verdensdel og samme plantefamilie ble meget populær – tobakksplanten. Det viste seg at også denne planten kunne dyrkes hos oss, og siden det var en plante som kunne gi gode inntekter var mange interessert. Dyrkingen fikk også støtte fra Kongen i København, fordi dette også kunne spare landet for valuta ved kjøp av tobakk i dyre dommer fra utlandet. Kongen befalte i 1730 at det skulle settes en stopper for import av de fleste tobakkssorter. Hensikten var at dette skulle være en støtte og oppmuntring til dansk og norsk tobakksdyrking. Dette førte til at det på 1730-tallet og årene deretter ble anlagt mange tobakksplantasjer rundt Oslo. Alle tobakkspinnerier (tobakksfabrikker) ble også pålagt å dyrke tobakk. Tobakkspinneriene sto klar til å foredle varene til røyketobakk og andre tobakksprodukter. Samtidig delte Kong Christian VII ut kongelige privilegier i store mengder for å få satt i gang flere tobakkspinnerier og utsalgsteder for produktene fra dem.

Tobakksplanten er en høy og kraftig plante som i utgangspunktet ikke er spesielt kravfull. Det viste seg imidlertid at fikk planten gode vekstforhold, ble både avkastningen og kvaliteten vesentlig bedre. Til fremstilling av røyketobakk brukes bladene som må gjennomgå en fermentering og tørkeprosess. Deretter skjer den videre bearbeidelsen i tobakkspinneriene. Der ble tobakksbladene bl.a. tilsatt en del stoffer som har betydning for kvaliteten på det ferdige produktet. De mange tobakkspinneriene foredlet varene til ferdige tobakksprodukter, og magistraten bevitnet at kvaliteten var meget bra. Spinneriene hadde mange egne plantasjer i utkantene av Oslo. I Danmark påla Kongen bøndene å dyrke tobakk, men denne loven ble ikke gjort gjeldende for Norge. Kongen viste seg som et eksempel for sine undersåtter ved å anlegge store tobakksplantasjer i slottshavene i København.

Tobakksplanter fra Armenia. De eldste bladene er høstet

Kommercecollegiet i Christiania anbefaler i 1739 tobakksdyrking. Argumentene er at tobakksdyrkingen kan gi arbeid til mange, også gamle, kvinner og barn, den gir god bearbeiding av jorden, og ikke minst gjør den at penger ikke forsvinner ut av landet. En herre ved navn Jacob Theiste drev et stort tobakkspinneri på Tukthuset, som på det meste hadde 100 arbeidere. Han hadde tobakksplantasjer utenfor Oslo, som ga god avkastning. En av dem var en kongelig eiendom på Berg som han leide og fikk god avling på. Dette var den første norske tobakksplantasjen. I 1739 sendte han en søknad til «Den Allernaadigste Arfvekonge» om å kjøpe eller å få feste på livstid den eiendommen på Berg som han hadde leiet og fått god avling på. Theiste dveler i sin søknad om hvor velegnet forholdene er på Berg. Han skriver at eiendommen Bergsløcken på Berg er det eneste sted der forholdene er helt ideelle. For plantene trenger:

«Jord af Fedme, … ingen Stærk Vind, eller Någet haardt vejrlig, … altid vand i Nærværelsen».

Vi vet ikke hvor lenge denne plantasjen ble holdt i hevd. Noen få år senere ble det også dyrket tobakk på Blindern. I 1777 og 1778 tilbyr Halvor Haagensen Blindern at den som har lyst til å dyrke tobakk kan få planter av ham, helt gratis. Samtidig tilbyr Herman Sogn

«3 à 400 Pund bedste Hollandsk Cardus-Tobak som er avled i Haven og paa Løkken, og Frøe av samme sort».

Dyrkingsresultatene har tydeligvis vært gode og det ser ut til at tobakksplantene har utviklet seg godt og også satt modne frø. I 1786 skrev Berlingske Tidende at

«Christianiæ Tobak er baade vellugtende og velsmagende…».

Tobakksdyrkingen grep om seg. Enkelte kritiske røster var bekymret for at tobakken skulle fortrenge kornet. I tiden 1773–1781 kom det flere bøker om tobakksdyrking. En av bøkene presiserer at tobakkfrøene kan sås både ved økende og minkende måne, det viktigste er å så i stille vær. Frøene som ble brukt var fra tyske planter, men etterhvert ble det vanligere å bruke hollandske frø. Forsøk i Sverige hadde nemlig vist at de plantene fikk større og fetere blader og hadde større sjanse for å få modne frø.

I et intervju i 1921 med eierne av gården Berg som først dyrket tobakk i Norge, fremgikk det at de stadig dyrket tobakk i hagen sin. De forteller at de gjør det bare for moro skyld, men beklager at kunstene nok har gått litt i glemmeboken, for de får ikke tobakken til å smake godt!

I dag er tobakksdyrkingen vår historie. Norskavlet tobakk ble pålagt tunge avgifter og klarte etterhvert ikke å konkurrerere med utenlandske produkter. Kjøperne stilte også etterhvert større kvalitetskrav, og etter en tid kunne ikke lenger de norskdyrkede varene konkurrere. Tobakken som ble dyrket ble omtalt som patriotisk tobakk. Siden denne hadde vist seg så vellykket, ble det etter en tid utlovet en premie også for fremstilling av patriotisk brennevin. Men det er en annen historie.

Det dyrkes neppe noe tobakk lenger i bydelen vår, det måtte eventuelt være en prydvariant som med sin søtlige duft tiltrekker seg nattsvermere.