ARTIKKEL FRA FØR OG NÅ 2007

Av Reidar Frafjord

På den store steinmuren som skiller skolegården på Kongsgård fra Domkirkeområdet, er det reist en minnetavle over elever som gav sitt liv i krigen 1940–1945. Studerer vi innskriftene på denne minnestøtten nærmere, vil vi finne navnet Einar Høigård.

Selv hadde jeg glede og nytte av hans lærebok, «Den norske skoles historie», mens jeg leste pedagogikk. Den var blitt til på grunnlag av forelesninger han hadde holdt på Universitetet. Etter hvert fikk jeg mer omfattende kjennskap til denne Stavangermannen, som må ha vært en av de mest helstøpte personligheter vår by fostret på 1900-tallet.

Einar Musæus Høigård ble født i Stavanger den 18. oktober 1907. Faren var Jonas Bernhard Høigård (1869– 1926) som etter han hadde vært misjonær i Frikirkens tjeneste på Madagaskar en rekke år, kom hjem i 1901 og senere hadde sitt virke i folkeskolen. Moren var Caroline Hansine, f. Musæus (1878 –1938). Han hadde en søster, Gunvor, som var ett år yngre, og en bror, Finn, som var født i 1918. Familien holdt til i Rosenkrantz gate 6 på Våland.

Allerede tidlig utmerket han seg som en intelligent og usedvanlig moden gutt som var flink i alle fag, ikke bare i de boklige. Han kom tidlig med i Kongsgård skoles musikkorps, og som gymnasiast var han en lovende mellomdistanseløper i Vikings friidrettsavdeling. Fra 1925–1928 vant han en rekke medaljer i de årlige kretsmesterskapene, og i denne ungdomstiden i Viking konkurrerte han sammen med bl.a. Tord Godal (siden biskop i Nidaros), klassekameraten Johan Riis og den senere kunstneren Arne Storstein. Det var et førsteklasses hode med en ledig og veltrenet kropp som våren 1927 avla en glimrende examen artium på latinlinjen ved Kongsgård skole.

Etter skolegangen i Stavanger dro han til Oslo for å studere filologi. Her ble han også snart en av dem som lærere og medstudenter la merke til. Da han etter et par års studier ved Universitetet søkte om et reisestipendium, skrev professor Paasche om ham: «Herr Høigård står i intelligens, kundskapsrikdom og modenhet på en plads for sig. Ingen av mine elever fra de senere år anbefaler jeg heller og med større tryghet.» I 1934 fullførte han språklig-historisk embetseksamen med en flott laud (1,72); med norsk som hovedfag, og tysk og historie som bifag. Da hadde han også avlagt pedagogisk eksamen som den beste på sitt kull.

Samme år giftet han seg med lærerskolelærer, cand. mag. Elfrida Glomnes fra Oslo (1906–1984). De reiste sammen til Tyskland hvor han frem til 1935 arbeidet som lektor i norsk ved universitetet i Hamburg. Der fikk han på nært hold anledning til å iaktta og gjøre sine refleksjoner om nazifiseringen i dette landet. Paret fikk også sitt første barn i 1935, datteren Berit. Senere kom Tore (1937), Ellen (1942) og Inger Cecilie (1943).

Etter hjemkomsten fra Tyskland ble han ansatt som lektor ved Oslo Katedralskole. Han var også skolens bibliotekar og tok fatt på et omfattende arbeid som i 1942 munnet ut i den ruvende boken, «Oslo Katedralskoles historie.» Etter frigjøringen ble Høigård kreert til dr. philos., post mortem, på grunnlag av dette verket. En oversikt over hans forfatterskap og vitenskapelige produksjon avdekker imidlertid et vidt engasjement på en rekke felter.

Til å begynne med var hovedinteressen litteraturhistorie – med en særlig forkjærlighet for Henrik Wergeland – og språkvitenskap. Men etter hvert dreide interesseområdet seg mot praktisk pedagogikk, mot de store oppdragelses – og skoleproblemer. På denne sektoren utfoldet han en enorm arbeidsinnsats; med forelesninger, forfatterskap og diskusjonsinnlegg. Bemerkelsesverdig var det også at Høigård, med sin filologiske bakgrunn, dokumenterte en slik betydelig interesse for statistikk og bruken av statistiske metoder i behandlingen av pedagogiske problemstillinger. Et av hans mest imponerende arbeider var læreboken «Pedagogisk statistikk» som han skrev manuskriptet til mens han lå i dekning i 1943.

To klassevenninner som hadde Høigård som historielærer på Oslo Katedralskole minnes ham: «Einar Høigård var en markert personlighet. Han var ung, ikke belastet med noe rollemønster – og han var rask med å etablere kontakt med oss elever – naturlig og direkte. Han var pedagogisk radikal, hadde nye –og for den tiden – ganske avanserte undervisningsmetoder. Historie ble ikke et puggfag, men en levende og frisk opplevelse. Einar Høigård tok oss ut av «skolestua» og ut i vår egen bys historie. Han trakk oss med i opplegget ved å gi oss små gruppeoppgaver om de tidsepoker vi opplevde. Vi likte ham svært godt, vi følte at han var en venn, et levende engasjert menneske…»

I 1938 fikk Einar Høigård en stilling som universitetsstipendiat i pedagogikk på det nylig etablerte Pedagogisk forskningsinstitutt ved Universitetet. Han var mannen bak opplegget i dette nyopprettete faget, og man regnet med at han var den naturlige etterfølgeren ved professor Helga Engs planlagte avgang i 1940; med sin faglige bredde, vide perspektiver og evne til konstruktive dialoger.

Så kom den 9. april, og ikke lenge etter stod Høigård på en helt annen lederplass og i et ansvar han aldri kunne drømt om. Fremfor alle andre ble han hjernen i den kampen som lærerne førte mot nazifiseringen av skoleverket. Som sekretær i Undervisningsrådet hadde han et intimt kjennskap til den høyere skolen og dens lærere rundt om i landet. Nå ble det god bruk for hans organisasjonsevne da motstandskampen ble samordnet slik at den omfattet lærerne innenfor alle skoleslag. Mer en noen annen ble det han som utformet paroler og trakk opp de retningslinjene som skulle gjelde i kampen. Høsten 1941 reiste han rundt i landet og holdt foredrag for lærerne hvor hovedpunktene i motstanden mot NS stadig ble presisert.

Det som gjorde sterkest inntrykk på hans nærmeste medarbeidere i denne urolige tiden, var ikke hans omfattende, rastløse aktivitet, men hans karakter, det rene sinn. En iakttaker formulerte det slik: «En kunne bli glad og oppmuntret bare av å vite at det lever slike mennesker. » Einar Høigård ble først og fremst en talsmann for den personlige samvittighets krav: «Gjør du din del – uten å se deg om – til ditt ytterste!»

Og han poengterte videre: «Om tyskerne seirer i krigen, da først begynner vår kamp for alvor.» Forankret som han var i sin kristne tro, førte han hele tiden en kompromissløs kamp for disse verdiene som vår skole og vårt samfunn var bygget på.

Som sentral motstandsleder satt Høigård på mange vitale opplysninger – ikke minst om enkeltpersoner blant lærerne og i Hjemmefronten. De nazistiske myndighetene var svært opptatt av å bearbeide lærerne, og mange ble anholdt. I forbindelse med fengslingen av universitetslærerne i oktober 1943 gikk det også ut arrestordre på Einar Høigård, og han ble ettersøkt av Statspolitiet. I Aftenbladet skrev dr. Johan Riis om dette to år senere, i mai 1945: «Han snakket ikke meget om sitt arbeid. Men da han sommeren 1943 sendte familien bort og selv gikk i dekning, da forstod vi at nå var det alvor. Et par ganger dukket han opp og var sammen med sine venner. Vi visste at han drev et farlig spill, men det skulle ingen merke på ham. Han var nå som før den hyggelige og beskjedne gutten. Med rørende hjertelighet fikk han lagt for dagen at vennskapet, det var en dyp og inderlig følelse hos ham.»

Og i en tale om «Akademiske idealer» som professor Harald Schjelderup holdt våren 1955, nevner han følgende om Einar Høigård: «Mens han var i dekning, oppsøkte han meg, fordi det var en del ting han gjerne ville snakke med meg om. Aldri skal jeg glemme denne vår siste samtale. Vi kom også inn på den farlige situasjon han var kommet i. Han hadde en stor bekymring: At han i tilfelle ikke skulle kunne klare den fysiske tortur og komme til å røpe noe. Han anla så visst ingen heltepositur. «Jeg er redd fysisk smerte», sa han ganske enkelt og åpent. Samtidig var han klar over at han ikke måtte røpe noe. Det kunne ha katastrofale følger. Einar Høigård forsøkte å ta seg over til Sverige, men ble tatt av grensepolitiet på tog

et mellom Sarpsborg og Halden. Fra 25. oktober 1943 satt han fengslet på Bredtveit som var tatt i bruk som politisk fengsel for varetektsfanger og personer som Statspolitiet hadde besluttet å sikre. Mens de norske nazistene hadde ham i sin varetekt, ble han sterkt mishandlet under forhørene. En kvinnelig student som hadde sittet på Bredtveit samtidig med Høigård, nevner følgende i en avisartikkel: «Mens jeg var på enecelle måtte jeg en gang vaske gulvet i cellen ved siden av. Der lå en universitetsstipendiat som var for sterkt skadet av tortur til å kunne gjøre det selv.» Det kan ikke være tvil om hvem denne mannen var, selv om hans navn ikke ble nevnt. Høigård fikk sendt ut følgende melding fra fengslet: « Jeg vet hva jeg må gjøre hvis det blir nødvendig. Min linje er klar.» Som troende kristen la han sitt liv i Guds hånd. Hans livssyn kommer mektig til uttrykk i en rekke brev og notater fra tiden i fengslet.

Et sterkt inntrykk gjør det også å høre om den undersøkelsen han med ytterst primitive midler kortet tiden med i fengselscellen: Det klassiske eksperimentet med å kaste mynt og krone. Etter de store talls lov skal tilfeldighetene til sist oppheve hverandre. «Mynten» som ble brukt, var et firkantet pappstykke på mindre enn 1 kvadratcm. Pappstykket var litt under 1 millimeter tykt og tilskåret med en forholdsvis sløv kniv. «Krone»-siden var merket med et blyantkryss, og selve kastet ble utført ved at pappstykket ble rystet mellom de hule hender før det ble sluppet. Han holdt greie på opptellingen ved å bla i bøker, fordi han til å begynne med manglet blyant.

Så testet han ut for hver serie på 100 kast om han fikk like mange krone som mynt. Resultatet av eksperimentet viste at den primitive forsøksordningen stod sin prøve. Av 10.000 kast gav 5.007 mynt og 4.993 krone. Hadde kun 7 kast av de 10.000 gitt krone istedenfor mynt, ville vi fått et resultat som svarte til den ideelle fordeling. Høigård selv bemerker at sysselsettingen hadde vært god nok belønning! Dette forsøket, som for øvrig er nedtegnet på toalettpapir, forteller ikke bare noe om analytikeren og vitenskapsmannen Einar Høigård, men like meget om at ånd lever og virker, også i dødens forgård.

Den 25. november ble Einar Høigård overført til Victoria Terrasse for å bli forhørt av tyskerne. Han klarte da, for ikke å røpe sine medarbeidere, å berøve seg selv livet ved å hoppe ut av et vindu i 3. etasje. At dette ikke var en handling i øyeblikkets desperasjon, viser et avskjedsbrev man fant i en av hans strømper, som hans barn skulle få lese når de ble store nok. Om denne hendelsen skriver dr. Riis: «Hans kone satt igjen med 3 små barn. En måned etter Einars død, fikk hun det fjerde. Vi som kjenner hans inderlige hengivenhet for kone og barn, kan nesten ikke fatte at han maktet å føre sin kamp til ende slik som han gjorde.»

Både fødebyen Stavanger og Oslo har hedret hans minne ved å gi navn til en gate og en vei. Her i byen finner vi Lektor Einar Høigårds gate i Lassaområdet, og i Oslo har man Einar Høigårds vei. Dessuten; et større landområde i Antarktis har fått navnet Høigårdsbrekka etter ham. Året før Høigård døde, skrev Nordahl Grieg et nydelig dikt, «De beste», som han tilegnet alle dem som mistet livet i motstandskampen. Ikke noe kunne passe bedre som avrunding på denne minneartikkelen om Einar Høigårds korte, 36-årige liv enn en strofe fra dette diktet:

De sterke, de rene av hjertet som ville og våget mest; rolige tok de avskjed, en etter en gikk de vest.

Kilder:

• Byarkivet
• Statsarkivet
• Arkivet på Misjonshøyskolen
• Årsberetninger fra Universitetet i Oslo
• Studentene fra 1927 (1952)
• Minneseminar om Einar Høigård ved UiO
• Einar Høigård – Et minneskrift
• Lærerne som falt 1940 –1945
• Pionerer i norsk fagpedagogikk
• Stavanger Aftenblad, 25.5.1945
• I.L. Viking 1899–1963
• Et minnealbum om Kongsgård
• Norsk Biografisk Leksikon, 2002