ARTIKKEL FRA FØR OG NÅ 2016

Opplysningene om Einar Bull Rødseth er hentet fra «Våre Falne, bind 3, og fra samtale mellom Wenche Markusson, datter av Einar Bull Rødseth, og Mette Breder. I tillegg vises til hendelsesforløpet beskrevet av Thorvald Klaveness den 28.11. 1946.

Mette Breder

Einar Bull Rødseth var født 12. juni 1898 i Fjøsanger, Fana. Han var sønn av skipsreder Alrik Peter Rødseth, f. 1857 i Bergen, og Henny Johanne Bull, f. 1857 i Sandefjord.

Da Einar var ca. 16 år flyttet hele familien til Danmark. Han giftet seg med Edele Ansteensen, f. 1902 i Nord Odal. De fikk to døtre, Anne Lise f. i 1926 og Wenche f. 1931. Einar Bull Rødseths datter Wenche forteller:

Einar Bull Rødseth var skipsmegler og forretningsmann og virket som dette i København inntil han i 1938 reiste med familien til Norge og fortsatte sin virksomhet der. Einar Bull Rødseth hadde planer om å danne et «Skandinavisk Samseilingsrederi», noe som ble avbrutt i 1940. Han hadde i alle år lengtet tilbake til Norge og friluftslivet der. Familien bosatte seg i Hamborgveien 18 i Oslo. Den yngste datteren Wenche begynte på Tåsen skole.

Da krigen brøt ut 9. april sørget han for at hans kone, Edele, og de to døtrene ble flyttet til barnas besteforeldre i Nord Odal der Edele Ansteensens far var distriktslege. Han sa til familien at han måtte bli igjen for å ordne sine forretninger. Wenche Markusson har ikke glemt sine følelser da hun vinket adjø til sin far. Den 10. april spente han på seg skiene og dro inn i Nordmarka for å slutte seg til en begynnende motstandsbevegelse. Derfra dro han til Leira i Valdres, der han falt 29. april 1940 – se Thv. Klaveness’ beskrivelse av begivenhetene i Valdres på neste side. Han ble funnet av en gammel kone som sørget for at han ble begravet der. Familien fikk etterhvert ordnet med at han ble gravlagt på Vestre Aker kirkegård. Hans grav er nå på Ullern kirkegård.

Det var ikke enkelt å bli enke under slike forhold. Wenche Markusson forteller om hvorledes hennes mor forsørget familien ved å arbeide i Oslo, mens barna var igjen hos besteforeldrene i Nord Odal. Denne reisen foregikk hver helg med tog og buss og var ekstra tungvint på grunn av de mange kontroller underveis. Det var også en følelsesmessig belastning at mor og barn bare kunne være sammen hver helg.

Begivenhetene i Valdres

Thv. Klaveness

Den 23. (muligens 22.) april 1940 traff jeg Einar Rødseth på skolen i Fagernes, der alle som var kommet bort fra avdelingene sine ble samlet. Sjef var løytnant Ballangrud. – Jeg husker ikke stort av hva Rødseth fortalte om sine opplevelser fra han forlot Oslo på ski den 10. april om kvelden. Han ble antagelig utstyrt med uniform og våpen på Brandbu og ble nokså tidlig skilt fra den avdeling han der ble anbragt i. Jeg synes å huske han fortalte at han på veien langs Randsfjorden var sammen med et par karer, sersjant Olav Tungeland fra Bergen og en Hagen fra Oslo. Ved Odnes hadde de vært utsatt for artilleriild, det siste husker jeg fordi han føyde til at artilleriild var meget værre enn bombing fra fly.

For å komme klar av lediggangen på Fagernes ble det arbeidet ivrig med å sette opp en skipatrulje, og Rødseth var en av de drivende krefter her. Den 25. ble anstrengelsene kronet med hell, og en patrulje på 12 mann med den ovennevnte sersjant Tungeland som leder, ble sendt avsted i lastebil for å slutte seg til kp. 3 av I. bataljon av I.R. 10, kaptein Rieber-Mohn, som lå på Bergan gård på åskammen i Bagn. – Vi ble først dirigert i gal retning og ble utsatt for lavangrep av et jagerfly. En mann ble såret i skulder og hode, og bilen gjennomhullet. – Sent på kvelden kom vi endelig til Bergan.

26. april patruljerte vi på ski strekningen mellom jernbanelinjen og dalsiden uten at noe hendte. Ved 21.30-tiden kom ordren til retrett, og patruljen dannet ettertrygd for resten av kompaniet. Det gikk med lastebil til Leira, derfra til fots noen km oppover veien til Sanderstølen. Om natten lå vi i et forlatt småbruk, og her holdt patruljen til også den 27. Det foregikk da ingen kamper på dette avsnitt, idet tyskerne antagelig forberedte overgangen over det forlatte Tonsåsen. Om kvelden 27. så vi en endeløs rekke av tyske lastebiler kjøre nedover veien til Bjørgo, for fullt lys.

Den 28. ble patruljen sendt på rekognosering mot Sanderstølen. Rødseth, en Fredriksen og jeg ble latt tilbake for å passe på utstyret. Tyskerne rykket fram langs hovedveien på østsiden, og om ettermiddagen kom de også på vår side, men lengre nede i dalen. Da patruljen ikke var kommet tilbake i kveldingen, besluttet vi, for ikke å bli avskåret, å dra nordover hvor kompaniet ikke kunne være langt borte. På ildgivningen nedenfor kunne vi høre at det hadde trukket seg tilbake. – Det var nokså mørkt, og da vi kom rundt en sving i veien, ble vi møtt av hissig geværild, antagelig fra våre egne som tok oss for tyskere. Vi løp opp til et småbruk, forlatt som alle de andre hjem i dalen, og bestemte oss for å overnatte der. Det het Lillebråten.

Kl. 4.30 om morgenen den 29. våknet vi av maskinpistolild. Tyskerne lå i veigrøften like nedenfor huset og skjøt nordover, to slengskudd gikk gjennom rommet hvor vi holdt til. Etter en times skyting fortsatte de framrykkingen nedenfor huset, og uten å undersøke dette. Vi hadde ikke hørt noen ild fra våre egne, så de hadde nok trukket seg ytterligere tilbake i løpet av natten (tyskerne rykket inn i Fagernes samme dag).

Ved 9.30-tiden besluttet vi å gjøre et forsøk på å komme ut av huset og opp i den skogkledte åsen bakenfor. Det lå en tysk vaktpost på 3–4 mann på nabogården nedenfor, men jeg tror ikke den ble oppmerksom på oss. Vi kom over det lille jordet bak huset uten at noe hendte. Rødseth og jeg dro oppover åsen, mens de tre andre (det var kommet til to mann fra kp. 3) skulle vente ved foten av den. Et stykke oppe ble Rødseth rammet av tre skudd idet han passerte en åpen snedekt flekk. Han døde etter en stunds forløp uten at det var mulig å komme ham til hjelp.

Oslo 28.11.1946
Thv. Klaveness