ARTIKKEL FRA FØR OG NÅ 2009

Østre Sogn var en av mange kjente gårder i området Nordberg og Sogn. De mest kjente var: Nordre og Søndre Tåsen, Gaustad, Berg, Ullevål, Østre og Vestre Sogn og Nordberg (tidligere kalt Lille Sogn).

Kåseri v/Ragnvald Sogn

Historikk

Alt det jeg forteller om Østre Sogn gård er basert på fortellinger fra folk som arbeidet på gården, fra mine foreldre og ikke minst fra min bestemor, Farma som vi kalte henne. Hun ble nitti år og hadde en fantastisk hukommelse. Hun var aktivt med i alt som foregikk på gården og var svært villig til å fortelle om driften i «gamle dager».

Storgården Sogn ble delt i to Sogn-gårder, Østre og Vestre Sogn. De lå på hver sin side av Sognsveien. Begge gårdene har navnet etter vannet Sognsvann. Kommer man nedenfra yrkesskolen lå Vestre Sogn på venstre side og Østre Sogn på høyre side av den traséen Sognsveien hadde tidligere.

Vestre Sogn gård ble kjøpt av oppsitteren Botolf Stenersen i 1672 og ble tidvis delt, arvet og solgt i 1798 da Carl Christensen Sogn kjøpte hele gården. I 1896 kjøpte Christiania Kommune gården. Den gule hovedbygningen ligger i dag omkranset av Studentbyen på Sogn. Bygningen har i dag et formelt vern som spesielt bevaringsverdig (Plb 25.6). Gården strakte seg i syd til og med Sogn Hagekoloni i nord, fra og med plassen Holtet østover til Sognsveien under Flesåsen med grensen mot Haugerud.

Under gården nordvest i Sognsvannet lå husmannsplassene søndre og nordre Skjæggerud. Sætra lå et stykke oppi lia nord for Nordre Skjæggerud. Sætra ble husmannsplass år 1800. Rester av hustuftene for alle tre husene kan fortsatt påvises.

Østre Sogn gård ble i historiebøkene først nevnt i midten av 1500-årene. I 1617 omtales gården som «kannike gods», dvs. underlagt forskjellige kirkeeiendommer. Fra 1669 kom eiendommen i privat eie og skiftet eiere mange ganger. Gården var i familien Sogns eie fra
1800-tallet. I 1898 fikk Ragnvald Sogn, min bestefar, skjøte på gården fra sine medarvinger. Den var i familiens Sogns eie helt til gården ble ekspropriert av Oslo Kommune i 1948. Det skulle bygges en studentby på eiendommen og husene skulle stå ferdig til OL som da var i Oslo i 1952, for å huse mesteparten av deltakerne til Olympiaden.

Østre Sogn gård lå på høydedraget nordvest for Ullevål Stadion. Det var den gang ingen bebyggelse i nærheten. Det var bare jorder der det ble dyrket korn, poteter, kålrot og
turnips.

Gården ble etter datidens målestokk regnet som stor. Jeg har egentlig hatt noen problemer med å finne ut hvor stor gården var. Jeg tenker da på hvor mange mål Østre Sogn hadde
bruksrett over – hvor gikk grensen osv. Det har gjennom tidene blitt utgitt bøker over store gårdsbruk i Norge og Østre Sogn er nevnt en rekke ganger, men det står nesten ingenting om hvor stor gården egentlig var. Via internett og gamle bøker om Aker mener jeg at eiendommens stort sett var slik:

Vi må skille i vest mellom Gaustadskogen og Sognskogen. Delet gikk fra Åklungselvens utløp (Pinabekken har kanskje noen av dere hørt om), videre opp til lille Åklungen, og videre langs bekken til Store Åklungen og ut til øya som var grensepunkt for både Gaustad og Sogn (Vestre og Østre). I øst går skillet fra øvre Blanksjø til Svartkulp og videre langs «svenskemuren» til nåværende Riksarkivet og videre sydover til gården.

Den gang fantes det ingen villabebyggelse, kun gårdsbruk i dens umiddelbare nærhet. Vi kunne stå på Slottshaugen, gravhaug, og se helt ned til Majorstua. Nå en liten høyde nord
for høyblokken i Studentbyen.

Husene på gården

Hovedbygningen på Østre Sogn var vinkelformet og hovedhusets langside hadde utsikt mot Ullevålsletta. Hovedbygningen ble bygget i begynnelsen av 1900-tallet. Sidebygningen ble trolig bygget ca. 150 år tidligere.

Hovedbygningen besto av to etasjer. Kjelleren var fullt utbygget mens loftet i ca. 1945–50 ble bygget om til en treroms leilighet. Hovedbygget besto av store rom og det var forholdsvis dyrt å fyre opp hele huset. Fra gammelt av benyttet man bare ovner, dvs. store rundbrennere som krevde mye ved. Heldigvis hadde vi rikelig tilgang på ved. Etter hvert ble det installert sentralfyr i kjelleren basert på ved, koks og sinders. Når jeg tenker tilbake på «sinderstiden» er det med gru. Det støvet noe aldeles forferdelig og etter krigen ble fyren erstattet med en moderne oljefyr. Overgangen var som å sammenligne natt og dag.

Hovedhuset besto av et stort kjøkken med adgang til et lite pikeværelse og et stort spiskammer. Det var en stor spisestue mellom stue og dagligstue. Innenfor var det to store
soveværelser, inngangsparti og et lite bad. Etter mitt syn var badet nokså «knuslete» som ble fyrt opp med en kombinert elektrisk og vedfyrt vannvarmer.

Sidefløyen hadde to etasjer. Dette ble forpakterbolig da gårdsdriften ble nedlagt. På gården var det en stor låvebygning og to drengestuer, smie, fjøs og et stort stabbur.

Husmannsplassene

Under Østre Sogn var det flere husmannsplasser. Den eldste het Sognsbraaten, eller Braaten, senere Kringsjå kafé. Andre plasser var Sandaas, Sandbraaten, Stubberud og Bakken. Bakken lå på hjørnet av den gamle Sognsveien og Brattelia. Huset der ble revet i 1954. Sønnene til Trygve Sogn bygget en tomannsbolig der.

Flere av arbeiderne på Østre Sogn bodde på disse plassene. Jorden der var fruktbar, men gårdens størrelse var ikke nok å leve av. Derfor måtte de ta seg jobber rundt omkring. På den tiden ble det bygget flere sagbruk langs Sognsvannbekken. For å få dette til måtte man ha tilstrekkelig med vann i elven og det ble vedtatt å heve vannstanden i Sognsvann. Det ble derfor bygget en dam i sydenden av Sognsvann.

Livet på gården

På gården var det til stadighet et yrende liv. Til alle gjøremål trengtes mange arbeidsfolk. Vi hadde sveisere, budeier, jordbruksfolk og innehjelp. Arbeiderne bodde i drengestuen i
enden av gårdsplassen. Arbeidsfolk fra gården var også med på å bygge Sognsveien, jeg tenker da på den gamle Sognsveien, dvs. før bilene kom inn i bildet. Den gang benyttet man hest og vogn. Arbeiderne på Sogn Gård var fra forskjellige kanter av landet og var vant til å ta i et tak når det gjaldt. Når de møtte til steinkjøring på den gamle Sognsveien, hadde de snekret en ekstra grime, dvs. en karm øverst på kjerra slik at det ble plass til mer stein. Dette godtok ikke de andre arbeiderne, og karmen ble straks slått i stykker.
Sognfolket skulle ikke ødelegge akkorden for de andre.

Gården drev melkeproduksjon i stor skala. Sveisere og budeier hadde en lang arbeidsdag i
fjøset. Dagen begynte klokken 5.00 om morgenen og melkingen måtte skje raskt, for allerede kl. 6.00 sto kjøreren klar på tunet til å frakte 500 liter melk. Ullevål sykehus ble bygget i 1890-årene og var da den største avtager. Sogn gård leverte melk til en rekke husstander helt ned til Majorstuen. Vi hadde melkespann med messingskilt med navn på kundene. Størrelsen på spannet varierte fra én opp til fem liter. På vognen sto det Sogn gård tlf. nr. 1. Så snart vognen kom tilbake ble alle spannene vasket og plassert på spesielle hyller i stabburet til tørk. Alt dette var før melkemaskinene ble tatt i bruk, så det var en god del arbeid med å få alt på plass før utkjøring. Dessverre ble alle spannene stjålet, mellom 60 til 80 spann. Jeg har forsøkt å få tak i et slikt spann for å ha et minne om den tiden, men forgjeves.

Kjøretøyet hadde naturlig nok en spesiell verdi for oss, men da utkjøringen av melk sluttet hadde noen dessverre moro av å dytte doningen ned en skråning slik at den ble fullstendig ødelagt. Også på denne tiden ble det begått slike fantestreker.

Stellet av fjøset var helt forskjellig før, sammenlignet med i dag. Hele vinteren sto kuene inne på båsene sine og ble først sluppet ut på beitene om våren. Nå går kuene ute praktisk
talt hele vinteren. Det var selvfølgelig mange forskjellige husdyr på gården. Det var kalver, griser, høner og selvsagt hunder idet bestefar var en ivrig jeger.

Her følger en historie om en av hundene på Sogn. Det året, jeg vet ikke årstallet, min bestefar var på harejakt i Vassfaret hendte dette: Ha det klart for dere. Vassfaret ligger i Hallingdal, og det var langt, meget langt fra Oslo. Jeg skulle tro at det er ca. tre timer
å kjøre med bil.

Min bestefar og jaktlaget hans hadde flere hunder med seg denne gangen. Men så til den egentlige historien. Etter at jakten var avsluttet kjøpte min bestefar en ny harehund i Hallingdal og hadde således ikke plass til alle hundene i bilen. En måtte sendes med
toget. På stasjonen stakk imidlertid en av harehundene av, og til tross for at man lette overalt, fant man ikke i igjen hunden. De måtte reise til Oslo uten den hunden som stakk av. Bestefar satte inn en annonse i den lokale avisen, men det kom ikke noe svar. Han trodde at han aldri fikk se hunden sin igjen. Men gjett om han ble skikkelig forundret da hunden dukket opp på Sogn gård etter en uke. Hunden hadde på egen hånd løpt alene den lange veien fra Hallingdal til Oslo (sikkert mange omveier også). En slik historie kan man nesten ikke tro hvis man ikke har opplevd den.

Min bestemor, Anna Frøen, er født på Frøen gård. Hun var en av fem søstre som etterhvert giftet seg til forskjellige storgårder rundt omkring. Martha ble gift på Voksen gård, Anna til
Østre Sogn og Aagot til Taasen gård. Den siste giftet seg med en lege. Det fantes ikke flere storgårder igjen, ble det sagt. I grunnen var det ikke så merkelig at døtrene havnet på forskjellige storgårder. Det var stor selskapelighet gårdene imellom og da ble man kjent med gårdbrukere.

Min bestemor fortalte at i julen var det store festligheter den gang. Det var vanlig med kanefart, et ølge med ca. 30–40 hester med sleder. Hver jul gikk turen til Sandvigen. Trettendedagen var det faste samlingsstedet på Skøyen i Østre Aker, og ellers ble det bakt og kokt til gjestebud på alle gårdene i Vestre Aker. De holdt svært godt sammen i Aker den gang. De tekniske fremskritt ble etter hvert store. Østre Sogn var den første gården som la inn elektrisk lys. Både Gaustad og Vinderen ble forespurt, men de syntes det ble for dyrt.

Den store utskeielsen blant ungdom den gang var all akingen i Sognsveien. All ungdom i vid omkrets samlet seg og akte i vill fart nedover Sognsveien. Vi hadde stadig hest og slede parat for å kjøre dem som slo seg stygt til doktoren. Min bestemor husket godt at det ble protestert mot akingen, men både bestemor og bestefar glemte å skrive på protesten. Stor var derfor forbauselsen da ungdommen møtte fram i flokk og følge i fakkeltog og hyllet dem som var storsinnet nok til å tolerere akingen.

Det var vanlig før at gårdene hadde store haver. Slik er også tilfelle på Sogn. Vi hadde frukttrær av alle slag. Bærbuskene sto på rekke og rad, og det var særlig imponerende med
alle stikkelsbærbuskene. Jeg ble fortalt av min bestemor at hvert år ble det levert ca. 200 kg stikkelsbær på torget, ferdigrenset for 10 øre kiloen. Vi barna var ikke like fornøyd med den store haven som til stadighet måtte lukes og passes.

På den tiden var det stor respekt for de eldre og særlig for gårdeiere. Man skulle ikke si du til sjefen. Alle overordnede ble tiltalt med De. Dette gjaldt også på Sogn. Min bestefar, Ragnvald Sogn, ble født på Østre Sogn gård. Han var utdannet cand. philol. og det var ikke vanlig med en slik utdannelse for gårdbrukere på denne tid. Det fortelles om en morsom episode ved ansettelse av en gårdsgutt. Han var fra landet og ble naturligvis spurt om hans kjennskap til gårdsdrift. Etter utspørringen fikk han jobben, – men hva skal vi kalle deg? – «Kall meg Olsen, du Ragnvald».

Veisamband

Fra gammelt av begynte det med stier. Etter hvert ble det rideveier og kjerreveier for samkvem mellom gårdene. Den gang dreiet det seg om tre hovedveier nordover. En fra Sogn gård, altså «Sognsveien», og en fra Gaustad, «Sognsvannveien», og veien til Maridalen fant tidlig sin trasé. Det trengtes gode veier da det foruten bosetting ble drevet
gruvedrift, steinbryting og skogsdrift i områdene rundt Sognsvann.

Vi finner i dag spor etter Sogn gruve, landets eldste med gruvedrift fra år 1540. Den ligger syd for Svartkulp. Letteste vei dit er fra Sognsvann stasjon. Veien er trolig fra den første driften ved Sogngruva og ble bygget rundt 1540. Den ble noe utbedret rundt 1800
da Peder Anker tok opp driften av gruva igjen. Veien nordover gikk til Ullevålseter. Rundt i området ser man tydelige merker etter steinbrudd. Ved Nedre Blanksjø sees dette tydelig.

Utviklingen i området og gårdenes skjebne

Det lyder som et eventyr når det ble fortalt hvordan det den gang så ut ved Ullevål Hageby. Fra Vestre Aker kirke fantes det ikke et eneste hus. Man kunne fra Sogn gård se helt ned til Ullevål kino. I dag er det et butikksenter der. Så man et kjøretøy på veien kunne man med sikkerhet si at det var til Sogn de skulle.

Etter hvert ble det bygget flere veier, og flere hus kom til Byggingen av Sognsvannsbanen gjorde det lettere for folk å bosette seg i området. Gården ble med andre ord «spist» opp
av den gryende bebyggelse og det ble således vanskeligere å drive gårdsbruk i Oslo.

Etter at min farfar, Ragnvald Sogn, døde i 1932 ble gården drevet av forpaktere. Først Lilloe og deretter av Helge Wettre. Han startet med oppdrett av griser. Flere av
bygningene ble leid bort til lager osv. Det ble mindre og mindre attraktivt og
vanskelig å drive gårdsbruk midt i byen. Min far, Trygve Sogn (sønn av Ragnvald), hadde arbeidet på Sogn som en vanlig gårdsgutt ifølge ham selv. Etter vanlig skolegang ble han elev på en landbruksskole i Danmark sammen med elever fra flere europeiske land. Etter endt utdannelse praktiserte han på flere gårder i Skottland. Som nyutdannet hadde han nok håpet på en bedre jobb på Sogn, men det ble dessverre ikke for hans del. Etter hvert ble han lei det vanlige gårdsarbeidet og bestemte seg for å finne på noe for seg selv.

På Vestre Sogn var det en tid familien Omberg fra Odalen hadde ansvaret for driften. Der traff min far datteren Olga som han senere ble gift med. Han hadde i hvert fall kort friervei. Det var bare å stikke over Sognsveien.

Gårdene i Vestre Aker skrumpet inn etter hvert. Aker kommune benyttet seg av sin forkjøpsrett, som også gjaldt for konsesjonspliktige eiendommer. I 1916 kjøpte kommunen 3300 dekar av gårdene i vårt område. Av disse gikk 1700 til Sognsvannsbanen. Når det
gjelder Nordberg og Sogn, kjøpte AS Akersbanene hhv 500 mål av Nordberg, ca. 200 mål av Haugerud og 300 mål av Østre Sogn gård. I 1918, altså året etter det første storkjøpet, ervervet kommunen ytterligere 1075 og 265 mål av gårdene Nordberg og Østre Sogn. Dermed hadde de to aktørene, dvs. Aker kommune og AS Akersbanene, overtatt det meste av landeiendommene til de lokale gårdene. Tomtene ble solgt videre til villabebyggelse. Jeg kan opplyse at den gjennomsnittlige kjøpepris for den delen av området som senere skulle bli Sogn hageby lå anslagsvis på kr. 600,– pr. mål.

På gården hadde vi et flott stabbur. Dette stabburet ble bygget i 1902 av tømmermenn fra Drammen. Det var meningen at stabburet skulle stå midt i Studentbyen som et minne om den gamle storgården. Slik ble det imidlertid ikke.

Etter en tid fant Studentsamskipnaden ut at stabburet ikke passet inn i studentbyen. Jeg skrev da til fylkesmannen i Akershus, Trygve Lie, og ba om få kjøpt det tilbake for å ha et minne fra gården. Enden på visa var at jeg fikk stabburet i gave fra Oslo kommune.

Det ble umiddelbart flyttet til Hadeland og bygget om til hytte. Vi hadde benyttet stabburet i mange år som feriested.

Stabburet ble altså demontert og satt opp på nytt ved vannet Grøa i Lunner kommune.

Dessverre ble det besluttet at Grøa skulle bli inntaksvann for et interkommunalt vannverk og dette betød en ny flytting av stabburet. Erstatningen var noenlunde brukbar, men stabburet ble stående der fordi Lunner kommune ikke oppnådde en brukbar pris. Jeg ble derfor tilbudt det for «en billig penge». Dette godtok ikke jeg, men var interessert i «å få det». Som dere forstår har jeg fått stabburet i gave to ganger. Andre gangen ble det flyttet helt, dvs. dradd gjennom skogen på en slags tømmerflåte og satt på ny plass ved et vann som heter Skjellbreia like i nærheten.

Alle bygningene på Østre Sogn gård ble revet bortsett fra stabburet som sto igjen en stund. Det vi kan se i dag er den store bjørkealléen, som vi ser til høyre for butikken og nordover,
og stolpene av granitt som står der gårdsveien gikk, øst-vest inn fra Sognsveien.

Kåsør på historielagets siste møte før jul 2008 var Ragnvald Sogn, sønnesønn av siste eiere på Østre Sogn gård, Ragnvald og Anna Sogn. Vi ønsket å høre om gården som ble revet i forbindelse med byggingen av studentboligene på Sogn. Ragnvald Sogn ble født i 1925. Hans far Trygve Sogn flyttet med familien i 1927 til Hadeland, Lunner Østås, for å starte en revefarm der. Trygve syntes ikke han hadde en fremtid på Sogn. Ragnvald kom tilbake til gården i 1943 for å ta artium på Berg skole, som pga. krigen hadde lokaler andre steder. Etter mange år flyttet Ragnvald tilbake til Hadeland hvor han nå bor.

Kåseriet er bearbeidet av Knut Olborg og Mette Breder. Bildene i denne artikkelen er fra Ragnvald Sogns private eie, Oslo Byarkiv og Øivind Øiestads postkortsamling.