De lokale gårdene: Nygaard – den yngste gården i Nordre Aker

ARTIKKEL FRA FØR OG NÅ 2008

Dette er en ny artikkel i serien om gårder i vårt område. I tidligere utgaver av FØR OG NÅ har cand. philol Knut Olborg skrevet om Brekke og Bakkehaugen.

Av Knut Olborg

Nygaard

Våningshuset slik det i dag fremstår i Nedre Stabburvei på Tåsen. Foto fra Sogn – en del av Oslo, Årskalender 1983 (Foto: Bjørn Høgrann)

Det lille som er av opplysninger om gårdens historie fra året 1557 og fremover til Christopher Thomassøn i året 1663 overtok eierskapet, er summarisk omtalt både i boka til Johan Stang og den noe eldre Akersgårder, av Henning Sollied i 1947. I skiftet etter Thomassøns død presenteres hans barn, og hvordan arven skulle fordeles dem imellom. Tinglysningen er et tidlig skriftlig vitnesbyrd knyttet til eierforholdet og forteller mer om økonomiske disposisjoner enn om selve gårdsdriften. På den ene siden har vi rimelig god kontroll over eierforholdet, mens leilendingene som bodde på gården og hadde driften som levevei ofte er vanskeligere å følge.

Skiftet etter C. Thomassen foregikk på Aker Tingstue den 10. juli 1706 og er å finne i Tinglysningsprotokollen for Aker sorenskriveri – Pantebok nr. 2 side 49. Her går det frem at gården var pantsatt til Helle Madsen med 400 rdl. Thomassøns to sønner, Helle og Lars, skulle ifølge skiftet innløse summen. Sønnen Christopher fraskrev seg arv, mens sønnen Laurids og hans arvinger allerede har fått overført kvernhuset nede ved elven. De andre barna skulle hver ha 100 rdl. Sønnene Jahn og Jens samtykket i skiftet og undertegnet dokumentet. Som det fremgår av skiftepapirene var det ingen av barna som hadde ansvar for gårdsarbeidet. Det var her som så ofte ellers en leilending med sin familie som var ansvarlig for driften på gården.

Nygaard 1940

Nygaard 1940 – Gnr. 58 bnr. 1 og 3

I konseptmatrikkelen fra 1723 er Anne oppsitter. Kanskje avdekker prøveopptellingen at en av døtrene for en periode står som oppsitter på Nygaard. Av de opplysninger som matrikkelen kan fortelle om, er at leilendingsskatten beløpte seg til 3 rdl. – 72 skl. I forbindelse med oppsettet av konseptet ser vi at leilendingsskatten ble justert til 1 rdl. 72 skl. Odelsskatten beløp seg til 21 skl., mens leidangskatten stod oppført med 12 skl.

I Eksaminasjonsprotokollen fra samme år står C. Thomassøn merkelig nok oppført som eier. Til gården hører et kvernhus hvor «det males for den omliggende skur». Utseden var 1⁄2 tønne blandkorn og 2 1⁄2 tønne havre. Hvordan man skulle klare seg gjennom vinteren med 12 lass høy når det var en hest og 5 storfe på båsen er vanskelig å forestille seg.

Velund på Nygaard

Hans Velund med hest og slede på 1950-tallet (Foto fra Øivind Øiestads postkortsamling)

Neste gang vi hører om gården er i året 1737 da brødrene Langen fra Tyskland hadde fått i oppdrag å vurdere skogen på de ulike gårdene i distriktet. Konklusjonene de kom frem til finner vi i arkivet for Generalforstamt 1737 – 1739. Om Nygaard heter det at oppsitteren var Lars Ruus, og om gårdens utstrekning skriver brødrene:

Die Gräntze ist gegen Osten an Wester Grefsen, gegen Süden an Bache, gegen Westen an Südre Taasen Eyendeele und gegen Norden an Bache Eyendeele.

Videre heter det:

Der Boden ist gut. Das Holtz besteht durchgehends aus Eller und Birke Büschen und 10 jährigen Tannen. (or, bjerk og furu)

Gården blir i det summariske ekstrakt betegnet som en 1⁄2 gård sammen med Gaustad og Skjerven. Haugerud og Brendengen karakteriseres som ødegårder. De øvrige gårdene i nærområdet var fullgårder. I vurderingen heter det videre at det på Nygaard i en førtiårsperiode har forbrukt 1200 favner ved og 3840 stokker til reparasjonsarbeide.

Lars Christopherssøn Ruus, (sønn av Christopher Thomassøn) samlet gården på sin hånd og var eneeier fra 1748. Oberstløytnant Chr. Peterson kjøpte gården i 1750 og videresolgte den til Christian Ancher ved skjøte av 19. juli 1752. Historien videre for gården Nygaard følger familiebånd på eiersiden helt frem til industrialiseringen langs Akerselven på 1850-tallet.

Folketellingen 1801

Folketellingen i 1801 viser at det bodde i alt 19 unge og gamle på gården. De to første på listen er Andreas Olsen og hans kone Margrethe Christensdatter. Han var 42 og hun 35 år da opptellingen fant sted. Andreas var ansvarlig for gårdens drift, og hadde to tjenestefolk i arbeid. Det går ikke tydelig frem av tellingen og minesterialbok nr. 9 for Aker hvor Andreas var født, men faren Ole Nilsen hadde adresse Korsvold. Moren Aase Andersdatter var sikkert heller ikke noen langveisfarende gjest. Vi ser av kirkeboken at Andreas var født 17/2 1760, og kan regne med at han sannsynligvis overtok bygslingsansvaret mot slutten av 1700-tallet. Om Margrethe, som var født i mai 1767, går det klart frem at hun kom fra Maridalen. Hennes far – Christen Halvorsen var fra Kirkeby. Om moren Karen Christopherdatter vet vi lite, men av fadderne heter det at en kom fra Thorshov, en fra Brekke, en fra Tømte og en fra Vaggestein. Det er tydelig at man rekrutterte leilendinger fra nærmiljøet.

I folketellingen finner vi også husmannen Christen Nielsen med kone og deres 11-årige sønn. Disse bodde sikkert ikke på selve gården. Det gjorde imidlertid de to husholdene – Sven Olsen med kone og fire barn, samt enken Kisti Larsdatter og deres to barn. Sven og eldstesønnen Haagen på 19 år var begge sagmestere. Sønnene til Kisti, Lars Thrulsen og broren Hendrich, var henholdsvis sagmester og dreng. De var sikkert alle fire knyttet til virksomheten ved Nygaard sag nede ved Akerselven.

Stabburet på Nygaard

Stabburet fra 1880-tallet. Revet på 1960-tallet

Aktiviteten på gården og på sagbruket i perioden med Peder Anker som eier er derfor knyttet til aktørene som er nevnt ovenfor. Jeg har ikke greid å finne at noen av leilendingene samtidig med gårdsdriften var registrert som lensmenn. Men at gården også var base for lov og orden har lange tradisjoner i nærmiljøet. Mange husker at det var gitter i vinduet til venstre for inngangsdøren. Andre er sikre på at døren inn til akkurat dette rommet hadde luke med gitter. I barnehaven som i dag holder til i den gamle hovedbygningen verserer historien om fangene som hadde et trangt tilholdssted i kjelleren. Det gamle oppholdsrommet i husets vestre del kalles i dag for lensmannsstuen. Trolig hadde en eller flere av leilendingene lensmannsyrket som binæring.

Vi vet lite om husene på gården i denne perioden. Men ett er sikkert, gårdens våningshus ble ferdigstillet nettopp rundt 1800-tallet. Som det vil fremgå av bildet står vi foran en bygning – like lav og langstrakt som den vi finner på Nordre Tåsen. Det er et faktum at mange av våningshusene på gårdene i nærmiljøet skriver seg fra denne perioden. De turbulente økonomiske vanskelighetene befolkningen opplevde under Napoleonskrigen hindret ikke Peder Anker og de andre eierne av gårdene i vårt distrikt å bygge nye og prangende våningshus.

I Løvenskiolds regnskap slik det fremgår p.a. 278 ble huset reist i 1801. Til byggingen medgikk:

For å hugge og lunde 44 tylfter tømmer 31-1-8 rdl
Kjørsel av samme 121-0-0
Tømmer og snekkerarb. 305-2-20
Smedarbeid 83-0-14
Store og små spiker 56-0-8
Glassmesterarbeid 34-1-8
Gravet kjeller, fyll under gulv og på loft 7-3-12
En 1/4 tønne tjære 1-3-12
Grunning av dører og vinduer 14-2-14
Muremesterarbeid 60-1-8
Diverse 7-1-0
Tilsammen rdl. 723-2-8

 Folketellingen 1865

Ser vi nærmere på folkene som bodde på gården i 1865 er hovedpersonen leilendingen Hans Nygaard. Han var 52 år mens kona Randine Andersdatter var 59 år da opptellingen fant sted. Paret hadde ingen hjemmeværende barn, men 3 tjenestejenter og en dreng. Med unntak av et legdslem og en kvinne som bodde mot betaling, var alle beskjeftiget med gårdsdriften. Ingen arbeidet lenger på sagbruk langs elven, og ingen av gårdens beboere var ansatt på den nye tekstilfabrikken i Nydalen. Da moderne markedsføring på 1850-tallet gjorde sitt inntog i industrien ved elven, ble det for tungvindt å bruke det gamle navnet Nygaardsdalen. Den nye betegnelsen Nydalen var et resultat av «moderne» markedsføringstiltak.

Tilflytting midt på 1800-tallet

Mens gårdsfolket i 1801 var rekruttert fra nærmiljøet, ser vi at tre av gårdsarbeiderne i 1865 kom fra henholdsvis Sverige, Hedemarken og Østre Bærum. Dette forteller om en tiltagende migrasjon og at folk i stadig større utstrekning søkte mot byer og tettsteder. Inge Krokan kaller perioden «Det store hamskiftet», og setter dermed ord på den pågående utvikling innen landbruk og industri. Det går også tydelig frem at befolkningen i stadig større grad søker mot arbeidsoppgaver i industriene som vokste frem. De nye virksomhetene langs Akerselven sto alene for 20 % av industriveksten i Norge.

Året 1873 markerer overgangen fra Ankerfamilien til nye aktørers innmarsj på eiersiden. På side 740 i pantebok nr. 25 finner vi detaljene rundt salget av Nygaard fra Herman Wedel Jarlsberg til Nydalens Compagnie. Eller som baronen selv formulerer det i skjøtet;

«Undertegnede erkjenner at have solgt, ligesom jeg herved selger og skjøter til Nydalens Compagnie den meg tilhørende Eiendom Nygaard gnr. 57».

Av skjøtet går det også frem at brukeren Hans Nygaard skulle være berettiget til, dersom han ønsket det, å fortsette bruken av gården og den del av jordveien som lå på vestsiden av Maridalsveien inntil 14. april 1874. Brukerne og beboerne på plassene Søndre Korsvolden og Nygaardsdalen skulle ha bruksrett inntil flyttedag våren 1874. I en periode med nye eiere var det ikke trygt å være leilending eller husmann på bruket. Skjøtet hadde i alt 10 ulike punkter, og dekker oppgjørsformen samt ulike detaljer knyttet til gårdsdriften. At perioden var en travel tid for eiendomshandel ser vi i Realregisteret for Aker herredsskriverembete – panteregisteret for Aker Tinglag, side 2946, hvor det går frem av skjøtet at Kristiania Spigerverk den 18. juli 1873 kjøpte en del av eiendommen for 16 000 spdl. 9 Her var også selve gården med i handelen. Denne med omliggende herligheter ble videresolgt til agronom Jensen for 5 500 spdl. Hvor den tidligere bruker tok veien vet vi ikke.

Folketellingen 1875

Neste folketelling av 31. desember 1875 viser et nytt bosetningsmønster på gården. Den forteller at de fire beboerne på Nygaard alle kom fra nærområdet rundt Christiania. Bonden på gården var fra Gjerdrum, de tre tjenestefolkene fra henholdsvis Nes på Romerike, Ullensaker og Enebakk. Selv om aktørene fra forrige telling ikke lenger er å finne på Nygaard, ser vi at gårdsdriften er tilnærmet uforandret fra forrige registrering. Gården hadde i 1875 to hester, ni storfe og en gris. Med små forandringer det samme som i 1865. På åkrene dyrket gårdsfolket bygg, havre, poteter og rotfrukter. Det som imidlertid er verd å merke seg er at brukeren på gården – Ole Jensen – samtidig er registrert som eier. I pantebok 26 A for perioden 18/7 – 1873 til 7/8 – 1874 finner vi på side 85 dokumentert overdragelsen fra Christiania Spigerverk til agronom Ole Jensen. For første og siste gang i den lange perioden som lar seg dokumentere, er eieren samtidig driver av gården. Datoen for over overdragelsen var 30. september 1873.

I pantebøkene for perioden kan vi avlese hvilke overdragelser som har funnet sted, og hvilke konsekvenser dette fikk for gårdens eiendomsforhold. Opprinnelig hadde Nygaard gårdsnr. 58 og bruksnr. 1, men knyttet til salgene på 1870 tallet fikk gården bruksnummer 3, mens 1 og 2 havnet hos de to store kjøperne – Nydalens Co. og Kr. Spigerverk – realregister no. I – 6, sidene 2941, 2946 og 2951. Når det gjelder matrikkelskyld ser vi av oversikten for Vestre Aker prestegjeld at det til bruksnr. 1 – Nydalens Compagnie – var knyttet 16 mark og 77 øre. Bruks nr. 2 – A/S Kra. Spigerverk – står oppført med 8 mark og 83 øre, mens bruks nr. 3 ved Eieren H. Ustvedt hadde drøye 5 mark i skyld. Forskjellen i matrikkelskyld var utslagsgivende for hvilke bruksnumre som ble knyttet til de tre eiendommene.

Hvor lenge ungkaren Ole Jensen var bruker på gården vet vi ikke eksakt. Det er imidlertid ikke noe i pantebøkene som tyder på nye eiendomsoverdragelser før Hans Ustvedt overtok eierskapet. På side 2941 Panteregisteret for Aker Tinglag finner vi at Ustvedt den 20. august 1886 overtok gården med omliggende herligheter for kr. 17.900,–. Dette er sannsynligvis tidspunktet han alene fikk eierskapet til gården. Det er tydelig at han, mens gården var i felleseie med apoteker Lindgaard, ventet på muligheten til å kunne opptre som eneeier.

Allerede i året 1881 forlangte styrer Hans Ustvedt og hans medeier apoteker Lindgaard at det skulle avholdes branntakst på Nygaard. Våningshuset i tømmer med kledning utvendig hadde en lengde på 15,2 m, bredden var 9,7 m og høyden 3 m. Av taksten fremgikk det at huset hadde 11 vinduer og fem kakkelovner. Det eneste minne fra det gamle gårdstunet er det mer enn 200 år gamle våningshuset. Videre oppgis det i taksten at fjøset var 9,4 m langt, 6,9 m bredt, 2,5 m høyt og hadde plass for 12 kyr. Den store uthusbygningen hadde en lengde på 21,65 m, mens bredden ble målt til 14,4 m og høyden fra 3,45 til 5 m. Bygningen inneholdt stall for fire hester og hadde kjørebro i nordenden. Stabburet hvilte på 9 pillarer og var 7,35 langt, 5,15 bredt og 2,65 m høyt. I tillegg fantes et bur av bordkledd bindingsverk, 9,4 m langt, 5,8 m bredt og 2,35 høyt. Det store tunet ble avsluttet med et bordkledd uthus i 10,2 m lengde, 5,2 m bredde og 2,8m. høyde.

Som vanlig målte takstfolkene opp avstanden mellom de ulike bygningene, noe som langt på vei gjør det mulig å danne seg et bilde av gården. Taksten forteller noe om bygningenes standard, men også hva som kunne gjøres for å utbedre bygningsmassen.

For H. Ustvedt var taksten en pådriver for å få hevet standarden på den eksisterende bebyggelsen.

Takstfolkene kom frem til følgende verdiansettelse:

Takstobjekt nr. 1 Våningshuset Kr. 4.820,–
« « 2 Fjøset « 1.250,–
« « 3 Stor uthusbygning « 6.000,–
« « 4 Stabbur « 700,–
« « 5 Et lite uthus « 431,–
« « 6 Et vognskur » 560,–
« « 7 Stakittgjerde » 240,–

Avstanden mellom de forskjellige husene viser at de omkranset et stort gårdstun. Fra hus nr. 1 til hus nr. 2 var det 23,3 m. Fra hus 3 til 4 var avstanden 26 m. Mellom stabburet og det lille uthuset var det bare 3 m., mens det mellom hus 5 og 6 var 14,8 m. Fra våningshuset til vognskuret bare 1,8 m. Det er naturlig å tenke seg at husene kranset tunet med våningshuset i syd, den store uthusbygningen i vest, mens stabburet og det bordkledde uthuset lå på nordsiden av tunet. Vognskuret med nr. 6 i oversikten, lå på østsiden av våningshuset.

Neste branntakst finner i protokollen for perioden 1877–1893. På dette tidspunkt var Ustvedt eneeier på gården, og hadde i perioden fra forrige takst både bygget flere nye hus og oppgradert allerede eksisterende bygninger. Taksten finner vi på side 105 og er datert 25. juli 1888. Her ser vi at hus nr. 1 og 2 er uforandret.

Ny hovedbygning

Det mest oppsiktsvekkende var allikevel den nye prangende hovedbygningen i sveitserstil, som hadde fått en dominerende plassering mellom det gamle våningshus og gravhaugen øst for bygningen. Solbakken, som fortsatt er navnet på det stilsikre huset, var i to etasjer – 15,15 m langt 8,2 m bredt og 4,85 m høyt. Huset er nøye beskrevet i magistergradsavhandlingen til Arne E. Oldem fra vårsemesteret 1984. I denne artikkel nevnes bare kort at det i første etasje var 4 værelser og kjøkken, mens 2. den etasje inneholdt 3 soverom og 4 alkover. Huset hadde 18 dører hvorav 5 var dobbelte. Det var 18 vinduer og 9 kakkelovner. Taksten beløp seg til 9.640,–, hvilket var nøyaktig det dobbelte av taksten for det eldre våningshuset. I tillegg hadde Ustvedt latt oppføre et nytt kvadratisk stabbur i 5,8 x 5,8 m. Høyden målte takstkommisjonen til 4,8 m. Stabburet var fundamentert på 9 søyler og hadde en bred granittrapp opp til døren. Taksten var kr. 1.690,– Ustvedt hadde også latt oppføre et nytt vognskur like øst for det første våningshuset. Taksten på dette var kr 850,–.

Den siste nye bygningen var en overbygget kjeller som lå nord for den store uthusbygningen. Det som senere fikk navnet Kjellerstallen var 15,1 m langt, 9,4 m bredt. Huset hadde brede dobbelte dører inn i kjelleren og tilsvarende i inngangen til overbygget. Taksten på kjellerbygningen var kr. 2.700,–. Hele taksten beløp seg til Kr. 27.190,– hvilket er praktisk talt en dobling siden den forrige gjennomgang. Dett skyldtes ikke prisstigning. Taksten på bygningene 1 og 2 var de samme som i 1881.

Husenes beliggenhet går også frem av branntaksten. Fra Solbakken til den ombygde uthusbygning var det 19,2 m. Fra det gamle våningshuset til samme uthusbygning 2 m, og fra uthuset var det 21.6 m til det nye stabburet. Avstanden fra den store låvebygningen til kjellerstallen var 20 m, og fra samme låvebygning til det nye stabbur 31 m. Av denne korte beskrivelsen er det ikke vanskelig å danne seg et bilde av bebyggelsen på gården. Tilgjengelig bildemateriell har vært vanskelig å få tak i og det er et sterkt ønske om at den eller de som har bilder fra gården tar kontakt med historielaget.

Neste branntakst fant sted den 12. august 1889, mindre enn et år etter forrige. To større forandringer hadde funnet sted og skulle registreres. Solbakken hadde mot vest fått en ny kjøkken- og våtromsfløy, og spisestuen i selve huset var utvidet med det som tidligere hadde vært kjøkken. Videre var den store låvebygningen utvidet med et tilbygg i sydenden. «Sørstallen» var 9,4 m lang, 5,35 cm bred og fra 3,45 til 5,65 m. Påbygningen inneholdt stall til 4 hester, hønsehus og diverse lagringsplass. Taksten satte komiteen til Kr. 2.960,–. Avstanden fra stabburet til et nytt vognskjul nord på gårdstunet var 7,53 m og fra den nye uthusbygningen til den store låvebygningen 31,4 m. Som et tilleggsnotat heter det at låven og det nye tilbygget var sammenhengende. Total takst i 1889 var kr 34.570,–.

Med Ustvedt som eier kom nye leilendinger inn i bildet. Hvor den tidligere eieren Ole Jensen tok veien vet vi ikke. I folketellingen av 1900 møter vi en rekke nye aktører. Hvem som hadde fast bopel på Solbakken de siste 20 årene på 1800-tallet er usikkert. Ustvedt selv med familien var sikkert fornøyd med den flotte beliggenheten og den staselige sveitserboligen, men brukte, ifølge Arne E. Oldem, den nye boligen kun kortere perioder. Solbakken var først og fremst familiens sommerbolig. Fra 1879 bodde Ustvedt i Maridalsveien nr. 185, 187 og 205, like i nærheten av sine bedrifter ved Akerselven. I 1896 finner vi han og familien i Ullevålsveien 1, mens han hadde fast opphold på Nygaard i 1898. Dette varte ikke lenge. Fra 1900 og til sin død i 1902 bodde han i Oscarsgt. 26.

Industrivekst

Fra det tidspunkt Hans Ustvedt ble alene om eierskapet, gikk Nygaard gjennom en turbulent periode. Befolkningsutviklingen var betydelig, og industrien langs Akerselven hadde vokst seg stor og livskraftig. Både Nydalens Co. og Kristiania Spigerverk hadde nærmere 1000 ansatte. Disse kom fra mange områder i Norge, men også utlendinger var representert på lønningslistene. Ser vi på folketellingen i 1900 bodde det i alt 21 mennesker på Nygaard. Farverimester Bernt Syversen med kone og 6 barn bodde i hovedbygningen. To tyske montører og fire tekstilarbeidere fra Biri og Stange bodde også i hovedbygningen sammen med murersvenn fra Solør. I sidebygningen bodde forpakter Jacob Karlsen med kone og to barn samt en ung gårdsarbeider fra Svinddal i Smålenene.

Hans Ustvedt var født i Kråkstad 8. august 1837. På side 141 i minesterialbok nr. 14 for Kråkstad kan vi lese at han var sønn av Nils Johan Østvedt. Moren het Malene Johannesdatter. I minesterialbok nr. 16 for perioden 1848 – 1857 går det frem at Hans Nilsen Østvedt sto til konfirmasjon året 1852. Kone fant unge Hans seg også i Kråkstad, og den 4. juli 1867 ble han og jomfru Eveline Marie Birgitte Nilsen viet i hjembygda. Fra da av brukte de etternavnet Ustvedt. Umiddelbart etter bryllupet flyttet det nygifte paret til Christiania. Deres fem barn så alle dagens lys i Aker fra 1868 til 1874. Sistemann Lars tok utdannelse som jurist og overtok etter farens død salget av villatomtene på Nedre Nygaard. Tidene var vanskelige og tomtene var tungt omsettelige. Mange av de nye eierne benyttet sine nyervervelser til dyrking av poteter og grønnsaker. Selve husbyggingen skjøt først fart fra ca. 1915. En av veiene i det nye villastrøket fikk navn etter Hans Ustvedt.

Om starten som forpakter på Nygaard forteller Karl Velund i julenummeret til Morgenposten i 1954. «Jeg hadde ikke mer enn så vidt slått meg til på Nygaard da jeg 7. juni ble utkalt til nøytralitetstjeneste som varte til ut i august. Jeg giftet meg straks jeg var tilbake og dagen etter bryllupet var kona og jeg i full gang med skuronna.»

Carl Velund kom fra Degernes i Østfold, og hadde fått øye på annonsen etter forpakter våren 1905. Han var født 22/12 1876 på gården Velund. I minesterialbok no. 18 for Rakkestad finner vi på side 215 informasjoner om fødselen, og at foreldrene var Hans Olsen og Johanne Elisabeth Larsdatter. Det står ingen opplysninger i avisartikkelen om hvorledes kontakten oppsto mellom Carl Velund og hans tilkommende. Men Gønner kom fra Vang på Hedemarken og var født 5. august 1854. Opplysninger om henne og familien finner vi på side 114 i minesterialboken for Vang. Faren var Ole Kristoffersen Rogstad født i 1852 og moren Karen Kristofferdatteri 1854. I Vangsboka utgitt av Vang Historielag i 1988 står det på side 387 følgende om slekten til Gønners morsside. «Kristoffer Kristoffersen f. Gyrud i Stange 11/3 – 1815, sønn av K. Toresen og Kari Kristoffersdatter. Kristoffer gift 1851 med Inga Olsdatter Hugulia i Torpa født 6/3 – 1822, datter av Ola Haraldsen og Helena Olsdatter.» Kristoffer som er nevnt først i sitatet var Gønners bestefar. Da Carl og Gønner Velund installerte seg på gården var det gamle våningshuset fra Peder Ankers tid igjen blitt hovedbølet på gården.

Hvor lang tid det tok før alle leieboerne hadde funnet en annen bolig vet vi ikke. Det er imidlertid sikkert at den tidligere leilendingen Jacob Karlsen og familie hadde flyttet ut fra sidebygningen, som trolig var Solbakken. Sveitservillaen ble samtidig skilt ut fra gården og fikk bruks nr. 10. Den nye disponenten J.G. Holmboe overtok eierskapet og solgte kort tid senere Solbakken med drøye 6 mål tomt til Nicolai Young.

Solbakken

Solbakken, ca. 2000 (Foto: Knut Olborg)

Youngfamilien på Solbakken

Skjøtet på Solbakken fra Holmboe til Nic. Young er datert 21. oktober 1910. Young betalte kr. 17 000,– for hus og tomt på drøye 6 mål. Den nye eieren kom opprinnelig fra gården Teisen, men dro som ung til Tyskland hvor han studerte til tekstilingeniør i Dresden. Der traff han Klara Ohlei, som kom fra en velstående familie i byen Gera. De giftet seg i 1899 og dro til København kort tid etter bryllupet. Planen var imidlertid å reise til Norge hvor det var mange muligheter i det nye industrimiljøet langs Akerselven. Nicolai Young var først ansatt på Nydalens Compagnie, men er i familien mest kjent som direktør på Hjula Veveri. Youngfamilien flyttet inn på Solbakken med de tre barna Edward, Karen, og Jørgen. Det fjerde barnet Frithjof kom til verden samme år som de overtok eiendommen. Karen ble eier av Solbakken sammen med sin mann i 1939, og huset var i familiens eie frem til 1960-årene.

Velundfamilien

I en personliste over folketallet den 1. desember 1923 får vi med alle medlemmene i Velundfamilien. Karl August og Gønner står oppført som henholdsvis forpakter og husmor. Eldstesønnen Ola var førstemann i barnekullet. Fødselsdagen var 11. september 1906. Nestemann var Hans som ble født 6. juni 1909. Kristofer var to år yngre, og hadde fødselsdag 2. april 1911. Bjørner var yngste sønn og kom til verden 24. oktober 1912. Karen var skrapkaka i barneflokken. Hun hadde 10. desember 1920. som fødselsdato. I dag er alle døde, men var med på å skape det miljøet som gården «Velund» kom til å bety for stadig nye generasjoner unge Nygaardbeboere.

I en samtale jeg hadde med Bjørner den 20. august 1996 får vi vite mer om livet på gården. Som supplement til data fra offentlige dokumenter fortalte han at i tillegg til barna som er nevnt ovenfor, fikk også foreldrene en liten jente som døde bare to år gammel. Sønnen Ole var ikke mer enn 24 år da han falt fra. Vi fikk også vite at Hans etter en kort periode i Holmenkollbanen overtok farens virksomhet. Den første tiden med gården som base, senere opererte han fra Sørkedalen. Kristoffer var ansatt på veterinærhøyskolen, Bjørner i forsikring, mens Karen fikk utdannelse som sykepleier. På området syd 15 for gården, mellom Maridalsveien og Tåsenbekken, sto rugåkeren med aks på inntil 210 cm. Men Velund satset også på høyproduksjon. Om det var for å skaffe mat til egne dyr eller om det var for salg vet vi ikke.

Mye taler for at et voksende hestehold krevde mye av gårdens ressurser. Carl og Gønner var seriøse mennesker. Omgangskretsen var stor. Lærer Brennhovd var ofte på besøk sammen med prestene Hauge og Øberg. Advokat Halvor Eriksen var også en flittig gjest.

Men det var også langveisfarende gjester. Ved en anledning var Herman Tuft fra Hallingdal på besøk. På spørsmål om han ville ha mer kaffe svarte han; «je tar en kopp te». Fru Velund ilte til kjøkkenet og kom tilbake med en kopp av den gylne engelske nasjonaldrikken. Men det ville ikke Tuft ha noe av – en kopp kaffe til derimot…

Carl Velund var en anerkjent hestekar. Til stadighet hadde mellom 30 og 35 hester tilhold på gården. I tillegg hadde han opptil 50 hester på utleie rundt omkring i Østlandsområdet. Velunds hyggelige forhold til sine firbente venner illustreres ved historien om hesten som hadde ødelagt det ene øyet på et piggtrådgjerde og som på eget initiativ kom ned til kjøkkenvinduet hvor den banket på for å få sin daglige rensing av øyet. Når dette var unnagjort luntet den stillferdig bort igjen.

Hestene på gården var for det meste i arbeid for Oslo Kommune. Velund holdt hest, doning, seletøy og kjørekar. Slik var Velund en betydelig arbeidsgiver.

Han var også en førsteklasses salmaker, og sørget for at seletøyet var i topp stand. Kjøretøyene tok han også ordentlig godt vare på. Selv brukte han trille om sommeren og breislede om vinteren. Utvalgte ungdommer fra strøket var kusker, og sørget for kirkeskyss til Bakkehaugen på søndagene. Det er klart at mange sitter igjen med gode minner om frodige barneår på gården. Den verst tenkelige straff unge jenter og gutter kunne forestille seg når de hadde gjort noe galt, var for en kort periode å miste retten til å være på gården.

I dag er det gamle våningshuset barnehage, mens sveitservillaen ligger som en perle i den gamle lunden. Den opprinnelige tomten er sterkt redusert mot syd hvor to blokker skjermer for en del av utsikten. Huset er imidlertid godt bevart. De andre husene på det gamle tunet er borte for alltid.

Undertegnede var i flere sesonger en ivrig stallknekt på gården.

Advertisements