ARTIKKEL FRA FØR OG NÅ 2006

Når vi i dag ser Brekke gårds hovedbygning trone på terskelen til Maridalen er det naturlig at man gjør seg tanker om hvilke krefter det var som drev Peder Anker og hans nærmeste medarbeidere til å bygge et jaktslott av slike dimensjoner akkurat på Brekke.

Av Knut Olborg

Jernhammeren i Maridalen hadde vært i gang ca. 15 år og skapte nye muligheter for folket i bygda. En arbeidsplass med drift året rundt var noe å glede seg over både for eliten og vanlige folk. I 1813 var første runde av Napoleonskrigen lykkelig avsluttet og mange så frem til en endelig løsning på unionsspørsmålet.

For matadorene i samfunnet var det viktig i denne perioden å markere sin posisjon med store praktbygninger. Hvordan Peder Anker fikk kontakt med arkitekt Gerhard Løser vet vi ikke med sikkerhet, men mye taler for at det var svigersønnen, grev Wedel Jarlsberg, som sørget for at byggherren i Christiania ble gjort oppmerksom på arkitektens stilsikre strek. Det vi vet er at Løser hadde en større oppgave på Jarlsberg hovedgård, og fra denne tiden finnes tegninger og overslag som forteller om en visjonær planløser med sans for tidens krav til storslagen komfort. Løser var også med på planleggingen av Søndre Taasen, og det staselige vi finner på alle tre hovedbygningene var tydelig med på å skape rammen rundt tidens elite.

Komplette byggeregnskaper finnes ikke for mange av de gamle empirebyggene. I privatarkivet til Løvenskiold finner vi imidlertid under løpenumrene 1016 og 1017 en oversikt som forteller hva det nye huset på Brekke var forhåndsberegnet til, hva det kom til å koste, og hvem som utførte de mange ulike arbeidsoppgavene. Disse opplysningene gjorde arbeidet med kildene ekstra spennende, samtidig som det ga et snart 200-årig vitnesbyrd om byggingen av et stort patrisierhus. Vi finner et byggeregnskap som forteller om en eksplosiv prisutvikling, store økonomiske vanskeligheter og en pekepinn om hvilke problemer aktørene hadde å slite med. Det var heller ikke gjort i en håndvending å få ferdig jaktslottet på Brekke.

Arbeidet med det prangende bygget startet senhøstes 1813. Norge hadde vært gjennom et felttog mot svenskene, og landet ladet batteriene for det som skulle komme i 1814. Men ingen av de utenrikspolitiske begivenhetene la noen demper på aktiviteten på Brekke. Ikke noe i regnskapet tyder på at det var stor usikkerhet om hvilken politisk kurs landet hadde stukket ut. Den ansvarlige byggherren, fullmektig Peter Grüner, engasjerte arkitekt Løser til å tegne bygget, mens murmester Gabriel Steinert og tømmermester Halvor Høen fikk oppdraget med å reise huset. Priser ble avtalt i forkant og selve arbeidet fordelte seg på partene slik at både mur- og tømmermesteren sto for det håndverksmessige, mens innkjøp, transport og de mange oppgavene som ellers var en del av byggeprosessen ble ivaretatt av Grüner. For arbeidet ble det avtalt henholdsvis 2000 og 3000 riksbankdaler til de to håndverksmestrene så sent som i februar 1815.

I regnskapet med tømmermester Høen går det frem at han selv foretok alle utbetalinger til sine ansatte. Etter få måneder innhentet den dramatiske prisutviklingen Høen, og i et notat etter siste postering heter det «Han var accorderet for alt tømmermandsarbeide paa Brekke-Bygningen 3000 riksbankdaler NV ifølge Contract, men da ved årets Slutning icke alt er ferdig saa inneholder Contracten vesentlige mangler indtil alt er fuldført.»

Tømmermester Høen var med denne sluttreplikk ute av regnskapet.

Nå var nok året 1815 vanskelig for alle som skulle gi priser på varer og tjenester. Arkitekt Løser hadde allerede den 10.april mottatt betaling for tegningsarbeidet til det nye bygget. I regnskapet for Nordmarken heter det «For en tegning til bygningen på Brekke betalt byggmester Løser etter forlangende – 50 rbdl.» Dette er eneste gang vi finner ham i regnskapsbøkene.

Det gikk ikke bedre med murmester Gunnar Steinert. Som en sluttkommentar finner vi følgende i regnskapet for 1815: «Etter en med herr G. Steinert under 18. Februar dette år opprettet skriftlig Contract er hannem accorderet for en ny 2. Etages Grundmurs Bygnings opførelse paa Brekke den ovenanførte og ham betalte Summa 2000 Riksbankdaler. Imidlertid mangler endnu meget paa Arbeidet saasom Bygningens udvendige Afpudsning, innvendig Rapping, Skorsten og Brandmure, men da han kom til kort paa Accorden formedelst Arbeidsfolkenes indtil 3 dobbelte imod forrige Aar stigende Dagløn, saa frasagde han sig allerede ved Michaelis (29. september) alt videre Murer Arbeid paa forbemeldte Bygning.»

Av kommentaren får vi et innblikk i byggets fremdrift, hva som var utført og hva som gjenstod. Vi får også av Steinerts konto klar beskjed om hva anbudssummen på 2000 rbdl. inkluderte. Det er tydelig at både tømmermester og murmester hadde ansvaret for arbeidsfolkene, men at byggherren ved fullmektig Grüner sørget for materiell og byggevarer.

I løpet av året 1815 var både arkitekten og de to som hadde ansvaret for reisingen av bygget ute av bildet. Det virker ikke som om dette la en demper på prosjektet. Årsaken var nok at de engasjerte byggmestere hadde vesentlig mindre ansvar for gjennomføringen av prosjektet enn det vi er vant til i dag. Byggherren ved fullmektig Grüner hadde under hele prosessen oversikt over hva som skulle brukes og hvem som kunne levere viktige varer og yte nødvendige tjenester. Det var heller ikke snakk om å trekke inn 6 andre arbeidere enn de som var knyttet til jernhammeren og virksomhetene i Maridalen og Nordmarka. Samarbeidet på byggeplassen gikk ufordtrødent videre selv om de som skulle ha ansvaret for fremdriften var ute av bildet.

Men forberedelser og byggearbeider startet allerede senhøstes i 1813. Regnskapet for den nye hovedbygningen på Brekke forteller at det i årets tre siste måneder ble kjørt frem gråstein til grunnmuren, og at tre aktører fra plassene Sanderstuen, Gresestuen og Dammen stod for transporten. De samme karene hadde ansvaret for levering av furutømmer for 10 riksdaler per tylft. Leveransene kom fra Sanderskogen som lå gunstig til ved det nordøstre hjørne av Maridalsvannet. Det er tydelig at Fullmektig Peter Grüner var vel kjent med hvilke byggevarer som krevde lang leveringstid. Allerede lenge før huset var reist var han ute med bestillingen av dør- og vindusbeslag hos Tron Smed. Prisene for steinbryting var i 1814 de samme som året før – 6 riksdaler for mann og hest. Aktiviteten tiltok stadig og karene fra plassene under Hammeren stilte med folk og hester til transporten. Torger Kamphaug var en av mange aktører fra plassene i nærheten som bidro med 3 mann og 3 hester i slutten av januar. I tillegg ser vi at Grüner helt fra starten av hadde ansvar for mye av transporten.

Regnskapet for Brekke forteller også hvem som klargjorde materialene til det nye bygget. I april var 5 mann beskjeftiget med høvling av planker og bord. Uansett hvor storslagent bygget skulle bli, var det mye håndarbeid med trematerialene før de havnet som listverk eller panel i huskroppen. Det var fortsatt lenge til høvelmaskinene gjorde sitt inntog på norske sagbruk.

I april måned 1814 startet leveringene av tegl. Fra Hauger bruk i Maridalen kom det stadig mindre partier. Kanskje benyttet de lokale aktørene tiden mellom ulike oppdrag til kjøring fra de lokale teglverkene. Storleveransene kom vestfra, hvor Bærums Landbønder deltok i kjørselen fra Grini Teglverk. Prisen for drøye 22 000 murstein beløp seg til 2 200 riksdaler, mens kjøringen kom på 440 riksdaler. Det er også tydelig at de ulike oppgavene i byggeprosessen etter hvert ble fordelt. Faglig dyktighet manglet det ikke på selv om man ikke lokalt tidligere hadde deltatt i et bygg med samme dimensjoner og samme avanserte utførelse.

De aller fleste som var engasjert i byggearbeidet kjørte frem bygningstømmer når de ikke var opptatt med andre gjøremål. I juni 1814 forberedte den driftige byggherren reisingen av selve huskroppen. Teglsten var på plass, kalk var fraktet i rikelige mengder fra Bærum og grunnmuren var lagt opp med sten fra bruddene i Skjervenåsen. Vi ser også at Morten Larsen og hans arbeidskamerater fikk 131 riksdaler «for at læske Kalk». Grunnarbeidet var utført og reisingen av hovedbygningen på Brekke kunne begynne.

Mye tyder på at vinduer og dører ble produsert på stedet. I september 1815 mottok Christian Snedker 775 riksdaler for 155 dagers arbeid med dør- og vindusproduksjon. Fagarbeid som dette ble bedre betalt enn kjørsel og sjauing. For kosthold i 74 dager mottok han 370 riksdaler.

I desember 1814 startet innredningsarbeidet. Det ble brukt stift til gulvlegging, og stadig ankom det kalkstein fra Bogstad kalkbrenneri. Men prisene steg dramatisk fra 36 til 60 riksdaler per lest for kalkleveransene. Slik situasjonen utviklet seg var det vanskelig å unngå budsjettoverskridelser. Ved årsskiftet 1814/1815 innførte myndighetene 8 myntenheten Riksbankdaler, og omregningen ble bestemt slik at seks av den tidligere riksdaler utgjorde en riksbankdaler. Regnskapet for 1815 er meget summarisk. Av kontiene til henholdsvis tømmer- og murmester kan vi imidlertid se at byggingen pågikk for fullt. I alt sier byggekontoen at det i 1815 ble brukt til sammen 7 978 riksbankdaler på arbeidet med den hovedbygningen. Fra regnskapet med de to engasjerte håndverksmestrene kan vi se at prisene stadig er økende.

Selv om Gabriel Steinert og Halvor Høen ikke lenger kunne ivareta sine oppgaver på bygget fortsatte arbeidet i 1816. Grüner hadde oppgaven som hovedansvarlig. Han sørget for at utvalgte arbeidere på plassen tok hånd om særskilte oppgaver. Det virket som om byggeriet var så godt i gang at politiske og økonomiske vanskeligheter ikke påførte prosessen tilbakeslag av betydning. Hauger og Nes leverte store mengder tegl. I alt ser vi at byggeplassen mottok drøyt 80 000 enkle og 6000 doble murstein til henholdsvis 40 og 80 riksbankdaler per 1000.

Gjennom postene i regnskapet kan vi følge Brekkebygningen etter hvert som arbeidet utviklet seg. Byggeplassen mottok forskalingsbord og materialer til stillasbygging, og sent på året 1816 kom den første ovnen og jernplatene til pipeløpet. Stadig flere poster for året 1817 dekker innredningsarbeid og overflatebehandling. På byggekontoen finner vi gips, hvit sand, hornlim, kritt og kakkelovnføtter. Det spares heller ikke på kostbarheter. Selv en kakkelovn i spesialutførelse ble det plass til. Prisen var hele 742 riksbankdaler.

Nybygget på Brekke var ikke det eneste prosjekt som fikk problemer i perioden etter Napoleonskrigen. Nok en gang var det nødvendig for fullmektig Grüner å tilpasse byggeregnskapet etter en ny myntenhet. I løpet av en treårsperiode måtte byggherren forholde seg til riksdaler, så riksbankdaler og til slutt speciedaler. Regnskapet for bygget på Brekke viste til utgangen av 1817 at det var gått med 26 317 riksbankdaler. Omregnet til den nye myntenhet utgjorde summen 2 631 speciedaler.

I løpet av årene frem mot 1821 finnes det en rekke poster i regnskapet som vitner om at byggeperioden gikk mot slutten. Trappene ble gjort klare og løpene panelt. Snekker Hansen gjorde ferdig «Trappe i tre oppløp» til annen etage, og snekker Even Korsvolden mottok 22 speciedaler «For at legge nyt Gulv i den Nordre Hall, 16 og 7/8 alen langt og 10 og 1/8 alen bredt, samt for to Fag nye Dobbelt Dører ibidem, etter Accord».

Hvis vi trekker inn alle de økonomiske problemer som Norge måtte løse i perioden, er det imponerende hvilke store og prangende bygg som ble gjort ferdige i 10-året etter Napoleonskrigen. Det er bemerkelsesverdig at de fleste av hovedbygningene på sentrale gårder i vår del av Akerbygden kom til under de vanskelige årene under og like etter krigen. Brekke gård troner fortsatt på terskelen til Maridalen.

♦ ♦ ♦

Brekke gård

Brekke gård lå ved inngangspartiet til Maridalen, med utmark mellom Akerselven og Korsvoll. Hovedbygningen eksisterer fortsatt og er beliggende i Kjelsåsveien 186, like inntil Maridalsveien. Gården omtales allerede i 1369, da med privat eierskap. Kirken fikk senere hånd om eiendommen, men som andre gårdsbruk ble den krongods ved reformasjonen. I 1647 atter med personlig eier.

I 1804 kjøpte kammerherre Peder Anker eiendommen, og han oppførte den nåværende hovedbygning i 1813–14. Han kalte bygningen sitt jaktslott, visstnok en av hans mest skattede oppholdssteder.

Hovedbygningen er reist i murstein i to etasjer, og har et klassisk preg. I dag er hovedbygningen organisert i et seksjonssameie, med tre boligseksjoner over tre plan. Leilighetene er nydelig restaurert med nyslipt parkett, og moderniserte kjøkken og bad. Veggpanel, himling og rominndeling er i hovedsak som i tidligere tider. Den store peisen i første etasje har beholdt sin opprinnelige form. Bygningens eksteriør er også holdt i meget god stand. Huskroppen er tilnærmet som i Peder Ankers tid, med søylene foran inngangspartiet på plass.

Tomten er i dag på vel 2 dekar. Eiendommen er regulert til spesialområde, bevaring, med hjemmel i plan- og bygningslovens § 25, nr.6.