ARTIKKEL FRA FØR OG NÅ 2018

 I 1919 inviterte Aker kommune og A/S Akersbanerne til en reguleringskonkurranse om utbygging av en hageby for området innenfor strøkene Sogn, Nordberg, Tåsen og Berg. Tanken var å koble baneutbygging (den senere Sognsvannsbanen) og byvekst med bedre bo- og livsvilkår, og var inspirert av de engelske hagebyprinsippene om å anlegge mindre, selvforsynte enheter utenfor storbyene. I Norge fikk disse prinsippene først og fremst betydning for vektlegging av arkitektoniske kvaliteter og samspillet mellom bebyggelse og grøntstruktur, og i mindre grad som sosial reform. For Sogn Haveby var i tillegg finansiering av baneutbygging et uttalt mål.

Vibeke Aamodt
(tidligere rådgiver i Arbeids- og velferdsdirektoratet og arkitekt Kristofer Langes grandniese)

I motsetning til Ullevål Hageby og Lille Tøyen Hageby var det for Sogn Haveby (jeg beholder i det følgende den opprinnelige stavemåten i stedet for «hageby») dessuten et uttrykt mål å bygge ut området med individuelle aktører. I konkurranseprogrammet fra 1919 sto det at området skulle planlegges «… dels med frittliggende huse – aaben bebyggelse – dels med rekke- og gruppebebyggelse».

Arkitekt Kristofer Langes forslag «Solgryten » ble i 1920 plukket ut som vinner av reguleringskonkurransen. Hans forslag var i første rekke særpreget av terrengtilpasning av bebyggelse og veistrukturer, samt prioritering av parker og grøntdrag

Hans motto «Solgryten» sier litt om hva norske arkitekter og planleggere var opptatt av i begynnelsen av forrige århundre: Det skulle være helsebringende sol til alle boliger, og det skulle være landskapsforståelse.

Om Langes vinnerutkast skriver juryen bl.a.:

«… Planen i sin helhet er vel gjennomtænkt og byr paa mange vakre løsninger. De økonomiske hensyn synes tilfredsstillende tilgodeseet. Forfatteren er den eneste som har løst hovedoppgaven at skape en haveby som ikke virker formeget som by. Dette er i første rekke opnaadd ved den enkle, rolige og fremfor alt naturlige linjeføring, som utmerker dette prosjekts hovedtrafikkaarer, hvorved forfatteren allerede av denne grund undgaar de stive retvinklede kvartalsgrupperinger. Særlig maa pekes paa den følsomme maate, hvorpaa hovedavenuen Gaustad–Taasen– Maridalen er ført gjennom havebyens centrale strøk, og med den fortrinlige pladsutvikling som støtter sig til denne.

Etter å ha blitt detaljarbeidet av Akers reguleringsvesen, ble reguleringsplanen for Sogn Haveby endelig vedtatt i 1923. Optimismen var stor med hensyn til både prosjektets størrelse og kvalitet. Sett med dagens øyne er det likevel ikke vanskelig å se hva man ikke fikk til etter reguleringsplanen. Dette gjelder blant annet ideen om å skape en slags avgrensning mellom «Solgrytens » øvre og nedre områder. Mens det øvre området besto av større tomter med utelukkende trebebyggelse, hadde det nedre området en strammere og mer monumental utforming. Tanken var å bygge tyngre murbebyggelse langs den buede aksen Almeveien– Lersolveien–Nordberg gård. Denne aksen skulle fungere som et avgrensende element opp mot det øvre og mer landlige området, men det ble altså bare med tanken. Likeledes kan man se av planen at den nederste delen av Damefallet var tiltenkt en langt strammere og mer pompøs avslutning enn hva som ble tilfellet. Der denne aksen møter Store Ringvei, ble det kun med planene om en åpen, monumental kino-plass. Tilsvarende ble den aveny-liknende bebyggelsen langs Store Ringvei aldri en realitet, i likhet med den tyngre bebyggelsen som skulle gi en monumental akse fra området vest for Tåsen skole og ned mot Søndre Tåsen gård.

Med unntak av momentene ovenfor ble Sogn haveby bygget ut som forutsatt. Området, som selv i dag kalles «Solgryten» på folkemunne, preges av de sammenhengende hagebeltene og består hovedsakelig av eneog tomannsboliger i tre. Planens intensjon om et konsekvent og regelmessig bebyggelsesmønster er etterlevd. Damefallet, som i planen benevnes som «Utsigtsaksen», er som park gitt en sentral plassering i pakt med de engelske hagebyprinsippene. Husene er plassert nordlig på hver tomt, altså i forhold til solretningen, slik at hagearealenes største del vender mot sør. Den private skjermede bakhagen, som er typisk for de engelske hagebyprinsippene, er således ofret til fordel for mer lys og åpenhet.

I dag, nesten hundre år etter at reguleringsplanen for området ble vedtatt, er det i de bygde omgivelsene lett å lese en del av intensjonene som ble lagt til grunn for utbyggingen.

Med dette må det kunne fastslås at arkitekt Kristofer Lange med rette må kunne kalles for «Solgrytens far».

Utforming og arkitektur

I 1929 ga Akersbanene ut en salgsbrosjyre for salg av tomter i Sogn Haveby. Salgsbrosjyren inneholder 41 konkrete forslag til bolighus, mange av dem tegnet av datidens mest kjente arkitekter. Arkitekten som vant reguleringskonkurransen er representert med ett forslag til bolighus i brosjyren. Kanskje noen av dere som bor i «Solgryten», bor i et hus som er tegnet av arkitekt Kristofer Lange?

Under krigen gikk det tregt med utbyggingen. Først på 1950-tallet var området i praksis ferdig utviklet slik vi kjenner det i dag.

Et interessant aspekt vedrørende Sogn Haveby er at planlegging og utbygging strekker seg over et arkitektonisk tidsskille. Fra å bli unnfanget i en nyklassisistisk, engelskinspirert hagebyånd, ble det aller meste av utbyggingen virkeliggjort først etter at funksjonalismen hadde fått sin gjennomslagskraft i Norge.

Et godt eksempel på denne brytningstiden er de to lange, «engelske» murbygningene man i dag kan se i Nils Bays vei 92 til 106. Disse bygningene ble oppført på midten av 1920-tallet og fremstår i en slags moderat Ullevål hageby-liknende stil. Tanken var å etterleve intensjonen om å forme Store Ringvei til en aveny med denne type arkitektur. Flere slike bygg ble det imidlertid ikke, og de to byggene fremstår i dag som en slags isolert arkitektonisk kuriositet. Tittelen på Elin Børruds artikkel om Sogn haveby, «Hagebyen som forsvant i funkisen» (trykt i tidsskriftet Byminner 1996 nr. 4), er derfor på mange måter en treffende betegnelse på hva som skjedde.

Børrud påpeker i sin artikkel at i perioden opp mot 1929 mener hun å se en slags nybarokk eller jugend-aktig panelarkitektur med saltak, for så at man i årene 1930–31 utviser stilforvirring ved å bygge eksempelvis «… hus som i hovedform er moderne med pyramidetak og hjørnevinduer, men har inngangsparti med gresk søyleimitasjon. Eller hus som i hovedsak er nybarokke i oppbyggingen, men har fått funkisdetaljer».

Likevel må det kunne hevdes at utforming og gjennomføring av Sogn Haveby var preget av høye idealer om kvalitet. Det ble nedsatt strenge regler for utforming av området, og kjøpekontraktene inneholdt en passus om at hvert hus skulle være tegnet av en godkjent arkitekt og at alle tegninger skulle godkjennes av Akersbanerne før byggemelding. Det var imidlertid ikke et krav om å benytte et av de 41 husforslagene i den før nevnte salgsbrosjyren fra 1929.

Tilsvarende måtte eksempelvis felling av eldre trær godkjennes, og i nevnte salgsbrosjyre fra 1929 legger selskapet stor vekt på utforming av hageplaner og beplantning. Farge på husene er også gitt et eget kapittel. Det står bl.a. at «….hvitmalte hus mest er en motesak, og dens tid skulle nu være forbi». I stedet legges det vekt på at «… En farve er alltid en fryd, når den er satt riktig inn (…) og fremhever på den beste måte husenes karakter. »

Børrud konkluderer i sin artikkel fra 1996 med at boligområdet Sogn haveby/»Solgryten » slik vi kjenner området i dag, fremstår som helhetlig og gjennomført. Hun formulerer det slik:

«Det er ingen tvil om at det ble et vellykket småhusområde. De kvalitative kravene som ble lagt i forbindelse med reguleringen av området, er fremdeles synlige i form av veireguleringene, parkene og husenes konsekvente plassering i forhold til hverandre. Innenfor området finnes enkeltbygninger med stor arkitektonisk egenverdi. Hovedinntrykket er likevel et område med «hverdagsarkitektur», som styrkes av en reguleringsplan med spesiell arkitektonisk kvalitet.»

Solgrytens far – hvem var han?

Dermed er vi tilbake til han som i 1920 vant reguleringskonkurransen, min grandonkel, arkitekt Kristofer Lange (1886–1977). Sporene etter hans tanker og visjoner for området er fortsatt synlige, både i Sogn haveby og andre steder i Oslo.

Kristofer vokste opp som den midterste i en søskenflokk på fem. Hans far var stadsarkitekt Balthazar Lange, bl.a. kjent for Uranienborg kirke, Holmenkollen Sanatorium (nå Scandic Holmenkollen Park Hotel), Bjølsen skole, Rosenhof skole, en rekke stasjonsbygninger rundt om i hele landet m.m. Balthazar Lange var en sentral skikkelse i hovedstadens arkitektmiljø – og fire av hans fem barn fulgte i hans spor ved valg av yrke. Sofie, den eldste i søskenflokken – og eneste jente – arbeidet som teknisk tegner. Hun forble ugift, og tok seg av foreldrene på deres eldre dager. Brødrene skaffet henne etter hvert en ett-roms liten leilighet i Middelthuns gate, i en tid da det var begrensninger for hvor stor leilighet enslige kunne disponere i hovedstaden. Sofie ble min gudmor, jeg besøkte henne ofte som barn i den lille leiligheten.

Kristofer var den eneste i søskenflokken som utdannet seg til arkitekt. To av brødrene ble ingeniører. Eldstebroren Hans (min morfar) og Kristofer reiste sammen til Berlin, der de begge studerte ved Königlich Technische Hochschule. To brødre, midt i tjueårene, i Berlin noen år før skuddene i Sarajevo og den første verdenskrig, det må ha vært en spennende tid.

To nære venninner i Oslo forelsket seg i hver av disse brødrene. Augusta (Molla) Bryn ble min mormor, og Marie Cathrine (Lill) Bull giftet seg med Kristofer.

Brødrene Hans og Kristofer hadde også militær utdanning, lavere grad. I 1914 ble Kristofer utkommandert som nøytralitetsvakt, og fikk først se sin førstefødte sønn da han var flere måneder gammel!

Kristofer Lange etablerte egen praksis som arkitekt i Oslo i 1915. Som sin far, ble han også en sentral skikkelse i hovedstadens arkitektmiljø. I tillegg til «Solgryten» har han satt en rekke spor etter seg både i Oslo og i landet forøvrig. Sinsenbyen i Oslo gir også en god illustrasjon av hans kvaliteter som reguleringsarkitekt.

Han er blant annet arkitekten bak Majorstuhuset, som i det vesentlige fortsatt fremstår slik han opprinnelig tegnet det (1928– 32). Her hadde han i mange år sitt kontor, og spaserte daglig mellom sitt hjem i Risstubben 4 (mellom Ris og Vinderen T-banestasjoner) og ned til kontoret i Majorstuhuset. Huset i Risstubben, hvor han og tante Lill bodde i 40 år, hadde han tegnet selv. Huset står der fortsatt, og ser ut til å være i gode hender hos nåværende eiere.

Fordi han hadde en del oppdrag for A/S Holmenkolbanen, fikk han i mange år fribillett. Den brukte han bare noen ganger hvis det regnet.

I tidsrommet 1979–1989 hadde jeg og min lille familie gleden av å bo i en to-roms leilighet på Langaardløkken – ved Arno Bergs plass på Briskeby – dette kvartalet er også tegnet av min grandonkel. Det var en god, funksjonell leilighet å bo i – og morsomt å tenke på at den var tegnet av onkel Kristofer. Den buede utformingen av bygningen i Løvenskiolds gate 20 er vakkert tilpasset den sirkulære plassen rundt fontenen ved Arno Bergs plass – det er nok et eksempel på hans sans for estetikk og vektlegging av harmonisk tilpasning til omgivelsene.

På sine eldre dager solgte de huset i Risstubben, og flyttet inn i en hyggelig leilighet i Skovveien. Fra hus til leilighet, et vanlig boligskifte for oss mennesker etter hvert som vi blir eldre. Jeg besøkte dem i leiligheten i Skovveien sammen med min morfar – til afternoon tea – en besøksform som ikke lenger er så vanlig? Det dukker opp minner om besøk i en lys, vakker leilighet, med kunst på veggene. Onkel Kristofer var en habil tegner og maler. Han malte akvareller, mest landskap. Men han var nøye med å poengtere at han kun var amatør, ikke kunstner, beskjeden som han var på egne vegne.

Pr. i dag er han bl.a. fyldig omtalt i Norsk Kunstnerleksikon (tilgjengelig på internett). Her kan dere lese mer om hans virke som arkitekt, med en utførlig liste over hans utførte arbeider. Blant annet deltok han i arkitektkonkurransen om Kristiania Rådhus, hvor hans utkast ble premiert.

Onkel Kristofer var en friluftsmann. Han var glad i fisketurer i fjellet og brukte Nordmarka mye både sommer og vinter.

Jeg minnes min grandonkel Kristofer som en sympatisk og klok eldre herre, med et åpent sinn, en hyggelig og interessant samtalepartner. En gentleman av den gamle skole. Jeg var selv i begynnelsen av tjueårene da jeg besøkte ham en siste gang, på Tåsen sykehjem. Hvis jeg ikke husker feil, så hadde jeg med noen blå blomster til ham, som han kommenterte og likte godt. Kanskje blått var favorittfargen. Han satte pris på å ha det vakkert rundt seg – og bidro selv til å forskjønne omgivelsene gjennom et langt liv. Først i ettertid har jeg blitt klar over alle de fine arkitektoniske spor som finnes etter ham. Kanskje var det ingen tilfeldighet at Tåsen sykehjem ble hans siste oppholdssted – nær «Solgryten».

Kilder

• Oslo Byarkiv
• Store norske leksikon / Norsk kunstnerleksikon
• Elin Børruds artikkel i Byminner 1996 nr. 4 – «Hagebyen som forsvant i funkisen – Historien om Sogn Haveby» (Elin Børrud er arkitekt og byplanlegger. Hun er ansatt som professor i By- og regionplanlegging ved Fakultet for landskap og samfunn ved Norges Miljø- og biovitenskapelige universitet.)