Nå heter vi Nordberg Tåsen Ullevål historielag!

Årsmøtet 27. april 2022 var historisk på mange måter. For første gang i lagets historie ble tre årsmøter avholdt samtidig – på grunn av pandemien var det tre år siden sist medlemmene var samlet til årsmøte.

Det er heller ikke hvert år laget får en ny leder. Svein Kile gikk av etter seks år som leder og overlot plassen til Hans Andreas Grimelund Kjelsen. Han har vært med i historielaget siden starten og har også redigert årsskriftet Før og nå siden første utgave i 2004.

Navneskifte

Etter 21 år som Sogn kultur- og historielag vedtok årsmøtet enstemmig å skifte navn til Nordberg Tåsen Ullevål historielag. I begrunnelsen for sin innstilling pekte styret på at Sogn (som tidligere var et bydelsnavn) nå bare betegner et avgrenset strøk. Siden lagets område ikke har noe samlende og dominerende strøksnavn, måtte det nye navnet settes sammen av flere, heter det i styrets begrunnelse:

«Alle strøksnavnene i vårt område, unntatt Korsvoll, er gamle gårdsnavn med historiske grenser. Nordberg, Tåsen og Ullevål er store gårder, navnene er godt kjent også utenfor bydelen og betegner strøk som til dels går utover den opprinnelige gårdens utstrekning. Samtidig representerer de sammen øvre, midtre og nedre del av historielagets virkeområde.»

Laget ble stiftet i 1982 som Lokalhistoriens venner – Lokalhistorisk forening for Sogn og omegn, og fikk navnet Sogn kultur- og historielag etter opptagelse av Kunstring 22 i 2001. Siden har også Ullevål og omegn historielag gått inn i vårt lag.

Kjære medlemmer! Håper dere har forståelse for at vi i den senere tid har stengt ned vår virksomhet pga. koronasmitten.  

Året begynte hyggelig med en fullsatt sal på Thor Gotaas’ foredrag om vår olympier Ivar Formo. Årsmøtet og historiker Oskar Aanmoens foredrag 18. mars om Napoleons norske forrædere, måtte utsettes. Likeledes vandringen 3. juni på «Gaustad Asyl» og Rikshospitalet med foredrag bl.a av professor i arkitekturhistorie Mari Hvattum. Et hovedpoeng med denne vandringen er å se sammenhengen mellom disse 2 bygningskompleksene og få frem at Rikshospitalets arkitektur er sterkt inspirert av Schirmers «Gaustad Asyl». Slikt sett er begge disse unike arkitektperlene bevaringsverdige.

Mange var skuffet da disse foredragene ble avlyst. Vi prøver derfor å få til vandringen på Gaustad i slutten av september og årsmøtet med Aanmoens foredrag i oktober. I tillegg ønsker vi å videreføre våre foredrag om norske juletradisjoner i slutten av november.

Vårt tradisjonsrike årsskrift FØR OG NÅ  kommer med nytt nummer i slutten av november d.å. I  år er det 75 år siden frigjøringen. Det er naturlig at en stor del av innholdet vil fokusere på dette. Vi setter pris på aktive medlemmer. Derfor oppfordrer  vi alle som har minner fra frigjørings- og/eller krigsdagene til å ta kontakt på e-post sognhistorielag@gmail.com eller med Hans Andreas Grimelund-Kjelsen, tlf 454 52 740. Har dere en lokalhistorie med et annet emne tar vi også det imot med takk.

Ønsker alle god sommer og håper på et mer åpent samfunn til høsten.

Vennlig hilsen
Svein Kile
styreleder

8. mai ble 75-årsjubileet markert med kransenedleggelse på minnesmerket over de 26 falne fra Ullevål skolekrets.

Guri Hjeltnes, direktør ved Holocaust-senteret, holdt hovedtalen og viste til hvordan Ullevål hageby-området var et viktig arnested for motstandsbevegelsen under okkupasjonen. Lederen for etterretningsorganisasjonen XU var herfra, og i tillegg mange unge gutter som deltok i sabotasjeaktivitetene i Pelle-gruppa, ikke minst den store skipssabotasjen mot Nyland og Akers Mek. i november 1944.

• Se video fra talen og kransnedleggelsen
• Les om de 26 falne fra Ullevål skolekrets her

Vestre Aker Historielag og Sogn Kultur- og Historielag vil på det kraftigste advare mot planen om en monstrøs utbygging av det nåværende Rikshospitalet for også å romme sykehusfunksjonene fra Ullevål sykehus.

Det nye Rikshospitalet sto ferdig på Gaustad i år 2000. Det ble planlagt med høye idealer for pasientenes og de ansattes trivsel under motto «Det humanistiske sykehus» formulert i vinnerutkastet for arkitektkonkurransen. Her skulle arkitekturen bidra til å «bryte ned den vertikale organisasjonens maktuttrykk og søke et lavt horisontalt uttrykk». Idegrunnlaget forutsatte prioriterte verdier som «pasient og personalvennlighet gjennom tomtebeliggenhetens naturlige miljøkvaliteter, ved å benytte en balansert arkitektonisk skala samt å sørge for dagslys i alle oppholds- og arbeidsrom». «Gløtt ut til omgivelser og fellesområder er virkemidler som må utnyttes, et miljø formet av mennesker for mennesker som en levende og vakker by». Den overordnete målsetting var å «skape fysiske omgivelser som inngir tillit og trygghet for de mennesker som bruker sykehuset».

Dette ga en god tilpasning til det fredete gamle Gaustad sykehus, som ble åpnet i 1855. Begge sykehus, det gamle og det nye Rikshospitalet, er bygget rundt lange akser i nord-syd retning. Begge har sidefløyer ut mot øst og vest. På det gamle sykehuset peker fløyer med to høye etasjer med hjørnetårn mot det nye sykehuset. På det nye sykehuset peker raden med pasientfløyer med tre lavere etasjer med tårnmarkering mot de gamle sykehuset. Dette gir et fint samspill med gressplener og trær mellom de to bygningsanleggene.

Planene om å flytte sykehusfunksjonene fra Ullevål sykehus opp til tomten på Gaustad støtte umiddelbart på det problem at tomten for Rikshospitalet på Gaustad er alt for knapp og ikke tillater en slik utvidelse. Dette problemet ble først søkt løst ved å sette arkitekter i gang med å tegne nybygg mot syd i bro over trafikken på Ring 3. Da dette viste seg ikke gjennomførbart, fikk man laget arkitekttegninger for nye lange fløyer mot øst inn mot det gamle fredete Gaustad sykehus. Det siste desperate forsøk på å løse tomteproblemet er nå å få tegnet massive bygninger i opptil 14 etasjer foran inngangen til det nye Rikshospitalet, over trikkeholdeplassen og i skråningen ned mot trafikken på Ring 3. Det ville gjøre at sentrale deler av Rikshospitalet blir liggende i en mørk bakgård.

Hvis noe slikt skulle bygges, vil det være som et knyttneveslag mot idealene som ligger til grunn for det nye Rikshospitalet slik det sto ferdig i året 2000, det humanistiske sykehus med lave bygninger med nær kontakt med naturen og de nye parkanleggene rundt. Slik står sykehuset der i dag.  

Oslo 10. januar 2019

Svein Kile, leder av Sogn Kultur- og Historielag.
Clemens Saers, leder av Vestre Aker Historielag.

Gunter Demnig setter ned minnesteinene i fortauet utenfor Irisveien 20. Foto: Trond Smith-Meyer.

–Et menneske er ikke glemt, før dets navn er glemt.

Disse ordene fra jødenes hellige bok Talmud står som motto for kunstneren Gunter Demnigs arbeid med «snublesteiner» – konkrete minner om de enkelte ofrene for jødeutryddelsen under den annen verdenskrig. 6. juni var turen kommet til Irisveien.

Familen Seligmann, Richard Sally, Luise og de voksne sønnene Erik Otto og Rolf Sally, bodde i Irisveien 20 fra 1933 til 1941. I 1938 kom også Luises foreldre, Julius og Rosalie Heilbuth, som flyktninger fra Tyskland. Alle seks ble deportert med «Donau» 26. november 1942. Ved ankomsten til Auschwitz 1. desember ble de fire eldste umiddelbart sendt i gasskammeret. De to sønnene ble plukket ut til slavearbeid og døde noe senere.

Det var opprinnelig Karen Helene Ørstavik, som vokste opp i nabohuset Irisveien 18, som tok initiativet til at familien skulle minnes på denne måten. Nedleggelsen av steinene skjedde i samarbeid mellom Sogn kultur- og historielag og Jødisk Museum, med bistand fra bydelen og Bymiljøetaten.

Maria Mehl og Olaf Talmo fra Nordberg skole. Foto: Trond Smith-Meyer

Ved seremonien på formiddagen 6. juni holdt niendeklassingene Maria Mehl og Olaf Talmo fra Nordberg skole en tale som rørte de fleste av de tilstedeværende. De la vekt på at steinene viste at jødeutryddelsen ikke bare var tall og fakta fra en historiebok, men at det dreide seg om enkeltpersoner. Familien Seligmann var en helt alminnelig norsk familie, som gikk i de samme gatene som de selv gjorde nå, og som hadde utsikt til den samme Oslofjorden.

– Steinene skal minne om at det som skjedde, aldri må skje igjen, fremholdt de to elevene.

Ordfører Marianne Borgen ga også uttrykk for at steinene måtte bidra til at jødeutryddelsen aldri måtte glemmes, og hun takket initiativtakerne for bidraget til at de seks nå hadde fått sine minnesteiner i det samme nabolaget der de bodde i en årrekke.

Les mer:

• Om familien Seligmann i Før og nå 2013
• Artikkel i Nordre Aker Budstikke

Oslos ordfører Marianne Borgen (t.v.), sammen med direktør for Jødisk Museum, Sidsel Levin, og leder av Sogn kultur- og historielag, Svein Kile. Foto: Trond Smith-Meyer.