Søndag 11.september 2011 møtte over 70 mennesker opp til kulturminnemarsj i Sognsvannsområdet i regi av Sogn kultur- og historielag, med Nordberg Rotaryklubb som samarbeidspartner.

Tor Børsting viser restene av en gammel steinbu ved Sognsvann. Foto: Aage Erichsen.

Referat ved Hans Andreas Grimelund Kjelsen

Historielaget hadde utarbeidet et kulturminnekart for området, med tilhørende hefte utgitt som nytt nummer av Før og nå 2011. Både kartet og årsskriftet ble utdelt til alle som kom. Tor Børsting, Svein Kile og Evald Jon Strøm, som utgjorde redaksjonen skal høste ære for denne flotte utgivelsen.

Leder Mette Breder redegjorde for arbeidet med kart, hefte og planlegging av marsjen. Valg av dag hadde sammenheng med at denne dagen var den europeiske, og dermed også den norske kulturminnedagen, med tema: Skjulte skatter – Spor i landskapet.

Marsjens intensjon var å se nærmere på plassene rundt Sognsvann, geologien på stedet, bevege seg til Nedre Blanksjø og videre til Kollbakkene mot Maridalen, for så å oppsøke svenskemuren og Sogneberg gruver. Alt sammen forklart og beskrevet innledningsvis av Svein Kile.

Men så kom styrtregnet! Det pøste ned så til de grader at vi nesten ble trykket flate mot jorden under vår marsj mot målene. Dette stoppet dog ikke de brave deltakere som villig lot seg lede til nordenden av Sognsvann, der Tor Børsting holdt første foredrag om forskjellige kulturminneobjekter. For den nærmere beskrivelse av Børstings innlegg vises det til Før og nå 2011 og artikler i tidligere numre. Men det er interessant å supplere med tidsbildet for bosettingen i vårt område:

Arkeologiske utgravinger ved Gaustadjordene viser menneskelige aktiviteter i tiden rundt Kristi fødsel. Det er videre gravfunn ved avdekking av masse i kjelleren på Sogn gård rundt år 900. Mange av gårdene ble sannsynligvis etablert tidlig middelalder, fra år 800 og kanskje før. De fleste ble registrert som klostergods på 1100-tallet. Svartedauden la de fleste gårder i Maridalen øde, mens flere gårder syd for Sognsvann til dels klarte å opprettholde bosettingen.

Kongen slo til seg de fleste eiendommer fra kirken som følge av reformasjonen i 1537, og eiendommene ble gradvis solgt utover 1600-tallet til borgerskapet i Christiania. Det såkalte bondeselveiet oppsto i hovedsak først på slutten av 1700-tallet. Husmennene og husmannsplassene har nok i lang tid vært knyttet til gårdene, men husmannsvesenet vokste i omfang fra 1500-tallet, og dette kan indikere noe av tidsbildet for bosettingen rundt Sognsvann. Også gruvedriften fra 1500-tallet hører med. Holstein, Hamborg og Lybekk kan være tyske navn som tilhørte tyske bergmenn, beskjeftiget med gruvedrift.

Peder Anker blåste nytt liv i gruvedriften rundt 1800, og etablerte Ankerveien, med tilhørende bygging og oppgradering av plassene langs veien. Det var kafedrift og annet ved Sognsvann rundt 1900 i forbindelse med befolkningens ønske om turopplevelser, sommer som vinter. Men den største bosettingen hos oss ble naturligvis realisert etter at Sognsvannsbanen sto ferdig i 1934. Verdt å minnes at det ble etablert en større tyskerleir syd for Sognsvann i 1944-45.

Les mer:

• Kafeer og serveringssteder i sognsvannsområdet rundt 1900-tallet
• Sognsvannsleiren – 1944 til 1950-årene

Nedre Blanksjø
Turen fortsatte til Nedre Blanksjø via gammelt, stort steinbrudd. Nedre Blanksjø er notert som Oslos geografiske midtpunkt på det nye kulturminnekartet. Tor Løken foredro om geologien i området, samtidig som alle deltakerne hygget seg med noe å bite i fra Skjerven gård. Hyggelig at familien Bakke med hest og kjerre sørget for grilling av pølser, brus, kaker og skogkaffe.

Skjerven gård sørget for mat og drikke ved Nedre Blanksjø. Foto: Aage Erichsen.

Vi fikk høre at høyeste marine grense beveget seg opp til Nedre Blanksjø, 221 m o.h., og at det er gjenfunnet avleiringer av blåskjell på p-plassen ved Sognsvann! Utvinningen av jernmalmen som gruvedriften var tuftet på, har sammenheng med blandingen av kalkstein og leirskifer i silurtiden for 400 millioner år siden, der senere avkjøling ga en mineralisering som førte til drivverdige funn av jernmalm i Gaustad, Sogneberg og Ris skjerp, samt kobbermalm i Vettakollen gruve. I permtiden for 300 millioner år siden oppsto vulkansk aktivitet til dannelse av nordmarkitt og groruditt, et byggemateriale som blant annet er benyttet i Aulaen i Universitetsbygningen og til løvene på Stortinget. Nærmere vår egen tid, i siste istid for 10000 år siden, ble det dannet endemorener ved isfronten ved Sognsvann og Bogstadvannet.

Skibakker i Skjervenåsen
Fra den førhistoriske tid beveget forsamlingens seg til krigsårene, og langs Ankerveien østover for å oppsøke Kollbakkene, som ble bygget i 1942-43. De er også kalt Jøssingbakkene på kartet fordi det ble hoppet illegalt i dem under krigen. Helge Haakenstad fortalte muntre historier om menneskene som har bodd i dette området og kulturhistorien knyttet til Ankerveien, Skjerven gård, Skjerven Sag, Hammeren kraftverk, Låkeberget Cafe og skibakkene generelt.

Seniorbonden på Skjerven gård, Ivar Bakke, gikk mer utførlig inn på historien om bakkene. Sistnevnte har faktisk selv hoppet i dem etter krigen. Det er ikke mange spor igjen av de i alt 3 bakkene i dag. Den største hadde et høyt stillas og en bakkerekord på 52,5 meter. Sigmund og Birger Ruud hoppet der, gjerne i forkant av Holmenkollrennene. Bakkene ble bygget av maridøler, særlig må nevnes Paul Pettersen, forfader til Ullevålseterfamilien. Opprinnelig lå det en bakke fra 1930-tallet i Skjervenåsen, kalt Hjulabakken fordi den tilhørte Hjula veveri i Nydalen. Idrettslaget Koll ble for øvrig stiftet i 1940 med Sigmund Ruud som formann. Laget het først Troll, men navnet var opptatt av andre og det ble derfor foretatt navneskifte i 1945. Den første betegnelsen forklarer imidlertid navnet på Trollbakken som ligger like nord for Nordberg kirke, og som av noen oppfattes som Kollbakken i dag.

Landskapet var langt mer åpent før, tømmer- og trevirket i Skjervenåsen gikk blant annet til fundamentet for Rådhuset i Oslo. Alt sammen hadde stor interesse, men vi måtte videre.

Knut Olborg fortalte om muren som antageligvis ble bygget av svenske krigsfanger. Foto: Aage Erichsen.

Svenskemuren
Vi vandret til Svenskemuren, muren som omgir Nordberg gårds utmark, og som går helt inn mot Svartkulp og ned på vestsiden av Nordberg kirke. Knut Olborg fortalte om muren som sannsynligvis ble bygget av svenske krigsfanger i årene 1807-08. Men sikker kunnskap har vi ikke, det finnes ikke kildemateriell om denne muren noe sted. Det foreligger årsregnskap fra Nordberg gård i 1806, men ikke for de påfølgende år. Utgangspunktet må være at muren ble bygget av Nordberg gårds eiere. Forfektes teorier om at muren ble bygget av det omkringliggende eierskap, hviler naturligvis bevisbyrden på disse i denne sammenheng. Så langt finnes det verken brev eller dokumenter eller noen som helst kilde for slike antagelser.

Gruver
Den minnerike turen ble avsluttet i oppholdsvær ved Sogneberg gruver. Gruvene har naturligvis sin selvsagte plass på kartet. Hovedgruven ligger mellom Svartkulp og Riksarkivet, men omfattet også skjerp og gruver på Vettakollen, Ris og Gaustad. Tor Løken ga beste orientering om gruvenes historie, som hadde sin opprinnelse med kansler Morten Krabbe og hans erholdte tillatelse til å starte gruvedrift fra 1540. Dog overtok staten allerede fra 1545, med engelsk bistand senere på 1500-tallet. Etter et par hundre års stillstand tok Peder Anker på Bogstad tak i gruvedriften på ny rundt 1800, og som nevnt ble Ankerveien anlagt i denne forbindelse. Driften ble atter nedlagt i 1854, og forsøksdrift i 1906-07 førte ikke frem.

Vi kom hjem i god tid før middag, med kart og årsskrift i bagasjen.

Historielaget har trykket intet mindre enn 7000 eksemplarer av kartet som med tid og stunder planlegges utdelt gratis til bydelens innvånere. De har noe å glede seg til!