ARTIKKEL FRA FØR OG NÅ 2006

Av Trygve Mysen

Ullevål Kino lå i det bygget i det som nå er «Ragnar Frischs Auditorium». Den ble først etablert som privat kino, senere ble den kommunal og administrert av Oslo Kinematografer som «reprise-kino». Kinoen ble nedlagt i 1964.

Smak på det vakre og fullendte ordet K i n e m a t o g r a f.

Kinobygningen, nå "Ragnar Frischs auditorium"

Inngangspartiet kan fremdeles kjennes igjen om man går ut fra Cafe Abel og rundt bygningen. Men ordet «KINO» og de to kinoplakatkassene er fjernet. Døra er den samme. Forfatteren har vært med på å slite dørhåndtaket og rekkverket i trappen opp til den lille luken, der vi kjøpte billetter og gjorde oss så høye og så store som mulig når vi forlangte «en ungdom» for å komme inn på 12-årsfilmene.

Det var tre filmer hver dag: Femmer’n (B, barn 7 år). Syver’n (U, ungdom 12 år). Og Nier’n (V, voksne 16 år).

Før filmen var det reklamebilder. Det er det nå også, men reklameplatene i glass ble vist med en halvautomatisk fremviser, og en kunne se hvordan de gled inn i fremviseren, annenhver gang, fra høyre og venstre side. Og slik «spilte» vi på bildene. Bildene tilhørte hver og en av oss bortover raden. Fikk man bilde av en bil var det ett poeng. En dame, helst litt yppig, d. v. s med en synlig BH-stropp, ga fem poeng. (Husk at dette var en tid da «Durex» var hardporno!) «Løper’n» (Sverdrup Dahl), han som svevet over lerretet med en blå koffert, avsluttet stillreklamedelen, og var verdt ti poeng. Så kom «levendereklamen», og den gang med hele melodier som ble slagere og landeplager. Nå er det bare snutter og trudelutter og logotunes. «Arne-Marianne – den beste margarin i landet», «Brylcreem – for den som liker piker, Brylcreem – for tørt og livløst hår!» Jomen sa jeg smør – bokstavelig talt!

Ullevål kino som den så ut i 1965, kjent og kjær som mange husker den. Foto Ørnelund/Byarkivet

Så ble det sjakkbrettmønstrede sorte og hvite forteppet trukket for, og lyset ble satt på igjen for så helt å bli dempet. I mørket hørte vi at de sorte teppene som regulerte skjermen, unnskyld lerretet, bredden og høyden, ble trukket frem og tilbake, og så gled forteppet tilside igjen. FILMEN kunne begynne! Nei – det var forfilm – ett eller annet pedagogisk folkeopplysende fra Trygg Trafikk eller Statens Skjermbilde. Men SÅ – kom filmen.

En kinobillett var av litt tykt papir, ca 25 x 80 mm. Hvis den ble brettet tversover og fikk revet et lite hakk i seg, så ble den perfekt til å PIPE med, hvis den noe lunefulle fremviseren slo seg vrang og fikk filmen til å hoppe eller ryke.

På høyre side i salen var det to utganger. De var nødutganger, men det var også der vi forlot salen når filmen var slutt. Dessuten var toalettene der, og så snart filmen var begynt gikk en guttepode ut der «for å tisse», men det han egentlig skulle var å slippe inn et par kamerater som sto utenfor og ventet – uten billett!

Kino er i dag høyteknologi med digital fremvising, lyd fra tallrike kanaler og avansert lydbehandling, for å gi kinogjesten topp innlevelse og en følelse av å være med i handlingen – fra sin trygge og komfortable plass i den skinntrukne reclineren med et glass hetvin i glassholderen i armlenet.

Men kino er kulturhistorie. Det dreier seg ikke bare om filmene, men hele miljøet rundt fremvisningen. Klappsetene – Stavanger Kino har tatt vare på noen og stilt dem ut i vestibylen på Sølvberget Kino. Sjokoladegutten – han med Freia’en – og ikke å forglemme – lukten av kino. Hva var den egentlig? Var det rengjøringsmiddelet, var det selve filmen og avgasser fra den lysbuedrevne fremviseren, eller var det noe annet. Kanskje lukten av ungdommelig svette, våt ull og smeltet melkesjokolade.

Bildet fra Ullevål Kino– vår kino – viser nettopp de sparsomt stoppede skai-trukne klappsetene. (De minste satte seg oppå setekanten for å se bedre). De tunge gardinene som dannet lyssluser foran dørene. De små runde røde utgangslampene. Det sto verken «exit» eller «ut» på dem, de bare var røde.

Dette var vårt filmpalass.