ARTIKKEL FRA FØR OG NÅ 2014

Den nye Tåsenløkka barnehage, en storbarnehage med plass til 396 barn, åpnet dørene i Claus Borchs vei i januar 2015. Det var akkurat tidsnok til 100-årsjubileet for kommunens overtakelse av den store eiendommen som barnehagen er oppkalt etter. Kristiania kommune kjøpte i 1915 Taasenløkken i Vestre Aker for å bygge boliger.

Av Trond Smith-Meyer

Med tillegg av to små deler, Spångbergløkka i sørøst og en del av Store Ullevål i sørvest, ga denne eiendommen rom for småhusforstaden Tåsen hageby, som ble bygd ut mellom 1920 og 1926.

I denne artikkelen skal vi se på selve barnehagetomten, Claus Borchs vei 19–23, og den omskiftelige historie den har hatt i de siste hundre årene.

Gjør plass for toget

«En 2500 årig æra tok slutt med mine guttedager. En finere jordvei enn den Aker herred kunne by, er vanskelig å oppdrive i vårt karrige land.»

Slik beskriver Hans V. Lødrup i sin erindringsbok Guttedager på Søndre Taasen avviklingen av jordbruket i Vestre Aker. Og da utbyggingen av Tåsen hageby skjøt fart, ble det raskt slutt på å dyrke jorda her på de sørligste områdene av Søndre Tåsen. For barnehagetomtens vedkommende skjedde nok dette i 1922. Da stod de 14 tomannsboligene til Kontrollørenes byggeselskap ferdig bygget i nord, mens det nystartede Tåsen byggeselskap sto klar til å reise 16 firemannsboliger i sør.

Men midt mellom disse skulle det ikke bygges. På reguleringskartene var området avmerket som «Forbindelsesbanen Grefsen– Bestum».

Planene for en jernbane mellom øst og vest kom på bordet allerede rundt forrige århundreskifte. Banen var tenkt for både person- og godstrafikk og skulle følge en trasé fra Storo, over Akerselva, forbi Voldsløkka, nedenfor Store Ullevål gård, krysse Blindernveien og Sørkedalsveien mot Tørtberg. Videre skulle banen gå forbi øvre Skøyen gård og ned til Drammensbanen.

Planen ble vedtatt i Stortinget 1916, og traseen ble regulert og båndlagt. For Tåsen hageby-utbyggingen førte dette til at området ble delt i to, med et ubebygd friområde i midten.

Lilleputtene overtar

Og slik ble området liggende. I øst ble Voldsløkka etter hvert tilrettelagt til idrettsformål, mens det på Tåsen-siden lå igjen en langstrakt gresslette som et allment friområde.

Stykket ut mot Tåsenveien, der sletta var bredest, fungerte som lekeplass. Her ble det tidlig anlagt en skøytebane om vinteren.

I 1936 ble Tåsen arbeideridrettslag startet. Med bandy, fotball og tennis på programmet ble idrettslaget et sentrum for aktiviteten både for barn og voksne på nedre Tåsen. Og om vinteren gjorde skøytebanen ut mot Tåsenveien mye for rekrutteringen til bandysporten.

Som en del av samlingen av idrettsbevegelsen ble idrettslagene på Tåsen slått sammen rett etter krigen. I tiårene som fulgte spilte bandygruppen med de gule hjelmene seg opp i norgeseliten. De eldre lagene trengte etter hvert større og bedre baneforhold, men den lokale skøytebanen forble treningsbane og viktigste rekrutteringsarena for de yngste årsklassene.

Staten trenger rom

Sletta på Tåsen var imidlertid fortsatt en mulig jernbanetrasé, selv om andre alternativer tidlig kom på bordet. Etter hvert ble det klart at øst-vestforbindelsen bare kunne realiseres via en sentrumstunnel, men først 3. juni 1971 vedtok Stortinget formelt å oppheve beslutningen om bygging av Grefsen-Bestumbanen.

Samtidig var Statens bygge- og eiendomsdirektorat på utkikk etter steder å bygge boliger for statsansatte. Ikke minst hadde Rikshospitalet behov for å friste tilreisende sykepleiere med boliger. På kort tid – i et samarbeid med Block Wathne, ved hjelp av unntaksbestemmelser og utstrakt bruk av ordet «midlertidig» – kom det konkrete planer på bordet for omregulering og utbygging av friområdet.

Under den politiske behandlingen fikk planene stor støtte. Høyres Bjørn Bjørnseth, som også markerte seg i en rekke andre bevarings- og vernesaker, var eneste motstander i bygningsrådet, mens han i bystyremøtet 16. november 1972 fikk følge av noen til. Blant dem var Senterpartiets Arne Haukvik, kjent for sitt idrettsengasjement. Under bystyredebatten forklarte han hvorfor Voldsløkka ikke var noe alternativ:

«Det er idrettsfolk frå store deler av byen elles som bruker Voldsløkka. Så dette vesle området her som brukes av smårollingane det synest eg dei skulle få lov til å beholde i fred.»

Barneidretten, og ikke minst skøytebanen, ble fremhevet både i høringsrunden og i bystyredebatten. Kommunikasjonsrådmannen så seg til slutt nødt til å ta ordet og forsikre om at det fortsatt kom til å bli en islagt bane på området – bare noen meter lenger vest.

Men den banen kom aldri. I 1973 sto i stedet en «midlertidig» bebyggelse ferdig, i form av tre toetasjes hus med totalt 56 hybler og 43 leiligheter. Og i bandygruppas årsmelding var det ikke bare den milde vinteren som ble beklaget:

«Det er meget beklagelig at lekeplassen som lilleputtene trente på tidligere er bebygget. Nå har vi ikke lenger noe fast holdepunkt til trening for lilleputter.»

De fremmede

Etter noen tiår var boligsituasjonen i Oslo en annen. Sykepleierne var flyttet ut, mens standarden i hybelhusene på Tåsen langsomt ble forringet. De var oppført som gjennomgangsboliger med dispensasjoner blant annet for krav om eget WC og tilstrekkelig areal på soverom. I 2001 solgte Statsbygg hele eiendommen. William Sigval Bergesen overtok for 37 millioner kroner.

Samtidig falt grensene i Europa. Norge gikk med i Schengen-samarbeidet, og på ett år økte antallet asylsøkere med 40 prosent.

Og Tåsen skulle ta sin del. Claus Borchs vei var ett av alternativene da nye transittmottak måtte etableres på rekordtid. Etter et åpent møte i august 2001 etablerte naboene en aksjonskomité, som i løpet av få uker fikk Plan- og bygningsetaten til «under tvil» å vedta at eiendommen ikke kunne brukes til asylmottak uten full omregulering.

Det var det ikke tid til, og Bergesen fortsatte i stedet utleievirksomheten. Bortsett fra litt ny farge på utsiden ble det gjort lite med standarden, og i hybelhusene ble det etter hvert ganske stor gjennomtrekk av beboere. Plan- og bygningsetaten var nå blitt oppmerksom på bygningsmassen og kunne konstatere at hele søknads- og godkjenningsprosessen i 1972 hadde «vært underlagt stort tidspress». Når beboersammensetningen også var blitt endret, og brannvesen og politi hadde meldt inn sine bekymringer, ble det i november 2005 nedlagt forbud mot videre utleie.

Samtidig hadde en ny beboergruppe gjort sin inntreden i de gamle sykepleierboligene. 12. juni 2006 sprakk nyheten i Norges største avis. På forsiden og over to sider inne i avisen beskrev VG det de kalte «Ullevål horeby». Og det i så malende vendinger at de endte i Pressens faglige utvalg:

«Nå orker ikke naboene lenger det åpenlyse kroppssalget. I går, midt på lyse dagen, satt flere av kvinnene på benker utenfor og drakk alkohol, mens polske håndverkere klådde på dem. Ti meter unna lekte naboenes barn.»

Det som sto fast var at en del afrikanske prostituerte bodde i hybelhusene og delvis drev sin virksomhet med utgangspunkt derfra. Disse forholdene ble det ganske raskt ryddet opp i, men nabolaget var nå blitt lei. En ny aksjonsgruppe ble etablert, blant annet på bakgrunn av stadig oftere politiutrykninger i forbindelse med ordensforstyrrelser. Gruppen oppsummerte forholdene i et brev til kommunen sommeren 2006:

«Kort sagt har husene i stor utstrekning blitt et fristed for ulike grupper av leietakere som bidrar med kriminalitet, forsøpling, fyll, bråk og generell uro og utrygghet i nærmiljøet.»

Naboene fikk ingen hjelp av Fylkesmannen i Oslo og Akershus. I september 2006 ble kommunens vedtak om utleieforbud opphevet.

Kommunens tur

I 2008 kjøpte Fredensborg eiendomsselskap eiendommen, og etter betydelig påtrykk fra naboer og velforening i Tåsen hageby overtok det kommunale Omsorgsbygg i 2010, med den hensikt å bygge en barnehage på tomten.

Staten hadde ni år tidligere solgt tomten for 37 millioner. Nå ble 92,8 kommunale millioner brukt for å kjøpe den tilbake. Private eiere fikk altså med seg en 2,5-dobling av prisen (til sammenligning hadde boligprisindeksen i samme periode bare økt med 60 prosent).

Uansett var det nå klart for foreløpig siste kapittel i den mangfoldige historien til gårdsnummer 53, bruksnummer 310. Sommeren 2012 ble hybelhusene jevnet med jorden. Naboene var nå så sikre på at tiden for aksjoner var over at ubenyttede midler fra asylsaken 11 år tidligere ble brukt til en real sommerfest på rivningstomten. Og to og et halvt år etter stod Tåsenløkka barnehage klar til bruk, navngitt av bydelsutvalget etter forslag fra en historiebevisst velforening.

I mellomtiden er Tåsen bandy nedlagt, og skøytebanen er bare et blekt minne. Men barnehagens lekeanlegg står åpen for nabolaget idet en ny tid for Claus Borchs vei 19– 23 innledes.