Rødbråtbakken i dag. Foto: Astrid Bergesen.

ARTIKKEL FRA FØR OG NÅ 2013

Det nokså kronglete navnet på bakken som går fra Havnabakken til Carl Kjelsens vei skal i følge Oslo Byleksikon komme fra et lite skogstykke ovenfor Nordberg gård. Skogen het Raubråtan, et navn som ble fiffet opp til Rødbråtbakken i 1938. Ingen jeg har spurt vet hva navnet kommer av utover dette, men det er nærliggende å tro at det er snakk om en rydning (rud, rød, rau) og en bråte eller kvisthaug. Kanskje en gammel boplass?

Av Astrid Bergesen

Rødbråtbakken er kort og bratt, en siste kondisprøvelse før platået langs Carl Kjelsens vei. I en del år var den enveiskjørt om vinteren. At det var lurt, vet alle som har prøvd å sno seg opp med bil den nederste kneika på bare snøen. Det er ingen spøk å gå den ned heller, en islagt vinterdag – for dem som er nødt fordi de bor i dette bratthenget.

Til gjengjeld er vi ikke så mange, ettersom det i Rødbråtbakken bare fins nr. 1 – 12 fordelt på ni hus. Nr. 7, 9 og 11 har det aldri vært plass til. Én tomt var ubebygd til 1959, da nr. 10 kom i skråningen mellom Nypeveien og Rødbråtbakken. Kittelsenskauen kalte vi dette stykket med flotte klatretrær og sti ned til Nypeveien. Huset ovenfor hørte til Nypeveien, og hadde som reven to utganger, én til Nypeveien og en smal gangvei til Rødbråtbakken. I 2002 skiftet eierne adresse fra Nypeveien 8 til Rødbråtbakken 12. To hus er med andre ord kommet til siden 1939. Tre av husene er blitt atskillig kvadratmeter større enn da de ble satt opp rett før krigen. Det betyr ikke det at det er mer folksomt her i dag. Jeg har gjort et overslag over antall beboere i sju hus rundt 1950, sammenliknet med ni hus i dag. Den gang bodde det røft regnet 43 personer i sju hus. I dag bor det 21 personer i ni hus med adresse Rødbråtbakken, til tross for at det er flyttet hit en del barnefamilier de siste årene.

Dette demografiske poenget forteller om stor velstandsøkning på Nordberg fra 1950- tallet til i dag. Tomteprisen på østsiden av bakken var omtrent 6000 kroner per mål, noe mer på «vestkanten» der tomtene kunne koste noen tusen mer. En byggetillatelse inneholdt mange klausuler og betingelser, med krav til plassering og areal. Det var bolignød, så flest mulig hus skulle være innredet med leiligheter for to familier. Det måtte være nettinggjerde rundt tomtene, til forskjell fra Havnehagan, for eksempel, der kravet var grønne plankegjerder. Området skulle bevare skogspreget. Det var nødvendig med fellingstillatelse om en ville bli kvitt større trær i hagen.

En annen interessant byggebestemmelse gjaldt hvem som skulle få sette opp husene her. Det var arbeidsledighet i Akershus, og arbeidskraften måtte hentes i det fylket der jobben skulle gjøres. Jens Houth, bestefaren min på Skarnes eide skog, og ønsket å hjelpe foreldrene mine økonomisk ved å bidra med materialer og arbeidskraft på gunstige vilkår. Etter at byggesøknaden var sendt inn, fikk faren min innkalling til LO fordi de hadde fått rapport om at han aktet å diskriminere lokale snekkere til fordel for snekkere fra Hedmark. Han fikk seg forelagt et ultimatum, men nektet å undertegne protokollen. I stedet tok han kontakt med forbundets hedmarksavdeling og spurte om de visste at deres medlemmer ble stengt ute fra arbeid i Akershus. Dermed ble det diskusjon bak lukkede dører i LO, ting løste seg, og snekkerne fra Odalen kunne sette i gang i Rødbråtbakken 1. Det skal ha vært enda større ledighet blant snekkere i Hedmark enn i Akershus.

Å sammenlikne da og nå er alltid tankevekkende. Kanskje dagens frie flyt av tjenester og varer har kommet litt vel langt? Men en slags Schengen-grense mellom Hedmark og Akershus var jo drøyt.

Et hvert lite sted og den minste gatestubb har sine berømte menn. Alle ser jo at det er ytterst få kvinner som har vært berømte her omkring og i landet ellers. Ta Carl Kjelsen, Peder Anker, John Collett, Nils Lauritssøn, Gunnar Johnson, Claus Thorgaard, Nils Bay og mange flere, alle med hver sin vei. Det har vært noen størrelser i Rødbråtbakken også. Einar Diesen var en av dem vi regnet som vår fordi huset hadde inngang til Rødbråtbakken, men adresse til Carl Kjelsens vei. Diesen var sjefsredaktør i Aftenposten fra 1948 til 1968, under krigen var han tilknyttet Regjeringens informasjonskontor i London, og har blant annet skrevet guttebøker, samt romanen Heksens hus. Einar Diesen var en hyggelig mann, men meget opptatt og litt fjern.

Den andre berømte mannen i gata vår var selvfølgelig Helge Sivertsen, to ganger norgesmester i diskos, skolereformator (han kan kalles ungdomsskolens far), Kirke- og undervisningsminister fra 1960 til 1965, skoledirektør i Oslo og Akershus, skolesjef i Oslo, medlem av Arbeiderpartiets sentralstyre mm. Listen er lang over hans virke. Hustruen Merle Five Sivertsen var en nokså kjent kulturpersonlighet, hun også. Med Sivertsens fikk vi deler av familien Gerhardsen på kjøpet, ettersom annen etasje hos Sivertsen var ledig for husløse venner og partifeller. Truls Gerhardsen, statsministerens sønn og Runes bror bodde noen år her. Helge Sivertsen var alltid svært hyggelig, blid og vennlig. Jeg husker ham best i treningsdrakt i hagen idet han støtte kule, ofte sammen med sønnen Nils, som fortsatt bor i nr. 5. På Havnajordet holdt idrettshelten gamle ungdomskunster ved like og trente på å kaste diskos. Hver jul var det juletrefest hos Sivertsen for oss unger. Vi danset rundt et digert juletre med levende lys.

Om ikke arkitekt Ove Bang har bodd her noen gang, så har han tegnet Rødbråtbakkens mest vellykte hus, og dermed satt sitt verdifulle preg på omgivelsene. Og ikke bare ett, men to funkisperler i nabolaget er signert Ove Bang, en av de fremste representantene for funksjonalistisk arkitektur i Norge. Det ene er familien Bye/Bergans hus fra 1937, tidligere Nypeveien 8, nå Rødbråtbakken 12. Det andre ligger I Nypeveien 6 og kalles Villa Steen, tegnet samme år for Ellisiv og Sverre Steen (begge fremragende forskere innenfor henholdsvis norsk litteratur og historie). Villaene står på byantikvarens gule liste. Hva gjelder arkitektoniske perler for øvrig i Rødbråtbakken, kan nok de diskuteres. Greie, ujålete steds- og tidstypiske hus i to etasjer, men neppe av kulturhistorisk interesse.

En fullpakket Chevrolet Standard 1934-modell. Den hørte til i Rødbråtbakken fra 1947.

Selv om det ikke var mange av dem, hører bilen med til et glimt av Rødbråtbakkens historie. Det var så å si umulig for vanlige folk å skaffe seg bil på 1940- tallet, og de få som var, ble lagt merke til og husket. Broren min Berge har god rede på bilparken i Rødbråtbakken fra den tida, og kan fortelle at familien Sogn i nr. 4 var de første som hadde bil, en hvit todørs Ford fra 1934. Familien ble etter hvert stor, og bilen byttet ut med en romslig 36-modell Chrysler som de reiste på tur med helt til Tromsø sommeren 1947, bare to år etter krigen. Det var modig gjort, og turen holdt også på å ende galt. Dørene på riktig gamle biler var høyrehengslet, og i Tromsø falt sønnen Jan ut av en bakdør som fór opp. Han brakk et bein og måtte bli igjen noen uker på sykehuset der mens resten av familien dro sørover igjen. Vår familie hadde også bil tidlig. Det var stort da far svingte inn porten forsommeren ’47 i en svart 34-modell Chevrolet Standard. To dører, høyt stigbrett og sveiv foran. Den ble vi veldig bilsyke i pga intens lukt av olje og bensin, men vi hadde flott utsikt fra baksetet. Det hadde ikke føreren vinterstid, for bilen manglet varmeapparat. En slags varmetrådrute ble festet til frontruta så det ble et lite hull å se gjennom. Familien Lyhr i nr 2 eide en gedigen Packard fra før krigen en gang. Bilen ble nesten aldri kjørt, og senere byttet ut med en Rover. Begge bilene sto mer til pynt enn de ble brukt, noe som gjaldt de fleste bilene i gata. Bare to ble kjørt daglig, fars Chevrolet, fra 1953 en blå Opel Kaptein, og naboens i nr 3. Han het Asbjørn Langnæs og hadde naturlig nok Ford fordi han var verksmester hos Fram Motor Compani, en Ford-forhandler i Oslo.

De som bygde hus, stiftet familie og drev på med livene sine fra 1939 og framover, ville de, for lengst henfarne, bli forbauset over hva de så om de skulle dukke opp i gata i dag? Kanskje de ville stusse litt over minst en Volvo V70 med boks på taket i nesten hver innkjørsel. Og så ville de lure på hvor alle ungene var blitt av. Og kanskje løsbikkjene. Ingen barn under sju år som jeg kjente gikk i barnehage. Vi hadde fri til å klatre i trær og leke sangleker til skolen tok oss, og skoledagene var korte. Det var stadig barn ute i gata eller i nærliggende skogholt, med fedre på jobb og mødre som for det meste var inne og gjorde husarbeid. Mon det er bilen og utearbeidende mødre som er årsaken til at gatebildet (og livet) har endret seg? Resten er jo som før – nesten.

Forfatteren, Astrid Bergersen, f. 1944, vokste opp i Rødbråtbakken 1.