ARTIKKEL FRA FØR OG NÅ 2013

En regntung høstdag i 2011 kjører jeg oppover veien som går til Lørenseter og Slakteren. Det driver skoddedotter mellom grantrærne oppe i liene, og Skjærsjøelva går flomstor etter dager med regn. Jeg ser den skumhvite fossen der vannet kaster seg utfor skrenten før det haster videre i hvirvler og stryk nedover elveleiet. Det er tidlig høst, og bjørketrærne langs veien er ennå gulgrønne.

Av Helge Haakenstad

Jeg skal besøke Reidar Otto og Gerd Ullevålseter. De har nå vært bestyrere på den populære sportsstua i 53 år, og det er flere generasjoner osloborgere som har et spesielt forhold til den rødmalte sportsstua. Om sommeren er det mange turgåere, syklister og unge mødre med barnevogn som besøker stedet, og om vinteren er det ofte tett av skifolk ute på gårdsplassen. Det er stille på Ullevålseter denne dagen, jeg møter bare noen syklister som tråkker på det de kan.

Det fortelles at Ullevålseter opprinnelig var en seter under Ullevål gård, som lå der Ullevål sykehus ligger i dag. I 1737 ble stedet husmannsplass med fast bosetning. Den første husmannen het Jon Nielsen Ullevoldsæter. Sverre Grimstad forteller at Ullevål gård og skog ble eid av familien Muus gjennom mange generasjoner. I 1895 fikk Christiania kommune tilbud om å kjøpe gården og det 4500 mål store skogstykket, men kommunen mente at prisen var for høy, og resultatet ble at baron Harald Wedel Jarlsberg kjøpte skogstykket og la det til Nordmarksgodset. Men så i 1923 ble blant annet Ullevålseter og den tilhørende skogen kjøpt opp av Christiania kommune for å sikre drikkevannet til byen. Forpakteren den gang var Hans Halvorsen Ullevoldsæter. I 1927 bygget Oslo kommune en ny peisestue slik at serveringsdriften kunne utvides. På den tiden bodde Reidar Ottos foreldre, Emma (1901 –1980) og Paul (1899–1980), på Stensrud nede ved Skjærsjøelva. Familien Halvorsen ønsket ikke å drive med servering, og de ønsket derfor å flytte nærmere bygda. Løsningen på dette ble at de to familiene byttet plass. Det var slik Reidar Ottos foreldre kom til Ullevålseter i 1927.

Det er Reidar Otto som åpner døra og tar imot meg. Han er ennå den trauste og hyggelige karen som jeg husker fra utallige besøk her oppe og fra tiden ute på Ås. Han støtter seg på en krykke og forteller at han har problemer med ryggen, det ene benet svikter. Snart sitter jeg sammen med både Reidar Otto og Gerd i stua i annet etasje, og Reidar Otto begynner å fortelle; «Jeg er født i 1933, så jeg blir 78 år nå snart. Jeg har slekt fra Vestern, Haugermosen og Vestby i Maridalen. Jeg er det 11. slektsleddet etter Mattis Mago. Min tippoldemor Karen Jacobsdatter Vestern kom fra Plassen Vestern, rett nord for Blåsås i Maridalen. Husene der ble revet omkring 1900, i dag er det bare grunnmurer å se der, og skogen har tatt innmarka tilbake. Karen var gift med husmannen, Hans Olsen. Hun var født i 1806, og i 1865 står hun oppført som husmannsenke med barna; Ole, Maren og Karine.»

Thor Maarud har funnet ut at Karine Hansdatter (f. 1831) ble gift med Peter Andersen (f. 1845), som var tømmermann og arbeidet for Brekkebruket. Enken Karen Jacobsdatter Vestern flyttet til Haugermosen sammen med Peter og Karine, Reidar Ottos oldeforeldre. Da Maridalen kapell ble bygget i 1887, var det Peter Haugermosen som stod for arbeidet, og også hans sønn, Harald Petersen var med som læregutt. Hans sønn er Paul Pettersen, far til Reidar Otto Ullevålseter. Olaf Pettersen, som var bror til Paul, var bussjåfør i Maridalen. Reidar Otto forteller at han husker besteforeldrene sine; Harald (f. 1867) og Milla (f. 1862). Bestemor Milla kom fra gården Lørenskog, rett nord for Movann, og Paul Ullevålseter og Olaf Lørenskogen var derfor fettere. Reidar Otto forteller at en dag Harald var ute og kjørte med hesten sin, så ble han påkjørt av en lastebil og skadet.

«Min mor, Emma, kom fra plassen Vestby i Neskroken her i Maridalen», fortsetter Reidar Otto. «Bestefar, Johan Hansen (f. 1864) kom fra plassen Bakken i Magogrenda i Hakadal. Han ble gift med Hanna Andreasdatter (f. 1869) på Mago, og de flyttet så til Maridalen og slo seg ned på Vestby. De fikk ikke mindre enn 13 barn, og 12 av dem vokste opp. Jeg var mye på Vestby som ung. Bestemor døde ganske tidlig, men bestefar ble over 90 år, og han døde på 50-tallet da jeg var i Amerika. »

«Ja, da er vi nok tremenninger, Reidar Otto», sier jeg. «Din bestemor, Hanna, og min bestemor, Dina, var søstre og barn av Andreas Halvorsen og Dorthea Olsdatter Storskogen fra Mago.»

Vi ser på hverandre og får oss en god latter, så forteller Reidar Otto videre;

«Plassen Bakken, eller Jordbærbakken som den ble kalt, og Bråtaenga ble solgt for 560 speciedaler i 1854 til mine tippoldeforeldre, Lars Pedersen Berger (1802– 1886) og Berte Kristensdatter. De hadde fire barn, og datteren, Mari (f. 1839), giftet seg med Andreas Hansen Klypen (f. 1846) fra Lunner. De overtok Bakken mv. for 1600 kroner på 1870-tallet og satt da som selveiere på plassen fram til 1914. Dette året solgte Andreas og Mari plassene Bakken og Bråtaenga og bruksretten i skogen til Hakadal Verk for 10 000 kroner. Mari fikk sønnen, Hans, utenfor ekteskap, og dette ble ikke registrert i kirkebøkene. Hans navn er heller ikke nevnt i boken til Aabel. Denne Hans Johannesen Hytten var min oldefar, og han var bosatt på Hytten gård under Hakadal Verk.

Mor og far flyttet fra Stensrud og til Ullevålseter i 1927 sammen med tvillingene Sigrid og Solveig. De lever ennå begge to; Solveig bor i Asker og Sigrid er på sykehjem. Jeg selv er født her på Ullevålseter. Jeg gikk fem år på Maridalen skole, men jeg måtte gå 6. og 7. klasse på Lørenseter for å lære engelsk. Etter middelskolen på Berg skole tok jeg 3. årig handelsgym og gikk ut som blåruss i 1953.

I mange år etter at mor og far flyttet, så bodde Harald Amundsen på Stensrud. Han var sønn av Anton og Petra Amundsen på Skjærsjødammen, som også hadde døtrene Gunhild og Laura. Petra kom hit og lånte telefonen rett som det var. Det var godt kjent at det ofte var festing, drikking og slossing nede på hytta ved Skjærsjødammen. En gang hun kom hit var hun både gul og blå.»

Mange av dagens markatravere husker godt Paul og Emma på Ullevålseter. Det var Emma som stod for bevertningen på sportsstua, og hun var et arbeidsjern av de helt sjeldne. På den tiden var det mange mennesker som brukte Marka, og det første tiåret hadde de verken strøm eller innlagt vann. Emma stod bak disken både sent og tidlig. Hun serverte alltid god mat; vafler, melkeringer og rundstykker, og hun holdt oppe selv om trafikken ikke var så stor. Selv etter at Reidar Otto og Gerd tok over serveringen var hun å finne bak disken på sine eldre dager. Hun var nær 80 år gammel da hun døde i 1980.

Paul arbeidet i Oslo kommunes skoger i alle år. Han begynte som assistent i byskogene i 1919. Senere ble han formann på Skjerven sag og var med på å bygge opp denne saga på 30-tallet. Han var også med og bygget opp Oslo kommunes sag på Haralderud ved Økern, som ble tatt i bruk i 1954. Han ble så skogfullmektig i Sørkedalen og Maridalen under skogsjef Fjellanger. Reidar Otto forteller at Paul hadde et godt forhold til Fjellanger, og de to var ofte sammen på befaringer i skogen. Paul var en naturskjøtter av den gamle skolen som mente at plukkhogst og lukkede hogster var det beste i Nordmarka. Men i 1948 ble Arne Vaa hentet fra Løvenskiold Vækerø for blant annet å legge om skogsdriften i en mer rasjonell og økonomisk retning. Naturskogens skjøtsel ble sett på som en forbannelse. I årene som fulgte ble det satset stort på flatehogster og planting for å fornye skogen, og hogstkvantumet ble hevet betraktelig. Paul ble da forflyttet fra skogen til driftsavdelingen, der han ble driftssjef med ansvar for veibygging og andre tekniske oppgaver.

Paul Pettersen sørget for at det ble bygget en ny vei ned til Skjærsjødammen for å få tilknytning til Nordmarksveien på østsiden av elva. Men Akerselvens Brukseierforening nektet dem å kjøre over Skjærsjødammen, så dette førte til at Oslo kommune i 1938 bygget veien på vestsiden av elva fra Hammeren og til Ullevålseter. I 1936 ble dagens turvei fra Sognsvann, langs Store Åklungen og til Ullevålseter anlagt. Dette veiprosjektet ble utført som nødsarbeid, og det var mange slags arbeidsfolk som deltok. Turveien ble i stor grad bygget for hånd, den ble tilpasset terrenget på en god måte, og arbeidet ble utført med omtanke og faglig dyktighet. Fra Ullevålseter og over til Skjennungen og Tryvann var det bare en sti før i tiden. Men Paul Pettersen satte i gang veibygging også over åsen mot Tryvann. Reidar Otto husker at veien hadde kommet til utsikten på Skjennungsåsen i 1940. En annen vei som Paul fikk bygget er veien fra Ullevålseterveien og langs myra til Skjerven sag. Før dette gikk det en tømmervei over selve myra. Den nye veien fikk navnet Pauls vei. Senere forlenget Friluftsetaten denne veien til Låkeberget parkeringsplass. I dag er det sammenhengende lysløype og turvei fra Grinda og Brekke til Ullevålseterveien. Arbeidet med veien over Skjennungsåsen lå brakk under krigen, men den ble fullført på slutten av 1940-tallet. Rett etter krigen ble det også bygget vei til Lørenseter, mens veien til Slakteren (1984) og Blankvann (1966) er av nyere dato.

I 1927 bygde Skogvesenet den første peisestua på Ullevålseter. Den var på 82 m² og hadde plass til 70–80 gjester. Før dette hadde det bare vært to rom og et kjøkken. Peisestua ble snart for liten, slik at kommunen i 1936 måtte bygge på ei ny peisestue. Det var nå plass til om lag 200 personer i de to stuene, men det måtte også til en kioskavdeling for å betjene turfolket på de store utfartsdagene. På denne tiden fikk Ullevålseter både strøm, telefon og innlagt vann.

Gerd gjør seg en tur ned på kjøkkenet for å se etter at alt går riktig for seg. Men snart er hun tilbake og hun forteller;

«Vi har kjent hverandre side vi var 17 år gamle og gikk på Berg skole. Jeg vokste opp i Irisveien 21 på Tåsen, der far og mor bodde. Pikenavnet mitt er Gerd Misvær etter det stedet min fars slekt kommer fra. Det er ingen ting igjen av dette stedet nå, men det lå rett ved Saltstraumen, syd for Bodø. Min farfar, Hans Misvær, kom derfra, men han utdannet seg og ble professor i hagebruk ved Norges Landbrukshøgskole på Ås. Farmor het Marie, de døde begge to i 1938. Far, Christian Misvær (1902–1977), ble født på Ås, og de bodde i det gamle huset ved Andedammen. Far arbeidet som voksen ved General Motors kontorer i Drammensveien. Han var en friluftsmann og brukte Marka både titt og ofte. Han var på Ullevålseter flere ganger før han kjente noen der. Fra barndommen min husker jeg godt tyskerbrakkene på Kringsjå, det var skummelt å gå innover ved Sognsvann den gangen. Vi giftet oss i 1957 i Amerika der Reidar Otto hadde fått studieplass, og vi bodde der borte i fire år.

Min mor heter Solveig Kiserud. Morfar, Kristian Kiserud (1864–1966), ble hele 102 år gammel og døde fredelig i sin seng. Han var bygartner og forstander ved Nordre Gravlund. Han plantet blant annet trærne i Bygdøy Allé. Mormor, Pauline Kiserud (1864–1943) døde på Ås etter en ulykke. Hun satt på med en hesteskyss der hesten ble skremt av toget ved Ås stasjon. Morfar prøvde å redde henne, men vogna veltet og hun døde ti dager etterpå i Doktorgården ved Åklungen. Mine besteforeldre på begge sider har således tilknytning til Ås. Det var der mor og far traff hverandre.»

«Vi tok over driften av Ullevålseter i 1958 etter at vi hadde giftet oss og kom tilbake fra Amerika,» forteller Reidar Otto videre. «Da kommunen kjøpte Ullevålseter i 1923, var det et gårdsbruk de overtok. Gårdsdriften fortsatte til sist i 1960-årene, og foreldrene mine, og vi også, hadde i mange år både kuer, hester, sauer og noen gjess og ender her, slik at turfolket kunne få oppleve dyrehold og føle at de kom til seters. Da jeg kom tilbake fra Amerika kjøpte jeg inn noen herforddyr, eller whitefacedyr, fordi disse dyrene var hardføre og kunne gå ute om vinteren, og de egnet seg også godt til kjøttproduksjon. Jeg begynte med to kuer og en okse, og dette vokste til 17 herforddyr i 1968. Men så satte helsemyndighetene en stopper for dyreholdet av hensyn til drikkevannet som de sa. Skogsjef Bjarne Mjaaland sa opp kontrakten vi hadde med Skogvesenet, og sa at vi kunne velge mellom å flytte, eller få en ny kontrakt uten dyrehold. Etaten hadde ikke tidligere påpekt noen mangler ved fjøset og dyreholdet, men mente nå at vi hadde dyr ulovlig på Ullevålseter. Vi følte dette som sterkt urettferdig for vi hadde satset på dette dyreholdet for turfolkets skyld, og for at dyra kunne beite og vedlikeholde innmarka rundt stua. Men enden på det hele ble at vi måtte kvitte oss med dyrene. Ettertiden har vel vist at kommunen var alt for strenge den gangen. I dag skjer det en igjengroing av de gamle beite- og slåttemarkene, og det er mangel på beitedyr som kan holde arealene åpne. Både i Maridalen og Sørkedalen settes det nå inn beitedyr av hensyn til landskapspleien. Vi fikk et noe anstrengt forhold til etaten etter dette, men årene har gått og sår er leget. Nå er vi blitt for gamle til å begynne med dyr igjen.»

I sin ungdom var Reidar Otto en av de beste gutte- og juniorhopperne her i landet. Paul Pettersen var sterkt idrettsinteressert, og skogsjef Fjellanger og Paul anla flere hoppbakker i Marka. Reidar Otto forteller at han ikke trengte å gå langt for å bruke hoppskiene. I lia rett ved Ullevålseter var det et naturlig unnarenne, og der bygget faren hans rett etter krigen to bakker, begge med stillaser og flomlys. Paul flyttet lysanlegget fra Tryvann stadion til Store Hytli, Heggehullet og Ullevålseterbakken. Det største hoppanlegget var Kollbakkene i lia vest for Skjerven gård. Her var det mye illegal hopping under krigen, og bakken her fikk tilnavnet Jøssingkollen. Det fantes den gang et tyvetall hoppbakker ulike steder i Marka, og hoppsporten var en populær idrett.

I boken «Nordmarkas skiløpere – noen av dem» av Trygve Christensen forteller Reidar Otto; «De første hoppskiene mine fikk jeg da jeg var seks år gammel. Skiene hadde Bjørn Ullevoldsæter laget til meg. Han fortsatte å lage ski til meg så lenge jeg var aktiv. Bjørn flytta til Nittedal rundt 1920 og starta skiproduksjon der. Vi var ikke i familie, men han var onkel til Ivar Halvorsen, som anla egen skifabrikk og er mest kjent for Blåskia.

Siste dagen under vinterlekene var jeg en av prøvehopperne i Holmenkollen, der de norske deltakerne tok første, andre, fjerde og sjette plass.

Reidar Otto forteller videre at han hoppet i Husebybakken med fakkelen fra Morgedal i høyre hand på vinterlekenes åpningsdag 15. februar 1952. I nordøstlia på Skjennungsåsen lå Skuldbakken, hoppbakke og senere slalåmbakke, som var i bruk til midt på 1950-tallet. Bakken ble brukt til flere store slalåmrenn under krigen. Da Skogvesenet anla veien til Skjennungstua etter krigen, bygde far bru med støpt dekke over veien for slalåmkjørerne.»

Reidar Otto fikk flere topplasseringer i Guttenes Holmenkollrenn i Bækkelagsbakkene og i juniorklassen i Holmenkollen. I junior-NM deltok han i kombinert og ble nr. 5 i 1952 og nr. 3 i 1953, og han vant damenes pokal begge gangene.

I den store stua der vi sitter ser jeg to skap med en rekke pokaler, og på veggen henger det et stort maleri av en hopper i svevet.

«Etter handelsgymnaset i 1953 fikk jeg et fire års skistipend fra University of Idaho i USA,» forteller Reidar Otto videre. «Der borte hadde de gode utøvere i slalåm og utfor, men de hentet inn gode langrennsløpere og hoppere. Jeg kom med på det amerikanske hopp- og kombinertlaget, All American Team. Det var universitetet og studentene der som ga meg dette stipendet. Jeg slapp skolepenger, men måtte betale mat og opphold. Gerd var med meg under dette oppholdet i USA (1953–57), og vi giftet oss der borte før vi reiste hjem igjen. Vi hadde en fin tid i USA, jeg deltok i forskjellige hopprenn og studerte skogbruk og skogøkonomi på fritiden.»

Reidar Otto reiser seg med ett og sier; «Kom her, så skal jeg vise deg dette maleriet på veggen.» Vi går bort til det store maleriet av en hopper i svevet, og han forteller videre; «Dette maleriet er malt av M. Kirkwood i 1982. Det er meg som er i svevet, og det viser mitt lengste hopp under et renn i Leavenwort i staten Washington vinteren 1954. Hoppet målte 310 fot, eller 99 meter. Denne plaketten her på veggen er jeg også stolt av. Den viser at jeg ble tatt opp som medlem av æresklubben Idaho Hall of Fame. Dette var en ærefull begivenhet, og denne utmerkelsen er kanskje mitt kjæreste idrettsminne. Jeg fikk tilbud om å bli i USA, men dragningen mot hjemlige trakter gjorde at vi reiste hjem igjen etter de fire årene. Da jeg kom tilbake fra USA, bestemte jeg meg for å utdanne meg videre i skogbruk ved Norges Landbrukshøgskole på Ås. Etter studiene i USA begynte jeg i 1960 som hospitant ved NLH. Da jeg var ferdig med disse tilleggsstudiene ble jeg tilbudt en stilling som vitenskapelig assistent. I 1968 tok jeg en doktorgrad ved NLH som omhandlet råte og impregnering av trevirke. Jeg ble etter hvert førsteamanuensis ved Institutt for treteknologi, og jeg underviste blant annet studentene i treteknologi og trebeskyttelse. Vi kjøpte tomt og bygde hus i Ås, et hus som vi har ennå. »

Jeg husker selv meget godt Reidar Otto fra studietiden min ved Norges Landbrukshøgskole (1967–70). Han var en dyktig foreleser, og jeg har ennå flere av hans forelesningskompendier i treteknologi. Den gang var det professor Finn Stemsrud som var instituttleder, og jeg minnes også Ludvig Nagoda som arbeidet der i flere år.

Reidar Otto har i hele sitt liv vært opptatt av skogbehandlingen i Marka, og særlig da skogskjøtselen og hogsten i Oslo kommunes skoger. Han blir engasjert når vi begynner å prate om dette.

«Under skogsjefene Arne Vaa og Bjarne Mjaaland ble det lagt stor vekt på et kulturskogbruk med flatehogster, planting av ny skog og et relativt høyt hogstkvantum,» sier Reidar Otto. «Det ble hogd hardt i flere tiår, og dette førte til at hogstkvantumet omkring 1990 måtte settes ned fra 30 000 m³ til 8 500 m³. Målet var å gå vekk fra naturskogskjøtselen med blant annet plukkhogst og flersjiktethet. Dette mener jeg var et feilgrep, noe som blant annet professor Ola Børset advarte mot. Far var en av de som drev en naturnær skogskjøtsel for å bygge opp en bærekraftig naturskog i Marka. Men han ble forflyttet da omleggingen på 50-tallet startet.»

I 1992 skrev Reidar Otto et innlegg i denne debatten som ble utgitt ved Institutt for skogfag. Tittelen på artikkelen er; «Hvor ble det av naturskogen og hogstklasse V og Vb?» Det er et forsvar for ett mer naturnært skogbruk i Oslo kommunes skoger;

«Skal dyrkingen av kulturskogen være berettiget bør den ha egenskaper som i visse henseende er våre egne naturskoger overlegne, for eksempel i masseproduksjon, kvalitet, sykdomsresistens, eller hårdførhet.

I konkurranse med andre land på eksportmarkedet for trelast viser det seg at det er naturskogens kvalitet som selger. Naturskogens naturlige foryngelseskapasitet har vært undervurdert og menneskets evne til å styre naturen overvurdert.

For å unngå situasjonen som Oslo kommunes skoger har kommet i, anbefalte Børset (1962) gjennomhogst. Dermed kunne man i en uensaldret skog som naturskogen trekke ut omløpstiden for hele bestandet, samtidig som man la produksjonen over på det som skulle bli den framtidige tømmerskogen. På engelsk defineres en slik skogskjøtsel under begrepet sustained yield.

I høyereliggende strøk av Nordmarka. er det viktig at en har skog som er bygget opp for å stå imot toppbrekk om vinteren. De som arbeidet med naturskogen arbeidet mye med dette, og var hele tiden nøye med at fleretasjesjiktet var riktig oppbygget. I kulturskogen har en liten eller ingen mulighet til å regulere dette. Oslo kommune hadde en sjelden anledning til å opprettholde sine byskoger som et enhetlig område med naturskog. Vernet av naturskogen skulle her ha kommet naturlig inn, slik at Oslo kommunes skoger kunne ha fremstått som et forbilde for flerbruk både i nasjonal og internasjonal sammenheng.

Det er å håpe at norsk skogbruk tar evig lærdom av det som har skjedd, men dessverre – alt for mye har allerede gått tapt.»

Jeg tenker tilbake på min tid i Oslo kommunes skoger fra 1978 til 2008. Jeg var med på hele utviklingen i det bynære skogbruket og også den historiske omleggingen av skogskjøtselen i kommuneskogen tilbake til blant annet en mer naturnær skogskjøtsel, lukkede hogster og naturlig foryngelse. Det er ikke bra at pendelen slår for langt ut til den ene siden, det beste er at skogen blir behandlet på naturens egne premisser.

«I 1963 kjøpte jeg en gård på Vestlandet, i Florø kommune, med ca. 500 dekar skog,» forteller Reidar Otto. «Stedet ligger ved Husefest i Bremanger. Der har jeg noe naturskog av furu, og jeg har plantet noe sitkagran, men den har fått dårlig kvalitet. Vi kan også jakte hjort der borte, men jeg er blitt for gammel nå og for dårlig til bens så det er Pål Anders som er jeger. Far bygget forresten også en hytte i Dalsbygda i nærheten av Røros.»

Gerd og Reidar Otto er viden kjent for å lage til velsmakende koldtbord av spekemat og viltprodukter. De tar imot sluttede selskaper og serverer sine gjester i den koselige nystua. Jeg feiret selv min 50-års dag på Ullevålseter med koldtbord fra naturens spiskammer og godt drikke, det ble en minnerik kveld.

«Turtrafikken er merkbart mindre nå enn før i tiden,» sier Gerd. «Det er ofte stille her på formiddagen, men når det er bra vær så tar trafikken seg opp utover dagen. Den ustabile vinteren gjør Marka mindre innbydende som skiområde. I dag har også folk mange andre fritidstilbud, og man reiser heller til hytta på fjellet enn å dra ut i Marka. Storhetstiden til Ullevålseter var på 60- og begynnelsen av 70-tallet. Da var det lange køer og tusenvis av folk her om vinteren. Det var Nordmarka på sitt beste. Før i tia’ rundet også 50-kilometeren nord for Blankvann, da var det et styr her uten like.»

«Da hoppinteressen var på topp, var det utrolig mye liv her,» fortsetter Reidar Otto. «Rekrutteringen til hoppsporten er mye mindre i dag, men folket krever allikevel gode hoppresultater. Det er også synd at de gamle hoppbakkene i Marka gror igjen og glemmes. Bymiljøetaten bør sette opp informasjonsskilt ved alle bakkene som var i Marka før i tiden.»

Hele den gamle peisestua på Ullevålseter er fylt opp av pokaler og medaljer som sønnen og motorsyklisten, Pål Anders (f. 1968), har vunnet i sine konkurranser. Han har i flere år nå vært en av våre aller beste motorcrosskjørere. Nå midt i januar 2012 er han nettopp ferdig med sitt 10. blodslit i Rally Dakar. For fjerde gang ble konkurransen kjørt i Sør Amerika, og Pål Anders vant den siste etappen og ble nr. 6 sammenlagt. Pål Anders er blitt en tøff kjendis, og kjøringen er blitt en livsstil for han. I 2010 ble han sølvvinner i dette krevende rallyet. For noen år siden vant han også programmet «Isdans», og i mai 2011 vant han «71 grader nord».

Datteren til Gerd og Reidar Otto, Sissel, har i mange år vært bestyrer på sportsstua Rustadsaga i Østmarka. Det er eldstesønnen, Otto (f.1959), og hans samboer, Birgitte, som står for det meste av serveringen i dag. Otto og Birgitte er kjent for å lage deilige eplekaker, og når det er stor utfart blir også de åtte vaffeljernene fyrt opp.

Det er tid for å forlate Ullevålseter for denne gangen. Da jeg går nedover trappen ser jeg bilder av Karen Vestern og Paul Pettersen som henger på veggen. Ute på gårdsplassen holder to lag fra Sogn videregående skole på med å dra tau for å se hvem som er sterkest. Det er mildt ennå, og sola titter fram mellom trærne i synsranden. Jeg ser at et par syklister er på vei nedover bakken mot Sognsvann.

Før jeg reiser ser jeg på stolpen med alle skiltene som står midt på gårdsplassen; Dakar 12 924 km, Tryvannstua 4,3 km sykkel og 5 km sti, Sognsvann stasjon 5,7 km sykkel, Hammeren 3,3 km sykkel og Frognerseteren 4,8 km sykkel.