ARTIKKEL FRA FØR OG NÅ 2015

Denne historien starter egentlig i 1624, etter at gamle Oslo er brent. Nesten alle bolighusene er totalskadet, bare grunnmurene ligger igjen. Det er høst og alle de ca 3000 innbyggerne må skaffe seg bolig før vinteren setter inn.

Erik Hagfors

Det naturlige ville vært å bygge nye boliger på grunnmurene som lå nærmest uskadet. Men den dansk-norske kongen ville det annerledes. Han hadde tidligere forsøkt å flytte byen slik at den kunne beskyttes av Akershus festning, men innbyggerne hadde ikke midler til å bygge nye hus, slik kongen ønsket. Brannen var det puffet som skulle til for å flytte. Kongen nektet oppbygging av det gamle Oslo. Christian IV kom personlig opp og bestemte hvor den nye byen skulle ligge, og den skulle bygges av ildfaste materialer. Selv de gamle tretakene ble forbudt, nå måtte det være takstein. Gatene skulle ligge slik at kanonene på Akershus kunne beskytte byen. Og byen skulle få nytt navn, Christiania.

De nye byggeforskriftene bevirket at byggeomkostningen ble langt høyere enn for de gamle trehusene, som tidligere hadde vært vanlige. Dette bevirket igjen at det bare var de godt bemidlede innbyggerne som kunne bygge i Christiania. De øvrige måtte finne seg en plass utenfor bygrensen og sette opp et skur, og fortsette å bo i Oslo, utenfor Christiania!

Christiania skulle bli en moderne brannsikker by, med rette gater med vannposter i gatekryssene og det skulle være forbud mot dyrehold. Noe så viktig som kloakkavløp manglet. Isteden ble det laget en avløpsrenne midt i de steinsatte veiene.

En vesentlig ting hadde Christian IV også glemt. I det brente Oslo hadde beboerne hatt et jordstykke hvor de kunne dyrke matvekster og holde nødvendig dyr til mat og transport, men dyrkningsjord var det ikke plass til i Christiania.

Kronen hadde ved reformasjonen overtatt en rekke gårder fra kirken, og flere av disse ble utlagt som bymark for det nye Christianias innbyggere. Store arealer vest for Akerselven og bort mot Skillebekk, ble oppdelt som dyrkningsland hvor borgerne skulle kunne skaffe seg jordarealer og holde dyr. Alt fra første stund var det forbud mot å bygge beboelseshus på disse løkkene. De skulle heller ikke være innhegnet, men dette ble en nødvendighet ved dyrehold.

De innbyggerne med gode forbindelser klarte å skaffe seg de best beliggende løkkene, og klarte samtidig å få tillatelse til å bygge løkkehus til sommerbeboelse. Med en solid innhegning som ble stående i en årrekke, ble løkken regnet som permanent av naboene. Mange av disse løkkehusene eksisterer fortsatt, og står nå på sin private tomt.

Vår «nabo» prokurator Niels Edvard Rudolph Wold bodde i Christiania på slutten av 1700-tallet. Vi kjenner ikke til hvor han bodde i byen. Han ble gift i Sørum i 1776 med Hellene Colbjørnsen, og opererte som prokurator (advokat) i Christiania. Conradine Dunker skriver i sin bok «Gamle Dage» om Wold. Da Conradines far døde, brukte moren Wold til å ordne opp en del pengesaker. Hvor dyktig Wold var står det ingenting om, men fru Dunker ble sittende igjen nærmest uten penger.

Hr. Wold var en av innbyggerne i Christiania som trengte dyrkningareal og plass til dyr. Rundt 1780 forpaktet han en tomt av Bjølsen gård med navnet Dambraaten. Dambraaten lå der Uelandsgaten går i dag med Nordre gravlund og Bukketaasen i vest, og Bakkehaugen i nord. Dambraaten lå på et ganske flatt jordstykke med Taasen Bæk rennende igjennom. På gamle kart har bekken noen kulper her, som sikkert har gitt navnet til tomten.

Løkka lå i Aker, men ved senere byutvidelse kom tomten til å ligge helt i grensen til Christiania. I og med at tomten til Wold lå i Aker, behøvde han ikke å forholde seg til bygningsreglene for bymarken.

På denne tomten fikk Wold bygget seg en arklåve som lignet tilsvarende låver i Christiania. Allerede den gang holdt man seg til det tidstypiske! Denne låven er det som danner grunnlaget for navnet Voldsløkka (med enkel V).

Det var før Wolds låve blitt bygget en rekke arklåver. De var 8-laftete tømmerhus med to lader og en høylåve i midten. Over høylåven ble det bygget på en ekstra etasje med et beboelsesrom for sommerbruk. Arklåven var et ganske enkelt byggverk som kunne settes opp i den størrelsen det var behov for, og enkelt utvides.

Hvis det senere ble behov for større plass var det bare å bygge ut et eller flere bindingsverk tilbygg og forstørre taket.

Det finnes flere gamle fotografier av arklåven på Voldsløkka, med og uten tilbygg. Den avbildete modellen har tilbygg både på baksiden og framsiden, men huset har på et tidspunkt også hatt tilbygg i enden, beregnet på dyrehold.

Det er merkelig at Wold valgte å bygge en arklåve slik de var i Christiania, men han holdt seg vel til det moteriktige.

Selv hadde han vel ikke behov for å bo der, men de som stelte jord og dyr måtte vel ha et overnattingssted. Et sted er det nevnt at det var behov for vakt, for det skal ha vært mye tyveri fra avlingene.

Redaktør Arno Berg i St Hallvard, som var på besøk i låven før den ble revet, beskriver at beboelsesrommet var meget forseggjort. Det var innvendige skyveluker foran vinduene, og det var spor etter kamin for oppvarming og matlaging.

Den innvendige trappen opp til rommet hadde et meget flott rekkverk som kunne legges flatt, og selve trappen kunne heises opp slik at rommet under kunne brukes ved innearbeid. Arklåvene var nok ikke særlig godt bygget, men byggemåten med utvendige påbygg beskyttet det innvendige laftehuset, så kjernen kunne holde seg lenge. Det innvendige av låven på Voldsløkka holdt seg i vel 180 år med vekslende påbygg. De fleste andre arklåvene falt sammen etter hvert som de kom ut av bruk. I dag ville vel bygget bli kalt provisorisk brakke, kanskje forløperen til dagens kolonihagehus?

Etter Wolds død i 1801 kjøpte Johan Fredrik Biermann Voldsløkka. Biermann eide fra før Biermannsgården i Maridalsveien 78. Samtidig kjøpte Biermann løkka Dannevig (som lå syd for Sagene Kirke), og Gjetemyren gård (som idag ligger på Nordre gravlund).

Etter dette ble Voldsløkka utviklet videre til en liten bondegård. Det ble bygget et lite to etasjes beboelseshus samt et lite uthus i tillegg til arklåven. Kommunen regulerte inn forlengelsen av Uelandsgaten tvers over arklåven og bolighuset. Dermed ble gården nærmest «dødsdømt». Den ble ikke vedlikeholdt og forfalt.

Jeg kan svakt huske huset som en forfallen rønne. Spør jeg eldre mennesker om de husker gården, får jeg svar at det var et «skummelt » sted.

Før krigen ble Taasen Bæk lagt i rør og delvis fylt igjen. Veitraseen lå med hauger av fyllmasse, og var en fantastisk berg- og dalbane for oss med sykkel.

Etter at det ble lagt planer for jernbane fra Grefsen til Bestum i 1899 ble Voldsløkka nærmest «fredet» Det var planer om en moderne bane med tre spor. To for persontrafikk og et for gods. Dette reddet Voldsløkka fra utbygging i bortimot 100 år!

Det var mange planer for utnyttelse av det store arealet som nå er idrettsplass og friareal. Boktrykker familien Grøndahl, som eide Bakkehaugen, hadde solgt en del av sin gård, hvor Heidenreich-bygget ble bygget. Dette byggets skjebne er i dag oppe til ny behandling, der det ligger midt i Voldsløkka idrettsareal. Grøndahl disponerte en tid øverste del av Voldsløkka, og la planer for utbygging, men jernbaneprosjektet stoppet også disse planene.

I 1920-årene fikk arklåven naboer. Det var skrikende mangel på boliger, og etter idé fra borgermester Arctander i Kristiania ble det bygget en lang rekke med nødsbrakker der hvor Stavangergata går i dag, helt mot grensen til Aker.

Det var enkle små leiligheter med uthus og utedo. Disse brakkene høynet vel ikke statusen for strøket og var kanskje grunnen til at flere eldre betegner strøket for «skummelt» Brakkene ble ikke gamle. Etter få år ble de revet og Stavangergata ble opparbeidet.

Etter 1945 ble det fart i forlengelsen av Uelandsgate. Voldsløkke gård, eller det som var igjen måtte bort.

Da gårdsanlegget var fjernet fikk vi en ny attraksjon. En sommer kom et tivoli på tomten med alt som hører til. Hovedunderholdningen var en «kjempetønne» hvor en mann på motorsykkel kjørte rundt innvendig på veggene. Det var skummelt når han kjørte rundt helt øverst i tønna! Hva ville skje om han kom over kanten?

I og med at arklåven på Voldsløkka var den siste av denne spesielle hustypen, ble det gjort forsøk på å bevare huset. Det ble plukket ned og merket og fraktet til Ekeberg. Planen var at det der skulle tjene som hus for sauene som var «gressklippere og gjødslere» for kommunen. Dessverre viste det seg at låven var upassende for formålet. Den ble atter flyttet, nærmere gården hvor rideskolen holder til. Der ble den stående som et uthus under Landbruksutstillingen i 1959. Etter at utstillingen lukket ble den stående uten tilsyn. Uvedkommende hadde tatt den i bruk og vært uforsiktig med ild, og den brant ned til grunnen i 1963. Dermed var den aller siste arklåven borte.

Tidligere hadde det ligget en meget større arklåve på Lindern omtrent ved Geitemyrsveien 62. Da denne ble revet i 1914 , ble det bestemt at denne spesielle bygningstypen burde bevares. Bygningen ble tatt ned og merket, og fraktet til Frognerparken for lagring. Men under de kalde og vedknappe vinterene under første verdenskrig ble store deler av det beste tømmeret brukt som brensel. Dermed var muligheten for gjenreising borte.

En modell av Thor Olsens arklåve finnes på Bymuseet i Frognerparken. I tillegg har forfatteren bygd den avbildete modellen av vår låve fra Voldsløkka.

Ved gjennomgang av gamle bilder og arkiver viser det seg at vi hadde flere arklåver i vårt strøk. Ved Gaustad (?) har Edvard Munch malt en. Ved siden av Blindern stasjon har det ligget en. Den lå omtrent der hvor «mannen i pappeskene» bodde. Denne låven ble revet etter 1935. Formen var som en arklåve i miniatyr, men av fotoet ser det ut som denne var av bindingsverk, med utseende som en «ekte» arklåve.