ARTIKKEL FRA FØR OG NÅ 2007

Dette er en historie om en person som har satt sitt navn i lokalhistorien, men også en historie om livsvilkårene for småkårsfolk på denne tiden. Når vi går rundt på Bjølsen treffer vi på navnet «Mor Go’hjerta». Vi finner Mor Go’hjertas vei, Mor Go’hjertas barnehage og Mor Go’hjertas kiosk.

Redigert ved Tor Børsting, opplysningene samlet av Bodil Kr. Moum Børsting

Hennes navn var Anne Ellingsdatter, født 29. august 1829 trolig på Wang i Lunner. Hun døde 90 år gammel på Bjølsen, Maridalsveien 242.

Hvis vi går til folketellingen 1865 finner vi Elling Thorsen med kone og seks barn på plassen Lorttjernsbraaten [også kalt Sognskoven] under Vestre Sogn. Han hadde også datteren Anne, som i 1865 bodde som ung kone på plassen Stranden ved Sognsvannet.

Hvem var hun?

La oss ta det fra begynnelsen. Elling Thorsen var fra Norderhov, som konfirmert var han foreldreløs og bodde hos en husmann der.

I 1829 var han 25 1⁄2 år og var «tjenende på Nedre Wang» i Lunner annex til Jevnaker. Her hadde også Ingeborg Christophersdatter sin tjeneste, hun var født i 1804 på Kjørven gård i Lunner. 29. august 1829 fødte Ingeborg en pike, faren var Elling. Piken ble 13. september samme år døpt Anne Ellingsdatter i Jevnaker kirke.

31, oktober 1829 ble Elling og Ingeborg viet i kirken. Som husmannsfolk flest har de nok flyttet en del, i 1831 finner vi familien på Sogn gård i Lunner, her er datteren Berte født, i 1834 på Veloeiet i Lunner hvor sønnene Thore og trolig Christian er født, i 1838 var familien på Kirkeby i Maridalen og i 1841 på Sandås ved Sognsvann, her er trolig sønnen Ole født.

I 1844 kom de til Lorttjernsbraaten 8 med fem barn. To barn ble født ved Lorttjern, Marie i 1844 og Andreas i 1847. Elling kalles arbeider og drev nok med gårds- og skogsarbeide på Vestre Sogn. I 1865 hadde de ei ku og satte én tønne poteter på plassen.

En kan undres på livsvilkårene på denne avsides liggende plassen, nærmeste bebodde plass var Ullevålsæter som på denne tiden var en husmannsplass. Barna måtte tidlig ut for å tjene, guttene sannsynligvis i skogen eller arbeid på gårdene eller stenbruddene i området, pikene på gårdene og trolig hos Thomas Heftye ved Frognersæteren. Det var lang vei til arbeidsplassene og sikkert enda lengre skolevei for barna i all slags vær, men kanskje hadde de det igjen i god helse og utholdenhet. De hadde tydligvis et sunt liv, foreldrene levde til høy alder og alle barna vokste opp til voksen alder, noe som var sjelden på denne tiden. De hadde melk og poteter fra egen avling, kanskje litt grønnsaker og skogen gav sikkert mye bær og sopp, og en kan vel tenke seg at det trolig også ble litt ulovlig jakt og fiske. Mel og andre gårdsprodukter fikk eller kjøpte de nok hos arbeidsgiveren eller som ledd i kosten under arbeidsforholdet.

Da Ingeborg døde i 1869 fra ektemann og syv barn, eide boet «et hus på plassen Lorttjern med noe ubetydelig innbo». På dette tidspunkt var datteren Anne gift og bodde på plassen Stranden. Broren Thore bodde sammen med henne. Datteren Berte giftet seg i 1872 med husmann Gulbrand Tharaldsen fra Kirkebyeiet og flyttet til Nordre Skjeggerud ved Sognsvann.

Elling døde 9. mai 1872 på Aker pleiestue. Det er ikke funnet folk på plassen siden han døde.

På slutten av 1990-tallet var det ennå mulig å se rester av husene inne blant trærne ved veien som i dag går forbi Lorttjern og opp til Frønsvollen. Det kommer en gammel sti fra syd frem like vest for plassen. Det var ikke veier i området, bare stier på den tiden Lorttjernsbraaten var bebodd.

13. april 1857 ble «pigen Anne Ellingsdatter, 27 1⁄2 år, født i Jevnaker, viet til ungkar, arbeidsmann Lars Nilsen, 23 3⁄4 år, født i Värmland, hans far: Nils Larsson, hennes far: Elling Thorsen, Sognskoven».

Plassen Stranden var eiet av Sandaas, rett sør for Sognsvann. Plassen lå vakkert og solrikt til på en odde ved nordenden av vannet. Restene av grunnmuren tyder på at hovedhuset var i underkant av 20 m2. Et uthus lå på oversiden. Rett ved renner Godbekken ut med friskt godt vann for mennesker og dyr. Stranden var stor sett bebodd av stenbrytere/stenhuggere.

Lars Nilsen er sannsynligvis kommet til området som stenhugger/stenbryter. Det var mange stenbrudd i nærheten av Stranden på den tiden, ett av de større lå ca én km rett nord for plassen. Rester av gammel vei/sti fører fra stenbruddet ned til strandkanten ved plassen. Lars har kanskje arbeidet her sammen med Annes bror, Thore Ellingsen, som også var stenhugger. Det er trolig at Anne på sine turer til og fra byen eller Vestre Sogn og Lars til og fra arbeidet, har krysset hverandres veier og blitt godt kjente.

Anne og Lars flyttet til Stranden (Sandaaseiet) ved Sognsvann rett etter vielsen. De hadde da allerede datteren Josefine Larsd. født 1856. Annes bror Thore Ellingsen flyttet inn hos dem. Thore var tydelig nært knyttet til sin storesøster.

Lars og Thore har tydelig også brutt sten for egen regning i åsen rett øst for plassen. Veien i dag fra Svartkulp til Ullevålseter var ikke bygget på denne tiden, så stenen som ble brutt ut, ble bare tippet rett ned den bratte fjellskråningen. Her nede ligger fortsatt en enkel grunnmur for en lite hus, der ble steinen finhugget før den ble fraktet over vannet og ned til kjøpere i byen. Fraktingen av sten foregikk helst på isen om vinteren.

I 1860 fikk Anne og Lars datteren Caroline som døde allerede i 1861. I 1864 mistet de nok et barn med navnet Caroline bare ti dager gammelt. Ved folketellingen i 1865 er Lars husmann og stenhugger og de har barna Josefine Larsd. ni år, Nils Larsen fem år og Halvor Larsen ett år. Her bodde også Annes bror Thore Ellingsen. Stranden hadde på denne tiden ingen dyr, men de satte to tønner poteter.

Thore giftet seg i 1866 med Johanne Hansdatter.

Det må ha vært trangt for to familier med barn i den lille stua. Thore og Johanne flyttet fra Stranden etter 1869 til Musestuen under Brændingen i Maridalen.

På denne tiden døde mange mennesker, spesielt barn av tæring.

De harde arbeidsvilkår og trangboddhet var muligens årsak til at Lars Nilsen etter hvert slet med helsa, muligens var lungene skadet av stenstøv, muligens var det tæring. Anne og Lars med barna flytter derfor rundt 1872 til et hus på Bjølsenjordet inntil Maridalsveien. Husnummer kom først rundt århundreskiftet. Adressen ble da Maridalsveien 242.

Anne startet her en liten handel med nødvendige matvarer og melk for folk flest.

21/5 1873 døde deres datter Fanny Emilie ett år gammel og 25/11 1874 døde Anne Louise seks år og ti mnd.

I 1876 flyttet også Thore og Johanne fra Musestuen til Bjølsenjordet, Maridalsveien 240. Thore døde 18. januar 1904 av bronkitis.

Anne ble tidlig enke. Hun må ha drevet sin handel godt. I 1892 står «Lars Nilsens enke» som eier av Maridalsveien 242, tomten 568 m2 herav ubebygget 160 m2, bygning med tilbehør (Våningshus, sidebygning, vedskur og privet) og grund taxt 3 700 kr. I folketellingen 1900 brukes navnet Anna (ikke Anne).

De to sønnene, Nils og Halvor, ble begge stenhuggere. Halvor bodde ved folketellingen 1900 sammen med moren.

På denne tid var industrireisningen ved Akerselva i Nydalen (Nydalens Compagnie i 1845–46 og Christiania Spiger- og Valseverk i 1853–54) godt i gang, noe som skapte mange arbeidsplasser som igjen krevde mange boplasser. Selv om dette skjedde mest i Nydalen, Korsvold og Sandaker, var det også stor pågang for boliger på Bjølsen. Det var nok ofte trangt om plassen og mye fattigdom. Fabrikkene ved elven var avhengig av vannet som drivkraft, så om vintrene med stor kulde kunne det bli stopp ved fabrikkene i lange tider. Det skapte store vanskeligheter for arbeidsfolk flest og da kunne det bli stor pågang i handelen hos Anne med bønn om utsettelse med betalingen, hun kjente nok av egen erfaring godt til livet med vanskelig økonomi. Hun ble etterhvert kjent for sin hjelpsomhet og godhet og kunne nok også enkelte ganger «glemme» gjeldsposter.

På folkemunne fikk Anne navnet «Mor Go’hjerta».

Enke Anna (Anne) Nilsen ble 89 år, begravet 18. juni 1918 på Nordre gravlund.

I 1947 bestemte Oslo kommune at en blindvei på Bjølsen nordover fra krysset Maridalsveien/Sarpsborggata skulle oppkalles etter etter Annes tilnavn «Mor Go’hjertas vei». Siden har barnehagen som ligger nærmere Akerselva også fått navnet.