ARTIKKEL FRA FØR OG NÅ 2015

Først en personlig bekjennelse. Hver gang jeg kommer inn på Damplassen i Ullevål hageby føler jeg meg hjemme. Selv på en livlig dag med mange mennesker rundt omkring på plassen, kommer det en ro over meg. Er det fordi jeg virkelig snart er hjemme etter å ha bodd nær plassen i snart 30 år, eller er det fordi plassen er utformet på en slik måte at den inngir harmoni og fred? Kommer vi inn på Damplassen i dag, ser vi en plass som er mykt formet med vann, gress, runde buer og trær. Trafikkstøyen fra Sognsveien forsvinner i det fjerne.

Anne Hals [1]

Men slik var ikke plassen opprinnelig planlagt. Oscar Hoff som vant konkurransen om regulering av store deler av den tidligere Store Ullevål gård i 1913, tegnet et rektangulært lukket torg med bygningene som «var gitt en bymessig karakter i sitt ytre som leiegårder».[2] Mens resten av Hagebyen[3] er inspirert av engelsk byggestil med toetasjeshus i slemmet tegl, er utforming av plassen mer monumental og har hentet ideer fra norsk grunn.[4]

Plassen eller torget ble døpt Damplassen i 1918 da det ble anlagt en dam midt på. Denne ble etablert på restene av en gammel dam, Svenskedammen, som hadde ligget der helt fra John Colletts tid omkring 1810. Det er blitt hevdet at det opprinnelig var to små dammer her som ble kalt svenskedammene fordi de ble laget av svenske krigsfanger en gang mellom 1807 og 1814. Dammene skal seinere ha blitt slått sammen til en dam antakelig mens familien Muus eide Store Ullevål. I alle fall ble dammen da kalt «Muusedammen».[5] Ved utforming av plassen ble det lagt en liten gressplen, rundt dammen og to små skulpturer ble plassert på hver sin side.[6]

 

Plassens klassisistiske stil med streng symmetri gjør at det er rom for mangfold. Ingen av husene rundt plassen er identiske. Symmetrien ligger i det klare aksesystemet der bakeriet med sine søyler foran (kanskje inspirert av det Erkjendlighedens tempel som, i John Colletts tid, lå der Damplassen nå er) avgrenser plassen i nordvest og den store treetasjes blokken med sidefløyer avgrenser plassen mot sørøst.[7]

Symmetri og mangfold avspeiles også i at bebyggelsen rundt plassen danner to forskjellige rom. Den minste delen er utformet som et lite torg omgitt av forretninger på tre sider. Den største delen der selve dammen eller bassenget ligger, er omgitt av bolighus i to og tre etasjer med forhager foran hvert hus.[8]

Omlegging av plassen[9]

Damplassen var opprinnelig gruslagt på samme måte som sitt antatte forbilde kasernetorget i Gamlebyen i Fredrikstad. I 1966 ble den imidlertid asfaltert over det hele og framsto som en asfaltørken der alt var lagt til rette for biltrafikk og ikke møteplass for beboere. Trafikkproblemene økte utover 1970- og 80-tallet ikke minst fordi bilene kjørte i stor fart diagonalt over plassen. Bilistene tok i liten grad hensyn til at plassen var omgitt av boliger og forretninger. Den åpne plassen gjorde også at bilistene parkerte i «hytt og pine» slik at trafikksituasjonen ble enda mer uoversiktlig.

For å bøte på problemet tok ei gruppe entusiaster i det lokale Hagebybladet initiativ til å lyse ut en konkurranse om regulering av Damplassen høsten 1987. Med seg på laget fikk de både vellet og borettslaget. Det ble oppnevnt en jury med representanter både fra antikvariske myndigheter, kommunen (park og idrett og boligetaten), styret i Oslo havebyselskap og Ullevål hageby vel. Arkitekt Dag Norling som selv var bosatt i Hagebyen, vant konkurransen.

Norling tok som utgangspunkt plassens to ulike deler hver med sin unike karakter. Området rundt dammen skulle gjøres mer parkmessig med gress og trær. En tverrstilt oval i plassens lengderetning skulle bidra til at trafikken måtte bremse ned for å kunne passere. Foran butikkene ble plassen bevart som et landsbytorg.[10]

Selv om de antikvariske myndigheter hadde vært med i juryen og bifalt vinnerutkastet, kom de i ettertid med innvendinger mot at utkastet ikke tok hensyn den opprinnelige «kaserneplassen» fra 1920. Mot dette synet innvendte Damplassutvalget at en tilbakeføring av plassen ikke ville avhjelpe problemet med gjennomgangstrafikken. Dessuten ville grusdekke føre til støvplager på tørre dager. Vinnerutkastet hadde som mål å regulere trafikken på en slik måte at bilistene ble tvunget til å dempe farten samtidig som man skulle revitalisere plassen.

For å få realisert den ombyggingen av Damplassen som vinnerutkastet forutsatte, nedsatte styret i Oslo havebyselskap et utvalg, Damplassutvalget, med representanter både fra beboere og arkitekt. De fikk i oppgave både å detaljutforme et endelig forslag basert på Norlings utkast og å sørge for nødvendig kontakt med offentlige myndigheter. Det ble overlatt til to unge landskapsarkitektstudenter på Ås, Marianne Øverlie og Christian Wesenberg, å prosjektere den endelige plassen.

Det skulle likevel ta over 10 år fra konkurransen ble avholdt til ombyggingen ble realisert. Et problem var økonomien. Havebyselskapet hadde ikke penger til å bygge om aleine. Men etter flere år klarte Damplassutvalget å sikre finansieringen ved bidrag fra både fra Oslo Bys vels legat for forskjønnelse, Oslo kommune og Havebyselskapet. Likevel ble arbeidet stadig forsinket fordi flere kommunale myndigheter kom med krav som bidro til utsettelse. For eksempel ville Oslo lysverker grave opp deler av plassen i forbindelse med planlagte endringer av strømtilførselen akkurat da ombyggingsarbeidet skulle settes i gang. Endelig, etter mye om og men kunne den «nye Damplassen» åpnes den 29. august 1998 med stor fest rundt dammen, besøk av «borgermester H. E. Berner».[11] og snorklipping av daværende samferdselsminister Odd Einar Dørum.[12]

Plassen er i hovedsak utformet slik som premieutkastet foreslo. Ifølge det opprinnelige forslaget ville arealet til forhagene foran Damplassen bli redusert, noe både beboerne, Havebyselskapet og de antikvariske myndighetene var i mot. Et annet forslag fra Norling om å regulere trafikken ved å dele plassen i to slik at gjennomkjøring ble umulig, ble godtatt av veimyndighetene, men møtte så mye  motstand fra beboere og forretninger at det ble trukket tilbake. I stedet ble det tegnet inn to «halvøyer» som snevrer inn «damdelen» og «torgdelen» slik at bare en bil kan passere ad gangen. Det ble også utarbeidet parkeringsplasser foran forretningen på hver side av «torget». Imidlertid ble ideen med å bygge en parkmessig oval rundt dammen beholdt.

Forretninger og offentlige institusjoner på Damplassen

De arkitektene som formet ut hagebybevegelsens ideer, var opptatt av at hagebyene skulle ha en sentral anlagt plass omringet av offentlige bygninger og forretninger. Slik også planleggerne av Ullevål hageby. Damplassen skulle være sentrum for beboerne. Der kunne de handle det de trengte samtidig som plassen skulle være det sentrale møtepunkt. I utformingen av plassens torgdel ble det derfor planlagt en rekke forretningslokaler.

Et av de tidlige spørsmål Kristiania Havebyselskap[13] måtte ta stilling til var hvem som skulle drive butikkene på Damplassen og hva slags butikker man trengte. På Havebyselskapets generalforsamling 22.9.1919 ble det vedtatt at man skulle overdra driften av de nybygde butikklokalene på Damplassen 1, 2 og 3 til et samvirkelag. Her begynte man derfor straks med salg av melk og brødvarer i nr. 1 mens man hadde kolonial og kjøttavdeling i nr. 2 og 3.

Fra desember 1920 ble Samvirkelaget også tilbudt driften av butikkene på Damplassen 21, 22 og 23. Da nummer 21–23 sto ferdig i 1922, ble det etablert både en manufakturbutikk og en egen butikk for fiskemat og delikatesse. I tillegg flyttet man ut kjøttavdelingen fra kolonialen og laget en ny slakterbutikk med eget pølsemakeri her. Samtidig opprettet Samvirkelaget et eget skotøyutslag og skomakerverksted i nummer 21. Året etter fikk Samvirkelaget også leie Damplassen 24 og 25. Det ble da bakeri i nr. 24 og isenkramsforretning i nr. 1 etter at melkeutsalget ble flyttet til nr. 25. Fra midten av 1920-tallet dominerte altså Samvirkelaget fullstendig forretningsdriften på Damplassen. Dette falt enkelte av beboerne tungt for brystet og var kanskje en av grunnene til at Havebyselskapet ikke ønsket å forlenge Samvirkelagets leiekontrakt for Damplassen 24 etter 1928. I stedet fikk bakermester Sofus Knudsen leie lokalene og opprettet et eget bakeri – Plaza bakeri – som var i familiens eie i om lag 70 år.

Antall butikker har gått litt opp og ned, men helt fram til 1966 var Samvirkelaget den dominerende forretningsdrivende på plassen med avdelinger både for kolonial, kjøtt og fisk, isenkram og manufaktur. Som et ledd i modernisering og rasjonalisering av driften forsvant isenkramforretningen og manufakturen, mens kjøttvarene ble flyttet over til kolonialbutikken dette året. Pølsemakeriet ble imidlertid værende i nummer 23 enda en del år.

Plaza bakeri er den av forretningene ved siden av samvirkelaget som har lengst fartstid i Hagebyen. Familien Knudsen dreiv som sagt bakeriet med stor suksess i mange år. Da var det ikke lenger noen i familien som ville overta og bakeriet ble først solgt til Nordstrand bakeri i 1998 og deretter til Åpent bakeri i 2001. Åpent bakeri med sine surdeigsbrød og uteservering har i stor grad bidratt til å fornye livet rundt på Damplassen. Havebyselskapet fastsatte helt fra første dag at forretningene på Damplassen ikke skulle konkurrere med hverandre. Det betød i praksis at man ikke hadde lov til å føre de samme varer i flere butikker. Denne klausulen førte i 1929–30 til strid mellom Samvirkelaget og Havebyselskapet. Samvirkelaget ønsket å selge bakervarer i sine butikker i konkurranse med Plaza, noe som laget ble nektet i to ulike voldgiftsdommer. I følge leiekontrakten fikk Samvirkelaget bare lov til å

«selge eller oppta ordre på bakervarer hvor hvert enkelt stykke har vekt over 350 – trehundreogfemti – gram av og av sådanne bare brød, loff, vørterkaker og hvetekaker, mens salg direkte fra Samvirkelagets forretninger på Damplassen av andre bakervarer, konditorvarer, is og iskrem er helt forbudt.»

Til gjengjeld fikk ikke bakeriet lov til å selge kaffe. Selv om kontrakten er noe myket opp i dag, bl.a. får man nå kjøpt iskrem i Samvirkelaget og kaffe på Åpent bakeri, gjelder kontrakten i prinsippet fremdeles. Tilsvarende leiekontrakter ble også inngått med de andre forretningene.

Foretningsdriften på Damplassen stilnet av på 70- og 80-tallet både som et ledd i Samvirkelagets rasjonalisering og ikke minst på grunn av trafikkproblemene. Det var som nevnt ovenfor, vanskelig for kunder å få parkert samtidig som det var utrygt for fotgjengere å ferdes på plassen. Men noen butikker, som skomakeren, holdt stand. Etter at Samvirkelaget oppga å drive skomakerverkstedet sjøl fra midten av 1950-tallet fortsatte virksomheten med selvstendige skomakermestre. Den siste forsvant først i 1989. Havebyselskapet forsøkte forgjeves å leie ut verkstedet på nytt, men 1980- og 90-tallet var ingen god tid for små håndverkere. Forsøket lyktes ikke, og lokalene ble stående tomme i ca ti år til de ble overtatt av MIX barnetøy, en butikk for brukte barneklær, altså «gjenvinning» i en noe annen bransje.

• Her er en oversikt over næringsdrivende på Damplassen fra 1918 til 2015.

Politimesteren i Aker hadde i åra etter 1910 sett med bekymring på den økende folkevekst i kommunen som bl.a. førte til et økende innrykk av urolige elementer fra byen, og krevde flere ressurser, et krav som lyder kjent for oss i dag. Kravet førte til at Aker politikammer opprettet en egen politistasjon med to konstabler i Ullevål hageby da byggingen av denne startet i 1917.[16] Stasjonen ble plassert på Damplassen så snart nr. 25 var ferdig. Politiet leide også husvære til begge konstablene der.

Fra 1917 var Kristiania (seinere Oslo) sparebank etablert i Hagebyen og flyttet inn på plassen i 1922, samme år kom det også et eget postkontor i lokalene ved siden av banken. Kravet til større og mer moderne lokaler gjorde at både banken og postkontoret flyttet ut av Hagebyen på midten av 1980-tallet. Da hadde nok også trafikk- og parkeringsproblemene gjort sitt til at mange kunder forsvant. Det ville være lettere å nå dem ved flytting først til John Colletts plass og litt seinere til det nye kjøpesenteret på Ullevål stadion. Politistasjonen, som etter hvert ble en underpolitistasjon var da for lengst blitt rasjonalisert bort og oppgavene overført til Majorstua politistasjon.

Til stor glede for de eldre i Hagebyen og omegn kunne Nasjonalforeningen for folkehelsen overta postens og bankens lokaler i 1988. Alderssammensetningen i Hagebyen hadde økt siden 1920 og 30-tallet. Foreningen hadde derfor i flere år i samarbeid med det lokale Helselaget, arbeidet med å få en lokal velferdssentral for de eldre. I 1968 startet man opp med to små rom hvor man forsøkte å drive både matservering og samlingslokale. Det siste ble lånt ut som møterom. I de seinere år har Damplassen også rommet andre tilbud til beboerne i form av tannlege og advokat. I mange år holdt også en allmennpraktiserende lege til i Damplassen 25.

Damplassen – Hagebyens storstue

Damplassen har i alle år vært Ullevål hagebys storstue. Her har man helt siden Ullevål skole ble innviet i 1926 feiret 17. mai med konsert av skolemusikken, salg av pølser og brus ikke minst leiker for barna. Leikene har variert noe gjennom åra fra klatring i stang innsmurt med grønnsåpe til balansering på planke over dammen som noen av de mest populære.[17] Feiringen foregikk i mange år i vellets regi i samarbeid med skolen, men da vellet ble midlertidig nedlagt, overtok foreldrene på skolen ansvaret sammen med Havebyselskapet.

I 1954 tok man en gran fra en av hagene og reiste på Damplassen i anledning jula. Dette ble opptakten til en kjær tradisjon for hagebyboerne. Hver første søndag i advent tennes julegrana på Damplassen. Skolemusikken spiller og det er åpne butikker, taler og julesanger samt turer for barna med hest og kjerre.[18]

På slutten av 1990-tallet forsøkte vellet også et par år å arrangere brosteinsball. Man møtte mye velvilje, men relativt få møtte fram og arrangementet døde ut. Det som derimot har trukket folk i vårt århundre er de sporadiske lørdagsmarkedene rundt dammen. Ivrige ildsjeler har funnet ut at bruktmarked både skaper liv på plassen og innbringer en liten slant ekstra.

Den gruslagte «eksersisplassen» som ble skapt omkring 1920 er helt forandret i dag. Damplassen var før krigen og i de første etterkrigsår et naturlig samlingspunkt for så vel voksne som barn. Her slo man av en prat Damplassen før og nå 9 utenfor butikkene eller posthuset. Her lærte ungene å sykle vår og høst før det kom vann i dammen, eller plasket ivrig i dammen om sommeren. Men utover på 60-, 70- og 80-tallet, etter hvert som trafikkproblemene stadig økte, ble plassen mindre attraktiv både som møteplass og leikeplass. Viktige institusjoner som politi, post og bank forsvant og forretninger ble nedlagt.

Den store omveltningen i Damplassens liv kom derfor først med reguleringen og ombyggingen på 1990-tallet. Det tok over ti år fra konkurranse til gjennomføring, men resultatet er til gjengjeld blitt meget vellykket. Damplassen i ny drakt ble også mer attraktiv for forretningsdrivende, noe ikke minst Åpent bakeri er et eksempel på. Her er det køer utenfor hver helg og fortauskafeen er full så å si bestandig sommer som vinter. Det er derfor ikke uten grunn at folkevittigheten har døpt stedet til «Kontantstøtten ». Og liv ett sted på plassen fører og så til mer liv andre steder. I 2015 har de «nye klærne» derfor blitt eksempel på hvordan skjønnsom forandring i et eldre boligområde kan føre til ny giv og ny innsats for å bevare hele miljøet.

Noter

1. Anne Hals er utdannet historiker og har i mange år før hun ble pensjonist, arbeidet som underdirektør og seniorrådgiver i Riksarkivet. Hun bor selv i Ullevål hageby og er barnebarn av Harald Hals som planla og tegnet hagebyen.
2. Einar Lie, Ullevål hageby på 25-årsdagen, Oslo 1942: 84.
3. Jeg har valgt å skrive Hagebyen med stor H da denne artikkelen bare dreier seg om én hageby, Ullevål hageby. Borettslaget heter imidlertid Oslo havebyselskap. Jeg skriver derfor Havebyselskapet med v
4. Artikkel av Geir Tandberg Steigan på nettstedet www.artemisia.no/arc/historisk/…/ulleval.hageby. html (søkt opp 20.9.2015) nevner at infanterikasernen på Gamlebytorvet i Fredrikstad har vært et forbilde for plassen
5. Familien Muus eide Store Ullevål mellom 1852 og 1872
6. Skulpturene er laget av Gustav Wolff som antakelig også har laget de andre små skulpturene man finner i Hagebyen. Marianne Øverlie, Parker og utsmykking, Byminner 3/1992: 26.
7. På grunn av størrelsen og de små leilighetene i Damplassen 11-14 har folkevittigheten i alle år kalt blokken for Sing-Sing etter det kjente amerikanske fengselet.
8. Dag Norling, Damplassen er sentrum og storstue, Byggekunst 6/1989:411
9. Informasjon til dette kapittelet er for en stor del hentet fra Oslo havebyselskaps arkiv der det finne en egen ringperm vedrørende omreguleringen av Damplassen.
10. Dag Norling. Bevaringsarbeid i et levende bomiljø, Byminner 3/1992: 39–40.
11. Hagbard Emanuel Berner var borgermester i Kristiania fra 1898 til 1912. Han var en av pådriverne til at Kristiania kommune ervervet grunn på Ullevål og at den skulle festes ut til boligbygging. Lie 1942:67-68.
12. Anne Fogt, Siri Meyer og Anne Ullmann, Ullevål hageby gjennom 90 år, Oslo 2007: 32.
13. Kristiania havebyselskap skiftet navn til Oslo havebyselskap i 1925 da byen skiftet navn fra Kristiania til Oslo 1.1.1925
14. For diskusjonen om «moderniseringen» av bakeriet i 1998 se Vogt, Meyer og Ullmann 2007 61 ff.
15. Oslo havebyselskaps arkiv. Leiekontrakt mellom Oslo havebyselskap og Ullevål samvirkelag av 1.6.1964 og tilleggskontrakt av 30.7.1991.
16. Aker kommune, Aker 1837-1937, bd. 3, Oslo 1940: 253–55.
17. Fogt, Meyer og Ullmann 2007: 111.
18. Ibid: 113.

 

Næringsvirksomhet på Damplassen fra 1918 til 2015

Informasjon til denne oversikten er når ikke annet er oppgitt, hentet fra Oslo havebyselskaps arkiv, Oslo adressebok og Riksarkivet: Privatarkiv 1394, serie Fa, stykke 168. Jeg vil få takke administrasjonen i Oslo havebyselskap for at de villig har stilt arkivet til min disposisjon og forsøkt å svare på alle mine håpløse spørsmål. En ekstra takk til min gode nabo Christian Madshus som har bidratt med mange korreksjoner og tilføyelser.

Samvirkelaget – Kolonial

• Damplassen 2–3 (05.12.1919 – dd)

Samvirkelaget – Melk og brødvarer

• Damplassen 1 (1919–30)
• Damplassen 24 (1932–1.1.1956)

Samvirkelaget mistet retten til å selge melk og brød ved to voldgiftsdommer i 1929–30. I 1932 overtok Samvirkelaget Oslo meieribolags rett til å selge melk og brødvarer i Damplassen 25. Melkeutsaget ble nedlagt og salg av melk overført til kolonialen i 1956. 

Samvirkelaget – Kjøttvarer og pølsemakeri

• Damplassen 3 (1920–23)
• Damplassen 23 (1924–66, pølsemakeriet til begynnelsen av 1980-tallet)

Butikken ble flyttet ut fra Damplassen 3 da Samvirkelaget ble tilbudt driften av butikkene på Damplassen 21, 22 og 23 i 1922. Det ble da opprettet et nytt pølsemakeri sammen med kjøttforretningen i Damplassen 23. De første åra var det også en egen fiske- og grønnsaksforretning her. Kjøttforretningen ble slått sammen med kolonialen i 1966 som et ledd i Samvirkelagets rasjonalisering. Men pølsemakeriet ble værende i nummer 23 fram til begynnelsen av 1980-tallet.

Samvirkelaget – Isenkram og maling

• Damplassen 3 (1923–66)

Ved flytting av kjøttforretningen til Damplassen 23 ble det etablert en isenkramforretning i lokalet i 1923. Butikken ble slått sammen med kolonialen i 1966 som et ledd Samvirkelagets rasjonalisering.

Samvirkelaget – Manufaktur

• Damplassen 25 (Des. 1920–1927)
• Damplassen 22 (23.05.1956–1966)

Manufakturforretningen måtte flytte til Damplassen 22 i 1933 etter vedtak i Voldgiftsnemnda der Samvirkelaget måtte avstå Damplassen 25. Samvirkelaget leide ut manufakturforretningen mellom 1927 og 1956. Fra 1956 til og med 1965 drev Samvirkelaget manufakturforretningen selv.

Samvirkelaget – Skomaker

• Damplassen 21 (1930–1954)

Samvirkelaget drev selv skoavdeling og skomakerverksted fra 1930-1954.

Skomaker

• Damplassen 21 (1920–1930, 5.10.1954–1989)

Samvirkelaget leide ut skotøyavdeling og skomakerverksted fra 1920 til 1930. Fra 15.10.1954 ble skomakerverkstedet leid ut til følgende selvstendige skomakere:

• Skomakermester Torbjørn Koppang (1954–63)
• Skomakermester Ole M. Hustad (1963–71)
• Skomaker Magne Jacobsen (1971–87)
• Tom Axelsen (1987–89)

Ullevål manufaktur

• Damplassen 22 (1927–1956)

J. Sønsteby manufaktur

• Damplassen 22 (1966–begynnelsen av 1970-tallet)
  

Samvirkelaget framleide manufakturforretningen mellom 1927 og 1956. Det har ikke vært mulig å finne ut hvem som drev manufakturen i denne tiden. Eldre beboere i hagebyen husker Paulsen trikotasje. Paulsen drev sannsynligvis manufakturen deler av eller hele dette tidsrommet. Fra 1966 leide Havebyselskapet ut først til J. Sønsterby fram til begynnelsen av 1970-tallet.

Damplasstua

• Damplassen 22 (1988–2012)

Butikk for stoffer, klær og diverse pyntegjenstander og lignende. Innehavere: Johanne Ottestad og Inger Vasli Stokke

No 22
(Damplasstua)

• Damplassen 22 (01.01.2013–dd)

Klesbutikk. Innehaver: Cathrine Brusdal

Damplass blomster

• Damplassen 1 (01.10.1985–87)

Innehaver: Inger Karin Foss. Damplassen 1 hadde før dette i mange år bare blitt brukt som lager for Samvirkelaget.

• Damplassen 1 (1.9.1987–1992)
• Damplassen 23 (1993–2003)

Innehaver: Ingrid Andersen

• Damplassen 23 (01.07.2003–2006)

Innehaver: Kari Knutsen

• Damplassen 23 (23.06.2006–dd)

Innehaver: Elisabeth Golinelli

Mix barnetøy

• Damplassen 21 (10.10.1990–2010)

Butikk for brukte barneklær.

Indigo

• Damplassen 1 (1.6.1993–dd)

Butikk for klær, diverse pyntegjenstander og lignende. Innehaver: Kari Werenskiold

Plaza

• Damplassen 24–25 (1929–1997)

Innehaver: Familien Knudsen. Plaza leide opprinnelig bare Damplassen 24. På 1970-tallet fikk bakeriet leid lokalet ved siden av i Damplassen 25. Dette ble brukt som kontor for bakeriet.

• Damplassen 24–25 (01.07.1998–2001)

Innehaver: Nordstrand Conditori. Lokalet i Damplassen 25 ble nå inkorporert i selve forretningen.

• Damplassen 24–25 (2002–dd)

Innehaver: Åpent bakeri

Charissima

• Damplassen 23 (1.7.2003–dd)

Hudpleiesalong. Innehaver: Eli Brändfeldt

Damplass frisør

• Damplassen 21 (3.6.2002–dd)

Innehaver: Connie Eng

Oslo havebyselskap – Administrasjonens kontorer

• Damplassen 25
• Damplassen 23 (1922–1988)
• Damplassen 21 (1988–dd)

Da den gamle verkstedbygningen i bakgården til Damplassen 21 ble restaurert, flyttet administrasjonen inn der. Lokalene i Damplassen 23 og 24 som tidligere var benyttet av Oslo sparebank og posten ble i noen år fra 1988 til 1993 benyttet som møterom for Havebyselskapet, velforeningen og lignende.

Oslo havebyselskap – Vedlikeholdsavdeling/verksted

• Damplassen 19 (1922–2008)

Ullevål Politistasjon

• Damplassen 25 (1917–1.4.1969)

Ullevål politistasjon hørte under Aker politikammer fram til 1949. (Aker politikammer var kommunalt fram til 1936). Stasjonen ble nedlagt 1969. Oppgavene ble først overført til Hegdehaugen politistasjon. Deretter til Majorstua politikammer som ble åpnet 1973/74.

Ullevål postkontor

• Damplassen 19 (01.02.1922–1985)

Postkontoret var opprinnelig et såkalt feltpostkontor. Det ble omgjort til underpostkontor fra 01.10.1936, og fra 01.11.1973 ble det omdannet til postkontor B. I 1985 ble det flyttet til John Colletts plass der apotek og legekontor er i dag. Kontoret flyttet videre til
Ullevål stadion 01.09.1998, og ble da omdøpt til Ullevål stadion postkontor.

Oslo sparebank avd. Ullevål hageby

• Damplassen 20 (1922–85)

Oslo sparebank etablerte seg i hagebyen alt i 1917. Banken leide lokalene i Damplassen
20 fram til den flyttet i 1985. Da ble lokalene kjøpt av Oslo hagebyselskap til bruk for
videre utleie.

Ullevål hageby fysioterapi

• Damplassen 25 (1970–88)

Nasjonalforeningen for folkehelsen og Ullevål hageby helselag stiftet et lokallag i Ullevål hageby 1.1.1965. I 1970 etablerte helselaget og Nasjonalforeningen et fysioterapikontor i de tidligere lokalene til Ullevål politistasjon på Damplassen 25.

Ullevål hageby seniorsenter

• Damplassen 22–23 (1968–88)
• Damplassen 19–20 (1988–dd)

Selve eldresenteret startet opp i to små lokaler i Damplassen 22–23 i 1968. Der var det matservering og møterom. Senteret overtok bankens og postkontorets gamle lokaler i 1988. Samtidig flyttet fysioterapeuten inn sammen med eldresenteret.

Tannlege Lise Flinstad

• Damplassen 23 (01.07.1988–dd)

Legekontor

• Damplassen 25:
  Lege Herman Klem (1928–66)
  Lege Bjørn Fossan (1970–75)
  Lege Jan Anker- Nilssen (1976–84)

Opplysningene om legene er hentet fra Øivind Larsen (red), Norges leger, Oslo 1996. Dr. Klem hadde kontor i sin egen leilighet i andre etasje. Dr. Fossan og hans etterfølger etablerte legesenter i den gamle politistasjonen i første etasje.

Designkontoret Hallvard Jacobsen

• Damplassen 25 (1990–96)

Kontoret arbeidet med industridesign.

Advokat Alf Marcus Wiegaard

• Damplassen 21 (01.10.2008–dd)

Disse lokalene ble tidligere brukt av Havebyselskapets vedlikeholdsavdeling.