Skjebneåret 1814: Jonas Colletts betydning

ARTIKKEL FRA FØR OG NÅ 2014

Historikere fremhever 1814 som et av de viktigste år for vår nasjon og for norsk selvstendighet. Slaget sto i 1814 som det heter, 1905 må i større grad betraktes som moden frukt som før eller siden ville ha falt til jorden.

Av Hans A. Grimelund-Kjelsen

Karsten Alnæs kaller det miraklenes år. Det skjedde mye og mangt kunne gått galt. Resultatet ble likevel en nasjon som faktisk kunne kalle seg det, og som fikk en demokratisk og fremtidsrettet grunnlov blant de beste i Europa på den tiden. Vi fikk en nasjonalforsamling som reelt tok de vesentligste beslutningene i landet i alle år fremover.

Mange var involvert og mange ytte gode bidrag. Dette er et forsøk på å kaste lys over vår mann i skjebneåret, juristen og statsråd i kong Chr. Fredriks første og eneste regjering, Jonas Collett (1772–1851). Collett er vår mann siden han kjøpte og bosatte seg på Berg gård nettopp i 1814 og ble der til sin død.

Vi vet ikke om selvstendighetsåret hadde endt annerledes uten Christian Fredrik. Men ikke vær i tvil om at Norges stattholder i 1813 var en drivkraft til å utfordre Kielertraktaten og kong Fredrik den VI’s samtykke til avståelse av Norge til Sverige. Den unge regenten var entusiastisk og førende i å samle nordmenn til et selvstendig rike, og han ledet an i ut- arbeidelsen av grunnloven på Eidsvoll våren 1814.

Christian Fredriks motiver kan være gjenstand for diskusjon, og det er et godt spørsmål om han på sikt så for seg en fortsatt union mellom de tidligere tvillingrikene Norge og Danmark. Det umiddelbare resultat ble likevel at Eidsvollmennene samlet seg om ny grunnlov og valg av Chr. Fredrik som norsk konge, og dermed ble grunnen lagt til norsk selvstendighet og uavhengighet. Den hadde likevel ikke lang varighet i sin opprinnelige form. Når Karl Johan med sine svenske tropper kom inn i landet sist i juli samme år, ble selvstendigheten utfordret. Det gikk ikke minst opp for den nye, norske kongen selv. På slagmarken klappet Chr. Fredrik nærmest sammen, kanskje han var på randen av et nervøst sammenbrudd. Han kastet inn håndkleet allerede den 8. august og frasa seg i all faktisk henseende den norske tronen. Han overførte imidlertid ikke tronen til svenskene, men var nøye med å hevde at han oppga sin kongemakt til folkets representanter. Forhandlinger med svenskene ble innledet i Moss, men Christian Fredrik trakk seg til dels fra disse etter hvert og overlot de avsluttende drøftelsene til sine statsråder Niels Aall og Jonas Collett. Statsrådene sto sentralt i den skriftlige utformingen av den såkalte Mossekonvensjonen som til slutt ble vedtatt mellom nordmenn og svenskene.

I bokverket Norges Konger fra 1987 skriver Johan Hjorth at kongen tapte sin krone, men folket vant sin frihet. Det skyldtes ikke Chr. Fredriks innsats alene, men uten ham ville det ikke ha skjedd … Det var hans initiativ og handlekraft som gjorde at Norge gjenoppsto som et eget, suverent rike. Og takket være de dådskraftige menn som overtok da han brøt sammen, ble riket bragt i havn med landets uavhengighet tapt, men med folkets selvstendighet i behold …

Mossekonvensjonen

Det er forhandlingene i Moss som bringer oss tilbake til Jonas Collett. Først hadde Christian Fredrik et internt møte med sin regjering om nedleggelse av våpen og fredsforhandlinger med Karl Johan den 13. august. Statsrådene var ikke ubetinget enige i oppgivelsen av norsk selvstendighet selv om kongen hadde frasagt seg tronen, men lot seg overtale til slutt. Aall og Collett ble beordret til å føre forhandlingene med den svenske delegasjonen. Egentlig mot sin vilje, de så nok på dette som en uriaspost. Det var ikke spesielt populært blant de militære eller i folket å oppgi all kampmotstand mot den svenske armeen. Men når de påtok seg oppgaven skjøttet de den vel.

I prinsippet var man enige om en union med Sverige, dog slik at grunnloven skulle beholdes med de nødvendige tilpasninger i sammenheng med unionen. Chr. Fredriks abdikasjon ble selvfølgelig også lagt til grunn mellom partene. Men andre spørsmål lå uavklart. Med både seighet og standhaftighet holdt Collett og Aall på det norske utgangspunktet, nemlig at demarkasjonslinjen skulle gå ved Glomma, eller rettere, mellom Spydeberg og Såner. Det svenske kravet var tilbaketrekning av norske styrker til Drammen, et krav som dog ble frafalt. Det ble videre slått fast at Norge ikke ble sammenslått med Sverige ved traktaten i Kiel i januar 1814. Christian Fredrik fikk ellers gjennomslag for at hans maktavståelse skulle skje til statsrådet og ikke direkte til svenske myndigheter. Det ledet i sin tur til at Stortinget sluttforhandlet unionsavtalen og revisjonen av grunnloven direkte med Sverige i oktober og november 1814. Norge skulle fortsatt styres av nordmenn til unionsavtalen endelig var vedtatt. En absolutt midlertidig sluttstrek i forhandlingene inntil unionen var vedtatt av Stortinget, og til grunnloven var revidert, måtte man dog gi slipp på. Forhandlingene med Sverige skulle pågå utover høsten. Under forhandlingene ble det tidvis tatt til orde for at kampene skulle fortsette og Christian Fredrik ble oppfordret til å lede disse. Det verken ville eller kunne han. Christian Fredriks feltherreegenskaper var ikke av samme kaliber som hans veltalenhet. Det måtte erkjennes at vi hadde en konge i krise som hadde brutt helt sammen og som kunne finne på å kaste seg gråtende på sofaen når han ble konfrontert med krigens brutale virkelighet.

Forhandlingene i Moss ble i første omgang nedskrevet i to dokumenter den 13. august 1814, utarbeidet av Aall og Collett. Det er all grunn til å tro at Collett var ledende i opprettelsen av disse siden han var utdannet jurist fra Universitetet i København. Aall var forretningsmannen som trakk seg ut av politikken i 1815, og som senere dro hjem til Ulefoss hovedgård ved Skien. Aall og Collett vant frem på et par politiske punkter, men demarkasjonslinjen forble uavklart på dette tidspunkt.

14. august fortsatte statsrådene forhandlingene på egen hånd etter særskilt fullmakt fra Christian Fredrik. Man var altså enige om å erkjenne Eidsvollgrunnloven i hovedsak, og videre at Stortinget skulle innkalles før endelig unionsavtale ble nedtegnet. Tre forhold gjensto. Sverige ville overta både Fredriksten og Bergen festning og noen endelig demarkasjonslinje var det fortsatt ingen løsning på. Partene kompromisset om festningene, kun Fredriksten ble overgitt Karl Johan. Deretter undertegnet Aall og Collett den endelige Mossekonvensjon, med påtegnet reservasjon om at demarkasjonslinjen mellom armeene skulle være status quo. Christian Fredrik var til stede i Moss denne dagen. Han lå i sengen og fikk forhandlingsløsningen presentert for seg. Det var først og fremst hans abdikasjon han påvirket og ga sitt godkjennelse til. Juristen Jonas Collett ville ikke på egen hånd, tross fullmakten, nedtegne kongens fratreden uten hans uttrykkelige samtykke. Det var også et spørsmål om hvem som skulle styre Norge frem til den endelige unionsavtale. Opprinnelige ønsket svenskene inntatt i dokumentet at kongen av Sverige skulle tillate den norske regjering inntil videre å administrere landet, men en slik passus ble tatt ut av dokumentet etter krav fra norsk side. I stedet ble det hetende i konvensjonen at nordmennene kunne fortsette å styre på høyeste befaling. Her hadde Christian Fredrik et ord med i laget.

Det endelige konvensjonsdokument ble godkjent av Karl Johan den 15. august. Han bestred først demarkasjonslinjen og ville flytte den adskillig nærmere Christiania. Men han ga etter mot å få innta Fredriksten festning allerede i morgentimene den 16. august. Karl Johan ble i tillegg overbevist om at det norske statsrådet og den norsk hærledelsen fortsatt ville ha tatt opp kampen om nødvendig.

Christian Fredrik hadde nå gjort sitt. Det eneste som gjensto var å formulere en kunngjøring om fredsforhandlingene og sluttresultatet til folket. Kildene peker ikke på hvem som forfattet kunngjøringen. Det er naturlig å tenke seg Collett i en medvirkende rolle. Våpenhvilens vilkår ble forsvart med militære hensyn. Den norske hær manglet støtte fra stormaktene, var dårlig utstyrt med lite proviantlager og ikke minst var de svenske styrker overmektige i forhold til nordmennenes. Det gunstige forhandlingstilbudet måtte aksepteres for å redde Norge fra krigens ødeleggelser. Christian Fredrik tok deretter opphold på kongsgården på Bygdøy og ville ikke engang møte på det første ordentlige storting i oktober for formelt å fratre for folkets representanter.

Det var motstand i folket mot våpenhvilen på unionsbetingelsene. Østfoldingene var nok krigstrette i større grad og mange hadde til dels desertert fra soldatlivet. Motstanden mot freden var vesentlig større på Vestlandet og i Trøndelag.

Norsk-svenske forhandlinger etter Mosseavtalen i september 1814

Forhandlingene skulle som nevnt fortsette utover høsten etter ufravikelig krav fra Karl Johan. Ved det norske forhandlingsbordet satt et førerløst statsråd. Christian Fredrik hadde allerede den 19. august befalt Statsrådet til å overta og besørge alle regjeringens anliggender. I september var det særlig Aall, Collett og Rosenkrantz som førte an. Med noen svenske øyne ble det norske statsrådet karakterisert i lite flatterende vendinger. Aall var kun en forretningsmann med bakgrunn i handel og vandel. Collett ble beskrevet som en underordnet embetsmannen med tilhørende trangsyn. Sannheten var likevel at nordmennene bet godt fra seg. Og spesielt Collett fikk ros av den svenske statssekretær Wirsen; Collett er i mitt omdømme den mest erfarne blant dem alle i embetssaker…

I første omgang var stridens kjerne om statsrådet kunne forhandle før Stortinget hadde trådt sammen og tatt stilling til saken. Fra norsk side inntok man standpunkt om at grunnloven og Mossekonvensjonen foreløpig måtte respekteres. Det avfødte bitterhet fra svensk side, men underhånden la statsrådet skylden på folkemeningen som ikke burde utfordres for meget i den nåværende situasjon. Forhandlingene ble likevel ikke roet ned, snarere tvert imot. Et bakteppe var praktiske forhold, kornforsyningen og svensk overherredømme øst for demarkasjonslinjen med instrukser til lensmenn o. a., i tillegg til svensk tiltagelse av norsk brenneved m. m. Forhandlingene i sep- tember 1814 begynte å låse seg. Svensk krav om at kong Carl den XIII skulle velges til norsk konge før grunnlovstilpasningene ble blankt avvist av statsrådet. Likeså krav om at det norske landvernet skulle demobiliseres. Sverige truet da med ny krig, men statsrådet lot seg ikke skremme og viste den nødvendige standhaftighet.

For å løse opp situasjonen måtte andre aktører inn på banen. Den tidligere Eidsvollpresidenten, oberst Hegermann, samtalte direkte med Karl Johan på Rød herregård i Halden. Hegermann holdt på den riktige rekkefølgen om Stortingets konstituering før unionsavtale. De to militære lederne respekterte hverandre og fant tonen, og de kommende forhandlinger fikk et bedre utgangspunkt. Folkemeningen og pressens skriverier og utstedte pamfletter forstyrret dog forhandlingsklimaet betydelig. Det fantes krigshissere på begge sider av grensen.

Stortinget åpnes 8. oktober 1814

Som nevnt var Christian Fredrik fraværende på den offisielle åpningen av Stortinget. 25 representanter dro i stedet ut til Bygdøy og hilste kongen til avskjed. Karl Johan hadde stilt krav om at Christian Fredrik nå måtte forlate riket uten unødig opphold. Han hadde dog først hatt innsyn i det reviderte grunnlovsutkastet som han sa seg tilfreds med. Det gjensto å ta avskjed med statsrådene. Rosenkrantz, Collett, Sommerhielm og Aall ble særskilt tilkalt og takket for godt samarbeid i denne krevende tid.

Stortinget sluttforhandlet om grunnlovens tilpasning til unionen. Flere viktige spørsmål ble drøftet. Norsk hær skulle være rådende i Norge og vise versa i Sverige, dog ikke i krigstid. I krig skulle Karl Johan tilståes norske styrker, men selv om Karl Johan var øverstkommanderende for den norske hær, kunne han ikke begynne krigføring uten først å høre det norske statsrådet. Stortinget skulle bestemme krigsmaktens størrelse. Og svenskene skulle forlate norske festninger. Dette er nedtegnet i grunnlovens § 25–27 selv om ordlyden ikke er fullt ut dekkende. Videre skulle ikke den svenske kongen innrømmes retten til å naturalisere utlendinger i Norge og gi dem statsborgerrett i vårt land. Det ble også nedfelt i grunnloven at norske borgere skulle ha enerett til de fleste embeter, at dansk-norsk skulle være administrasjonsspråket og at Norge skulle ha eget pengevesen og bare hefte for egen statsgjeld i henhold til grunnlovens § 75.

Den 4. november ble grunnloven endelig revidert. Senere «valgte», som det het, nordmennene Carl den VIII som sin konge. Det var ikke ønskelig å henvise til Kielerfreden som grunnlag for å innsette felles konge i Norge og Sverige.

Statsrådet etter 1814

Kongen skulle selv velge sitt statsråd i tråd med grunnlovens § 28. Noen fortsatte som tidligere, blant annet de militære statsrådene Fasting og Hegermann. Aall søkte avskjed sammen med Carsten Anker og den svenskvennlige Tank. Sommerhielm og Collett fortsatte. Lengst fartstid i regjeringen fra 1814 hadde Collett sammen med Diriks og Motzfeldt. De forble i statsrådet i over 20 år sammenhengende.

Jonas Collett skulle etter hvert stå i en særstilling som statsråd i 1820- og 30-årene. Ikke bare tilhørte Collett det første regentrådet til Christian Fredrik inntil 17. mai 1814, og som den nye kongen deretter utnevnte formelt til sitt statsråd i sin korte regjeringstid. Collett fortsatte altså også under svenskekongen i alle år etter 1814 og helt frem til 1836. Collett begynte som statsråd i Indredepartementet, så marinedepartementet. I 1822 overtok han ledelsen i Finansdepartementet etter grev Wedel Jarlsberg. Her gjorde han en stor innsats og videreførte sin forgjengers gode grep om statsfinansene. I 1829 ble Collett sjef for hele regjeringen, og holdt den posisjonen til 1836. Men da måtte han gå. Det var spesielt to saker som felte ham. Han var den første som offisielt innførte feiring av 17. mai i Norge på Hotell du Nord nede i Christiania. Det falt ikke i smak hos Karl Johan. Verre var det likevel at Collett støttet Stortinget i striden om kongens påståtte oppløsningsrett. Siden den norske statsministeren i Stockholm var på kongens side i dette spørsmålet, ble riksrettstiltale utferdiget mot statsminister Severin Løvenskiold fordi han hadde unnlate å protestere på kongens beslutning. Jonas Collett var blant beslutningstakerne i riksrettstiltalen og Løvenskiold ble dømt. Han fortsatte likevel med sin statsministergjerning i Stockholm. Jonas Collett derimot måtte forlate sitt embete og kom aldri tilbake. Men Collett ble tilstått god pensjon av Stortinget og fikk et godt ettermæle for sine handlinger i 1836.

Jonas Colletts innsats i 1814

Det kan reises mange spørsmål om hvilke nordmenn som gjorde seg fortjent til heder i nasjonens skjebneår for 200 år siden. Jonas Collett var en som ytte betydelig innsats og da særlig under forhandlingene i Moss. Flere historikere har trukket ham frem som en av nasjonens glemte helter dette år. Det bør ikke være tvil om at Collett og Aall fremmet norske interesser så godt de formådde i møte med den svenske forhandlingsdelegasjonen i august 1814. De handlet dog som embetsmenn med plikt og ansvarsfølelse og etter instruks fra konge og et samlet statsråd. Det er vanskelig å si i dag hvor sterkt de til slutt satte sitt preg på den endelige forhandlingsprotokoll og konvensjonens sluttinnhold. Dertil mangler vi sikre kilder. Kanskje det kan være fruktbart å se nærmere på Colletts senere statsrådsgjerninger for å forstå mannen bedre.

Collett har utvilsomt kommunisert lett med både Christian Fredrik og Karl Johan, og mye tyder på at de personlig satte pris på ham. Collett beholdt sitt danske toneleie livet ut fordi han vokste opp i Danmark og gikk på skole der. Collett snakket også flytende fransk, og som kjent lærte aldri Karl Johan de skandinaviske språk så lenge han bodde her. Colletts statsrådtid avspeilte i sin tur en lojal og pliktoppfyllende tjener. Christian Fredriks retningslinjer var i hovedsak sammenfallende med norske interesser. Det var ikke alltid tilfelle med Karl Johans kongegjerning. Det er likevel ingen tvil om at Jonas Collett i flere saker støttet kongen på tvers av Stortingets målsetting. Collett var ikke udelt populær på 1820-tallet fordi han opptrådte som Karl Johans mann i mange henseender. Collett måtte faktisk tåle riksrettstiltale i 1827 fordi Stortinget mente han hadde handlet i strid med grunnloven. Saken munnet dog ut i frifinnelse og det man oppfattet bunnet i misforståelser hos statsråden.

I 1820-årene fremmet Karl Johan stadige krav overfor nordmennene om sine rettigheter som konge i landet. Han ønsket en absolutt vetorett over Stortingets beslutninger og ville også ha retten til å oppløse Stortinget. Karl Johan fremsatte i det hele tatt en rekke nye forslag til endring av grunnloven. Han ønsket retten til å avsette alle embetsmenn unntatt dommeren, han ville opprett en arvelig adel i Norge på linje med Sveriges, og han ville styre ved økende bruk av anordninger og gikk dermed i klingen på Stortingets lovgivende funksjon. Karl Johan ønsket også å begrense ytringsfriheten med forbud mot kritikk av den svenske nasjon og dens innretninger m.v. Hans motstand mot de tiltagende 17-mai feiringene i vårt land er også velkjent. Ofte raslet han med sablene og viste et hissig temperament, men det endte gjerne med de harde ordelag og i mindre grad med handling og oppfølgning. Stortinget avviste de fleste av kongens grunnlovsforslag og med tiden ble de reelt frafalt. Kongens ønske om absolutt vetorett ble imidlertid presentert Stortinget i hele Karl Johans levetid.

Jonas Colletts vennskap med Karl Johan vokste seg sterkt utover 1820-tallet. Karl Johan kom ofte til besøk hos Collett på Berg gård. Gården fungerte som en sommerbolig for Collett og hans familie, i vinterhalvåret bodde de nede i Christiania. Mye tyder på at statsråden oppfattet seg som medlem av kongens råd i sterkere grad enn som spydspiss for norske interesser med motstand mot svensk innflytelse i landet. Men dette endret seg med årene, og særlig i Colletts siste år som statsråd i 1836 som nevnt ovenfor. De siste syv årene frem til avskjeden var Collett den norske regjerings formann, og det kan ha ledet ham til større selvstendighet overfor kongen. Den nye formannskapsloven om kommunalt selvstyre er illustrerende. Collett var en av de mest aktive pådriverne for denne loven. Men når Karl Johan var negativ til de mest vidtgående forslag så innstilte Collett i første omgang på saken i samsvar med kongens nektelse. Det betydde ikke at han skrinla lovforslaget. Kursen ble justert og med de nødvendige endringer ble loven vedtatt i 1837.

Avslutning

Jonas Collett var et pliktoppfyllende medlem av den norske regjering. Han tilhørte kongens råd og var derfor som nevnt lojal mot både Christian Fredrik og Karl Johan. De siste år fremtrer imidlertid juristen Collett i stigende grad. Det viste seg at Collett var trofast mot grunnloven og dens anvisning, og kanskje satte han den i første rekke når enten kongemakt eller grunnloven måtte vike. Collett avsluttet i alle fall sine embetsgjerninger med troskap til lovverket.

Kilder

• Bård Frydenlund, Spillet om Norge 1814, 2014
• Norges konger, Øystein Rian m. fl. 1987
• Åsmund Svendsen, Konvensjonsgården i Moss og Veien mot Mossekonvensjonen, Østfold Museum 2012
• Ole Kolsrud, Maktens korridorer, Universitetsforlaget 2005
• Th. Boeck, Jonas Collett, Kristiania 1870
• Johanne Vogt, Om Berg og mine besteforeldres hus
• Edvard Bull, Norsk Biografisk leksikon, bind III